tirsdag 30. september 2008
Tallulah
Et godt valg! Og en åpenbar homage til den store amerikanske filmdiva Tallulah Bankhead (1902-68).
Neida. Jeg bare kødder.
Hvis det er noe som er åpenbart, så er det at hr. og fru Behn frykter intet, intet mer enn at noen av deres barn skal hete det samme som noen andre i Lommedalen barnehage.
Neida. Jeg bare kødder.
Hvis det er noe som er åpenbart, så er det at hr. og fru Behn frykter intet, intet mer enn at noen av deres barn skal hete det samme som noen andre i Lommedalen barnehage.
Tallulah
Et godt valg! Og en åpenbar homage til den store amerikanske filmdiva Tallulah Bankhead (1902-68).
Neida. Jeg bare kødder.
Hvis det er noe som er åpenbart, så er det at hr. og fru Behn frykter intet, intet mer enn at noen av deres barn skal hete det samme som noen andre i Lommedalen barnehage.
Neida. Jeg bare kødder.
Hvis det er noe som er åpenbart, så er det at hr. og fru Behn frykter intet, intet mer enn at noen av deres barn skal hete det samme som noen andre i Lommedalen barnehage.
Tallulah
Et godt valg! Og en åpenbar homage til den store amerikanske filmdiva Tallulah Bankhead (1902-68).
Neida. Jeg bare kødder.
Hvis det er noe som er åpenbart, så er det at hr. og fru Behn frykter intet, intet mer enn at noen av deres barn skal hete det samme som noen andre i Lommedalen barnehage.
Neida. Jeg bare kødder.
Hvis det er noe som er åpenbart, så er det at hr. og fru Behn frykter intet, intet mer enn at noen av deres barn skal hete det samme som noen andre i Lommedalen barnehage.
tirsdag 23. september 2008
mandag 22. september 2008
fredag 19. september 2008
Gul ku i solnedgang
Gul ku er inne i en kritisk fase. Bakgrunnen har vært gjennom store forandringer, flere lag med blått, svart og hvitt har blitt lagt på, herjet med og malt over. Hornene ser påfallende uferdige ut, øynene tar vi til slutt. Må også pynte på juret. (Er det lov å si, forresten?)
Understreker at fargene er kraftigere i virkeligheten. Bildet er tatt med mobiltelefon, og det er ikke det samme som et kamera, og kommer aldri til å bli det, uansett hvor mange tusen megapiksler det har. Denne presiseringen går først og fremst til mobiltelefonannonsører som prøver å selge en telefon med en dårlig kamerafunksjon som telefon og kamera. Og det er det ikke.
Det synes kua mi også.
Gul ku i solnedgang
Gul ku er inne i en kritisk fase. Bakgrunnen har vært gjennom store forandringer, flere lag med blått, svart og hvitt har blitt lagt på, herjet med og malt over. Hornene ser påfallende uferdige ut, øynene tar vi til slutt. Må også pynte på juret. (Er det lov å si, forresten?)
Understreker at fargene er kraftigere i virkeligheten. Bildet er tatt med mobiltelefon, og det er ikke det samme som et kamera, og kommer aldri til å bli det, uansett hvor mange tusen megapiksler det har. Denne presiseringen går først og fremst til mobiltelefonannonsører som prøver å selge en telefon med en dårlig kamerafunksjon som telefon og kamera. Og det er det ikke.
Det synes kua mi også.
Gul ku i solnedgang
Gul ku er inne i en kritisk fase. Bakgrunnen har vært gjennom store forandringer, flere lag med blått, svart og hvitt har blitt lagt på, herjet med og malt over. Hornene ser påfallende uferdige ut, øynene tar vi til slutt. Må også pynte på juret. (Er det lov å si, forresten?)
Understreker at fargene er kraftigere i virkeligheten. Bildet er tatt med mobiltelefon, og det er ikke det samme som et kamera, og kommer aldri til å bli det, uansett hvor mange tusen megapiksler det har. Denne presiseringen går først og fremst til mobiltelefonannonsører som prøver å selge en telefon med en dårlig kamerafunksjon som telefon og kamera. Og det er det ikke.
Det synes kua mi også.
onsdag 17. september 2008
Dagens gule ku
I tråd med rådet fra vår venn B har bakgrunnen blitt blå. Det er ikke hvilke som helst blåfarge, men en som er kjent fra villaen og den botaniske hagen Jardin Majorelle i Marrakesh. Villaen har blant annet blitt eid av Yves Saint-Laurent. Den spesielle koboltblå fargen er altså oppkalt etter villaen, "bleu majorelle".
