Endelig! Lenge trodde jeg at de ikke eksisterte, men her er altså bevisene for at de finnes, om enn langt, langt borte: Amatørfotografer med selvironi!
Philadelphia Leica User Group.
Ved en av dem .
Du bør også lese deres Ti Bud .
onsdag 28. september 2005
Bøy deg i ærefrykt, jeg har et Speilreflekskamera jeg kan holde på høykant
Endelig! Lenge trodde jeg at de ikke eksisterte, men her er altså bevisene for at de finnes, om enn langt, langt borte: Amatørfotografer med selvironi!
Philadelphia Leica User Group.
Ved en av dem .
Du bør også lese deres Ti Bud .
Philadelphia Leica User Group.
Ved en av dem .
Du bør også lese deres Ti Bud .
Bøy deg i ærefrykt, jeg har et Speilreflekskamera jeg kan holde på høykant
Endelig! Lenge trodde jeg at de ikke eksisterte, men her er altså bevisene for at de finnes, om enn langt, langt borte: Amatørfotografer med selvironi!
Philadelphia Leica User Group.
Ved en av dem .
Du bør også lese deres Ti Bud .
Philadelphia Leica User Group.
Ved en av dem .
Du bør også lese deres Ti Bud .
lørdag 24. september 2005
Pass godt på snylterne deres
I "Tapt og funnet"-spalten på baksiden av Fredrikstad Blad i dag:
Flotte greier. Er det forresten noen som har sett bendelormen min?
Flotte greier. Er det forresten noen som har sett bendelormen min?
Pass godt på snylterne deres
I "Tapt og funnet"-spalten på baksiden av Fredrikstad Blad i dag:
Flotte greier. Er det forresten noen som har sett bendelormen min?
Flotte greier. Er det forresten noen som har sett bendelormen min?
Pass godt på snylterne deres
I "Tapt og funnet"-spalten på baksiden av Fredrikstad Blad i dag:
Flotte greier. Er det forresten noen som har sett bendelormen min?
Flotte greier. Er det forresten noen som har sett bendelormen min?
Bid, Buy, Point and Shoot
Tidligere var jeg en ivrig knipser. Jeg hadde to ganske ålreite kameraer, et Canon EOS 500 og et Ricoh GR1. (Det første et speilreflekskamera og det andre et mikrotynt kompaktkamera med knivskarp linse og lysstyrke f:2.8, som er veldig bra.)
Så kom tiden da man måtte ha digitalkamera. SÅ mye lettere, SÅ mange flere muligheter, SÅ mye mer hendig og du kan redigere bildene, slette dem du ikke trenger, brenne på CD og jadajadajada. Men etter et par år med den nye helligdommen (som nå er håpløst gammeldags), Canon Ixus 4, viste det seg at a) vi slettet nesten ikke bilder, de ble bare lempet inn på datamaskinen alle sammen, b) vi skrev ikke ut bilder, for vi har ikke rotet oss til å skaffe ny skriver, for vi skriver ut det vi trenger på jobben, c) vi har ikke CD-brenner og sender heller ikke bilder til fotobutikken på mail, vi mailer heller bilder rundt til de som skal få dem.
Greit nok, men noen ganger er det fint å holde bilder i hendene, og slippe å koble USB kabler foran og bak og kjøre alt gjennom Macen.
Tross de mange fordelene med digitalkameraet, begynte jeg å savne filmbasert (35 mm) fotografering. Som jeg har blogget/sutret om tidligere, var da begge de ovennevnte defekte på hver sin måte. Jeg leverte som sagt GR1 til reparasjon, og etter å ha ventet nå i tja, en måned? ringte jeg og purret. Nei altså, han jeg snakket med var ikke selve mannen som reparerte. Han sendte kameraet til Ricoh Norge, som hadde for vane å sende dem videre til Ricoh England, som deretter (ikke overraskende) pleide å melde tilbake at huff, dette kunne bil dyrt. For det første er jeg ikke sikker på, tross kvaliteten, at jeg vil investere 3500 kroner i reparasjon av et 8 år gammelt kamera, og for det andre vil jeg snart ha et kamera å ta bilder med. (Blant annet fordi vi skal til Turkiet nesta vecka! Hurra hurra. )
Da tenkte jeg at jeg like godt kunne bruke den summen jeg hadde innstilt meg på å investere i reparasjonen (max 2000 spenn) til et nytt kamera som vil gjøre meg lykkelig. Man rådet meg til å sjekke eBay. Der lyste skarpe kvalitetskompakter mot meg som gullmynter fra en skattekiste. GR1, Leica, Olympus Mju, Minox, Contax og annet snadder.
Jeg endte opp med å by på en "new, boxed" Leica Minilux (fast brennnvidde 40mm, lysstyrke f:2.4) som jeg ble litt revet med av. Ble slått på målstreken, men selgeren mailet og sa at han hadde et til ham kunne selge meg utenom eBay. Hadde "aquired 3 of these in his work". Man kan jo lure på hva hans "work" var , når han tilfeldigvis satt der med tre ubrukte, kostbare Leicaer, men jeg takket ja.
(Deretter leste jeg advarslene fra eBay om å være skeptisk til tilbud fra selgere utenom auksjoner, men denne selgeren har solgt på eBay i fire år, og bare fått positive tilbakemeldinger. Blir det noe tull og han ikke leverer det som er avtalt til den tid og pris som er avtalt, kan man grundig sverte hans business med ét omfattende og negativt innlegg. Å ha et uplettet rulleblad og lang fartstid er gull verdt for eBay-selgere. Jeg har handlet der før, og jeg har inntrykk av at det er svært få forsøk på svindel, tross mengden selgere og kjøpere.)
