Dagens beste bandnavn: Det svenske pønkebandet "Totalt Jævla Mörker"
Gårsdagens verste move: Å slå seg selv i haka ved et uhell og derved smelle en jeksel mot en annen slik at en bit ble slått av. Jeg satt og tygde lam da det skjedde, og kjente at det knaste mellom tennene. Hvordan fikk jeg det egentlig til? Og hvordan kan mine motoriske funksjoner ha blitt så nedsatt?
Men en hyggelig musikalsk oppdagelse: Det norske goth/metalbandet "Mortal Love".
Jeg har ikke vært opptatt av metal siden jeg gikk på ungdomsskolen, men nå har jeg begynt å høre på det igjen, og helst de alvorstyngede og tildels litt komisk teatrale Black Metal-bandene vi har så mange av. (På samme måten som det dreper gleden ved sci-fi og skrekkfilmer å tenke på hvor urealistisk allting er, må man ta poseringen, sminken og de overhøytidelig dystre tekstene med på kjøpet.)
Selv om jeg ikke er 40 ennå, kan det hende at dette er starten på 40-årskrisa. Noen kjøper motorsykkel og noen begynner å like Dimmu Borgir og Triosphere.
søndag 29. oktober 2006
En kvart tann mindre. Rock on.
Dagens beste bandnavn: Det svenske pønkebandet "Totalt Jævla Mörker"
Gårsdagens verste move: Å slå seg selv i haka ved et uhell og derved smelle en jeksel mot en annen slik at en bit ble slått av. Jeg satt og tygde lam da det skjedde, og kjente at det knaste mellom tennene. Hvordan fikk jeg det egentlig til? Og hvordan kan mine motoriske funksjoner ha blitt så nedsatt?
Men en hyggelig musikalsk oppdagelse: Det norske goth/metalbandet "Mortal Love".
Jeg har ikke vært opptatt av metal siden jeg gikk på ungdomsskolen, men nå har jeg begynt å høre på det igjen, og helst de alvorstyngede og tildels litt komisk teatrale Black Metal-bandene vi har så mange av. (På samme måten som det dreper gleden ved sci-fi og skrekkfilmer å tenke på hvor urealistisk allting er, må man ta poseringen, sminken og de overhøytidelig dystre tekstene med på kjøpet.)
Selv om jeg ikke er 40 ennå, kan det hende at dette er starten på 40-årskrisa. Noen kjøper motorsykkel og noen begynner å like Dimmu Borgir og Triosphere.
Gårsdagens verste move: Å slå seg selv i haka ved et uhell og derved smelle en jeksel mot en annen slik at en bit ble slått av. Jeg satt og tygde lam da det skjedde, og kjente at det knaste mellom tennene. Hvordan fikk jeg det egentlig til? Og hvordan kan mine motoriske funksjoner ha blitt så nedsatt?
Men en hyggelig musikalsk oppdagelse: Det norske goth/metalbandet "Mortal Love".
Jeg har ikke vært opptatt av metal siden jeg gikk på ungdomsskolen, men nå har jeg begynt å høre på det igjen, og helst de alvorstyngede og tildels litt komisk teatrale Black Metal-bandene vi har så mange av. (På samme måten som det dreper gleden ved sci-fi og skrekkfilmer å tenke på hvor urealistisk allting er, må man ta poseringen, sminken og de overhøytidelig dystre tekstene med på kjøpet.)
Selv om jeg ikke er 40 ennå, kan det hende at dette er starten på 40-årskrisa. Noen kjøper motorsykkel og noen begynner å like Dimmu Borgir og Triosphere.
En kvart tann mindre. Rock on.
Dagens beste bandnavn: Det svenske pønkebandet "Totalt Jævla Mörker"
Gårsdagens verste move: Å slå seg selv i haka ved et uhell og derved smelle en jeksel mot en annen slik at en bit ble slått av. Jeg satt og tygde lam da det skjedde, og kjente at det knaste mellom tennene. Hvordan fikk jeg det egentlig til? Og hvordan kan mine motoriske funksjoner ha blitt så nedsatt?
Men en hyggelig musikalsk oppdagelse: Det norske goth/metalbandet "Mortal Love".
