Ramme alvor

I dag dro jeg til Atelier Skåra, som har en amatørmalerutstiling som blir juryert, altså en slags konkurranse, da lissom. Og med tre ånkli' kunstnere som dommere. Du store allverden. Jeg dro i alle fall til Gressvik (AKA Stedet Gud Glemte) med bildene mine i dag, og fikk en preken fra kjerr^H^H dama der om at jeg måtte ha ramme på bildene. Jeg maler ellers på ferdige lerreter (fra PAnduro eller Clas Ohlson) som er lette å henge opp. Hun mente altså at jeg ikke fikk ha med bildene mine (av papegøye i dress og fisk med pelskrave) hvis de ikke hadde reglementert RAMME...! Og dette var vissnok "kunstnerne", altså de som skal bedømme bildene, veldig opptatt av. Igjen, du STORE VIDE allverden. Den eneste ekte maleren jeg vet om som er så opptatt av rammen på bildene er Leonard Rickard, og han om det, han er en høyt anerkjent kunstner, men så bruker han også rammen som en del av bildet. Det gjør ikke jeg. Jeg ble litt mer enn litt provosert over å bli belært om rammer og finish og presentasjon avdette mennesket. Enden på visa ble i alle fall at jeg tok det ene med meg hjem, dro ens ærend på byggevarebutikk og kjøpte lister og spiker, dro hjem og smelte på noe som ser ut som en ramme etter hennes anvisninger. Å ja, NÅ er det KUNST, skjønneru - for nå har det RAMME!

Jaja. Det er nok mange flinke søndagsmalere rundt omkring, så om Kunstnerne liker mine eller ikke spiller ikke så stor rolle. Jeg så at det sto mye der som var mer Flinkt og teknisk strøkent enn det jeg greier, men pyttsan. Moro er det likevel.