Så kom tiden da man måtte ha digitalkamera. SÅ mye lettere, SÅ mange flere muligheter, SÅ mye mer hendig og du kan redigere bildene, slette dem du ikke trenger, brenne på CD og jadajadajada. Men etter et par år med den nye helligdommen (som nå er håpløst gammeldags), Canon Ixus 4, viste det seg at a) vi slettet nesten ikke bilder, de ble bare lempet inn på datamaskinen alle sammen, b) vi skrev ikke ut bilder, for vi har ikke rotet oss til å skaffe ny skriver, for vi skriver ut det vi trenger på jobben, c) vi har ikke CD-brenner og sender heller ikke bilder til fotobutikken på mail, vi mailer heller bilder rundt til de som skal få dem.
Greit nok, men noen ganger er det fint å holde bilder i hendene, og slippe å koble USB kabler foran og bak og kjøre alt gjennom Macen.
Tross de mange fordelene med digitalkameraet, begynte jeg å savne filmbasert (35 mm) fotografering. Som jeg har blogget/sutret om tidligere, var da begge de ovennevnte defekte på hver sin måte. Jeg leverte som sagt GR1 til reparasjon, og etter å ha ventet nå i tja, en måned? ringte jeg og purret. Nei altså, han jeg snakket med var ikke selve mannen som reparerte. Han sendte kameraet til Ricoh Norge, som hadde for vane å sende dem videre til Ricoh England, som deretter (ikke overraskende) pleide å melde tilbake at huff, dette kunne bil dyrt. For det første er jeg ikke sikker på, tross kvaliteten, at jeg vil investere 3500 kroner i reparasjon av et 8 år gammelt kamera, og for det andre vil jeg snart ha et kamera å ta bilder med. (Blant annet fordi vi skal til Turkiet nesta vecka! Hurra hurra. )
Da tenkte jeg at jeg like godt kunne bruke den summen jeg hadde innstilt meg på å investere i reparasjonen (max 2000 spenn) til et nytt kamera som vil gjøre meg lykkelig. Man rådet meg til å sjekke eBay. Der lyste skarpe kvalitetskompakter mot meg som gullmynter fra en skattekiste. GR1, Leica, Olympus Mju, Minox, Contax og annet snadder.
Jeg endte opp med å by på en "new, boxed" Leica Minilux (fast brennnvidde 40mm, lysstyrke f:2.4) som jeg ble litt revet med av. Ble slått på målstreken, men selgeren mailet og sa at han hadde et til ham kunne selge meg utenom eBay. Hadde "aquired 3 of these in his work". Man kan jo lure på hva hans "work" var , når han tilfeldigvis satt der med tre ubrukte, kostbare Leicaer, men jeg takket ja.
(Deretter leste jeg advarslene fra eBay om å være skeptisk til tilbud fra selgere utenom auksjoner, men denne selgeren har solgt på eBay i fire år, og bare fått positive tilbakemeldinger. Blir det noe tull og han ikke leverer det som er avtalt til den tid og pris som er avtalt, kan man grundig sverte hans business med ét omfattende og negativt innlegg. Å ha et uplettet rulleblad og lang fartstid er gull verdt for eBay-selgere. Jeg har handlet der før, og jeg har inntrykk av at det er svært få forsøk på svindel, tross mengden selgere og kjøpere.)
Bid, Buy, Point and Shoot
Tidligere var jeg en ivrig knipser. Jeg hadde to ganske ålreite kameraer, et Canon EOS 500 og et Ricoh GR1. (Det første et speilreflekskamera og det andre et mikrotynt kompaktkamera med knivskarp linse og lysstyrke f:2.8, som er veldig bra.)
Så kom tiden da man måtte ha digitalkamera. SÅ mye lettere, SÅ mange flere muligheter, SÅ mye mer hendig og du kan redigere bildene, slette dem du ikke trenger, brenne på CD og jadajadajada. Men etter et par år med den nye helligdommen (som nå er håpløst gammeldags), Canon Ixus 4, viste det seg at a) vi slettet nesten ikke bilder, de ble bare lempet inn på datamaskinen alle sammen, b) vi skrev ikke ut bilder, for vi har ikke rotet oss til å skaffe ny skriver, for vi skriver ut det vi trenger på jobben, c) vi har ikke CD-brenner og sender heller ikke bilder til fotobutikken på mail, vi mailer heller bilder rundt til de som skal få dem.
Greit nok, men noen ganger er det fint å holde bilder i hendene, og slippe å koble USB kabler foran og bak og kjøre alt gjennom Macen.
Tross de mange fordelene med digitalkameraet, begynte jeg å savne filmbasert (35 mm) fotografering. Som jeg har blogget/sutret om tidligere, var da begge de ovennevnte defekte på hver sin måte. Jeg leverte som sagt GR1 til reparasjon, og etter å ha ventet nå i tja, en måned? ringte jeg og purret. Nei altså, han jeg snakket med var ikke selve mannen som reparerte. Han sendte kameraet til Ricoh Norge, som hadde for vane å sende dem videre til Ricoh England, som deretter (ikke overraskende) pleide å melde tilbake at huff, dette kunne bil dyrt. For det første er jeg ikke sikker på, tross kvaliteten, at jeg vil investere 3500 kroner i reparasjon av et 8 år gammelt kamera, og for det andre vil jeg snart ha et kamera å ta bilder med. (Blant annet fordi vi skal til Turkiet nesta vecka! Hurra hurra. )
Da tenkte jeg at jeg like godt kunne bruke den summen jeg hadde innstilt meg på å investere i reparasjonen (max 2000 spenn) til et nytt kamera som vil gjøre meg lykkelig. Man rådet meg til å sjekke eBay. Der lyste skarpe kvalitetskompakter mot meg som gullmynter fra en skattekiste. GR1, Leica, Olympus Mju, Minox, Contax og annet snadder.