Vi kjøpte en liten boks majorelle-blå akrylmaling ved årets Marrakesh-reise, og bortsett fra at det er fryktelig tungvint med en blikklokk som må bendes av og presses på igjen for hver gang, er det en flott farge. Som nå danner grunnlaget for bakgrunnen på "Gul ku". Dette blir spennende, dere!
Dagens gule ku
I tråd med rådet fra vår venn B har bakgrunnen blitt blå. Det er ikke hvilke som helst blåfarge, men en som er kjent fra villaen og den botaniske hagen Jardin Majorelle i Marrakesh. Villaen har blant annet blitt eid av Yves Saint-Laurent. Den spesielle koboltblå fargen er altså oppkalt etter villaen, "bleu majorelle".
Vi kjøpte en liten boks majorelle-blå akrylmaling ved årets Marrakesh-reise, og bortsett fra at det er fryktelig tungvint med en blikklokk som må bendes av og presses på igjen for hver gang, er det en flott farge. Som nå danner grunnlaget for bakgrunnen på "Gul ku". Dette blir spennende, dere!
Dagens gule ku
I tråd med rådet fra vår venn B har bakgrunnen blitt blå. Det er ikke hvilke som helst blåfarge, men en som er kjent fra villaen og den botaniske hagen Jardin Majorelle i Marrakesh. Villaen har blant annet blitt eid av Yves Saint-Laurent. Den spesielle koboltblå fargen er altså oppkalt etter villaen, "bleu majorelle".
Vi kjøpte en liten boks majorelle-blå akrylmaling ved årets Marrakesh-reise, og bortsett fra at det er fryktelig tungvint med en blikklokk som må bendes av og presses på igjen for hver gang, er det en flott farge. Som nå danner grunnlaget for bakgrunnen på "Gul ku". Dette blir spennende, dere!
mandag 15. september 2008
søndag 14. september 2008
Gul ku i dag
Ungdomsverket skrider fremover. Vår venn B foreslo blå bakgrunn og ikke noen detaljer, bondegård eller lignende.
Gul ku i dag
Ungdomsverket skrider fremover. Vår venn B foreslo blå bakgrunn og ikke noen detaljer, bondegård eller lignende.
Gul ku i dag
Ungdomsverket skrider fremover. Vår venn B foreslo blå bakgrunn og ikke noen detaljer, bondegård eller lignende.
lørdag 13. september 2008
Fra atelieret
Her er starten på mitt siste ungdomsverk, "Gul ku". Følg med, dere!
Forøvrig, en lykkelig lørdag med få eller ingen presserende plikter. Vredens epler ble forresten levert til en midlertidig bu satt opp her i byen, og jeg kom hjem med ti flasker eplemost og -nektar kjøpt til redusert pris. Da føles det litt mer meningsfullt. Og eplene har vel, på samme måte som Linjeakevitt blir bedre av en svipptur forbi ekvator, modnet til ekstra fylde og sødme av å ha passert Varteig og Rakkestad.
Fra atelieret
Her er starten på mitt siste ungdomsverk, "Gul ku". Følg med, dere!
Forøvrig, en lykkelig lørdag med få eller ingen presserende plikter. Vredens epler ble forresten levert til en midlertidig bu satt opp her i byen, og jeg kom hjem med ti flasker eplemost og -nektar kjøpt til redusert pris. Da føles det litt mer meningsfullt. Og eplene har vel, på samme måte som Linjeakevitt blir bedre av en svipptur forbi ekvator, modnet til ekstra fylde og sødme av å ha passert Varteig og Rakkestad.
Fra atelieret
Her er starten på mitt siste ungdomsverk, "Gul ku". Følg med, dere!
Forøvrig, en lykkelig lørdag med få eller ingen presserende plikter. Vredens epler ble forresten levert til en midlertidig bu satt opp her i byen, og jeg kom hjem med ti flasker eplemost og -nektar kjøpt til redusert pris. Da føles det litt mer meningsfullt. Og eplene har vel, på samme måte som Linjeakevitt blir bedre av en svipptur forbi ekvator, modnet til ekstra fylde og sødme av å ha passert Varteig og Rakkestad.
tirsdag 9. september 2008
Skulle du ha sett.