Jeg har ikke vært opptatt av metal siden jeg gikk på ungdomsskolen, men nå har jeg begynt å høre på det igjen, og helst de alvorstyngede og tildels litt komisk teatrale Black Metal-bandene vi har så mange av. (På samme måten som det dreper gleden ved sci-fi og skrekkfilmer å tenke på hvor urealistisk allting er, må man ta poseringen, sminken og de overhøytidelig dystre tekstene med på kjøpet.)
Selv om jeg ikke er 40 ennå, kan det hende at dette er starten på 40-årskrisa. Noen kjøper motorsykkel og noen begynner å like Dimmu Borgir og Triosphere.
Gårsdagens verste move: Å slå seg selv i haka ved et uhell og derved smelle en jeksel mot en annen slik at en bit ble slått av. Jeg satt og tygde lam da det skjedde, og kjente at det knaste mellom tennene. Hvordan fikk jeg det egentlig til? Og hvordan kan mine motoriske funksjoner ha blitt så nedsatt?
Men en hyggelig musikalsk oppdagelse: Det norske goth/metalbandet "Mortal Love".
Jeg har ikke vært opptatt av metal siden jeg gikk på ungdomsskolen, men nå har jeg begynt å høre på det igjen, og helst de alvorstyngede og tildels litt komisk teatrale Black Metal-bandene vi har så mange av. (På samme måten som det dreper gleden ved sci-fi og skrekkfilmer å tenke på hvor urealistisk allting er, må man ta poseringen, sminken og de overhøytidelig dystre tekstene med på kjøpet.)
Selv om jeg ikke er 40 ennå, kan det hende at dette er starten på 40-årskrisa. Noen kjøper motorsykkel og noen begynner å like Dimmu Borgir og Triosphere.
søndag 22. oktober 2006
Skilt ved fødselen, men endelig sammen igjen 2
Navnelikhet og utseendelikheten er udiskutabel, så dette ville i så fall vært et en skrekkelig skjebnens ironi:
Nazi-apologet og historierevisjonist David Irving
Nazi-apologet og historierevisjonist David Irving
og forfatter-godgutt John Irving.
Skilt ved fødselen, men endelig sammen igjen 2
Navnelikhet og utseendelikheten er udiskutabel, så dette ville i så fall vært et en skrekkelig skjebnens ironi:
Nazi-apologet og historierevisjonist David Irving
Nazi-apologet og historierevisjonist David Irving
og forfatter-godgutt John Irving.
Skilt ved fødselen, men endelig sammen igjen 2
Navnelikhet og utseendelikheten er udiskutabel, så dette ville i så fall vært et en skrekkelig skjebnens ironi:
Nazi-apologet og historierevisjonist David Irving
Nazi-apologet og historierevisjonist David Irving
og forfatter-godgutt John Irving.
fredag 20. oktober 2006
Mer enn sitt Fadervår (men ikke veldig mye)
Som ungdomsskolelærer kommer Hun stadig over gullkorn i rettebunken.
Som svar på spørsmålet "Fortell det du vet om Petter Dass", kunne et lyst hode i 8. klasse fortelle at
"Petter Dass skrev Luthers lille katekisme på tvers".
For, som vi vet, Luther selv skrev den på langs.
Som svar på spørsmålet "Fortell det du vet om Petter Dass", kunne et lyst hode i 8. klasse fortelle at
"Petter Dass skrev Luthers lille katekisme på tvers".
For, som vi vet, Luther selv skrev den på langs.
Mer enn sitt Fadervår (men ikke veldig mye)
Som ungdomsskolelærer kommer Hun stadig over gullkorn i rettebunken.
Som svar på spørsmålet "Fortell det du vet om Petter Dass", kunne et lyst hode i 8. klasse fortelle at
"Petter Dass skrev Luthers lille katekisme på tvers".
For, som vi vet, Luther selv skrev den på langs.
Som svar på spørsmålet "Fortell det du vet om Petter Dass", kunne et lyst hode i 8. klasse fortelle at
"Petter Dass skrev Luthers lille katekisme på tvers".
For, som vi vet, Luther selv skrev den på langs.