Jeg endte opp med å by på en "new, boxed" Leica Minilux (fast brennnvidde 40mm, lysstyrke f:2.4) som jeg ble litt revet med av. Ble slått på målstreken, men selgeren mailet og sa at han hadde et til ham kunne selge meg utenom eBay. Hadde "aquired 3 of these in his work". Man kan jo lure på hva hans "work" var , når han tilfeldigvis satt der med tre ubrukte, kostbare Leicaer, men jeg takket ja.
(Deretter leste jeg advarslene fra eBay om å være skeptisk til tilbud fra selgere utenom auksjoner, men denne selgeren har solgt på eBay i fire år, og bare fått positive tilbakemeldinger. Blir det noe tull og han ikke leverer det som er avtalt til den tid og pris som er avtalt, kan man grundig sverte hans business med ét omfattende og negativt innlegg. Å ha et uplettet rulleblad og lang fartstid er gull verdt for eBay-selgere. Jeg har handlet der før, og jeg har inntrykk av at det er svært få forsøk på svindel, tross mengden selgere og kjøpere.)
Så kom tiden da man måtte ha digitalkamera. SÅ mye lettere, SÅ mange flere muligheter, SÅ mye mer hendig og du kan redigere bildene, slette dem du ikke trenger, brenne på CD og jadajadajada. Men etter et par år med den nye helligdommen (som nå er håpløst gammeldags), Canon Ixus 4, viste det seg at a) vi slettet nesten ikke bilder, de ble bare lempet inn på datamaskinen alle sammen, b) vi skrev ikke ut bilder, for vi har ikke rotet oss til å skaffe ny skriver, for vi skriver ut det vi trenger på jobben, c) vi har ikke CD-brenner og sender heller ikke bilder til fotobutikken på mail, vi mailer heller bilder rundt til de som skal få dem.
Greit nok, men noen ganger er det fint å holde bilder i hendene, og slippe å koble USB kabler foran og bak og kjøre alt gjennom Macen.
Tross de mange fordelene med digitalkameraet, begynte jeg å savne filmbasert (35 mm) fotografering. Som jeg har blogget/sutret om tidligere, var da begge de ovennevnte defekte på hver sin måte. Jeg leverte som sagt GR1 til reparasjon, og etter å ha ventet nå i tja, en måned? ringte jeg og purret. Nei altså, han jeg snakket med var ikke selve mannen som reparerte. Han sendte kameraet til Ricoh Norge, som hadde for vane å sende dem videre til Ricoh England, som deretter (ikke overraskende) pleide å melde tilbake at huff, dette kunne bil dyrt. For det første er jeg ikke sikker på, tross kvaliteten, at jeg vil investere 3500 kroner i reparasjon av et 8 år gammelt kamera, og for det andre vil jeg snart ha et kamera å ta bilder med. (Blant annet fordi vi skal til Turkiet nesta vecka! Hurra hurra. )
Da tenkte jeg at jeg like godt kunne bruke den summen jeg hadde innstilt meg på å investere i reparasjonen (max 2000 spenn) til et nytt kamera som vil gjøre meg lykkelig. Man rådet meg til å sjekke eBay. Der lyste skarpe kvalitetskompakter mot meg som gullmynter fra en skattekiste. GR1, Leica, Olympus Mju, Minox, Contax og annet snadder.
Jeg endte opp med å by på en "new, boxed" Leica Minilux (fast brennnvidde 40mm, lysstyrke f:2.4) som jeg ble litt revet med av. Ble slått på målstreken, men selgeren mailet og sa at han hadde et til ham kunne selge meg utenom eBay. Hadde "aquired 3 of these in his work". Man kan jo lure på hva hans "work" var , når han tilfeldigvis satt der med tre ubrukte, kostbare Leicaer, men jeg takket ja.
(Deretter leste jeg advarslene fra eBay om å være skeptisk til tilbud fra selgere utenom auksjoner, men denne selgeren har solgt på eBay i fire år, og bare fått positive tilbakemeldinger. Blir det noe tull og han ikke leverer det som er avtalt til den tid og pris som er avtalt, kan man grundig sverte hans business med ét omfattende og negativt innlegg. Å ha et uplettet rulleblad og lang fartstid er gull verdt for eBay-selgere. Jeg har handlet der før, og jeg har inntrykk av at det er svært få forsøk på svindel, tross mengden selgere og kjøpere.)
Bid, Buy, Point and Shoot
Tidligere var jeg en ivrig knipser. Jeg hadde to ganske ålreite kameraer, et Canon EOS 500 og et Ricoh GR1. (Det første et speilreflekskamera og det andre et mikrotynt kompaktkamera med knivskarp linse og lysstyrke f:2.8, som er veldig bra.)
Så kom tiden da man måtte ha digitalkamera. SÅ mye lettere, SÅ mange flere muligheter, SÅ mye mer hendig og du kan redigere bildene, slette dem du ikke trenger, brenne på CD og jadajadajada. Men etter et par år med den nye helligdommen (som nå er håpløst gammeldags), Canon Ixus 4, viste det seg at a) vi slettet nesten ikke bilder, de ble bare lempet inn på datamaskinen alle sammen, b) vi skrev ikke ut bilder, for vi har ikke rotet oss til å skaffe ny skriver, for vi skriver ut det vi trenger på jobben, c) vi har ikke CD-brenner og sender heller ikke bilder til fotobutikken på mail, vi mailer heller bilder rundt til de som skal få dem.
Greit nok, men noen ganger er det fint å holde bilder i hendene, og slippe å koble USB kabler foran og bak og kjøre alt gjennom Macen.
