Blærekraftig utvikling: Flere offentlige toaletter
Mormonbehandling: Intens opplesing av hellige skrifter
Varetekstfengsling: Midlertidig innesperring av uønskede ord.
(En Nettavisen-oppfinnelse.)
mandag 27. februar 2006
Ukas nyord, uke 9
Blærekraftig utvikling: Flere offentlige toaletter
Mormonbehandling: Intens opplesing av hellige skrifter
Varetekstfengsling: Midlertidig innesperring av uønskede ord.
(En Nettavisen-oppfinnelse.)
Mormonbehandling: Intens opplesing av hellige skrifter
Varetekstfengsling: Midlertidig innesperring av uønskede ord.
(En Nettavisen-oppfinnelse.)
Ukas nyord, uke 9
Blærekraftig utvikling: Flere offentlige toaletter
Mormonbehandling: Intens opplesing av hellige skrifter
Varetekstfengsling: Midlertidig innesperring av uønskede ord.
(En Nettavisen-oppfinnelse.)
Mormonbehandling: Intens opplesing av hellige skrifter
Varetekstfengsling: Midlertidig innesperring av uønskede ord.
(En Nettavisen-oppfinnelse.)
søndag 26. februar 2006
When in Rome
Man har altså lært følgende om Roma og dens innbyggere i løpet av vinterferien:
1. Romerne ferdes med paraplyer på fortauene på samme måte som de gjør med kjøretøy i trafikken: Med sitt eget og andres liv som innsats, men det går merkelig nok oftest bra. Det er ikke noe alternativ for en romer å bruke regnjakke. Han vil ikke bli sett død i en, langt mindre de heslige "allværsjakkene" i skrikende farger som man alltid kan gjenkjenne en nordmann på, hvor som helst i verden.
2. Romerske biler er mikroskopiske, og de er overalt. På grunn av sitt diminutive omfang kan de parkeres i hvilke som helst vinkel på hvilket som helst sted, og de blir de også. Langt de fleste bilkøer man ser langs gatene er i virkeligheten parkerte biler. På samme måte kan det ofte se ut som man går forbi en scooter-forretning på grunn av det store antallet scootere langs fortauet, men de er altså også bare parkert.
3. En romer foretrekker å stå og drikke kaffe. Ikke bare fordi det ser kulere ut, men da er også kaffen billigere enn om du skulle komme til å sette deg ned og drikke den.
4. T-banen er alltid full. Uansett tid på døgnet.
5. Helt i tråd med det jeg trodde fra før er grappa skrekkelig vondt.
6. Helt i tråd med det jeg visste fra før liker jeg fremdeles ikke parmesan.
7. Det er ikke under noen omstendighet mulig å forestille seg hvor stor Peterskirken er innvendig.
8. Munkene som ga sitt navn til kaffedrikken cappucino, kapusiner-munkene, har i krypten i sin hovedkirke Chiesa San Maria Immaculata Concezione dandert knoklene til 4000 ordensbrødre til vakre dekorasjoner og kunstverk; lamper, utsmykninger og annet. I tillegg er noen heldige plassert der (mer eller mindre mummifisert) i sin helhet kledd i munkekappe.
9. Det er genialt å plassere bokhandler i t-banenedganger som ikke lenger er i bruk.
10. Fumicino er en grei flyplass. Ciampino er en møkkaflyplass.
11.Selv om pave Benedikt 16. hylles og tiljubles som en rockestjerne når han opptrer i Peterskirken, er det langt igjen før man finner like mye suvenirer, stæsj og effekter med Benedikt-motiv som med Johannes Paul 2.-motiv i Roma, spesielt i Vatikanet. Et lykkelig kompromiss var en kaffekopp vi kjøpte, der motivet var kardinal Ratzinger som hilste på paps Johannes Paul. På den annen side er liksom Benny 16. "vår" pave nå, siden vi fikk vært med på ukentlig audiens med ham i Storstua. Sammen med noen tusen andre.
11b. Det er endeløse køer foran inngangen til Vatikanmuseet, og den tiden du eventuelt tilbringer i den kan du like gjerne bruke i et av de mange andre spektakulære museene i Roma.
11c. For eksempel Galleria Nazionale d'Arte Moderna eller Galleria de Palazzo Barberini. Det er alltid stas å se bilder man kjenner fra bøker, hengende på veggen foran deg. Som f.eks. Holbeins Henrik 8.-portrett.
1. Romerne ferdes med paraplyer på fortauene på samme måte som de gjør med kjøretøy i trafikken: Med sitt eget og andres liv som innsats, men det går merkelig nok oftest bra. Det er ikke noe alternativ for en romer å bruke regnjakke. Han vil ikke bli sett død i en, langt mindre de heslige "allværsjakkene" i skrikende farger som man alltid kan gjenkjenne en nordmann på, hvor som helst i verden.
2. Romerske biler er mikroskopiske, og de er overalt. På grunn av sitt diminutive omfang kan de parkeres i hvilke som helst vinkel på hvilket som helst sted, og de blir de også. Langt de fleste bilkøer man ser langs gatene er i virkeligheten parkerte biler. På samme måte kan det ofte se ut som man går forbi en scooter-forretning på grunn av det store antallet scootere langs fortauet, men de er altså også bare parkert.
3. En romer foretrekker å stå og drikke kaffe. Ikke bare fordi det ser kulere ut, men da er også kaffen billigere enn om du skulle komme til å sette deg ned og drikke den.
4. T-banen er alltid full. Uansett tid på døgnet.
5. Helt i tråd med det jeg trodde fra før er grappa skrekkelig vondt.
6. Helt i tråd med det jeg visste fra før liker jeg fremdeles ikke parmesan.
7. Det er ikke under noen omstendighet mulig å forestille seg hvor stor Peterskirken er innvendig.
8. Munkene som ga sitt navn til kaffedrikken cappucino, kapusiner-munkene, har i krypten i sin hovedkirke Chiesa San Maria Immaculata Concezione dandert knoklene til 4000 ordensbrødre til vakre dekorasjoner og kunstverk; lamper, utsmykninger og annet. I tillegg er noen heldige plassert der (mer eller mindre mummifisert) i sin helhet kledd i munkekappe.
9. Det er genialt å plassere bokhandler i t-banenedganger som ikke lenger er i bruk.
10. Fumicino er en grei flyplass. Ciampino er en møkkaflyplass.
11.Selv om pave Benedikt 16. hylles og tiljubles som en rockestjerne når han opptrer i Peterskirken, er det langt igjen før man finner like mye suvenirer, stæsj og effekter med Benedikt-motiv som med Johannes Paul 2.-motiv i Roma, spesielt i Vatikanet. Et lykkelig kompromiss var en kaffekopp vi kjøpte, der motivet var kardinal Ratzinger som hilste på paps Johannes Paul. På den annen side er liksom Benny 16. "vår" pave nå, siden vi fikk vært med på ukentlig audiens med ham i Storstua. Sammen med noen tusen andre.
11b. Det er endeløse køer foran inngangen til Vatikanmuseet, og den tiden du eventuelt tilbringer i den kan du like gjerne bruke i et av de mange andre spektakulære museene i Roma.
