onsdag 15. november 2006
tirsdag 14. november 2006
Livet er for kort til å være lyst og lett
I min utforsking av metalmusikkverdenens mørke bakgater har jeg faktisk funnet en del interessant på musikkavdelingen på mitt lokale bibliotek. Noe bra går skattepengene til når jeg kan låne Satyricon, Slipknot og Mortiis gratis og meske meg i de gruoppvekkende toner ? med hodetelefon ved datamaskinen, for ikke å støte husets unge mennesker med min degenererte smak. Denne Mortiis ferdes strengt tatt ikke i metalgenren, man kaller musikken hans "Dark Ambient" eller "Industrial" elektronika. Men han spilte visstnok bass i metalbandet "Emperor", før han gikk solo (som det litt fjollete heter), trakk i et slags Sword-and-sorcery-inspirert kostyme og satte på seg en krum og lang gumminese. Like fullt, både tekster, coverdesign og den generelle stemningen gjør at den mystiske Mortiis (som prosaisk nok egentlig heter Håvard Ellefsen og er fra Notodden) har mer felles med sine gitarhamrende eks-kolleger enn noe annet innen elektronika.
Men selv om våre landsmenn i det bokstavelig talt heidundrende Dimmu Borgir kan øve en relativt brutal påvirkning på både trommehinner og netthinner, er de mer behagelig selskap enn et band jeg fant på en herværende CD-messe. Yattering er en ytterst misantropisk polsk gjeng som ikke sparer på noen virkemidler. Eller rettere sagt, de bruker et lite utvalg virkemidler til ørene dine blør. Når selv en heavymetal-webside sier at "but for fans of eccentric, yet still brutal death metal, Yattering is well recommended".
Tekstene (som man selvsagt ikke hører noe av bortsett fra en guttural snerring i bakgrunnen) er skrevet på så godt et engelsk som de halvstuderte polakkene behersker, og handler stort sett om drap, død, voldtekt, blod og andre kroppsvæsker. Slikt sett kan man si at noen av klisjéene om metal stemmer.
Så jeg tror jeg ender opp med noe slikt som Evanescence og Mortal Love, med kvinnelig vokal og tungt komp. Jeg kunne nok trenge tips om flere band av den sorten.
A propos svartsminkede alvorlige damer: Hva pokker er dette med "emo"? Sure, tverre og pønkete kledde ungjenter som hater alt og alle og hører på dyster musikk? Akkurat som det er noe nytt.
Men selv om våre landsmenn i det bokstavelig talt heidundrende Dimmu Borgir kan øve en relativt brutal påvirkning på både trommehinner og netthinner, er de mer behagelig selskap enn et band jeg fant på en herværende CD-messe. Yattering er en ytterst misantropisk polsk gjeng som ikke sparer på noen virkemidler. Eller rettere sagt, de bruker et lite utvalg virkemidler til ørene dine blør. Når selv en heavymetal-webside sier at "but for fans of eccentric, yet still brutal death metal, Yattering is well recommended".
Tekstene (som man selvsagt ikke hører noe av bortsett fra en guttural snerring i bakgrunnen) er skrevet på så godt et engelsk som de halvstuderte polakkene behersker, og handler stort sett om drap, død, voldtekt, blod og andre kroppsvæsker. Slikt sett kan man si at noen av klisjéene om metal stemmer.
Så jeg tror jeg ender opp med noe slikt som Evanescence og Mortal Love, med kvinnelig vokal og tungt komp. Jeg kunne nok trenge tips om flere band av den sorten.
A propos svartsminkede alvorlige damer: Hva pokker er dette med "emo"? Sure, tverre og pønkete kledde ungjenter som hater alt og alle og hører på dyster musikk? Akkurat som det er noe nytt.
Livet er for kort til å være lyst og lett
I min utforsking av metalmusikkverdenens mørke bakgater har jeg faktisk funnet en del interessant på musikkavdelingen på mitt lokale bibliotek. Noe bra går skattepengene til når jeg kan låne Satyricon, Slipknot og Mortiis gratis og meske meg i de gruoppvekkende toner ? med hodetelefon ved datamaskinen, for ikke å støte husets unge mennesker med min degenererte smak. Denne Mortiis ferdes strengt tatt ikke i metalgenren, man kaller musikken hans "Dark Ambient" eller "Industrial" elektronika. Men han spilte visstnok bass i metalbandet "Emperor", før han gikk solo (som det litt fjollete heter), trakk i et slags Sword-and-sorcery-inspirert kostyme og satte på seg en krum og lang gumminese. Like fullt, både tekster, coverdesign og den generelle stemningen gjør at den mystiske Mortiis (som prosaisk nok egentlig heter Håvard Ellefsen og er fra Notodden) har mer felles med sine gitarhamrende eks-kolleger enn noe annet innen elektronika.
Men selv om våre landsmenn i det bokstavelig talt heidundrende Dimmu Borgir kan øve en relativt brutal påvirkning på både trommehinner og netthinner, er de mer behagelig selskap enn et band jeg fant på en herværende CD-messe. Yattering er en ytterst misantropisk polsk gjeng som ikke sparer på noen virkemidler. Eller rettere sagt, de bruker et lite utvalg virkemidler til ørene dine blør. Når selv en heavymetal-webside sier at "but for fans of eccentric, yet still brutal death metal, Yattering is well recommended".
Tekstene (som man selvsagt ikke hører noe av bortsett fra en guttural snerring i bakgrunnen) er skrevet på så godt et engelsk som de halvstuderte polakkene behersker, og handler stort sett om drap, død, voldtekt, blod og andre kroppsvæsker. Slikt sett kan man si at noen av klisjéene om metal stemmer.