Tross de mange fordelene med digitalkameraet, begynte jeg å savne filmbasert (35 mm) fotografering. Som jeg har blogget/sutret om tidligere, var da begge de ovennevnte defekte på hver sin måte. Jeg leverte som sagt GR1 til reparasjon, og etter å ha ventet nå i tja, en måned? ringte jeg og purret. Nei altså, han jeg snakket med var ikke selve mannen som reparerte. Han sendte kameraet til Ricoh Norge, som hadde for vane å sende dem videre til Ricoh England, som deretter (ikke overraskende) pleide å melde tilbake at huff, dette kunne bil dyrt. For det første er jeg ikke sikker på, tross kvaliteten, at jeg vil investere 3500 kroner i reparasjon av et 8 år gammelt kamera, og for det andre vil jeg snart ha et kamera å ta bilder med. (Blant annet fordi vi skal til Turkiet nesta vecka! Hurra hurra. )
Da tenkte jeg at jeg like godt kunne bruke den summen jeg hadde innstilt meg på å investere i reparasjonen (max 2000 spenn) til et nytt kamera som vil gjøre meg lykkelig. Man rådet meg til å sjekke eBay. Der lyste skarpe kvalitetskompakter mot meg som gullmynter fra en skattekiste. GR1, Leica, Olympus Mju, Minox, Contax og annet snadder.
Jeg endte opp med å by på en "new, boxed" Leica Minilux (fast brennnvidde 40mm, lysstyrke f:2.4) som jeg ble litt revet med av. Ble slått på målstreken, men selgeren mailet og sa at han hadde et til ham kunne selge meg utenom eBay. Hadde "aquired 3 of these in his work". Man kan jo lure på hva hans "work" var , når han tilfeldigvis satt der med tre ubrukte, kostbare Leicaer, men jeg takket ja.
(Deretter leste jeg advarslene fra eBay om å være skeptisk til tilbud fra selgere utenom auksjoner, men denne selgeren har solgt på eBay i fire år, og bare fått positive tilbakemeldinger. Blir det noe tull og han ikke leverer det som er avtalt til den tid og pris som er avtalt, kan man grundig sverte hans business med ét omfattende og negativt innlegg. Å ha et uplettet rulleblad og lang fartstid er gull verdt for eBay-selgere. Jeg har handlet der før, og jeg har inntrykk av at det er svært få forsøk på svindel, tross mengden selgere og kjøpere.)
Så kom tiden da man måtte ha digitalkamera. SÅ mye lettere, SÅ mange flere muligheter, SÅ mye mer hendig og du kan redigere bildene, slette dem du ikke trenger, brenne på CD og jadajadajada. Men etter et par år med den nye helligdommen (som nå er håpløst gammeldags), Canon Ixus 4, viste det seg at a) vi slettet nesten ikke bilder, de ble bare lempet inn på datamaskinen alle sammen, b) vi skrev ikke ut bilder, for vi har ikke rotet oss til å skaffe ny skriver, for vi skriver ut det vi trenger på jobben, c) vi har ikke CD-brenner og sender heller ikke bilder til fotobutikken på mail, vi mailer heller bilder rundt til de som skal få dem.
Greit nok, men noen ganger er det fint å holde bilder i hendene, og slippe å koble USB kabler foran og bak og kjøre alt gjennom Macen.
Tross de mange fordelene med digitalkameraet, begynte jeg å savne filmbasert (35 mm) fotografering. Som jeg har blogget/sutret om tidligere, var da begge de ovennevnte defekte på hver sin måte. Jeg leverte som sagt GR1 til reparasjon, og etter å ha ventet nå i tja, en måned? ringte jeg og purret. Nei altså, han jeg snakket med var ikke selve mannen som reparerte. Han sendte kameraet til Ricoh Norge, som hadde for vane å sende dem videre til Ricoh England, som deretter (ikke overraskende) pleide å melde tilbake at huff, dette kunne bil dyrt. For det første er jeg ikke sikker på, tross kvaliteten, at jeg vil investere 3500 kroner i reparasjon av et 8 år gammelt kamera, og for det andre vil jeg snart ha et kamera å ta bilder med. (Blant annet fordi vi skal til Turkiet nesta vecka! Hurra hurra. )
Da tenkte jeg at jeg like godt kunne bruke den summen jeg hadde innstilt meg på å investere i reparasjonen (max 2000 spenn) til et nytt kamera som vil gjøre meg lykkelig. Man rådet meg til å sjekke eBay. Der lyste skarpe kvalitetskompakter mot meg som gullmynter fra en skattekiste. GR1, Leica, Olympus Mju, Minox, Contax og annet snadder.
Jeg endte opp med å by på en "new, boxed" Leica Minilux (fast brennnvidde 40mm, lysstyrke f:2.4) som jeg ble litt revet med av. Ble slått på målstreken, men selgeren mailet og sa at han hadde et til ham kunne selge meg utenom eBay. Hadde "aquired 3 of these in his work". Man kan jo lure på hva hans "work" var , når han tilfeldigvis satt der med tre ubrukte, kostbare Leicaer, men jeg takket ja.
(Deretter leste jeg advarslene fra eBay om å være skeptisk til tilbud fra selgere utenom auksjoner, men denne selgeren har solgt på eBay i fire år, og bare fått positive tilbakemeldinger. Blir det noe tull og han ikke leverer det som er avtalt til den tid og pris som er avtalt, kan man grundig sverte hans business med ét omfattende og negativt innlegg. Å ha et uplettet rulleblad og lang fartstid er gull verdt for eBay-selgere. Jeg har handlet der før, og jeg har inntrykk av at det er svært få forsøk på svindel, tross mengden selgere og kjøpere.)
søndag 11. september 2005
Dagbladet slår til igjen
Hei!
Vi i Dagbladet leter etter deg som ser på deg selv som en energisk, ung, dynamisk journalist med pågangsmot og ønske om å nå langt innen moderne medier.
Vi krever ikke mye av deg. Du bør helst være under 22 år og det er snarere en fordel enn en ulempe at du ikke har fullført 6. klasse. I det minste bør du skrive slik.
En av våre lovende nye penner, Kristoffer Egeberg, viser deg hva vi er ute etter. I denne artikkelen skriver han for eksempel
Politiet fant værken klær eller mann.