Mer enn sitt Fadervår (men ikke veldig mye)
Som ungdomsskolelærer kommer Hun stadig over gullkorn i rettebunken.
Som svar på spørsmålet "Fortell det du vet om Petter Dass", kunne et lyst hode i 8. klasse fortelle at
"Petter Dass skrev Luthers lille katekisme på tvers".
For, som vi vet, Luther selv skrev den på langs.
Som svar på spørsmålet "Fortell det du vet om Petter Dass", kunne et lyst hode i 8. klasse fortelle at
"Petter Dass skrev Luthers lille katekisme på tvers".
For, som vi vet, Luther selv skrev den på langs.
mandag 16. oktober 2006
Tilfeldig? Næppe!
Vi tviler på at likheten mellom dette bildet av Terje Adler Mørk
... er tilfeldig. Vi tror ikke det. Kanskje de hadde en liten konkurranse? Eller kanskje Terje ikke tror det blir Kunst hvis han ikke bruker de samme motivene som Odd? Han fant hvertfall en annen murstein.
og dette, av Odd Nerdrum
... er tilfeldig. Vi tror ikke det. Kanskje de hadde en liten konkurranse? Eller kanskje Terje ikke tror det blir Kunst hvis han ikke bruker de samme motivene som Odd? Han fant hvertfall en annen murstein.
Tilfeldig? Næppe!
Vi tviler på at likheten mellom dette bildet av Terje Adler Mørk
... er tilfeldig. Vi tror ikke det. Kanskje de hadde en liten konkurranse? Eller kanskje Terje ikke tror det blir Kunst hvis han ikke bruker de samme motivene som Odd? Han fant hvertfall en annen murstein.
og dette, av Odd Nerdrum
... er tilfeldig. Vi tror ikke det. Kanskje de hadde en liten konkurranse? Eller kanskje Terje ikke tror det blir Kunst hvis han ikke bruker de samme motivene som Odd? Han fant hvertfall en annen murstein.
Tilfeldig? Næppe!
Vi tviler på at likheten mellom dette bildet av Terje Adler Mørk
... er tilfeldig. Vi tror ikke det. Kanskje de hadde en liten konkurranse? Eller kanskje Terje ikke tror det blir Kunst hvis han ikke bruker de samme motivene som Odd? Han fant hvertfall en annen murstein.
og dette, av Odd Nerdrum
... er tilfeldig. Vi tror ikke det. Kanskje de hadde en liten konkurranse? Eller kanskje Terje ikke tror det blir Kunst hvis han ikke bruker de samme motivene som Odd? Han fant hvertfall en annen murstein.
søndag 15. oktober 2006
Det viste seg at det var en dårlig ide på en søndag kveld
Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å si at å se "The Hills have Eyes", den uklipte versjonen, på senga når man er alene hjemme, kan vise seg å være så skummelt at man må stå opp og blogge om det.
Det viste seg at det var en dårlig ide på en søndag kveld
Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å si at å se "The Hills have Eyes", den uklipte versjonen, på senga når man er alene hjemme, kan vise seg å være så skummelt at man må stå opp og blogge om det.
Det viste seg at det var en dårlig ide på en søndag kveld
Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å si at å se "The Hills have Eyes", den uklipte versjonen, på senga når man er alene hjemme, kan vise seg å være så skummelt at man må stå opp og blogge om det.
søndag 8. oktober 2006
Høstferie i Languedoc: Men alle var enige om at det var en fin tur
Har du klave får du ku, og har du kjøpt snegletenger på bymarket får du veldig fort snegler på tallerkenen. Antakelig den mest traumatiske middagen i hele ferien for barna. Noen av dem syntes det var skrekkelig at undertegnede spiste kanin, og spiste heller snegler med hvitløkssmør. Aller mest fordi undertegnede bød tjue spenn for hver fortærte snegle. Det syntes undertegnede var verdt hver krone. Dessuten fikk jeg det stekte kaninkjøttet for meg selv.
Høstferie i Languedoc: Men alle var enige om at det var en fin tur
Har du klave får du ku, og har du kjøpt snegletenger på bymarket får du veldig fort snegler på tallerkenen. Antakelig den mest traumatiske middagen i hele ferien for barna. Noen av dem syntes det var skrekkelig at undertegnede spiste kanin, og spiste heller snegler med hvitløkssmør. Aller mest fordi undertegnede bød tjue spenn for hver fortærte snegle. Det syntes undertegnede var verdt hver krone. Dessuten fikk jeg det stekte kaninkjøttet for meg selv.