11c. For eksempel Galleria Nazionale d'Arte Moderna eller Galleria de Palazzo Barberini. Det er alltid stas å se bilder man kjenner fra bøker, hengende på veggen foran deg. Som f.eks. Holbeins Henrik 8.-portrett.
When in Rome
Man har altså lært følgende om Roma og dens innbyggere i løpet av vinterferien:
1. Romerne ferdes med paraplyer på fortauene på samme måte som de gjør med kjøretøy i trafikken: Med sitt eget og andres liv som innsats, men det går merkelig nok oftest bra. Det er ikke noe alternativ for en romer å bruke regnjakke. Han vil ikke bli sett død i en, langt mindre de heslige "allværsjakkene" i skrikende farger som man alltid kan gjenkjenne en nordmann på, hvor som helst i verden.
2. Romerske biler er mikroskopiske, og de er overalt. På grunn av sitt diminutive omfang kan de parkeres i hvilke som helst vinkel på hvilket som helst sted, og de blir de også. Langt de fleste bilkøer man ser langs gatene er i virkeligheten parkerte biler. På samme måte kan det ofte se ut som man går forbi en scooter-forretning på grunn av det store antallet scootere langs fortauet, men de er altså også bare parkert.
3. En romer foretrekker å stå og drikke kaffe. Ikke bare fordi det ser kulere ut, men da er også kaffen billigere enn om du skulle komme til å sette deg ned og drikke den.
4. T-banen er alltid full. Uansett tid på døgnet.
5. Helt i tråd med det jeg trodde fra før er grappa skrekkelig vondt.
6. Helt i tråd med det jeg visste fra før liker jeg fremdeles ikke parmesan.
7. Det er ikke under noen omstendighet mulig å forestille seg hvor stor Peterskirken er innvendig.
8. Munkene som ga sitt navn til kaffedrikken cappucino, kapusiner-munkene, har i krypten i sin hovedkirke Chiesa San Maria Immaculata Concezione dandert knoklene til 4000 ordensbrødre til vakre dekorasjoner og kunstverk; lamper, utsmykninger og annet. I tillegg er noen heldige plassert der (mer eller mindre mummifisert) i sin helhet kledd i munkekappe.
9. Det er genialt å plassere bokhandler i t-banenedganger som ikke lenger er i bruk.
10. Fumicino er en grei flyplass. Ciampino er en møkkaflyplass.
11.Selv om pave Benedikt 16. hylles og tiljubles som en rockestjerne når han opptrer i Peterskirken, er det langt igjen før man finner like mye suvenirer, stæsj og effekter med Benedikt-motiv som med Johannes Paul 2.-motiv i Roma, spesielt i Vatikanet. Et lykkelig kompromiss var en kaffekopp vi kjøpte, der motivet var kardinal Ratzinger som hilste på paps Johannes Paul. På den annen side er liksom Benny 16. "vår" pave nå, siden vi fikk vært med på ukentlig audiens med ham i Storstua. Sammen med noen tusen andre.
11b. Det er endeløse køer foran inngangen til Vatikanmuseet, og den tiden du eventuelt tilbringer i den kan du like gjerne bruke i et av de mange andre spektakulære museene i Roma.
11c. For eksempel Galleria Nazionale d'Arte Moderna eller Galleria de Palazzo Barberini. Det er alltid stas å se bilder man kjenner fra bøker, hengende på veggen foran deg. Som f.eks. Holbeins Henrik 8.-portrett.
1. Romerne ferdes med paraplyer på fortauene på samme måte som de gjør med kjøretøy i trafikken: Med sitt eget og andres liv som innsats, men det går merkelig nok oftest bra. Det er ikke noe alternativ for en romer å bruke regnjakke. Han vil ikke bli sett død i en, langt mindre de heslige "allværsjakkene" i skrikende farger som man alltid kan gjenkjenne en nordmann på, hvor som helst i verden.
2. Romerske biler er mikroskopiske, og de er overalt. På grunn av sitt diminutive omfang kan de parkeres i hvilke som helst vinkel på hvilket som helst sted, og de blir de også. Langt de fleste bilkøer man ser langs gatene er i virkeligheten parkerte biler. På samme måte kan det ofte se ut som man går forbi en scooter-forretning på grunn av det store antallet scootere langs fortauet, men de er altså også bare parkert.
3. En romer foretrekker å stå og drikke kaffe. Ikke bare fordi det ser kulere ut, men da er også kaffen billigere enn om du skulle komme til å sette deg ned og drikke den.
4. T-banen er alltid full. Uansett tid på døgnet.
5. Helt i tråd med det jeg trodde fra før er grappa skrekkelig vondt.
6. Helt i tråd med det jeg visste fra før liker jeg fremdeles ikke parmesan.
7. Det er ikke under noen omstendighet mulig å forestille seg hvor stor Peterskirken er innvendig.
8. Munkene som ga sitt navn til kaffedrikken cappucino, kapusiner-munkene, har i krypten i sin hovedkirke Chiesa San Maria Immaculata Concezione dandert knoklene til 4000 ordensbrødre til vakre dekorasjoner og kunstverk; lamper, utsmykninger og annet. I tillegg er noen heldige plassert der (mer eller mindre mummifisert) i sin helhet kledd i munkekappe.
9. Det er genialt å plassere bokhandler i t-banenedganger som ikke lenger er i bruk.
10. Fumicino er en grei flyplass. Ciampino er en møkkaflyplass.
11.Selv om pave Benedikt 16. hylles og tiljubles som en rockestjerne når han opptrer i Peterskirken, er det langt igjen før man finner like mye suvenirer, stæsj og effekter med Benedikt-motiv som med Johannes Paul 2.-motiv i Roma, spesielt i Vatikanet. Et lykkelig kompromiss var en kaffekopp vi kjøpte, der motivet var kardinal Ratzinger som hilste på paps Johannes Paul. På den annen side er liksom Benny 16. "vår" pave nå, siden vi fikk vært med på ukentlig audiens med ham i Storstua. Sammen med noen tusen andre.
11b. Det er endeløse køer foran inngangen til Vatikanmuseet, og den tiden du eventuelt tilbringer i den kan du like gjerne bruke i et av de mange andre spektakulære museene i Roma.
11c. For eksempel Galleria Nazionale d'Arte Moderna eller Galleria de Palazzo Barberini. Det er alltid stas å se bilder man kjenner fra bøker, hengende på veggen foran deg. Som f.eks. Holbeins Henrik 8.-portrett.
When in Rome
Man har altså lært følgende om Roma og dens innbyggere i løpet av vinterferien:
1. Romerne ferdes med paraplyer på fortauene på samme måte som de gjør med kjøretøy i trafikken: Med sitt eget og andres liv som innsats, men det går merkelig nok oftest bra. Det er ikke noe alternativ for en romer å bruke regnjakke. Han vil ikke bli sett død i en, langt mindre de heslige "allværsjakkene" i skrikende farger som man alltid kan gjenkjenne en nordmann på, hvor som helst i verden.