Way to go, Kristoffer!
Din søknad kan gjerne leveres på SMS, send ANALFABET <din søknad > til 1900, eller på mail til stavekontrolleniworderaltjegtrenger@dagbladet.no.
Vi snakes!
Vi i Dagbladet leter etter deg som ser på deg selv som en energisk, ung, dynamisk journalist med pågangsmot og ønske om å nå langt innen moderne medier.
Vi krever ikke mye av deg. Du bør helst være under 22 år og det er snarere en fordel enn en ulempe at du ikke har fullført 6. klasse. I det minste bør du skrive slik.
En av våre lovende nye penner, Kristoffer Egeberg, viser deg hva vi er ute etter. I denne artikkelen skriver han for eksempel
Politiet fant værken klær eller mann.
Way to go, Kristoffer!
Din søknad kan gjerne leveres på SMS, send ANALFABET <din søknad > til 1900, eller på mail til stavekontrolleniworderaltjegtrenger@dagbladet.no.
Vi snakes!
Dagbladet slår til igjen
Hei!
Vi i Dagbladet leter etter deg som ser på deg selv som en energisk, ung, dynamisk journalist med pågangsmot og ønske om å nå langt innen moderne medier.
Vi krever ikke mye av deg. Du bør helst være under 22 år og det er snarere en fordel enn en ulempe at du ikke har fullført 6. klasse. I det minste bør du skrive slik.
En av våre lovende nye penner, Kristoffer Egeberg, viser deg hva vi er ute etter. I denne artikkelen skriver han for eksempel
Politiet fant værken klær eller mann.
Way to go, Kristoffer!
Din søknad kan gjerne leveres på SMS, send ANALFABET <din søknad > til 1900, eller på mail til stavekontrolleniworderaltjegtrenger@dagbladet.no.
Vi snakes!
Vi i Dagbladet leter etter deg som ser på deg selv som en energisk, ung, dynamisk journalist med pågangsmot og ønske om å nå langt innen moderne medier.
Vi krever ikke mye av deg. Du bør helst være under 22 år og det er snarere en fordel enn en ulempe at du ikke har fullført 6. klasse. I det minste bør du skrive slik.
En av våre lovende nye penner, Kristoffer Egeberg, viser deg hva vi er ute etter. I denne artikkelen skriver han for eksempel
Politiet fant værken klær eller mann.
Way to go, Kristoffer!
Din søknad kan gjerne leveres på SMS, send ANALFABET <din søknad > til 1900, eller på mail til stavekontrolleniworderaltjegtrenger@dagbladet.no.
Vi snakes!
Dagbladet slår til igjen
Hei!
Vi i Dagbladet leter etter deg som ser på deg selv som en energisk, ung, dynamisk journalist med pågangsmot og ønske om å nå langt innen moderne medier.
Vi krever ikke mye av deg. Du bør helst være under 22 år og det er snarere en fordel enn en ulempe at du ikke har fullført 6. klasse. I det minste bør du skrive slik.
En av våre lovende nye penner, Kristoffer Egeberg, viser deg hva vi er ute etter. I denne artikkelen skriver han for eksempel
Politiet fant værken klær eller mann.
Way to go, Kristoffer!
Din søknad kan gjerne leveres på SMS, send ANALFABET <din søknad > til 1900, eller på mail til stavekontrolleniworderaltjegtrenger@dagbladet.no.
Vi snakes!
Vi i Dagbladet leter etter deg som ser på deg selv som en energisk, ung, dynamisk journalist med pågangsmot og ønske om å nå langt innen moderne medier.
Vi krever ikke mye av deg. Du bør helst være under 22 år og det er snarere en fordel enn en ulempe at du ikke har fullført 6. klasse. I det minste bør du skrive slik.
En av våre lovende nye penner, Kristoffer Egeberg, viser deg hva vi er ute etter. I denne artikkelen skriver han for eksempel
Politiet fant værken klær eller mann.
Way to go, Kristoffer!
Din søknad kan gjerne leveres på SMS, send ANALFABET <din søknad > til 1900, eller på mail til stavekontrolleniworderaltjegtrenger@dagbladet.no.
Vi snakes!
Ukas nyord
Utrykningsparty -et, -ene: (subst) Det kompisene avholder når en brannmann skal gifte seg.
Ukas nyord
Utrykningsparty -et, -ene: (subst) Det kompisene avholder når en brannmann skal gifte seg.
Ukas nyord
Utrykningsparty -et, -ene: (subst) Det kompisene avholder når en brannmann skal gifte seg.
torsdag 8. september 2005
Happy hour på riksveien
Siden jeg bor ved en relativt tett trafikkert riksvei, den er hvert fall trafikkert i rushtiden om morgenen og ettermiddagen, er det vår middagsunderholdning å sitte og se på køen som snegler seg forbi huset og godte oss over at vi ikke trenger å sitte der. Den eneste gangen det lot til å være mer gøyalt å sitte i bilkø enn å sitte innenfor vinduet og spise pannekaker, var når vi her en dag bivånet en langhåret pike som generøst ga sin medbilist fellatio mens de ventet på at køen skulle bevege seg. Føreren så riktig fornøyd ut, men om det løsnet inne i bilen når køen gjorde det utenfor bilen, er ikke godt å si.
Det er tydelig at vi bor i et ganske "happening" nabolag, for vi har også (litt) ufrivillig innsyn til et lidenskapelig ungt par rett over veien, med sofa ved vinduet, ingen gardiner og ingen hemninger. Inntil videre anser jeg all denne lumre virksomheten rundt huset som et frynsegode ved strøket.
Det er tydelig at vi bor i et ganske "happening" nabolag, for vi har også (litt) ufrivillig innsyn til et lidenskapelig ungt par rett over veien, med sofa ved vinduet, ingen gardiner og ingen hemninger. Inntil videre anser jeg all denne lumre virksomheten rundt huset som et frynsegode ved strøket.