Høstferie i Languedoc: Men alle var enige om at det var en fin tur
Har du klave får du ku, og har du kjøpt snegletenger på bymarket får du veldig fort snegler på tallerkenen. Antakelig den mest traumatiske middagen i hele ferien for barna. Noen av dem syntes det var skrekkelig at undertegnede spiste kanin, og spiste heller snegler med hvitløkssmør. Aller mest fordi undertegnede bød tjue spenn for hver fortærte snegle. Det syntes undertegnede var verdt hver krone. Dessuten fikk jeg det stekte kaninkjøttet for meg selv.
Innerst i platehylla, hvem bor der?
Noe forsinket tar jeg imot en utfordring fra Arne Brendmo, som oppfordrer til et skriftemål: 10 sanger du helst ikke vil innrømme at du liker.
En skammens ti bud, altså. Vi har alle mørke hemmeligheter.
Siden jeg var en lettpåvirkelig tenåring på 80-tallet, bærer listen litt preg av det. Den er i tilfeldig rekkefølge, det vil si at jeg er like beskjemmet over å innrømme kjærlighet for den siste som for den første tittelen. Jeg liker å tenke at de har noe felles som appellerer til meg, for eksempel en catchy melodilinje eller noe slik. Det kan like gjerne være at den ble spilt på et eller annet skrekkelig 80-tallsdisco da jeg skjønte jeg hadde draget på en eller annen med kveldens høyeste palmehår. Det skjedde relativt sjelden. Altså:
Ti sanger jeg nødig innrømmer at jeg faktisk liker
1. Bonnie Tyler: Total Eclipse of the Heart
Hva? Hadde "It's a Heartache" vært noe bedre, kanskje? Som nordmann kan vi ikke annet enn å trykke en "Norgesvenn" til vårt bryst. Det er ikke så mange igjen av dem, og alternativene er Status Quo, Nazareth og noen svensker.
2. Andrew Lloyd Webber: Jellicle Cats (fra Cats)
Jeg skulle gjerne tilstått å sverme for "Midnight" fra Cats, men den er med respekt å melde like kjedelig som en konfirmasjonsmiddag. "Jellicle" har en snedig rytme, flott stigning og tross alt tekst av T. S. Eliot.
3. One Night in Bankok (fra Chess)
Jeg liker fremdeles ikke musicals, men denne sangen slapp vi ikke unna på åttitallet. Eller når det var.
4. Carpenters: Top of the World
Tjoheisanogfallerallera! Gøy gøy gøy!
5. Village People: YMCA
Den som ikke engang kan litt av dansen der man lager bokstavene med kroppen, kan kaste den første sten. Ellers kan du bare holde kjeft.
6. Cher: The Shoop Shoop Song (It's in his Kiss)
Jammen husker du ikke filmen, da? "Mermaids" fra 1990? Med Cher! Og Winona Ryder mens hun ennå hadde rent rulleblad! Og hun lille jenta! Shoop shoop shoop shoop!
7. Matthew Wilder: Break My Stride
Hvis du ser bort fra den uutholdelig corny figuren som sammen med like corny dansere fremfører originalen i denne videoen, så er denne sangen fengende på grensen til det straffbare. Og det sier litt. Jeg hadde fortrengt den helt til jeg hørte en relativt sleip coverversjon av noe med navnet "Unique II".
8. Shakira: Hips don't lie
Jadda jadda. Hør på P4 en hel sommer og se hvordan du takler det. Dessuten har refrenget den typen melodi og bruk av intervaller jeg liker. (Seså, der greide jeg å intellektualisere den også)
9. Nesten hva som helst av Kiss
Jepp, og her sitter en av stifterne av Gjøviks første, eneste og forhåpentligvis nedlagte Kiss Fan Club. Tidlig åttitall og jeg gikk i sjette klasse, må jeg få tillegge.
10. Jean-Michel Jarre: Oxygen
Denne har jeg ingen forklaring på.
