Jeg er høyt elsket og omsvermet

For henne er jeg til å spise opp. Hun slipper meg aldri ut av syne og er lidenskapelig til stede. Hennes kjærlighetsbitt brenner som ild på min nakne hud. Sammen med sine søstre kan hun lukte meg på lang avstand og suger seg fast til hennes begjær er stilt.

Hennes navn er Culicidae. Hun er av dyreriket (Animalia), rekken leddyr (arthropoda), klassen Insecta, ordenen tovinger (Diptera), underordenen Nematocera og overfamilien Culicoidea.

De fleste av oss kjenner henne imidlertid under det hverdagslige navnet mygg.

Jeg er høyt elsket og omsvermet

For henne er jeg til å spise opp. Hun slipper meg aldri ut av syne og er lidenskapelig til stede. Hennes kjærlighetsbitt brenner som ild på min nakne hud. Sammen med sine søstre kan hun lukte meg på lang avstand og suger seg fast til hennes begjær er stilt.

Hennes navn er Culicidae. Hun er av dyreriket (Animalia), rekken leddyr (arthropoda), klassen Insecta, ordenen tovinger (Diptera), underordenen Nematocera og overfamilien Culicoidea.

De fleste av oss kjenner henne imidlertid under det hverdagslige navnet mygg.

Jeg er høyt elsket og omsvermet

For henne er jeg til å spise opp. Hun slipper meg aldri ut av syne og er lidenskapelig til stede. Hennes kjærlighetsbitt brenner som ild på min nakne hud. Sammen med sine søstre kan hun lukte meg på lang avstand og suger seg fast til hennes begjær er stilt.

Hennes navn er Culicidae. Hun er av dyreriket (Animalia), rekken leddyr (arthropoda), klassen Insecta, ordenen tovinger (Diptera), underordenen Nematocera og overfamilien Culicoidea.

De fleste av oss kjenner henne imidlertid under det hverdagslige navnet mygg.

Bløffmaker pipelort pianomann

Det var da som bare. Den mystiske pianomannen viste seg å være en juksemaker. Hvem skulle ha trodd det. Nei og nei. Nå står virkelig ikke verden til neste religiøse høytid.

Det verste er at jeg, når pianomannen dukket opp på stranda i mars, vurderte å sette litt penger på at det bare var en bløff. Etter hvert som månedene gikk, tenkte jeg at det var jammen bra jeg ikke gjorde. Nå skal jeg huske til en annen gang at den som vedder først, ler sist.

Bløffmaker pipelort pianomann

Det var da som bare. Den mystiske pianomannen viste seg å være en juksemaker. Hvem skulle ha trodd det. Nei og nei. Nå står virkelig ikke verden til neste religiøse høytid.

Det verste er at jeg, når pianomannen dukket opp på stranda i mars, vurderte å sette litt penger på at det bare var en bløff. Etter hvert som månedene gikk, tenkte jeg at det var jammen bra jeg ikke gjorde. Nå skal jeg huske til en annen gang at den som vedder først, ler sist.

Bløffmaker pipelort pianomann

Det var da som bare. Den mystiske pianomannen viste seg å være en juksemaker. Hvem skulle ha trodd det. Nei og nei. Nå står virkelig ikke verden til neste religiøse høytid.

Det verste er at jeg, når pianomannen dukket opp på stranda i mars, vurderte å sette litt penger på at det bare var en bløff. Etter hvert som månedene gikk, tenkte jeg at det var jammen bra jeg ikke gjorde. Nå skal jeg huske til en annen gang at den som vedder først, ler sist.

Det var Øystein sjølv som las

For tiden leses

"Jonathan Strange & Mr. Norrell" av Susannah Clarke.

(Innbundet norsk utgave: kr. 399,-. Engelsk utgave paperback: kr. 168,-.

Takk til snille damen på bokhandelen i Grimstad som gadd å skaffe den sistnevnte hele veien fra Arendal. Hva er det med disse stive permene som er verdt så skrekkelig mye mer penger? Ligger det skattekart der?)

Det var Øystein sjølv som las

For tiden leses

"Jonathan Strange & Mr. Norrell" av Susannah Clarke.

(Innbundet norsk utgave: kr. 399,-. Engelsk utgave paperback: kr. 168,-.

Takk til snille damen på bokhandelen i Grimstad som gadd å skaffe den sistnevnte hele veien fra Arendal. Hva er det med disse stive permene som er verdt så skrekkelig mye mer penger? Ligger det skattekart der?)

Det var Øystein sjølv som las

For tiden leses

"Jonathan Strange & Mr. Norrell" av Susannah Clarke.

(Innbundet norsk utgave: kr. 399,-. Engelsk utgave paperback: kr. 168,-.

Takk til snille damen på bokhandelen i Grimstad som gadd å skaffe den sistnevnte hele veien fra Arendal. Hva er det med disse stive permene som er verdt så skrekkelig mye mer penger? Ligger det skattekart der?)

