Hemmelig musikk, hemmelig bursdag

De aller fleste av dem jeg gikk på skolen med for 20 år siden har jeg dessverre ingen kontakt med. Men flere av dem har gjort musikk til sitt levebrød og derfor hender det at de dukker opp som musikere på plater, teaterforestillinger, tv-programmer og sånt. Ståle Storløkken er en av de ytterst få jeg kjenner fra skoletiden som har egen Wikipedia-side, og han har også en kone som greide å invitere mange av Ståles gamle venner til et hemmelig bursdagsnachspiel etter en konsert i Oslo (Nasjonal Jazzscene) mandag kveld. Takket være en annen venn av Ståle greide de blant annet å spore opp undertegnede, og derfor satt jeg mandag kveld og hørte på to timer med elektronisk avantgardejazz for deretter å være en del av overraskelsen. Det var veldig stas og hyggelig, ikke minst fordi det var mange andre gamle venner der også. De fleste av oss har jo pådratt oss familier, jobber og bosteder som vanskeliggjør noe utstrakt kontakt, men det var utrolig lett å finne tonen igjen. Selv om vi da hovedsaklig snakket om våre familier, jobber og bosteder. To timer jazz og litt alkohol gjør det ytterligere enklere å finne tonen, selvsagt. Ståle sa til meg da jeg gikk at det største kicket i overraskelsen var faktisk da han så meg, for jeg var nok den aller, aller siste han hadde regnet med å se der den kvelden.


Så overnattet jeg på et ok hotell og hadde en liten shopping spree på strekningen Slottsparken - Sentralstasjonen dagen etter. Enda det var salg i nesten alle klesbutikkene fant jeg ut at jeg heller skulle gå gjennom det jeg hadde i skapet først. Men en liten haug bøker, derimot, det måtte jeg ha (Én om illustrasjon og design, "The Baader-Meinhof Complex", boka filmen er basert på, en Karine Haaland-bok på tilbud, Skambankts siste og to Tarkovskij-filmer). Og skulle du ha sett- det er Mammutsalg snart!

Jaja.

Men altså, det mest bloggbare skjedde mandag ettermiddag nederst i Karl Johan. En ung gutt med clipboard spurte om jeg ville være med på en smakstest, det var vel sjokolade eller noe sånt. Det kunne jeg jo godt.

"Hur gammal är du?" spurte han (han var svensk).

Niogtredve, sa jeg.

"Oj,är du så gammal?!"

"Gammal", sa jeg litt kledelig forurettet, "det er da ikke så gammalt?"

"Nej, men du förstår", sa den unge svensken med clipboardet, "vi brukar bare folk upp til trettio år!"

Han tok meg altså for å være ni år yngre, og jeg var helt enig da han sa at jeg fikk ta det som et kompliment. Absolutt. Jeg var ganske rett i ryggen da jeg spankulerte videre oppover gata.

Pessimister ville kanskje mistenke den unge mannen for å være svaksynt og døv, men jeg tror ikke det. Jeg tror pessimistene bare er misunnelige på oss trettiåringer.