Neste værsågod. Kanskje Kjerstin Solbakken vil dele sine ti pinligste med oss?
En skammens ti bud, altså. Vi har alle mørke hemmeligheter.
Siden jeg var en lettpåvirkelig tenåring på 80-tallet, bærer listen litt preg av det. Den er i tilfeldig rekkefølge, det vil si at jeg er like beskjemmet over å innrømme kjærlighet for den siste som for den første tittelen. Jeg liker å tenke at de har noe felles som appellerer til meg, for eksempel en catchy melodilinje eller noe slik. Det kan like gjerne være at den ble spilt på et eller annet skrekkelig 80-tallsdisco da jeg skjønte jeg hadde draget på en eller annen med kveldens høyeste palmehår. Det skjedde relativt sjelden. Altså:
Ti sanger jeg nødig innrømmer at jeg faktisk liker
1. Bonnie Tyler: Total Eclipse of the Heart
Hva? Hadde "It's a Heartache" vært noe bedre, kanskje? Som nordmann kan vi ikke annet enn å trykke en "Norgesvenn" til vårt bryst. Det er ikke så mange igjen av dem, og alternativene er Status Quo, Nazareth og noen svensker.
2. Andrew Lloyd Webber: Jellicle Cats (fra Cats)
Jeg skulle gjerne tilstått å sverme for "Midnight" fra Cats, men den er med respekt å melde like kjedelig som en konfirmasjonsmiddag. "Jellicle" har en snedig rytme, flott stigning og tross alt tekst av T. S. Eliot.
3. One Night in Bankok (fra Chess)
Jeg liker fremdeles ikke musicals, men denne sangen slapp vi ikke unna på åttitallet. Eller når det var.
4. Carpenters: Top of the World
Tjoheisanogfallerallera! Gøy gøy gøy!
5. Village People: YMCA
Den som ikke engang kan litt av dansen der man lager bokstavene med kroppen, kan kaste den første sten. Ellers kan du bare holde kjeft.
6. Cher: The Shoop Shoop Song (It's in his Kiss)
Jammen husker du ikke filmen, da? "Mermaids" fra 1990? Med Cher! Og Winona Ryder mens hun ennå hadde rent rulleblad! Og hun lille jenta! Shoop shoop shoop shoop!
7. Matthew Wilder: Break My Stride
Hvis du ser bort fra den uutholdelig corny figuren som sammen med like corny dansere fremfører originalen i denne videoen, så er denne sangen fengende på grensen til det straffbare. Og det sier litt. Jeg hadde fortrengt den helt til jeg hørte en relativt sleip coverversjon av noe med navnet "Unique II".
8. Shakira: Hips don't lie
Jadda jadda. Hør på P4 en hel sommer og se hvordan du takler det. Dessuten har refrenget den typen melodi og bruk av intervaller jeg liker. (Seså, der greide jeg å intellektualisere den også)
9. Nesten hva som helst av Kiss
Jepp, og her sitter en av stifterne av Gjøviks første, eneste og forhåpentligvis nedlagte Kiss Fan Club. Tidlig åttitall og jeg gikk i sjette klasse, må jeg få tillegge.
10. Jean-Michel Jarre: Oxygen
Denne har jeg ingen forklaring på.
Neste værsågod. Kanskje Kjerstin Solbakken vil dele sine ti pinligste med oss?
Innerst i platehylla, hvem bor der?
Noe forsinket tar jeg imot en utfordring fra Arne Brendmo, som oppfordrer til et skriftemål: 10 sanger du helst ikke vil innrømme at du liker.
En skammens ti bud, altså. Vi har alle mørke hemmeligheter.
Siden jeg var en lettpåvirkelig tenåring på 80-tallet, bærer listen litt preg av det. Den er i tilfeldig rekkefølge, det vil si at jeg er like beskjemmet over å innrømme kjærlighet for den siste som for den første tittelen. Jeg liker å tenke at de har noe felles som appellerer til meg, for eksempel en catchy melodilinje eller noe slik. Det kan like gjerne være at den ble spilt på et eller annet skrekkelig 80-tallsdisco da jeg skjønte jeg hadde draget på en eller annen med kveldens høyeste palmehår. Det skjedde relativt sjelden. Altså:
Ti sanger jeg nødig innrømmer at jeg faktisk liker
1. Bonnie Tyler: Total Eclipse of the Heart
Hva? Hadde "It's a Heartache" vært noe bedre, kanskje? Som nordmann kan vi ikke annet enn å trykke en "Norgesvenn" til vårt bryst. Det er ikke så mange igjen av dem, og alternativene er Status Quo, Nazareth og noen svensker.