2. Romerske biler er mikroskopiske, og de er overalt. På grunn av sitt diminutive omfang kan de parkeres i hvilke som helst vinkel på hvilket som helst sted, og de blir de også. Langt de fleste bilkøer man ser langs gatene er i virkeligheten parkerte biler. På samme måte kan det ofte se ut som man går forbi en scooter-forretning på grunn av det store antallet scootere langs fortauet, men de er altså også bare parkert.
3. En romer foretrekker å stå og drikke kaffe. Ikke bare fordi det ser kulere ut, men da er også kaffen billigere enn om du skulle komme til å sette deg ned og drikke den.
4. T-banen er alltid full. Uansett tid på døgnet.
5. Helt i tråd med det jeg trodde fra før er grappa skrekkelig vondt.
6. Helt i tråd med det jeg visste fra før liker jeg fremdeles ikke parmesan.
7. Det er ikke under noen omstendighet mulig å forestille seg hvor stor Peterskirken er innvendig.
8. Munkene som ga sitt navn til kaffedrikken cappucino, kapusiner-munkene, har i krypten i sin hovedkirke Chiesa San Maria Immaculata Concezione dandert knoklene til 4000 ordensbrødre til vakre dekorasjoner og kunstverk; lamper, utsmykninger og annet. I tillegg er noen heldige plassert der (mer eller mindre mummifisert) i sin helhet kledd i munkekappe.
9. Det er genialt å plassere bokhandler i t-banenedganger som ikke lenger er i bruk.
10. Fumicino er en grei flyplass. Ciampino er en møkkaflyplass.
11.Selv om pave Benedikt 16. hylles og tiljubles som en rockestjerne når han opptrer i Peterskirken, er det langt igjen før man finner like mye suvenirer, stæsj og effekter med Benedikt-motiv som med Johannes Paul 2.-motiv i Roma, spesielt i Vatikanet. Et lykkelig kompromiss var en kaffekopp vi kjøpte, der motivet var kardinal Ratzinger som hilste på paps Johannes Paul. På den annen side er liksom Benny 16. "vår" pave nå, siden vi fikk vært med på ukentlig audiens med ham i Storstua. Sammen med noen tusen andre.
11b. Det er endeløse køer foran inngangen til Vatikanmuseet, og den tiden du eventuelt tilbringer i den kan du like gjerne bruke i et av de mange andre spektakulære museene i Roma.
11c. For eksempel Galleria Nazionale d'Arte Moderna eller Galleria de Palazzo Barberini. Det er alltid stas å se bilder man kjenner fra bøker, hengende på veggen foran deg. Som f.eks. Holbeins Henrik 8.-portrett.
1. Romerne ferdes med paraplyer på fortauene på samme måte som de gjør med kjøretøy i trafikken: Med sitt eget og andres liv som innsats, men det går merkelig nok oftest bra. Det er ikke noe alternativ for en romer å bruke regnjakke. Han vil ikke bli sett død i en, langt mindre de heslige "allværsjakkene" i skrikende farger som man alltid kan gjenkjenne en nordmann på, hvor som helst i verden.
2. Romerske biler er mikroskopiske, og de er overalt. På grunn av sitt diminutive omfang kan de parkeres i hvilke som helst vinkel på hvilket som helst sted, og de blir de også. Langt de fleste bilkøer man ser langs gatene er i virkeligheten parkerte biler. På samme måte kan det ofte se ut som man går forbi en scooter-forretning på grunn av det store antallet scootere langs fortauet, men de er altså også bare parkert.
3. En romer foretrekker å stå og drikke kaffe. Ikke bare fordi det ser kulere ut, men da er også kaffen billigere enn om du skulle komme til å sette deg ned og drikke den.
4. T-banen er alltid full. Uansett tid på døgnet.
5. Helt i tråd med det jeg trodde fra før er grappa skrekkelig vondt.
6. Helt i tråd med det jeg visste fra før liker jeg fremdeles ikke parmesan.
7. Det er ikke under noen omstendighet mulig å forestille seg hvor stor Peterskirken er innvendig.
8. Munkene som ga sitt navn til kaffedrikken cappucino, kapusiner-munkene, har i krypten i sin hovedkirke Chiesa San Maria Immaculata Concezione dandert knoklene til 4000 ordensbrødre til vakre dekorasjoner og kunstverk; lamper, utsmykninger og annet. I tillegg er noen heldige plassert der (mer eller mindre mummifisert) i sin helhet kledd i munkekappe.
9. Det er genialt å plassere bokhandler i t-banenedganger som ikke lenger er i bruk.
10. Fumicino er en grei flyplass. Ciampino er en møkkaflyplass.
11.Selv om pave Benedikt 16. hylles og tiljubles som en rockestjerne når han opptrer i Peterskirken, er det langt igjen før man finner like mye suvenirer, stæsj og effekter med Benedikt-motiv som med Johannes Paul 2.-motiv i Roma, spesielt i Vatikanet. Et lykkelig kompromiss var en kaffekopp vi kjøpte, der motivet var kardinal Ratzinger som hilste på paps Johannes Paul. På den annen side er liksom Benny 16. "vår" pave nå, siden vi fikk vært med på ukentlig audiens med ham i Storstua. Sammen med noen tusen andre.
11b. Det er endeløse køer foran inngangen til Vatikanmuseet, og den tiden du eventuelt tilbringer i den kan du like gjerne bruke i et av de mange andre spektakulære museene i Roma.
11c. For eksempel Galleria Nazionale d'Arte Moderna eller Galleria de Palazzo Barberini. Det er alltid stas å se bilder man kjenner fra bøker, hengende på veggen foran deg. Som f.eks. Holbeins Henrik 8.-portrett.
fredag 17. februar 2006
Å nei! Maten heter noe annet!
Dagbladet, blant andre, melder i dag at bakerne i Iran har iverksatt den strengeste og mest virkningsfulle konsekvens det ligger i næringsmiddelindustriens makt å gjennomføre som hevn for de danske M*hammed-karikaturene: Det lekre bakverket som vi kjenner som wienerbrød kalles derigården "Danish pastries", skal heretter hete "Muhammeds roser". De vantro danske hunder skal ikke ha sin nasjons navn knytte til den luftige og velsmakende bollen; bakerlaugets stolthet! Iranerne er, lik tyrkerne, over middels glad i søte kaker, konfekt og alskens lekkerier, derfor skjærer det opprinnelige navnet dem i hjertet nå, i disse tider med en ondsinnet dansk kampanje mot Profeten (fvmh) og hele den islamske verden.
Sammen med handelsblokade, vareboikott og militær intervensjon er som kjent matnavnbytte et meget sterkt signal om politisk uenighet.
Sist vi hørte om denne brutale metoden, var når Frankrike nektet å delta i den amerikanske invasjonen i Irak. I raseri over dette sviket foreslo en republikansk (surprise) kongressmann at det vi kaller pommes frites, denne hjørnesteinen i det amerikanske kostholdet, skiftet navn fra "french fries" til "freedom fries". Ta den, Frankrike!
Det fortelles at det franske folket aldri helt har reist seg igjen etter dette skjebnesvangre slaget mot deres nasjonale identitet. Vi må i den tunge tid som ligger foran det danske folk, være dem en støtte og rekke frem en hånd slik at våre naboer i sør kan komme gjennom bakevare-krisen med minst mulig sår på sjel og legeme.