Nå lager'em jammen CDer som ser ut som LPer. Nostalgi, gitt.
Siden noen av oss var i London i sommer, har vi kunnet glede oss over ekte britisk tannkrem. "Kingfisher" med fenikkelsmak (!) er kanskje ikke så verst, men "Euthymol" er det skarpeste og mest forferdelige kjemiske svineriet jeg har hatt i munnen noen sinne. På toppen av det har den en giftigrosa farge som sladrer om at det ikke er NOEN naturlige eller fordelaktige stoffer i den.
Ja, og den i midten er italiensk. Ganske bra, egentlig.
Du må pusse tennene dine, James
Siden noen av oss var i London i sommer, har vi kunnet glede oss over ekte britisk tannkrem. "Kingfisher" med fenikkelsmak (!) er kanskje ikke så verst, men "Euthymol" er det skarpeste og mest forferdelige kjemiske svineriet jeg har hatt i munnen noen sinne. På toppen av det har den en giftigrosa farge som sladrer om at det ikke er NOEN naturlige eller fordelaktige stoffer i den.
Ja, og den i midten er italiensk. Ganske bra, egentlig.
Skulle du ha sett.
Nå lager'em jammen CDer som ser ut som LPer. Nostalgi, gitt.
Siden noen av oss var i London i sommer, har vi kunnet glede oss over ekte britisk tannkrem. "Kingfisher" med fenikkelsmak (!) er kanskje ikke så verst, men "Euthymol" er det skarpeste og mest forferdelige kjemiske svineriet jeg har hatt i munnen noen sinne. På toppen av det har den en giftigrosa farge som sladrer om at det ikke er NOEN naturlige eller fordelaktige stoffer i den.
Ja, og den i midten er italiensk. Ganske bra, egentlig.
Du må pusse tennene dine, James
Siden noen av oss var i London i sommer, har vi kunnet glede oss over ekte britisk tannkrem. "Kingfisher" med fenikkelsmak (!) er kanskje ikke så verst, men "Euthymol" er det skarpeste og mest forferdelige kjemiske svineriet jeg har hatt i munnen noen sinne. På toppen av det har den en giftigrosa farge som sladrer om at det ikke er NOEN naturlige eller fordelaktige stoffer i den.
Ja, og den i midten er italiensk. Ganske bra, egentlig.
Skulle du ha sett.
Nå lager'em jammen CDer som ser ut som LPer. Nostalgi, gitt.
Siden noen av oss var i London i sommer, har vi kunnet glede oss over ekte britisk tannkrem. "Kingfisher" med fenikkelsmak (!) er kanskje ikke så verst, men "Euthymol" er det skarpeste og mest forferdelige kjemiske svineriet jeg har hatt i munnen noen sinne. På toppen av det har den en giftigrosa farge som sladrer om at det ikke er NOEN naturlige eller fordelaktige stoffer i den.
Ja, og den i midten er italiensk. Ganske bra, egentlig.
Du må pusse tennene dine, James
Siden noen av oss var i London i sommer, har vi kunnet glede oss over ekte britisk tannkrem. "Kingfisher" med fenikkelsmak (!) er kanskje ikke så verst, men "Euthymol" er det skarpeste og mest forferdelige kjemiske svineriet jeg har hatt i munnen noen sinne. På toppen av det har den en giftigrosa farge som sladrer om at det ikke er NOEN naturlige eller fordelaktige stoffer i den.
Ja, og den i midten er italiensk. Ganske bra, egentlig.
lørdag 6. september 2008
Vredens epler
Siden vi har epletrær i hagen som er smekkfulle og eplene har begynt å dette ned til sneglene, skulle jeg i dag gjøre en innsats (sammen med mine halvinteresserte sønner) for å plukke det som var modent og kjøre til Askim Frukt- og bærpresseri med dem. Og så begynte ting å gå galt.