2. Andrew Lloyd Webber: Jellicle Cats (fra Cats)
Jeg skulle gjerne tilstått å sverme for "Midnight" fra Cats, men den er med respekt å melde like kjedelig som en konfirmasjonsmiddag. "Jellicle" har en snedig rytme, flott stigning og tross alt tekst av T. S. Eliot.
3. One Night in Bankok (fra Chess)
Jeg liker fremdeles ikke musicals, men denne sangen slapp vi ikke unna på åttitallet. Eller når det var.
4. Carpenters: Top of the World
Tjoheisanogfallerallera! Gøy gøy gøy!
5. Village People: YMCA
Den som ikke engang kan litt av dansen der man lager bokstavene med kroppen, kan kaste den første sten. Ellers kan du bare holde kjeft.
6. Cher: The Shoop Shoop Song (It's in his Kiss)
Jammen husker du ikke filmen, da? "Mermaids" fra 1990? Med Cher! Og Winona Ryder mens hun ennå hadde rent rulleblad! Og hun lille jenta! Shoop shoop shoop shoop!
7. Matthew Wilder: Break My Stride
Hvis du ser bort fra den uutholdelig corny figuren som sammen med like corny dansere fremfører originalen i denne videoen, så er denne sangen fengende på grensen til det straffbare. Og det sier litt. Jeg hadde fortrengt den helt til jeg hørte en relativt sleip coverversjon av noe med navnet "Unique II".
8. Shakira: Hips don't lie
Jadda jadda. Hør på P4 en hel sommer og se hvordan du takler det. Dessuten har refrenget den typen melodi og bruk av intervaller jeg liker. (Seså, der greide jeg å intellektualisere den også)
9. Nesten hva som helst av Kiss
Jepp, og her sitter en av stifterne av Gjøviks første, eneste og forhåpentligvis nedlagte Kiss Fan Club. Tidlig åttitall og jeg gikk i sjette klasse, må jeg få tillegge.
10. Jean-Michel Jarre: Oxygen
Denne har jeg ingen forklaring på.
Neste værsågod. Kanskje Kjerstin Solbakken vil dele sine ti pinligste med oss?
En skammens ti bud, altså. Vi har alle mørke hemmeligheter.
Siden jeg var en lettpåvirkelig tenåring på 80-tallet, bærer listen litt preg av det. Den er i tilfeldig rekkefølge, det vil si at jeg er like beskjemmet over å innrømme kjærlighet for den siste som for den første tittelen. Jeg liker å tenke at de har noe felles som appellerer til meg, for eksempel en catchy melodilinje eller noe slik. Det kan like gjerne være at den ble spilt på et eller annet skrekkelig 80-tallsdisco da jeg skjønte jeg hadde draget på en eller annen med kveldens høyeste palmehår. Det skjedde relativt sjelden. Altså:
Ti sanger jeg nødig innrømmer at jeg faktisk liker
1. Bonnie Tyler: Total Eclipse of the Heart
Hva? Hadde "It's a Heartache" vært noe bedre, kanskje? Som nordmann kan vi ikke annet enn å trykke en "Norgesvenn" til vårt bryst. Det er ikke så mange igjen av dem, og alternativene er Status Quo, Nazareth og noen svensker.
2. Andrew Lloyd Webber: Jellicle Cats (fra Cats)
Jeg skulle gjerne tilstått å sverme for "Midnight" fra Cats, men den er med respekt å melde like kjedelig som en konfirmasjonsmiddag. "Jellicle" har en snedig rytme, flott stigning og tross alt tekst av T. S. Eliot.
3. One Night in Bankok (fra Chess)
Jeg liker fremdeles ikke musicals, men denne sangen slapp vi ikke unna på åttitallet. Eller når det var.