"Jeg gråter hver gang jeg steker poteter", betror en fransk husmor fra Lyon oss.
Det er også nærliggende å diskutere lignende harde sanksjoner mot andre nasjoner som på en eller annen måte har krenket den norske integritet og identitet:
Vår direkte respons på den iranske handlingen vil være å omdøpe "persiske tepper" til "sør-armenske tekstilarbeider", man kan tenke seg at "tyrkisk pepper" kan få navnet "Marmara-moro", og uttrykket "sinna som en tyrk" kan omarbeides til "misfornøyd på Svartehavsvis", evt. "middelhavsvis" alt ettersom hvilke side av Tyrkia man omtaler.
Skulle vi komme i konflikt med Belgia, vil vi selvsagt ikke snakke om "Belgiske vafler" lenger, men kanskje "Vesteuropeiske firkanter", eller evt. "Benelux-vafler", dersom det oppstår et politisk tøvær. Klesplagget "Islender" vil ved en konflikt med Island umiddelbart bli døpt "Norskehavsbeboer". "Russisk rulett" blir til "Slavisk gambling", hønserasen "hvit italiener" blir ganske enkelt "hvit høne uten tilknytning til et ikke spesifisert søreuropeisk land" og skulle vi mot formodning ryke uklar med söta bror, vil ukvemsordet "svenskefaen" byttes ut med det mer akseptable "Østersjøøsters". Det tenker jeg setter dem på plass.
Sammen med handelsblokade, vareboikott og militær intervensjon er som kjent matnavnbytte et meget sterkt signal om politisk uenighet.
Sist vi hørte om denne brutale metoden, var når Frankrike nektet å delta i den amerikanske invasjonen i Irak. I raseri over dette sviket foreslo en republikansk (surprise) kongressmann at det vi kaller pommes frites, denne hjørnesteinen i det amerikanske kostholdet, skiftet navn fra "french fries" til "freedom fries". Ta den, Frankrike!
Det fortelles at det franske folket aldri helt har reist seg igjen etter dette skjebnesvangre slaget mot deres nasjonale identitet. Vi må i den tunge tid som ligger foran det danske folk, være dem en støtte og rekke frem en hånd slik at våre naboer i sør kan komme gjennom bakevare-krisen med minst mulig sår på sjel og legeme.
"Jeg gråter hver gang jeg steker poteter", betror en fransk husmor fra Lyon oss.
Det er også nærliggende å diskutere lignende harde sanksjoner mot andre nasjoner som på en eller annen måte har krenket den norske integritet og identitet:
Vår direkte respons på den iranske handlingen vil være å omdøpe "persiske tepper" til "sør-armenske tekstilarbeider", man kan tenke seg at "tyrkisk pepper" kan få navnet "Marmara-moro", og uttrykket "sinna som en tyrk" kan omarbeides til "misfornøyd på Svartehavsvis", evt. "middelhavsvis" alt ettersom hvilke side av Tyrkia man omtaler.
Skulle vi komme i konflikt med Belgia, vil vi selvsagt ikke snakke om "Belgiske vafler" lenger, men kanskje "Vesteuropeiske firkanter", eller evt. "Benelux-vafler", dersom det oppstår et politisk tøvær. Klesplagget "Islender" vil ved en konflikt med Island umiddelbart bli døpt "Norskehavsbeboer". "Russisk rulett" blir til "Slavisk gambling", hønserasen "hvit italiener" blir ganske enkelt "hvit høne uten tilknytning til et ikke spesifisert søreuropeisk land" og skulle vi mot formodning ryke uklar med söta bror, vil ukvemsordet "svenskefaen" byttes ut med det mer akseptable "Østersjøøsters". Det tenker jeg setter dem på plass.
Å nei! Maten heter noe annet!
Dagbladet, blant andre, melder i dag at bakerne i Iran har iverksatt den strengeste og mest virkningsfulle konsekvens det ligger i næringsmiddelindustriens makt å gjennomføre som hevn for de danske M*hammed-karikaturene: Det lekre bakverket som vi kjenner som wienerbrød kalles derigården "Danish pastries", skal heretter hete "Muhammeds roser". De vantro danske hunder skal ikke ha sin nasjons navn knytte til den luftige og velsmakende bollen; bakerlaugets stolthet! Iranerne er, lik tyrkerne, over middels glad i søte kaker, konfekt og alskens lekkerier, derfor skjærer det opprinnelige navnet dem i hjertet nå, i disse tider med en ondsinnet dansk kampanje mot Profeten (fvmh) og hele den islamske verden.
Sammen med handelsblokade, vareboikott og militær intervensjon er som kjent matnavnbytte et meget sterkt signal om politisk uenighet.
Sist vi hørte om denne brutale metoden, var når Frankrike nektet å delta i den amerikanske invasjonen i Irak. I raseri over dette sviket foreslo en republikansk (surprise) kongressmann at det vi kaller pommes frites, denne hjørnesteinen i det amerikanske kostholdet, skiftet navn fra "french fries" til "freedom fries". Ta den, Frankrike!
Det fortelles at det franske folket aldri helt har reist seg igjen etter dette skjebnesvangre slaget mot deres nasjonale identitet. Vi må i den tunge tid som ligger foran det danske folk, være dem en støtte og rekke frem en hånd slik at våre naboer i sør kan komme gjennom bakevare-krisen med minst mulig sår på sjel og legeme.
"Jeg gråter hver gang jeg steker poteter", betror en fransk husmor fra Lyon oss.
Det er også nærliggende å diskutere lignende harde sanksjoner mot andre nasjoner som på en eller annen måte har krenket den norske integritet og identitet:
Vår direkte respons på den iranske handlingen vil være å omdøpe "persiske tepper" til "sør-armenske tekstilarbeider", man kan tenke seg at "tyrkisk pepper" kan få navnet "Marmara-moro", og uttrykket "sinna som en tyrk" kan omarbeides til "misfornøyd på Svartehavsvis", evt. "middelhavsvis" alt ettersom hvilke side av Tyrkia man omtaler.
Skulle vi komme i konflikt med Belgia, vil vi selvsagt ikke snakke om "Belgiske vafler" lenger, men kanskje "Vesteuropeiske firkanter", eller evt. "Benelux-vafler", dersom det oppstår et politisk tøvær. Klesplagget "Islender" vil ved en konflikt med Island umiddelbart bli døpt "Norskehavsbeboer". "Russisk rulett" blir til "Slavisk gambling", hønserasen "hvit italiener" blir ganske enkelt "hvit høne uten tilknytning til et ikke spesifisert søreuropeisk land" og skulle vi mot formodning ryke uklar med söta bror, vil ukvemsordet "svenskefaen" byttes ut med det mer akseptable "Østersjøøsters". Det tenker jeg setter dem på plass.
Sammen med handelsblokade, vareboikott og militær intervensjon er som kjent matnavnbytte et meget sterkt signal om politisk uenighet.
Sist vi hørte om denne brutale metoden, var når Frankrike nektet å delta i den amerikanske invasjonen i Irak. I raseri over dette sviket foreslo en republikansk (surprise) kongressmann at det vi kaller pommes frites, denne hjørnesteinen i det amerikanske kostholdet, skiftet navn fra "french fries" til "freedom fries". Ta den, Frankrike!