Det er langt og gudsjammerlig kjedelig å kjøre fra Kråkerøy til Askim gjennom indre Østfold. GudsJAMMERLIG kjedelig. Da vi endelig kom frem til Askim, var det en halvtime igjen av åpningstiden. Jeg hadde skrevet ut Presseriets eget kart fra internett, og regnet derfor med at dersom jeg først kom meg til Askim, selveste hovedstaden i indre gokk, så måtte jeg vel finne denne hjørnesteinsbedriften. Men nei. Jeg kjørte på geografisk intuisjon og bommet i to retninger før jeg spurte en av de innfødte, som pekte meg i en tredje retning, der det ikke var, før jeg lette i en fjerde retning og ga opp. Antakelig var jeg veldig i nærheten hele tiden. Men at det ikke står ett eneste skilt langs innfartsveiene til denne metropolen, "Østfolds kulturby" (Ha! Ha! Ha!) som det står på skiltet. Ett eneste skilt som peker oss langveisfarende med en kasse epler bak i bilen, i retning av det helt spesielle stedet der all eplegeléen kommer fra.
Da klokka ble ett og jeg fremdeles kjørte frem og tilbake på riksvei 128 og 124 uten å finne snurten eller skrotten av eplehimmelen, ga jeg opp. "Vi kjører til Moss", meddelte jeg de to som halvsov i baksetet og sikkert tenkte på langt bedre måter å tilbringe lørdag formiddag på. "Der spanderer jeg lunsj, og kanskje jeg får gjort noen andre ærend". Så gjorde jeg den feilantakelsen å tro at senteret "Mosseporten" kunne tilby noe som helst annet enn klær og sko. Det var feil. På Mosseporten senter er det utelukkende klær og sko. Og Torshov Bilrekvisita.
Enden på visa ble et senter i Moss. Nesten like tregt, men med Clas Ohlson. Og det man ikke finner der, trenger man ikke, bortsett fra pizza, som ble et lite lyspunkt i en lang rundreise uten mål i indre Østfold. Jeg er sjeleglad over å være hjemme i sivilisasjonen igjen, og om Askim og hele frukpresseriet forsvinner i et svart hull i jorden i morgen (eller neste uke) så ville jeg ikke merke det, ei heller sørge stort. Og jeg leverer heller eplene mine til en lokal saftprodusent som tar i mot fra mandag, eller lager mos og snegle-åte av dem. Makan at det skal være så vanskelig å drive matauk og ressursutnytting, for helvete.
Det er langt og gudsjammerlig kjedelig å kjøre fra Kråkerøy til Askim gjennom indre Østfold. GudsJAMMERLIG kjedelig. Da vi endelig kom frem til Askim, var det en halvtime igjen av åpningstiden. Jeg hadde skrevet ut Presseriets eget kart fra internett, og regnet derfor med at dersom jeg først kom meg til Askim, selveste hovedstaden i indre gokk, så måtte jeg vel finne denne hjørnesteinsbedriften. Men nei. Jeg kjørte på geografisk intuisjon og bommet i to retninger før jeg spurte en av de innfødte, som pekte meg i en tredje retning, der det ikke var, før jeg lette i en fjerde retning og ga opp. Antakelig var jeg veldig i nærheten hele tiden. Men at det ikke står ett eneste skilt langs innfartsveiene til denne metropolen, "Østfolds kulturby" (Ha! Ha! Ha!) som det står på skiltet. Ett eneste skilt som peker oss langveisfarende med en kasse epler bak i bilen, i retning av det helt spesielle stedet der all eplegeléen kommer fra.
Da klokka ble ett og jeg fremdeles kjørte frem og tilbake på riksvei 128 og 124 uten å finne snurten eller skrotten av eplehimmelen, ga jeg opp. "Vi kjører til Moss", meddelte jeg de to som halvsov i baksetet og sikkert tenkte på langt bedre måter å tilbringe lørdag formiddag på. "Der spanderer jeg lunsj, og kanskje jeg får gjort noen andre ærend". Så gjorde jeg den feilantakelsen å tro at senteret "Mosseporten" kunne tilby noe som helst annet enn klær og sko. Det var feil. På Mosseporten senter er det utelukkende klær og sko. Og Torshov Bilrekvisita.
Enden på visa ble et senter i Moss. Nesten like tregt, men med Clas Ohlson. Og det man ikke finner der, trenger man ikke, bortsett fra pizza, som ble et lite lyspunkt i en lang rundreise uten mål i indre Østfold. Jeg er sjeleglad over å være hjemme i sivilisasjonen igjen, og om Askim og hele frukpresseriet forsvinner i et svart hull i jorden i morgen (eller neste uke) så ville jeg ikke merke det, ei heller sørge stort. Og jeg leverer heller eplene mine til en lokal saftprodusent som tar i mot fra mandag, eller lager mos og snegle-åte av dem. Makan at det skal være så vanskelig å drive matauk og ressursutnytting, for helvete.