Happy hour på riksveien
Siden jeg bor ved en relativt tett trafikkert riksvei, den er hvert fall trafikkert i rushtiden om morgenen og ettermiddagen, er det vår middagsunderholdning å sitte og se på køen som snegler seg forbi huset og godte oss over at vi ikke trenger å sitte der. Den eneste gangen det lot til å være mer gøyalt å sitte i bilkø enn å sitte innenfor vinduet og spise pannekaker, var når vi her en dag bivånet en langhåret pike som generøst ga sin medbilist fellatio mens de ventet på at køen skulle bevege seg. Føreren så riktig fornøyd ut, men om det løsnet inne i bilen når køen gjorde det utenfor bilen, er ikke godt å si.
Det er tydelig at vi bor i et ganske "happening" nabolag, for vi har også (litt) ufrivillig innsyn til et lidenskapelig ungt par rett over veien, med sofa ved vinduet, ingen gardiner og ingen hemninger. Inntil videre anser jeg all denne lumre virksomheten rundt huset som et frynsegode ved strøket.
Det er tydelig at vi bor i et ganske "happening" nabolag, for vi har også (litt) ufrivillig innsyn til et lidenskapelig ungt par rett over veien, med sofa ved vinduet, ingen gardiner og ingen hemninger. Inntil videre anser jeg all denne lumre virksomheten rundt huset som et frynsegode ved strøket.
Happy hour på riksveien
Siden jeg bor ved en relativt tett trafikkert riksvei, den er hvert fall trafikkert i rushtiden om morgenen og ettermiddagen, er det vår middagsunderholdning å sitte og se på køen som snegler seg forbi huset og godte oss over at vi ikke trenger å sitte der. Den eneste gangen det lot til å være mer gøyalt å sitte i bilkø enn å sitte innenfor vinduet og spise pannekaker, var når vi her en dag bivånet en langhåret pike som generøst ga sin medbilist fellatio mens de ventet på at køen skulle bevege seg. Føreren så riktig fornøyd ut, men om det løsnet inne i bilen når køen gjorde det utenfor bilen, er ikke godt å si.
Det er tydelig at vi bor i et ganske "happening" nabolag, for vi har også (litt) ufrivillig innsyn til et lidenskapelig ungt par rett over veien, med sofa ved vinduet, ingen gardiner og ingen hemninger. Inntil videre anser jeg all denne lumre virksomheten rundt huset som et frynsegode ved strøket.
Det er tydelig at vi bor i et ganske "happening" nabolag, for vi har også (litt) ufrivillig innsyn til et lidenskapelig ungt par rett over veien, med sofa ved vinduet, ingen gardiner og ingen hemninger. Inntil videre anser jeg all denne lumre virksomheten rundt huset som et frynsegode ved strøket.
søndag 4. september 2005
Nå har det godt får lankt
Forsiden av Dagbladet, lørdag 2.9.2005. Hurra for desksjefen og korrekturleseren! Nå trenger man ikke lenger ha mer enn fjerde klasse!
Nå har det godt får lankt
Forsiden av Dagbladet, lørdag 2.9.2005. Hurra for desksjefen og korrekturleseren! Nå trenger man ikke lenger ha mer enn fjerde klasse!
Nå har det godt får lankt
Forsiden av Dagbladet, lørdag 2.9.2005. Hurra for desksjefen og korrekturleseren! Nå trenger man ikke lenger ha mer enn fjerde klasse!
lørdag 3. september 2005
Nina Karin synes verden er teit
Jeg var vel ikke så bekymret for at det ikke skulle skje, men jeg er veldig fornøyd med at Shabana Rehman i Dagbladet i dag forteller blant andre Nina Karin Monsen hvor David kjøpte ølet. Monsen, som sikkert i utgangspunktet har vært en habil fagfilosof, har de siste årene bare vært synlig for meg når hun huffende kommer frem i dørsprekken for å syte over at verden er slem, ekkel og slett ikke slik hun hadde foretrukket at den var. Det som skiller Monsens syt fra friserdamen og drosjesjåførens, er at hun bruker den kulturkritiske filosofiens språk, begreper og tilsynelatende sammenhengende resonnementer. Når mennesker ikke oppfører seg på den måten den ekstremt reaksjonære, kulturpessimistiske og elitiske Monsen liker, da tillegger hun dem, deres sfære eller deres verdensdel grunnleggende etiske eller rasjonelle feil, karaktersvikt eller bevisste overtramp overfor sin natur, sin kultur eller verdens orden i det hele tatt.
Det er selvsagt Monsens egen natur og preferanser man forgriper seg ovenfor. Hun er fanget i en slags ond diskursiv sirkel: Hun blir mer moralistisk, bedrevitende og nedlatende jo mer man påpeker at hun er moralistisk, bedrevitende og nedlatende.
Monsen ser ikke at dette etter hvert gjør henne til en klovn og en landsbyidiot. Når hun blir invitert til en paneldebatt på Nytelsesfestivalen i Grimstad, er det pinlig åpenbart for alle andre at hun er der som "comic relief", som den forutsigbare snerpetanten som skal man skal more seg på bekostning av, kose seg over hennes innbitte forsøk på å fordømme all denne verdens forgjengelige sanselighet.
Monsen har blant annet sagt følgende om hvorfor hun ikke har barn:
(fra Aftenpostens arkiv .)
Monsen om det, som om så mye annet. Men i hele Shabana-oppstyret, å rive av seg et innlegg om at problemet var at man forbryter seg mot sin egen kropp ved å blotte den i et halvt sekund i Haugesund, det diskvalifiserer igjen Monsen. Grundig.