Det fortelles at det franske folket aldri helt har reist seg igjen etter dette skjebnesvangre slaget mot deres nasjonale identitet. Vi må i den tunge tid som ligger foran det danske folk, være dem en støtte og rekke frem en hånd slik at våre naboer i sør kan komme gjennom bakevare-krisen med minst mulig sår på sjel og legeme.
"Jeg gråter hver gang jeg steker poteter", betror en fransk husmor fra Lyon oss.
Det er også nærliggende å diskutere lignende harde sanksjoner mot andre nasjoner som på en eller annen måte har krenket den norske integritet og identitet:
Vår direkte respons på den iranske handlingen vil være å omdøpe "persiske tepper" til "sør-armenske tekstilarbeider", man kan tenke seg at "tyrkisk pepper" kan få navnet "Marmara-moro", og uttrykket "sinna som en tyrk" kan omarbeides til "misfornøyd på Svartehavsvis", evt. "middelhavsvis" alt ettersom hvilke side av Tyrkia man omtaler.
Skulle vi komme i konflikt med Belgia, vil vi selvsagt ikke snakke om "Belgiske vafler" lenger, men kanskje "Vesteuropeiske firkanter", eller evt. "Benelux-vafler", dersom det oppstår et politisk tøvær. Klesplagget "Islender" vil ved en konflikt med Island umiddelbart bli døpt "Norskehavsbeboer". "Russisk rulett" blir til "Slavisk gambling", hønserasen "hvit italiener" blir ganske enkelt "hvit høne uten tilknytning til et ikke spesifisert søreuropeisk land" og skulle vi mot formodning ryke uklar med söta bror, vil ukvemsordet "svenskefaen" byttes ut med det mer akseptable "Østersjøøsters". Det tenker jeg setter dem på plass.
Å nei! Maten heter noe annet!
Dagbladet, blant andre, melder i dag at bakerne i Iran har iverksatt den strengeste og mest virkningsfulle konsekvens det ligger i næringsmiddelindustriens makt å gjennomføre som hevn for de danske M*hammed-karikaturene: Det lekre bakverket som vi kjenner som wienerbrød kalles derigården "Danish pastries", skal heretter hete "Muhammeds roser". De vantro danske hunder skal ikke ha sin nasjons navn knytte til den luftige og velsmakende bollen; bakerlaugets stolthet! Iranerne er, lik tyrkerne, over middels glad i søte kaker, konfekt og alskens lekkerier, derfor skjærer det opprinnelige navnet dem i hjertet nå, i disse tider med en ondsinnet dansk kampanje mot Profeten (fvmh) og hele den islamske verden.
Sammen med handelsblokade, vareboikott og militær intervensjon er som kjent matnavnbytte et meget sterkt signal om politisk uenighet.
Sist vi hørte om denne brutale metoden, var når Frankrike nektet å delta i den amerikanske invasjonen i Irak. I raseri over dette sviket foreslo en republikansk (surprise) kongressmann at det vi kaller pommes frites, denne hjørnesteinen i det amerikanske kostholdet, skiftet navn fra "french fries" til "freedom fries". Ta den, Frankrike!
Det fortelles at det franske folket aldri helt har reist seg igjen etter dette skjebnesvangre slaget mot deres nasjonale identitet. Vi må i den tunge tid som ligger foran det danske folk, være dem en støtte og rekke frem en hånd slik at våre naboer i sør kan komme gjennom bakevare-krisen med minst mulig sår på sjel og legeme.
"Jeg gråter hver gang jeg steker poteter", betror en fransk husmor fra Lyon oss.
Det er også nærliggende å diskutere lignende harde sanksjoner mot andre nasjoner som på en eller annen måte har krenket den norske integritet og identitet:
Vår direkte respons på den iranske handlingen vil være å omdøpe "persiske tepper" til "sør-armenske tekstilarbeider", man kan tenke seg at "tyrkisk pepper" kan få navnet "Marmara-moro", og uttrykket "sinna som en tyrk" kan omarbeides til "misfornøyd på Svartehavsvis", evt. "middelhavsvis" alt ettersom hvilke side av Tyrkia man omtaler.
Skulle vi komme i konflikt med Belgia, vil vi selvsagt ikke snakke om "Belgiske vafler" lenger, men kanskje "Vesteuropeiske firkanter", eller evt. "Benelux-vafler", dersom det oppstår et politisk tøvær. Klesplagget "Islender" vil ved en konflikt med Island umiddelbart bli døpt "Norskehavsbeboer". "Russisk rulett" blir til "Slavisk gambling", hønserasen "hvit italiener" blir ganske enkelt "hvit høne uten tilknytning til et ikke spesifisert søreuropeisk land" og skulle vi mot formodning ryke uklar med söta bror, vil ukvemsordet "svenskefaen" byttes ut med det mer akseptable "Østersjøøsters". Det tenker jeg setter dem på plass.
Sammen med handelsblokade, vareboikott og militær intervensjon er som kjent matnavnbytte et meget sterkt signal om politisk uenighet.
Sist vi hørte om denne brutale metoden, var når Frankrike nektet å delta i den amerikanske invasjonen i Irak. I raseri over dette sviket foreslo en republikansk (surprise) kongressmann at det vi kaller pommes frites, denne hjørnesteinen i det amerikanske kostholdet, skiftet navn fra "french fries" til "freedom fries". Ta den, Frankrike!
Det fortelles at det franske folket aldri helt har reist seg igjen etter dette skjebnesvangre slaget mot deres nasjonale identitet. Vi må i den tunge tid som ligger foran det danske folk, være dem en støtte og rekke frem en hånd slik at våre naboer i sør kan komme gjennom bakevare-krisen med minst mulig sår på sjel og legeme.
"Jeg gråter hver gang jeg steker poteter", betror en fransk husmor fra Lyon oss.
Det er også nærliggende å diskutere lignende harde sanksjoner mot andre nasjoner som på en eller annen måte har krenket den norske integritet og identitet:
Vår direkte respons på den iranske handlingen vil være å omdøpe "persiske tepper" til "sør-armenske tekstilarbeider", man kan tenke seg at "tyrkisk pepper" kan få navnet "Marmara-moro", og uttrykket "sinna som en tyrk" kan omarbeides til "misfornøyd på Svartehavsvis", evt. "middelhavsvis" alt ettersom hvilke side av Tyrkia man omtaler.
Skulle vi komme i konflikt med Belgia, vil vi selvsagt ikke snakke om "Belgiske vafler" lenger, men kanskje "Vesteuropeiske firkanter", eller evt. "Benelux-vafler", dersom det oppstår et politisk tøvær. Klesplagget "Islender" vil ved en konflikt med Island umiddelbart bli døpt "Norskehavsbeboer". "Russisk rulett" blir til "Slavisk gambling", hønserasen "hvit italiener" blir ganske enkelt "hvit høne uten tilknytning til et ikke spesifisert søreuropeisk land" og skulle vi mot formodning ryke uklar med söta bror, vil ukvemsordet "svenskefaen" byttes ut med det mer akseptable "Østersjøøsters". Det tenker jeg setter dem på plass.
torsdag 16. februar 2006
Samma skiten
Varehussjefen på Slependen-filialen av det svenske selskapet IKEA heter Rolf Baisgård, ifølge Aftenposten. Jeg har vondt for å tro at det bare er jeg som finner dette lett underholdende.