Vredens epler
Siden vi har epletrær i hagen som er smekkfulle og eplene har begynt å dette ned til sneglene, skulle jeg i dag gjøre en innsats (sammen med mine halvinteresserte sønner) for å plukke det som var modent og kjøre til Askim Frukt- og bærpresseri med dem. Og så begynte ting å gå galt.
Det er langt og gudsjammerlig kjedelig å kjøre fra Kråkerøy til Askim gjennom indre Østfold. GudsJAMMERLIG kjedelig. Da vi endelig kom frem til Askim, var det en halvtime igjen av åpningstiden. Jeg hadde skrevet ut Presseriets eget kart fra internett, og regnet derfor med at dersom jeg først kom meg til Askim, selveste hovedstaden i indre gokk, så måtte jeg vel finne denne hjørnesteinsbedriften. Men nei. Jeg kjørte på geografisk intuisjon og bommet i to retninger før jeg spurte en av de innfødte, som pekte meg i en tredje retning, der det ikke var, før jeg lette i en fjerde retning og ga opp. Antakelig var jeg veldig i nærheten hele tiden. Men at det ikke står ett eneste skilt langs innfartsveiene til denne metropolen, "Østfolds kulturby" (Ha! Ha! Ha!) som det står på skiltet. Ett eneste skilt som peker oss langveisfarende med en kasse epler bak i bilen, i retning av det helt spesielle stedet der all eplegeléen kommer fra.
Da klokka ble ett og jeg fremdeles kjørte frem og tilbake på riksvei 128 og 124 uten å finne snurten eller skrotten av eplehimmelen, ga jeg opp. "Vi kjører til Moss", meddelte jeg de to som halvsov i baksetet og sikkert tenkte på langt bedre måter å tilbringe lørdag formiddag på. "Der spanderer jeg lunsj, og kanskje jeg får gjort noen andre ærend". Så gjorde jeg den feilantakelsen å tro at senteret "Mosseporten" kunne tilby noe som helst annet enn klær og sko. Det var feil. På Mosseporten senter er det utelukkende klær og sko. Og Torshov Bilrekvisita.
Enden på visa ble et senter i Moss. Nesten like tregt, men med Clas Ohlson. Og det man ikke finner der, trenger man ikke, bortsett fra pizza, som ble et lite lyspunkt i en lang rundreise uten mål i indre Østfold. Jeg er sjeleglad over å være hjemme i sivilisasjonen igjen, og om Askim og hele frukpresseriet forsvinner i et svart hull i jorden i morgen (eller neste uke) så ville jeg ikke merke det, ei heller sørge stort. Og jeg leverer heller eplene mine til en lokal saftprodusent som tar i mot fra mandag, eller lager mos og snegle-åte av dem. Makan at det skal være så vanskelig å drive matauk og ressursutnytting, for helvete.
Det er langt og gudsjammerlig kjedelig å kjøre fra Kråkerøy til Askim gjennom indre Østfold. GudsJAMMERLIG kjedelig. Da vi endelig kom frem til Askim, var det en halvtime igjen av åpningstiden. Jeg hadde skrevet ut Presseriets eget kart fra internett, og regnet derfor med at dersom jeg først kom meg til Askim, selveste hovedstaden i indre gokk, så måtte jeg vel finne denne hjørnesteinsbedriften. Men nei. Jeg kjørte på geografisk intuisjon og bommet i to retninger før jeg spurte en av de innfødte, som pekte meg i en tredje retning, der det ikke var, før jeg lette i en fjerde retning og ga opp. Antakelig var jeg veldig i nærheten hele tiden. Men at det ikke står ett eneste skilt langs innfartsveiene til denne metropolen, "Østfolds kulturby" (Ha! Ha! Ha!) som det står på skiltet. Ett eneste skilt som peker oss langveisfarende med en kasse epler bak i bilen, i retning av det helt spesielle stedet der all eplegeléen kommer fra.