Kroppen er, ifølge vår Nina Karin, skitten og skammelig. Dette har hun utbrodert i boken "Det sårbare menneske. En filosofi om skam, skyld og synd", og Dagbladets Espen Søbye mener noe om den.
Dere andre som har et litt mer nyansert syn på tilværelsen enn at den er "strevsom, ulykkelig og vanskelig", og som har et annet kvinnesyn enn Augustin, ordet er fritt.
Det er selvsagt Monsens egen natur og preferanser man forgriper seg ovenfor. Hun er fanget i en slags ond diskursiv sirkel: Hun blir mer moralistisk, bedrevitende og nedlatende jo mer man påpeker at hun er moralistisk, bedrevitende og nedlatende.
Monsen ser ikke at dette etter hvert gjør henne til en klovn og en landsbyidiot. Når hun blir invitert til en paneldebatt på Nytelsesfestivalen i Grimstad, er det pinlig åpenbart for alle andre at hun er der som "comic relief", som den forutsigbare snerpetanten som skal man skal more seg på bekostning av, kose seg over hennes innbitte forsøk på å fordømme all denne verdens forgjengelige sanselighet.
Monsen har blant annet sagt følgende om hvorfor hun ikke har barn:
- Den viktigste grunnen til at jeg ikke vil
ha barn er at jeg oppfatter mennesketilværelsen
som såpass strevsom, ulykkelig og vanskelig,
at å gi den videre til en annen alltid har stått
for meg som et enormt moralsk spørsmål. Har
jeg rett til å gi videre noe som jeg mener er
deprimerende og frustrerende?
(fra Aftenpostens arkiv .)
Monsen om det, som om så mye annet. Men i hele Shabana-oppstyret, å rive av seg et innlegg om at problemet var at man forbryter seg mot sin egen kropp ved å blotte den i et halvt sekund i Haugesund, det diskvalifiserer igjen Monsen. Grundig.
Kroppen er, ifølge vår Nina Karin, skitten og skammelig. Dette har hun utbrodert i boken "Det sårbare menneske. En filosofi om skam, skyld og synd", og Dagbladets Espen Søbye mener noe om den.
Dere andre som har et litt mer nyansert syn på tilværelsen enn at den er "strevsom, ulykkelig og vanskelig", og som har et annet kvinnesyn enn Augustin, ordet er fritt.
Nina Karin synes verden er teit
Jeg var vel ikke så bekymret for at det ikke skulle skje, men jeg er veldig fornøyd med at Shabana Rehman i Dagbladet i dag forteller blant andre Nina Karin Monsen hvor David kjøpte ølet. Monsen, som sikkert i utgangspunktet har vært en habil fagfilosof, har de siste årene bare vært synlig for meg når hun huffende kommer frem i dørsprekken for å syte over at verden er slem, ekkel og slett ikke slik hun hadde foretrukket at den var. Det som skiller Monsens syt fra friserdamen og drosjesjåførens, er at hun bruker den kulturkritiske filosofiens språk, begreper og tilsynelatende sammenhengende resonnementer. Når mennesker ikke oppfører seg på den måten den ekstremt reaksjonære, kulturpessimistiske og elitiske Monsen liker, da tillegger hun dem, deres sfære eller deres verdensdel grunnleggende etiske eller rasjonelle feil, karaktersvikt eller bevisste overtramp overfor sin natur, sin kultur eller verdens orden i det hele tatt.
Det er selvsagt Monsens egen natur og preferanser man forgriper seg ovenfor. Hun er fanget i en slags ond diskursiv sirkel: Hun blir mer moralistisk, bedrevitende og nedlatende jo mer man påpeker at hun er moralistisk, bedrevitende og nedlatende.
Monsen ser ikke at dette etter hvert gjør henne til en klovn og en landsbyidiot. Når hun blir invitert til en paneldebatt på Nytelsesfestivalen i Grimstad, er det pinlig åpenbart for alle andre at hun er der som "comic relief", som den forutsigbare snerpetanten som skal man skal more seg på bekostning av, kose seg over hennes innbitte forsøk på å fordømme all denne verdens forgjengelige sanselighet.
Monsen har blant annet sagt følgende om hvorfor hun ikke har barn:
(fra Aftenpostens arkiv .)
Monsen om det, som om så mye annet. Men i hele Shabana-oppstyret, å rive av seg et innlegg om at problemet var at man forbryter seg mot sin egen kropp ved å blotte den i et halvt sekund i Haugesund, det diskvalifiserer igjen Monsen. Grundig.
Kroppen er, ifølge vår Nina Karin, skitten og skammelig. Dette har hun utbrodert i boken "Det sårbare menneske. En filosofi om skam, skyld og synd", og Dagbladets Espen Søbye mener noe om den.
Dere andre som har et litt mer nyansert syn på tilværelsen enn at den er "strevsom, ulykkelig og vanskelig", og som har et annet kvinnesyn enn Augustin, ordet er fritt.
Det er selvsagt Monsens egen natur og preferanser man forgriper seg ovenfor. Hun er fanget i en slags ond diskursiv sirkel: Hun blir mer moralistisk, bedrevitende og nedlatende jo mer man påpeker at hun er moralistisk, bedrevitende og nedlatende.
Monsen ser ikke at dette etter hvert gjør henne til en klovn og en landsbyidiot. Når hun blir invitert til en paneldebatt på Nytelsesfestivalen i Grimstad, er det pinlig åpenbart for alle andre at hun er der som "comic relief", som den forutsigbare snerpetanten som skal man skal more seg på bekostning av, kose seg over hennes innbitte forsøk på å fordømme all denne verdens forgjengelige sanselighet.
Monsen har blant annet sagt følgende om hvorfor hun ikke har barn:
- Den viktigste grunnen til at jeg ikke vil
ha barn er at jeg oppfatter mennesketilværelsen
som såpass strevsom, ulykkelig og vanskelig,
at å gi den videre til en annen alltid har stått
for meg som et enormt moralsk spørsmål. Har
jeg rett til å gi videre noe som jeg mener er
deprimerende og frustrerende?