4. Carpenters: Top of the World
Tjoheisanogfallerallera! Gøy gøy gøy!
5. Village People: YMCA
Den som ikke engang kan litt av dansen der man lager bokstavene med kroppen, kan kaste den første sten. Ellers kan du bare holde kjeft.
6. Cher: The Shoop Shoop Song (It's in his Kiss)
Jammen husker du ikke filmen, da? "Mermaids" fra 1990? Med Cher! Og Winona Ryder mens hun ennå hadde rent rulleblad! Og hun lille jenta! Shoop shoop shoop shoop!
7. Matthew Wilder: Break My Stride
Hvis du ser bort fra den uutholdelig corny figuren som sammen med like corny dansere fremfører originalen i denne videoen, så er denne sangen fengende på grensen til det straffbare. Og det sier litt. Jeg hadde fortrengt den helt til jeg hørte en relativt sleip coverversjon av noe med navnet "Unique II".
8. Shakira: Hips don't lie
Jadda jadda. Hør på P4 en hel sommer og se hvordan du takler det. Dessuten har refrenget den typen melodi og bruk av intervaller jeg liker. (Seså, der greide jeg å intellektualisere den også)
9. Nesten hva som helst av Kiss
Jepp, og her sitter en av stifterne av Gjøviks første, eneste og forhåpentligvis nedlagte Kiss Fan Club. Tidlig åttitall og jeg gikk i sjette klasse, må jeg få tillegge.
10. Jean-Michel Jarre: Oxygen
Denne har jeg ingen forklaring på.
Neste værsågod. Kanskje Kjerstin Solbakken vil dele sine ti pinligste med oss?
Innerst i platehylla, hvem bor der?
Noe forsinket tar jeg imot en utfordring fra Arne Brendmo, som oppfordrer til et skriftemål: 10 sanger du helst ikke vil innrømme at du liker.
En skammens ti bud, altså. Vi har alle mørke hemmeligheter.
Siden jeg var en lettpåvirkelig tenåring på 80-tallet, bærer listen litt preg av det. Den er i tilfeldig rekkefølge, det vil si at jeg er like beskjemmet over å innrømme kjærlighet for den siste som for den første tittelen. Jeg liker å tenke at de har noe felles som appellerer til meg, for eksempel en catchy melodilinje eller noe slik. Det kan like gjerne være at den ble spilt på et eller annet skrekkelig 80-tallsdisco da jeg skjønte jeg hadde draget på en eller annen med kveldens høyeste palmehår. Det skjedde relativt sjelden. Altså:
Ti sanger jeg nødig innrømmer at jeg faktisk liker
1. Bonnie Tyler: Total Eclipse of the Heart
Hva? Hadde "It's a Heartache" vært noe bedre, kanskje? Som nordmann kan vi ikke annet enn å trykke en "Norgesvenn" til vårt bryst. Det er ikke så mange igjen av dem, og alternativene er Status Quo, Nazareth og noen svensker.
2. Andrew Lloyd Webber: Jellicle Cats (fra Cats)
Jeg skulle gjerne tilstått å sverme for "Midnight" fra Cats, men den er med respekt å melde like kjedelig som en konfirmasjonsmiddag. "Jellicle" har en snedig rytme, flott stigning og tross alt tekst av T. S. Eliot.
3. One Night in Bankok (fra Chess)
Jeg liker fremdeles ikke musicals, men denne sangen slapp vi ikke unna på åttitallet. Eller når det var.
4. Carpenters: Top of the World
Tjoheisanogfallerallera! Gøy gøy gøy!
5. Village People: YMCA
Den som ikke engang kan litt av dansen der man lager bokstavene med kroppen, kan kaste den første sten. Ellers kan du bare holde kjeft.
6. Cher: The Shoop Shoop Song (It's in his Kiss)
Jammen husker du ikke filmen, da? "Mermaids" fra 1990? Med Cher! Og Winona Ryder mens hun ennå hadde rent rulleblad! Og hun lille jenta! Shoop shoop shoop shoop!