Forøvrig: En elev jeg bare kjenner litt, men går i en klasse jeg har to ganger i uka, hilste gledesstrålende på meg i dag; "Øystein! Nå er jeg endelig tilbake igjen!" og viste meg stolt en gips som gikk opp til albuen. Min første impuls var å svare "Har du vært borte?", men jeg tok meg i det.
Forøvrig: En elev jeg bare kjenner litt, men går i en klasse jeg har to ganger i uka, hilste gledesstrålende på meg i dag; "Øystein! Nå er jeg endelig tilbake igjen!" og viste meg stolt en gips som gikk opp til albuen. Min første impuls var å svare "Har du vært borte?", men jeg tok meg i det.
Samma skiten
Varehussjefen på Slependen-filialen av det svenske selskapet IKEA heter Rolf Baisgård, ifølge Aftenposten. Jeg har vondt for å tro at det bare er jeg som finner dette lett underholdende.
Forøvrig: En elev jeg bare kjenner litt, men går i en klasse jeg har to ganger i uka, hilste gledesstrålende på meg i dag; "Øystein! Nå er jeg endelig tilbake igjen!" og viste meg stolt en gips som gikk opp til albuen. Min første impuls var å svare "Har du vært borte?", men jeg tok meg i det.
Forøvrig: En elev jeg bare kjenner litt, men går i en klasse jeg har to ganger i uka, hilste gledesstrålende på meg i dag; "Øystein! Nå er jeg endelig tilbake igjen!" og viste meg stolt en gips som gikk opp til albuen. Min første impuls var å svare "Har du vært borte?", men jeg tok meg i det.
Samma skiten
Varehussjefen på Slependen-filialen av det svenske selskapet IKEA heter Rolf Baisgård, ifølge Aftenposten. Jeg har vondt for å tro at det bare er jeg som finner dette lett underholdende.
Forøvrig: En elev jeg bare kjenner litt, men går i en klasse jeg har to ganger i uka, hilste gledesstrålende på meg i dag; "Øystein! Nå er jeg endelig tilbake igjen!" og viste meg stolt en gips som gikk opp til albuen. Min første impuls var å svare "Har du vært borte?", men jeg tok meg i det.
Forøvrig: En elev jeg bare kjenner litt, men går i en klasse jeg har to ganger i uka, hilste gledesstrålende på meg i dag; "Øystein! Nå er jeg endelig tilbake igjen!" og viste meg stolt en gips som gikk opp til albuen. Min første impuls var å svare "Har du vært borte?", men jeg tok meg i det.
onsdag 15. februar 2006
Gratulerer...tror jeg?
En av mine kolleger er åpenbart 50 år i dag. Stor plakat på døra; "Ellen K 50 år!", kake på pauserommet og i det hele tatt. Det har nå gått opp for meg at jeg ikke aner hvem Ellen K er og at det er forholdsvis pinlig å spørre noen om det etter å ha jobbet her i nesten ett år. Det eneste jeg er helt sikker på er at det ikke er meg. Det eneste man kan være helt sikker på her i verden er, som kjent, solipsismen.
Gratulerer...tror jeg?
En av mine kolleger er åpenbart 50 år i dag. Stor plakat på døra; "Ellen K 50 år!", kake på pauserommet og i det hele tatt. Det har nå gått opp for meg at jeg ikke aner hvem Ellen K er og at det er forholdsvis pinlig å spørre noen om det etter å ha jobbet her i nesten ett år. Det eneste jeg er helt sikker på er at det ikke er meg. Det eneste man kan være helt sikker på her i verden er, som kjent, solipsismen.
Gratulerer...tror jeg?
En av mine kolleger er åpenbart 50 år i dag. Stor plakat på døra; "Ellen K 50 år!", kake på pauserommet og i det hele tatt. Det har nå gått opp for meg at jeg ikke aner hvem Ellen K er og at det er forholdsvis pinlig å spørre noen om det etter å ha jobbet her i nesten ett år. Det eneste jeg er helt sikker på er at det ikke er meg. Det eneste man kan være helt sikker på her i verden er, som kjent, solipsismen.
tirsdag 14. februar 2006
Du (veldig, veldig) gamla, du fria
Som Hennes fetter, for tiden bosatt på Lidingö, sa: "Alt er dobbelt så stort i Sverige. Innbyggertall, areal og så videre". Og utvilsomt er Stockholm en dobbelt så spennde og innholdsrik by som vår hovedstad. Ikke for det, Oslo har mye for seg. Jeg har bodd der i ti år og akter slett ikke flytte tilbake, men den har mye (for seg). Men altså, Stockholm er en fantastisk by å være turist i. Ikke minst fordi man ikke stikker seg mer ut enn en svenske i Oslo, samt at utvalget i vakre bygninger og institusjoner (ti kongelige slott i motsetning til vårt ene. OK, selv om vi tar med Bygdøy har den svenske kongerekken ordnet seg betraktelig bedre enn den norske.)
Undertegnede har alltid vært en museumsentusiast. En av dem vi rakk denne gangen (som var den andre, men ikke siste i byen for min del) var Historiska Museet. De har nettopp åpnet en jättehäftig utstilling med navnet "Forntid", der de blant annet stiller ut noen av de eldste gravfunnene (om ikke det eldste) Sverige har, med forskningen rundt dem, hva levningene og gjenstandene stammer fra, hva de forteller om sin tid og så bortetter.
En av dem er den såkalte "Kvinnan fra Bäckaskog", et 9000 år gammelt kvinneskjelett man fant sittende i en grav på 1930-tallet. Lenge trodde man det var en mann, men undersøkelser av bekkenet viste spor etter mange barnefødsler. Noe som gir meg fornyet respekt for prøvelsene en fødsel innebærer, når påkjenningene ikke bare etterlater merker på skjelettet, men også merker som synes 9000 år etterpå. Au.
Hvorom allting er; man har også rekonstruert ansiktet hennes og stilt henne ut - både som benrangel og som kvinne. De glassøyde og blankhudede dukkene på Madame Tussaud's i London er etter min mening dårligere enn det man har laget på Historiska. En liten film om rekonstruksjonen her .
Undertegnede har alltid vært en museumsentusiast. En av dem vi rakk denne gangen (som var den andre, men ikke siste i byen for min del) var Historiska Museet. De har nettopp åpnet en jättehäftig utstilling med navnet "Forntid", der de blant annet stiller ut noen av de eldste gravfunnene (om ikke det eldste) Sverige har, med forskningen rundt dem, hva levningene og gjenstandene stammer fra, hva de forteller om sin tid og så bortetter.
En av dem er den såkalte "Kvinnan fra Bäckaskog", et 9000 år gammelt kvinneskjelett man fant sittende i en grav på 1930-tallet. Lenge trodde man det var en mann, men undersøkelser av bekkenet viste spor etter mange barnefødsler. Noe som gir meg fornyet respekt for prøvelsene en fødsel innebærer, når påkjenningene ikke bare etterlater merker på skjelettet, men også merker som synes 9000 år etterpå. Au.