Da klokka ble ett og jeg fremdeles kjørte frem og tilbake på riksvei 128 og 124 uten å finne snurten eller skrotten av eplehimmelen, ga jeg opp. "Vi kjører til Moss", meddelte jeg de to som halvsov i baksetet og sikkert tenkte på langt bedre måter å tilbringe lørdag formiddag på. "Der spanderer jeg lunsj, og kanskje jeg får gjort noen andre ærend". Så gjorde jeg den feilantakelsen å tro at senteret "Mosseporten" kunne tilby noe som helst annet enn klær og sko. Det var feil. På Mosseporten senter er det utelukkende klær og sko. Og Torshov Bilrekvisita.
Enden på visa ble et senter i Moss. Nesten like tregt, men med Clas Ohlson. Og det man ikke finner der, trenger man ikke, bortsett fra pizza, som ble et lite lyspunkt i en lang rundreise uten mål i indre Østfold. Jeg er sjeleglad over å være hjemme i sivilisasjonen igjen, og om Askim og hele frukpresseriet forsvinner i et svart hull i jorden i morgen (eller neste uke) så ville jeg ikke merke det, ei heller sørge stort. Og jeg leverer heller eplene mine til en lokal saftprodusent som tar i mot fra mandag, eller lager mos og snegle-åte av dem. Makan at det skal være så vanskelig å drive matauk og ressursutnytting, for helvete.
Vredens epler
Siden vi har epletrær i hagen som er smekkfulle og eplene har begynt å dette ned til sneglene, skulle jeg i dag gjøre en innsats (sammen med mine halvinteresserte sønner) for å plukke det som var modent og kjøre til Askim Frukt- og bærpresseri med dem. Og så begynte ting å gå galt.
Det er langt og gudsjammerlig kjedelig å kjøre fra Kråkerøy til Askim gjennom indre Østfold. GudsJAMMERLIG kjedelig. Da vi endelig kom frem til Askim, var det en halvtime igjen av åpningstiden. Jeg hadde skrevet ut Presseriets eget kart fra internett, og regnet derfor med at dersom jeg først kom meg til Askim, selveste hovedstaden i indre gokk, så måtte jeg vel finne denne hjørnesteinsbedriften. Men nei. Jeg kjørte på geografisk intuisjon og bommet i to retninger før jeg spurte en av de innfødte, som pekte meg i en tredje retning, der det ikke var, før jeg lette i en fjerde retning og ga opp. Antakelig var jeg veldig i nærheten hele tiden. Men at det ikke står ett eneste skilt langs innfartsveiene til denne metropolen, "Østfolds kulturby" (Ha! Ha! Ha!) som det står på skiltet. Ett eneste skilt som peker oss langveisfarende med en kasse epler bak i bilen, i retning av det helt spesielle stedet der all eplegeléen kommer fra.
Da klokka ble ett og jeg fremdeles kjørte frem og tilbake på riksvei 128 og 124 uten å finne snurten eller skrotten av eplehimmelen, ga jeg opp. "Vi kjører til Moss", meddelte jeg de to som halvsov i baksetet og sikkert tenkte på langt bedre måter å tilbringe lørdag formiddag på. "Der spanderer jeg lunsj, og kanskje jeg får gjort noen andre ærend". Så gjorde jeg den feilantakelsen å tro at senteret "Mosseporten" kunne tilby noe som helst annet enn klær og sko. Det var feil. På Mosseporten senter er det utelukkende klær og sko. Og Torshov Bilrekvisita.
Enden på visa ble et senter i Moss. Nesten like tregt, men med Clas Ohlson. Og det man ikke finner der, trenger man ikke, bortsett fra pizza, som ble et lite lyspunkt i en lang rundreise uten mål i indre Østfold. Jeg er sjeleglad over å være hjemme i sivilisasjonen igjen, og om Askim og hele frukpresseriet forsvinner i et svart hull i jorden i morgen (eller neste uke) så ville jeg ikke merke det, ei heller sørge stort. Og jeg leverer heller eplene mine til en lokal saftprodusent som tar i mot fra mandag, eller lager mos og snegle-åte av dem. Makan at det skal være så vanskelig å drive matauk og ressursutnytting, for helvete.