7. Matthew Wilder: Break My Stride
Hvis du ser bort fra den uutholdelig corny figuren som sammen med like corny dansere fremfører originalen i denne videoen, så er denne sangen fengende på grensen til det straffbare. Og det sier litt. Jeg hadde fortrengt den helt til jeg hørte en relativt sleip coverversjon av noe med navnet "Unique II".
8. Shakira: Hips don't lie
Jadda jadda. Hør på P4 en hel sommer og se hvordan du takler det. Dessuten har refrenget den typen melodi og bruk av intervaller jeg liker. (Seså, der greide jeg å intellektualisere den også)
9. Nesten hva som helst av Kiss
Jepp, og her sitter en av stifterne av Gjøviks første, eneste og forhåpentligvis nedlagte Kiss Fan Club. Tidlig åttitall og jeg gikk i sjette klasse, må jeg få tillegge.
10. Jean-Michel Jarre: Oxygen
Denne har jeg ingen forklaring på.
Neste værsågod. Kanskje Kjerstin Solbakken vil dele sine ti pinligste med oss?
En skammens ti bud, altså. Vi har alle mørke hemmeligheter.
Siden jeg var en lettpåvirkelig tenåring på 80-tallet, bærer listen litt preg av det. Den er i tilfeldig rekkefølge, det vil si at jeg er like beskjemmet over å innrømme kjærlighet for den siste som for den første tittelen. Jeg liker å tenke at de har noe felles som appellerer til meg, for eksempel en catchy melodilinje eller noe slik. Det kan like gjerne være at den ble spilt på et eller annet skrekkelig 80-tallsdisco da jeg skjønte jeg hadde draget på en eller annen med kveldens høyeste palmehår. Det skjedde relativt sjelden. Altså:
Ti sanger jeg nødig innrømmer at jeg faktisk liker
1. Bonnie Tyler: Total Eclipse of the Heart
Hva? Hadde "It's a Heartache" vært noe bedre, kanskje? Som nordmann kan vi ikke annet enn å trykke en "Norgesvenn" til vårt bryst. Det er ikke så mange igjen av dem, og alternativene er Status Quo, Nazareth og noen svensker.
2. Andrew Lloyd Webber: Jellicle Cats (fra Cats)
Jeg skulle gjerne tilstått å sverme for "Midnight" fra Cats, men den er med respekt å melde like kjedelig som en konfirmasjonsmiddag. "Jellicle" har en snedig rytme, flott stigning og tross alt tekst av T. S. Eliot.
3. One Night in Bankok (fra Chess)
Jeg liker fremdeles ikke musicals, men denne sangen slapp vi ikke unna på åttitallet. Eller når det var.
4. Carpenters: Top of the World
Tjoheisanogfallerallera! Gøy gøy gøy!
5. Village People: YMCA
Den som ikke engang kan litt av dansen der man lager bokstavene med kroppen, kan kaste den første sten. Ellers kan du bare holde kjeft.
6. Cher: The Shoop Shoop Song (It's in his Kiss)
Jammen husker du ikke filmen, da? "Mermaids" fra 1990? Med Cher! Og Winona Ryder mens hun ennå hadde rent rulleblad! Og hun lille jenta! Shoop shoop shoop shoop!
7. Matthew Wilder: Break My Stride
Hvis du ser bort fra den uutholdelig corny figuren som sammen med like corny dansere fremfører originalen i denne videoen, så er denne sangen fengende på grensen til det straffbare. Og det sier litt. Jeg hadde fortrengt den helt til jeg hørte en relativt sleip coverversjon av noe med navnet "Unique II".
8. Shakira: Hips don't lie
Jadda jadda. Hør på P4 en hel sommer og se hvordan du takler det. Dessuten har refrenget den typen melodi og bruk av intervaller jeg liker. (Seså, der greide jeg å intellektualisere den også)
9. Nesten hva som helst av Kiss
Jepp, og her sitter en av stifterne av Gjøviks første, eneste og forhåpentligvis nedlagte Kiss Fan Club. Tidlig åttitall og jeg gikk i sjette klasse, må jeg få tillegge.
10. Jean-Michel Jarre: Oxygen
Denne har jeg ingen forklaring på.
Neste værsågod. Kanskje Kjerstin Solbakken vil dele sine ti pinligste med oss?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