Så jeg tror jeg ender opp med noe slikt som Evanescence og Mortal Love, med kvinnelig vokal og tungt komp. Jeg kunne nok trenge tips om flere band av den sorten.
A propos svartsminkede alvorlige damer: Hva pokker er dette med "emo"? Sure, tverre og pønkete kledde ungjenter som hater alt og alle og hører på dyster musikk? Akkurat som det er noe nytt.
Men selv om våre landsmenn i det bokstavelig talt heidundrende Dimmu Borgir kan øve en relativt brutal påvirkning på både trommehinner og netthinner, er de mer behagelig selskap enn et band jeg fant på en herværende CD-messe. Yattering er en ytterst misantropisk polsk gjeng som ikke sparer på noen virkemidler. Eller rettere sagt, de bruker et lite utvalg virkemidler til ørene dine blør. Når selv en heavymetal-webside sier at "but for fans of eccentric, yet still brutal death metal, Yattering is well recommended".
Tekstene (som man selvsagt ikke hører noe av bortsett fra en guttural snerring i bakgrunnen) er skrevet på så godt et engelsk som de halvstuderte polakkene behersker, og handler stort sett om drap, død, voldtekt, blod og andre kroppsvæsker. Slikt sett kan man si at noen av klisjéene om metal stemmer.
Så jeg tror jeg ender opp med noe slikt som Evanescence og Mortal Love, med kvinnelig vokal og tungt komp. Jeg kunne nok trenge tips om flere band av den sorten.
A propos svartsminkede alvorlige damer: Hva pokker er dette med "emo"? Sure, tverre og pønkete kledde ungjenter som hater alt og alle og hører på dyster musikk? Akkurat som det er noe nytt.
Livet er for kort til å være lyst og lett
I min utforsking av metalmusikkverdenens mørke bakgater har jeg faktisk funnet en del interessant på musikkavdelingen på mitt lokale bibliotek. Noe bra går skattepengene til når jeg kan låne Satyricon, Slipknot og Mortiis gratis og meske meg i de gruoppvekkende toner ? med hodetelefon ved datamaskinen, for ikke å støte husets unge mennesker med min degenererte smak. Denne Mortiis ferdes strengt tatt ikke i metalgenren, man kaller musikken hans "Dark Ambient" eller "Industrial" elektronika. Men han spilte visstnok bass i metalbandet "Emperor", før han gikk solo (som det litt fjollete heter), trakk i et slags Sword-and-sorcery-inspirert kostyme og satte på seg en krum og lang gumminese. Like fullt, både tekster, coverdesign og den generelle stemningen gjør at den mystiske Mortiis (som prosaisk nok egentlig heter Håvard Ellefsen og er fra Notodden) har mer felles med sine gitarhamrende eks-kolleger enn noe annet innen elektronika.
Men selv om våre landsmenn i det bokstavelig talt heidundrende Dimmu Borgir kan øve en relativt brutal påvirkning på både trommehinner og netthinner, er de mer behagelig selskap enn et band jeg fant på en herværende CD-messe. Yattering er en ytterst misantropisk polsk gjeng som ikke sparer på noen virkemidler. Eller rettere sagt, de bruker et lite utvalg virkemidler til ørene dine blør. Når selv en heavymetal-webside sier at "but for fans of eccentric, yet still brutal death metal, Yattering is well recommended".
Tekstene (som man selvsagt ikke hører noe av bortsett fra en guttural snerring i bakgrunnen) er skrevet på så godt et engelsk som de halvstuderte polakkene behersker, og handler stort sett om drap, død, voldtekt, blod og andre kroppsvæsker. Slikt sett kan man si at noen av klisjéene om metal stemmer.
Så jeg tror jeg ender opp med noe slikt som Evanescence og Mortal Love, med kvinnelig vokal og tungt komp. Jeg kunne nok trenge tips om flere band av den sorten.
A propos svartsminkede alvorlige damer: Hva pokker er dette med "emo"? Sure, tverre og pønkete kledde ungjenter som hater alt og alle og hører på dyster musikk? Akkurat som det er noe nytt.
Men selv om våre landsmenn i det bokstavelig talt heidundrende Dimmu Borgir kan øve en relativt brutal påvirkning på både trommehinner og netthinner, er de mer behagelig selskap enn et band jeg fant på en herværende CD-messe. Yattering er en ytterst misantropisk polsk gjeng som ikke sparer på noen virkemidler. Eller rettere sagt, de bruker et lite utvalg virkemidler til ørene dine blør. Når selv en heavymetal-webside sier at "but for fans of eccentric, yet still brutal death metal, Yattering is well recommended".
Tekstene (som man selvsagt ikke hører noe av bortsett fra en guttural snerring i bakgrunnen) er skrevet på så godt et engelsk som de halvstuderte polakkene behersker, og handler stort sett om drap, død, voldtekt, blod og andre kroppsvæsker. Slikt sett kan man si at noen av klisjéene om metal stemmer.
Så jeg tror jeg ender opp med noe slikt som Evanescence og Mortal Love, med kvinnelig vokal og tungt komp. Jeg kunne nok trenge tips om flere band av den sorten.
A propos svartsminkede alvorlige damer: Hva pokker er dette med "emo"? Sure, tverre og pønkete kledde ungjenter som hater alt og alle og hører på dyster musikk? Akkurat som det er noe nytt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