Hvorom allting er; man har også rekonstruert ansiktet hennes og stilt henne ut - både som benrangel og som kvinne. De glassøyde og blankhudede dukkene på Madame Tussaud's i London er etter min mening dårligere enn det man har laget på Historiska. En liten film om rekonstruksjonen her .
Du (veldig, veldig) gamla, du fria
Som Hennes fetter, for tiden bosatt på Lidingö, sa: "Alt er dobbelt så stort i Sverige. Innbyggertall, areal og så videre". Og utvilsomt er Stockholm en dobbelt så spennde og innholdsrik by som vår hovedstad. Ikke for det, Oslo har mye for seg. Jeg har bodd der i ti år og akter slett ikke flytte tilbake, men den har mye (for seg). Men altså, Stockholm er en fantastisk by å være turist i. Ikke minst fordi man ikke stikker seg mer ut enn en svenske i Oslo, samt at utvalget i vakre bygninger og institusjoner (ti kongelige slott i motsetning til vårt ene. OK, selv om vi tar med Bygdøy har den svenske kongerekken ordnet seg betraktelig bedre enn den norske.)
Undertegnede har alltid vært en museumsentusiast. En av dem vi rakk denne gangen (som var den andre, men ikke siste i byen for min del) var Historiska Museet. De har nettopp åpnet en jättehäftig utstilling med navnet "Forntid", der de blant annet stiller ut noen av de eldste gravfunnene (om ikke det eldste) Sverige har, med forskningen rundt dem, hva levningene og gjenstandene stammer fra, hva de forteller om sin tid og så bortetter.
En av dem er den såkalte "Kvinnan fra Bäckaskog", et 9000 år gammelt kvinneskjelett man fant sittende i en grav på 1930-tallet. Lenge trodde man det var en mann, men undersøkelser av bekkenet viste spor etter mange barnefødsler. Noe som gir meg fornyet respekt for prøvelsene en fødsel innebærer, når påkjenningene ikke bare etterlater merker på skjelettet, men også merker som synes 9000 år etterpå. Au.
Hvorom allting er; man har også rekonstruert ansiktet hennes og stilt henne ut - både som benrangel og som kvinne. De glassøyde og blankhudede dukkene på Madame Tussaud's i London er etter min mening dårligere enn det man har laget på Historiska. En liten film om rekonstruksjonen her .
Undertegnede har alltid vært en museumsentusiast. En av dem vi rakk denne gangen (som var den andre, men ikke siste i byen for min del) var Historiska Museet. De har nettopp åpnet en jättehäftig utstilling med navnet "Forntid", der de blant annet stiller ut noen av de eldste gravfunnene (om ikke det eldste) Sverige har, med forskningen rundt dem, hva levningene og gjenstandene stammer fra, hva de forteller om sin tid og så bortetter.
En av dem er den såkalte "Kvinnan fra Bäckaskog", et 9000 år gammelt kvinneskjelett man fant sittende i en grav på 1930-tallet. Lenge trodde man det var en mann, men undersøkelser av bekkenet viste spor etter mange barnefødsler. Noe som gir meg fornyet respekt for prøvelsene en fødsel innebærer, når påkjenningene ikke bare etterlater merker på skjelettet, men også merker som synes 9000 år etterpå. Au.
Hvorom allting er; man har også rekonstruert ansiktet hennes og stilt henne ut - både som benrangel og som kvinne. De glassøyde og blankhudede dukkene på Madame Tussaud's i London er etter min mening dårligere enn det man har laget på Historiska. En liten film om rekonstruksjonen her .
Du (veldig, veldig) gamla, du fria
Som Hennes fetter, for tiden bosatt på Lidingö, sa: "Alt er dobbelt så stort i Sverige. Innbyggertall, areal og så videre". Og utvilsomt er Stockholm en dobbelt så spennde og innholdsrik by som vår hovedstad. Ikke for det, Oslo har mye for seg. Jeg har bodd der i ti år og akter slett ikke flytte tilbake, men den har mye (for seg). Men altså, Stockholm er en fantastisk by å være turist i. Ikke minst fordi man ikke stikker seg mer ut enn en svenske i Oslo, samt at utvalget i vakre bygninger og institusjoner (ti kongelige slott i motsetning til vårt ene. OK, selv om vi tar med Bygdøy har den svenske kongerekken ordnet seg betraktelig bedre enn den norske.)
Undertegnede har alltid vært en museumsentusiast. En av dem vi rakk denne gangen (som var den andre, men ikke siste i byen for min del) var Historiska Museet. De har nettopp åpnet en jättehäftig utstilling med navnet "Forntid", der de blant annet stiller ut noen av de eldste gravfunnene (om ikke det eldste) Sverige har, med forskningen rundt dem, hva levningene og gjenstandene stammer fra, hva de forteller om sin tid og så bortetter.
En av dem er den såkalte "Kvinnan fra Bäckaskog", et 9000 år gammelt kvinneskjelett man fant sittende i en grav på 1930-tallet. Lenge trodde man det var en mann, men undersøkelser av bekkenet viste spor etter mange barnefødsler. Noe som gir meg fornyet respekt for prøvelsene en fødsel innebærer, når påkjenningene ikke bare etterlater merker på skjelettet, men også merker som synes 9000 år etterpå. Au.
Hvorom allting er; man har også rekonstruert ansiktet hennes og stilt henne ut - både som benrangel og som kvinne. De glassøyde og blankhudede dukkene på Madame Tussaud's i London er etter min mening dårligere enn det man har laget på Historiska. En liten film om rekonstruksjonen her .
Undertegnede har alltid vært en museumsentusiast. En av dem vi rakk denne gangen (som var den andre, men ikke siste i byen for min del) var Historiska Museet. De har nettopp åpnet en jättehäftig utstilling med navnet "Forntid", der de blant annet stiller ut noen av de eldste gravfunnene (om ikke det eldste) Sverige har, med forskningen rundt dem, hva levningene og gjenstandene stammer fra, hva de forteller om sin tid og så bortetter.
En av dem er den såkalte "Kvinnan fra Bäckaskog", et 9000 år gammelt kvinneskjelett man fant sittende i en grav på 1930-tallet. Lenge trodde man det var en mann, men undersøkelser av bekkenet viste spor etter mange barnefødsler. Noe som gir meg fornyet respekt for prøvelsene en fødsel innebærer, når påkjenningene ikke bare etterlater merker på skjelettet, men også merker som synes 9000 år etterpå. Au.