Det er langt og gudsjammerlig kjedelig å kjøre fra Kråkerøy til Askim gjennom indre Østfold. GudsJAMMERLIG kjedelig. Da vi endelig kom frem til Askim, var det en halvtime igjen av åpningstiden. Jeg hadde skrevet ut Presseriets eget kart fra internett, og regnet derfor med at dersom jeg først kom meg til Askim, selveste hovedstaden i indre gokk, så måtte jeg vel finne denne hjørnesteinsbedriften. Men nei. Jeg kjørte på geografisk intuisjon og bommet i to retninger før jeg spurte en av de innfødte, som pekte meg i en tredje retning, der det ikke var, før jeg lette i en fjerde retning og ga opp. Antakelig var jeg veldig i nærheten hele tiden. Men at det ikke står ett eneste skilt langs innfartsveiene til denne metropolen, "Østfolds kulturby" (Ha! Ha! Ha!) som det står på skiltet. Ett eneste skilt som peker oss langveisfarende med en kasse epler bak i bilen, i retning av det helt spesielle stedet der all eplegeléen kommer fra.
Da klokka ble ett og jeg fremdeles kjørte frem og tilbake på riksvei 128 og 124 uten å finne snurten eller skrotten av eplehimmelen, ga jeg opp. "Vi kjører til Moss", meddelte jeg de to som halvsov i baksetet og sikkert tenkte på langt bedre måter å tilbringe lørdag formiddag på. "Der spanderer jeg lunsj, og kanskje jeg får gjort noen andre ærend". Så gjorde jeg den feilantakelsen å tro at senteret "Mosseporten" kunne tilby noe som helst annet enn klær og sko. Det var feil. På Mosseporten senter er det utelukkende klær og sko. Og Torshov Bilrekvisita.
Enden på visa ble et senter i Moss. Nesten like tregt, men med Clas Ohlson. Og det man ikke finner der, trenger man ikke, bortsett fra pizza, som ble et lite lyspunkt i en lang rundreise uten mål i indre Østfold. Jeg er sjeleglad over å være hjemme i sivilisasjonen igjen, og om Askim og hele frukpresseriet forsvinner i et svart hull i jorden i morgen (eller neste uke) så ville jeg ikke merke det, ei heller sørge stort. Og jeg leverer heller eplene mine til en lokal saftprodusent som tar i mot fra mandag, eller lager mos og snegle-åte av dem. Makan at det skal være så vanskelig å drive matauk og ressursutnytting, for helvete.
fredag 5. september 2008
Komme til pappa
Her er min nye baby^H^H bestevenn, den deilige Walden G570.
Jeg tror vi blir veldig lykkelige sammen.
I sakens anledning anbefaler jeg følgende gitarklimprende unge menn, alle utgitt på Candyrat Records, Andy McKee, se ham også på Youtube, Antoine Dufour, se ham også på Youtube, og Peter Ciluzzi. Vedder på at du ikke visste at såkalt "kassegitar" kunne låte sånn. Endatil uten å synge ett eneste ord. Det er litt deilig å høre menn med gitar uten at de skal synge kjenslevart om ulykkelig kjærlighet.
For de av oss/dere som ikke nødvendigvis har et religiøst forhold til gittarspelling, kan slik musikk fort fortone seg som tekniske kunstøvelser. Men jeg mener at disse tre gjør noe mer enn å demonstrere overlegen teknikk, de lager klanger, teksturer og harmonier som har en musikalsk verdi uavhengig av instrument. Itunes-butikken er den ===> veien.
Jo takk. Jeg liker høsten også, jeg. Dagene går og snart er det faktisk det vi i bransjen kaller "Høstferie".
Jeg tror vi blir veldig lykkelige sammen.
I sakens anledning anbefaler jeg følgende gitarklimprende unge menn, alle utgitt på Candyrat Records, Andy McKee, se ham også på Youtube, Antoine Dufour, se ham også på Youtube, og Peter Ciluzzi. Vedder på at du ikke visste at såkalt "kassegitar" kunne låte sånn. Endatil uten å synge ett eneste ord. Det er litt deilig å høre menn med gitar uten at de skal synge kjenslevart om ulykkelig kjærlighet.
For de av oss/dere som ikke nødvendigvis har et religiøst forhold til gittarspelling, kan slik musikk fort fortone seg som tekniske kunstøvelser. Men jeg mener at disse tre gjør noe mer enn å demonstrere overlegen teknikk, de lager klanger, teksturer og harmonier som har en musikalsk verdi uavhengig av instrument. Itunes-butikken er den ===> veien.
Og ellers?
Jo takk. Jeg liker høsten også, jeg. Dagene går og snart er det faktisk det vi i bransjen kaller "Høstferie".
Komme til pappa
Her er min nye baby^H^H bestevenn, den deilige Walden G570.