(fra Aftenpostens arkiv .)
Monsen om det, som om så mye annet. Men i hele Shabana-oppstyret, å rive av seg et innlegg om at problemet var at man forbryter seg mot sin egen kropp ved å blotte den i et halvt sekund i Haugesund, det diskvalifiserer igjen Monsen. Grundig.
Kroppen er, ifølge vår Nina Karin, skitten og skammelig. Dette har hun utbrodert i boken "Det sårbare menneske. En filosofi om skam, skyld og synd", og Dagbladets Espen Søbye mener noe om den.
Dere andre som har et litt mer nyansert syn på tilværelsen enn at den er "strevsom, ulykkelig og vanskelig", og som har et annet kvinnesyn enn Augustin, ordet er fritt.
Nina Karin synes verden er teit
Jeg var vel ikke så bekymret for at det ikke skulle skje, men jeg er veldig fornøyd med at Shabana Rehman i Dagbladet i dag forteller blant andre Nina Karin Monsen hvor David kjøpte ølet. Monsen, som sikkert i utgangspunktet har vært en habil fagfilosof, har de siste årene bare vært synlig for meg når hun huffende kommer frem i dørsprekken for å syte over at verden er slem, ekkel og slett ikke slik hun hadde foretrukket at den var. Det som skiller Monsens syt fra friserdamen og drosjesjåførens, er at hun bruker den kulturkritiske filosofiens språk, begreper og tilsynelatende sammenhengende resonnementer. Når mennesker ikke oppfører seg på den måten den ekstremt reaksjonære, kulturpessimistiske og elitiske Monsen liker, da tillegger hun dem, deres sfære eller deres verdensdel grunnleggende etiske eller rasjonelle feil, karaktersvikt eller bevisste overtramp overfor sin natur, sin kultur eller verdens orden i det hele tatt.
Det er selvsagt Monsens egen natur og preferanser man forgriper seg ovenfor. Hun er fanget i en slags ond diskursiv sirkel: Hun blir mer moralistisk, bedrevitende og nedlatende jo mer man påpeker at hun er moralistisk, bedrevitende og nedlatende.
Monsen ser ikke at dette etter hvert gjør henne til en klovn og en landsbyidiot. Når hun blir invitert til en paneldebatt på Nytelsesfestivalen i Grimstad, er det pinlig åpenbart for alle andre at hun er der som "comic relief", som den forutsigbare snerpetanten som skal man skal more seg på bekostning av, kose seg over hennes innbitte forsøk på å fordømme all denne verdens forgjengelige sanselighet.
Monsen har blant annet sagt følgende om hvorfor hun ikke har barn:
(fra Aftenpostens arkiv .)
Monsen om det, som om så mye annet. Men i hele Shabana-oppstyret, å rive av seg et innlegg om at problemet var at man forbryter seg mot sin egen kropp ved å blotte den i et halvt sekund i Haugesund, det diskvalifiserer igjen Monsen. Grundig.
Kroppen er, ifølge vår Nina Karin, skitten og skammelig. Dette har hun utbrodert i boken "Det sårbare menneske. En filosofi om skam, skyld og synd", og Dagbladets Espen Søbye mener noe om den.
Dere andre som har et litt mer nyansert syn på tilværelsen enn at den er "strevsom, ulykkelig og vanskelig", og som har et annet kvinnesyn enn Augustin, ordet er fritt.
Det er selvsagt Monsens egen natur og preferanser man forgriper seg ovenfor. Hun er fanget i en slags ond diskursiv sirkel: Hun blir mer moralistisk, bedrevitende og nedlatende jo mer man påpeker at hun er moralistisk, bedrevitende og nedlatende.
Monsen ser ikke at dette etter hvert gjør henne til en klovn og en landsbyidiot. Når hun blir invitert til en paneldebatt på Nytelsesfestivalen i Grimstad, er det pinlig åpenbart for alle andre at hun er der som "comic relief", som den forutsigbare snerpetanten som skal man skal more seg på bekostning av, kose seg over hennes innbitte forsøk på å fordømme all denne verdens forgjengelige sanselighet.
Monsen har blant annet sagt følgende om hvorfor hun ikke har barn:
- Den viktigste grunnen til at jeg ikke vil
ha barn er at jeg oppfatter mennesketilværelsen
som såpass strevsom, ulykkelig og vanskelig,
at å gi den videre til en annen alltid har stått
for meg som et enormt moralsk spørsmål. Har
jeg rett til å gi videre noe som jeg mener er
deprimerende og frustrerende?
(fra Aftenpostens arkiv .)
Monsen om det, som om så mye annet. Men i hele Shabana-oppstyret, å rive av seg et innlegg om at problemet var at man forbryter seg mot sin egen kropp ved å blotte den i et halvt sekund i Haugesund, det diskvalifiserer igjen Monsen. Grundig.
Kroppen er, ifølge vår Nina Karin, skitten og skammelig. Dette har hun utbrodert i boken "Det sårbare menneske. En filosofi om skam, skyld og synd", og Dagbladets Espen Søbye mener noe om den.
Dere andre som har et litt mer nyansert syn på tilværelsen enn at den er "strevsom, ulykkelig og vanskelig", og som har et annet kvinnesyn enn Augustin, ordet er fritt.
fredag 2. september 2005
No Su Do Ku No
Jeg har prøvd, med de aller beste hensikter, men jeg greier ikke for mitt liv å interessere meg for Sudoku.
No Su Do Ku No
Jeg har prøvd, med de aller beste hensikter, men jeg greier ikke for mitt liv å interessere meg for Sudoku.
No Su Do Ku No
Jeg har prøvd, med de aller beste hensikter, men jeg greier ikke for mitt liv å interessere meg for Sudoku.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