Hvorom allting er; man har også rekonstruert ansiktet hennes og stilt henne ut - både som benrangel og som kvinne. De glassøyde og blankhudede dukkene på Madame Tussaud's i London er etter min mening dårligere enn det man har laget på Historiska. En liten film om rekonstruksjonen her .
mandag 13. februar 2006
History will teach us nothing
Det faller meg selvsagt tungt for brystet å innrømme at jeg med stor iver leser en bok som nettopp nå blir hypet oppover ørene på oss, men jeg vil likevel melde min begeistring for Simon Sebag Montefiores Stalin-biografi. En hoff-historie mer enn politisk historie, som han antydet hos Skavlan. Og dermed saftigere for oss som trenger litt intriger, bakvaskelse, sladder, konspirasjoner, mord, utroskap, tortur og galskap for å slite oss gjennom 3-400 sider. Disse sidene får du for 170 spenn dersom du leser dem på engelsk og med myke permer, og 398 eller noe slikt hvis du på død, arbeidsleir og liv må ha den norske innbundne utgaven.
Siden jeg dermed erkjenner å være inne i en (utvilsomt kort) russisk periode, kjøpte jeg også like godt Anthony Beevors "Stalingrad". (Billigutgave 168,- skjønneru.)
Russiske tyranner er det jo flere av, og Ivan den grusomme er også fargerik lesning, ettersom jeg har sett i Carl Grimbergs verdenshistorie.
Forøvrig er jeg bekymret over at en plutselig interesse for historie er et alderdomstegn, og Kartago bør ødelegges.
Siden jeg dermed erkjenner å være inne i en (utvilsomt kort) russisk periode, kjøpte jeg også like godt Anthony Beevors "Stalingrad". (Billigutgave 168,- skjønneru.)
Russiske tyranner er det jo flere av, og Ivan den grusomme er også fargerik lesning, ettersom jeg har sett i Carl Grimbergs verdenshistorie.
Forøvrig er jeg bekymret over at en plutselig interesse for historie er et alderdomstegn, og Kartago bør ødelegges.
History will teach us nothing
Det faller meg selvsagt tungt for brystet å innrømme at jeg med stor iver leser en bok som nettopp nå blir hypet oppover ørene på oss, men jeg vil likevel melde min begeistring for Simon Sebag Montefiores Stalin-biografi. En hoff-historie mer enn politisk historie, som han antydet hos Skavlan. Og dermed saftigere for oss som trenger litt intriger, bakvaskelse, sladder, konspirasjoner, mord, utroskap, tortur og galskap for å slite oss gjennom 3-400 sider. Disse sidene får du for 170 spenn dersom du leser dem på engelsk og med myke permer, og 398 eller noe slikt hvis du på død, arbeidsleir og liv må ha den norske innbundne utgaven.
Siden jeg dermed erkjenner å være inne i en (utvilsomt kort) russisk periode, kjøpte jeg også like godt Anthony Beevors "Stalingrad". (Billigutgave 168,- skjønneru.)
Russiske tyranner er det jo flere av, og Ivan den grusomme er også fargerik lesning, ettersom jeg har sett i Carl Grimbergs verdenshistorie.
Forøvrig er jeg bekymret over at en plutselig interesse for historie er et alderdomstegn, og Kartago bør ødelegges.
Siden jeg dermed erkjenner å være inne i en (utvilsomt kort) russisk periode, kjøpte jeg også like godt Anthony Beevors "Stalingrad". (Billigutgave 168,- skjønneru.)
Russiske tyranner er det jo flere av, og Ivan den grusomme er også fargerik lesning, ettersom jeg har sett i Carl Grimbergs verdenshistorie.
Forøvrig er jeg bekymret over at en plutselig interesse for historie er et alderdomstegn, og Kartago bør ødelegges.
History will teach us nothing
Det faller meg selvsagt tungt for brystet å innrømme at jeg med stor iver leser en bok som nettopp nå blir hypet oppover ørene på oss, men jeg vil likevel melde min begeistring for Simon Sebag Montefiores Stalin-biografi. En hoff-historie mer enn politisk historie, som han antydet hos Skavlan. Og dermed saftigere for oss som trenger litt intriger, bakvaskelse, sladder, konspirasjoner, mord, utroskap, tortur og galskap for å slite oss gjennom 3-400 sider. Disse sidene får du for 170 spenn dersom du leser dem på engelsk og med myke permer, og 398 eller noe slikt hvis du på død, arbeidsleir og liv må ha den norske innbundne utgaven.
Siden jeg dermed erkjenner å være inne i en (utvilsomt kort) russisk periode, kjøpte jeg også like godt Anthony Beevors "Stalingrad". (Billigutgave 168,- skjønneru.)
Russiske tyranner er det jo flere av, og Ivan den grusomme er også fargerik lesning, ettersom jeg har sett i Carl Grimbergs verdenshistorie.
Forøvrig er jeg bekymret over at en plutselig interesse for historie er et alderdomstegn, og Kartago bør ødelegges.
Siden jeg dermed erkjenner å være inne i en (utvilsomt kort) russisk periode, kjøpte jeg også like godt Anthony Beevors "Stalingrad". (Billigutgave 168,- skjønneru.)
Russiske tyranner er det jo flere av, og Ivan den grusomme er også fargerik lesning, ettersom jeg har sett i Carl Grimbergs verdenshistorie.
Forøvrig er jeg bekymret over at en plutselig interesse for historie er et alderdomstegn, og Kartago bør ødelegges.
Jaja
Litt i mangel på noe annet kvikt å melde kan jeg heller fortelle om dette bloggprosjektet, hvor en eller annen har bestemt seg for å skrive om én person han kjenner hver dag i et år. Altså 365 personer. Imponerende omgangskrets? Nja, det er vel flere av oss som måtte ha tatt med pizzabudet og hun på supern for å komme opp i 365. Men morsomt skrevet og sånn.
Litt lite å gå på, men vinterferie neste uke. Da til Roma med min bedre halvdel (uttrykket som kjentes like rart å skrive som å si).
Litt lite å gå på, men vinterferie neste uke. Da til Roma med min bedre halvdel (uttrykket som kjentes like rart å skrive som å si).
Jaja
Litt i mangel på noe annet kvikt å melde kan jeg heller fortelle om dette bloggprosjektet, hvor en eller annen har bestemt seg for å skrive om én person han kjenner hver dag i et år. Altså 365 personer. Imponerende omgangskrets? Nja, det er vel flere av oss som måtte ha tatt med pizzabudet og hun på supern for å komme opp i 365. Men morsomt skrevet og sånn.
Litt lite å gå på, men vinterferie neste uke. Da til Roma med min bedre halvdel (uttrykket som kjentes like rart å skrive som å si).
Litt lite å gå på, men vinterferie neste uke. Da til Roma med min bedre halvdel (uttrykket som kjentes like rart å skrive som å si).
Jaja
Litt i mangel på noe annet kvikt å melde kan jeg heller fortelle om dette bloggprosjektet, hvor en eller annen har bestemt seg for å skrive om én person han kjenner hver dag i et år. Altså 365 personer. Imponerende omgangskrets? Nja, det er vel flere av oss som måtte ha tatt med pizzabudet og hun på supern for å komme opp i 365. Men morsomt skrevet og sånn.
Litt lite å gå på, men vinterferie neste uke. Da til Roma med min bedre halvdel (uttrykket som kjentes like rart å skrive som å si).
Litt lite å gå på, men vinterferie neste uke. Da til Roma med min bedre halvdel (uttrykket som kjentes like rart å skrive som å si).
torsdag 2. februar 2006
Abonner på:
Innlegg (Atom)