Jeg tror vi blir veldig lykkelige sammen.
I sakens anledning anbefaler jeg følgende gitarklimprende unge menn, alle utgitt på Candyrat Records, Andy McKee, se ham også på Youtube, Antoine Dufour, se ham også på Youtube, og Peter Ciluzzi. Vedder på at du ikke visste at såkalt "kassegitar" kunne låte sånn. Endatil uten å synge ett eneste ord. Det er litt deilig å høre menn med gitar uten at de skal synge kjenslevart om ulykkelig kjærlighet.
For de av oss/dere som ikke nødvendigvis har et religiøst forhold til gittarspelling, kan slik musikk fort fortone seg som tekniske kunstøvelser. Men jeg mener at disse tre gjør noe mer enn å demonstrere overlegen teknikk, de lager klanger, teksturer og harmonier som har en musikalsk verdi uavhengig av instrument. Itunes-butikken er den ===> veien.
Jo takk. Jeg liker høsten også, jeg. Dagene går og snart er det faktisk det vi i bransjen kaller "Høstferie".
Jeg tror vi blir veldig lykkelige sammen.
I sakens anledning anbefaler jeg følgende gitarklimprende unge menn, alle utgitt på Candyrat Records, Andy McKee, se ham også på Youtube, Antoine Dufour, se ham også på Youtube, og Peter Ciluzzi. Vedder på at du ikke visste at såkalt "kassegitar" kunne låte sånn. Endatil uten å synge ett eneste ord. Det er litt deilig å høre menn med gitar uten at de skal synge kjenslevart om ulykkelig kjærlighet.
For de av oss/dere som ikke nødvendigvis har et religiøst forhold til gittarspelling, kan slik musikk fort fortone seg som tekniske kunstøvelser. Men jeg mener at disse tre gjør noe mer enn å demonstrere overlegen teknikk, de lager klanger, teksturer og harmonier som har en musikalsk verdi uavhengig av instrument. Itunes-butikken er den ===> veien.
Og ellers?
Jo takk. Jeg liker høsten også, jeg. Dagene går og snart er det faktisk det vi i bransjen kaller "Høstferie".
Komme til pappa
Her er min nye baby^H^H bestevenn, den deilige Walden G570.
Jeg tror vi blir veldig lykkelige sammen.
I sakens anledning anbefaler jeg følgende gitarklimprende unge menn, alle utgitt på Candyrat Records, Andy McKee, se ham også på Youtube, Antoine Dufour, se ham også på Youtube, og Peter Ciluzzi. Vedder på at du ikke visste at såkalt "kassegitar" kunne låte sånn. Endatil uten å synge ett eneste ord. Det er litt deilig å høre menn med gitar uten at de skal synge kjenslevart om ulykkelig kjærlighet.
For de av oss/dere som ikke nødvendigvis har et religiøst forhold til gittarspelling, kan slik musikk fort fortone seg som tekniske kunstøvelser. Men jeg mener at disse tre gjør noe mer enn å demonstrere overlegen teknikk, de lager klanger, teksturer og harmonier som har en musikalsk verdi uavhengig av instrument. Itunes-butikken er den ===> veien.
Jo takk. Jeg liker høsten også, jeg. Dagene går og snart er det faktisk det vi i bransjen kaller "Høstferie".
Jeg tror vi blir veldig lykkelige sammen.
I sakens anledning anbefaler jeg følgende gitarklimprende unge menn, alle utgitt på Candyrat Records, Andy McKee, se ham også på Youtube, Antoine Dufour, se ham også på Youtube, og Peter Ciluzzi. Vedder på at du ikke visste at såkalt "kassegitar" kunne låte sånn. Endatil uten å synge ett eneste ord. Det er litt deilig å høre menn med gitar uten at de skal synge kjenslevart om ulykkelig kjærlighet.
For de av oss/dere som ikke nødvendigvis har et religiøst forhold til gittarspelling, kan slik musikk fort fortone seg som tekniske kunstøvelser. Men jeg mener at disse tre gjør noe mer enn å demonstrere overlegen teknikk, de lager klanger, teksturer og harmonier som har en musikalsk verdi uavhengig av instrument. Itunes-butikken er den ===> veien.
Og ellers?
Jo takk. Jeg liker høsten også, jeg. Dagene går og snart er det faktisk det vi i bransjen kaller "Høstferie".
Abonner på:
Innlegg (Atom)