Etter sakukyndig vurdering

Her en dag plukket jeg frem igjen mine (analoge? gamle? vanlige? ikke-digitale-eller-aps?) 35 mm-kameraer. Etter å ha gjort et hederlig forsøk, vel, faktisk i et par år, på å bruke en digital Ixus ("for det er lissom det som KOMMER, skjønneru"), gikk det opp for meg at tross dets mange og rikelig omtalte finesser, savnet jeg først og fremst et kamera som tar bildet i det øyeblikket du faktisk trykker på utløseren, dernest papirkopier som ikke trenger å gå veien om en datamaskin.


Vel vet jeg at a) raskere autofokus og bla bla bla er nå standard og b) man kan levere minnekortet til fotolabben på hjørnet og få papirkopier, CD eller steintavler med bildene dine eller bare stappe minnekortet inn i den nye Brotherskriveren og vips, ut kommer de lekreste 10x15cm papirkopier av redningsvestkledde barn som holder en torsk i den ene hånda og en håv i den andre.

Jadda jadda.

Men når jeg vendte min gamle Ricoh GR1 og Canon EOS 500 i hendene, ble jeg med ett så merkelig nostalgisk. Etter noen forsøk oppdaget jeg at begge to hadde utviklet visse funksjonshemninger siden sist. EOS ville ikke vise noen annen blenderåpning enn 0.0. Det høres jo fabelaktig ut, hadde det ikke vært for at største blender på den herværende linse er 3.5. Og Gamle hr. GR1 ville ikke noen verdens ting.

Så etter en tid bar det avsted til en fotobutikk, tilfeldigvis Japan Foto, for å spørre om de kunne formidle en reparasjon. Sist jeg trengte det, forsøkte jeg å sende kameraet direkte til et firma i Tvedestrand som visstnok var de reneste gudommelige eksperter på Ricoh. Ikke hadde de webside, ikke hadde de mailadresse og ikke tok de telefonen. Jeg fikk kontakt med dem utelukkende på faks, må vite. I tillegg var det ikke lenger etter at kameraet begynte å lide av noe igjen, så denne gangen kan noen andre fikse det.

På Japan Foto sto en unggutt som kunne fortelle meg at det kunne bli dyrt, altså. Og jeg svarte at joda, men det er kameraet verdt, fordi det er et meget godt kompaktkamera. (Noe jeg ikke er alene om å mene. ) Han så tvilende på meg, som om jeg hadde sagt at jeg ville reparere et engangskameraer når det lå et helt himmerike av digitale SuperShots og DigiCamShotZoomer under glassplaten på disken hans. Men han bekreftet at jeg kunne levere det der.

Neste gang hadde jeg altså GR1 med meg, og stod i kø i syv lange og syv brede bak folk som leverte og hentet bilder av redningsvestkledde barn med en torsk i den ene hånda og en håv, subsidiært en krabbe, i den andre.

Når jeg endelig nådde frem til disken kunne en 16-årig jente fortelle meg at, hm, joda, men det kunne nok bli veldig dyrt å reparere, altså.

Jeg gjentok at det var kameraet verdt.

Hun snudde og vendte på kameraet som om det var en steinøks, knattet litt hjelpeløst på PCen sin og tok navnet mitt før hun ga opp og sutret til en omtrent like gammel gutt i matchende t-skjorte. Han overtok det krevende og kompliserte oppdraget å ta imot mitt antikvariske kamera for å sende det til et verksted.

-Hva er, lissom, gær'nt med det'a?

Jeg forstod at det ikke hadde noen hensikt å gå i detalj om display og utløser, og erklærte kort at det rett og slett ikke virket, og at ja, jeg hadde sjekket batteriene.

- Hm. Kan bli dyrt å reparere et sånt, altså.

Han stirret medfølende på steinøksen på glassdisken, før han så på meg med et blikk som med all tydelighet fortalte "Du vil vel heller kjøpe et Helt Greit digitalkamera for det reparasjonen koster, vil du ikke?"

Jeg glodde tilbake. Min vane tro fortalte jeg ham at det ikke var noe problem, for kameraet var spesielt bra.


Vår venn fortsatte der den ubehjelpelige kollegaen hans hadde begynt, nemlig med å produsere en Ordre. Det er åpenbart ikke noen liketil affære å lage en Ordre, for i løpet av et par minutter ga han også opp, gjorde anskrik til en marginalt mer voksent utseende tredjemann i matchende Japan Foto-trøye, og strøk avsted for å ekspedere de langt enklere bestillingene på forstørrelser og fremkallinger.

Tredje lille spillemann inn i ringen.
Etter de innledende rundene med å spørre hva jeg ville og at dette kunne bli dyrt, overrasket han meg med å svare at ja, dette var en spesielt godt kamera. Jeg kjente skuldrene senket seg, og jeg la macheten jeg hadde skjult bak ryggen for å hakke dem alle i småbiter, pent ned.

-Hadde jeg hatt et slikt hadde jeg også sendt det inn med en gang, sa han. -De er nesten ikke mulige å få tak i brukt heller.

Halleluja. Tenk at det finnes noen som står i fotoforretninger som har rede på fotoapparater! Verden er igjen ny og vakker.

Således løste altså alt seg godt. (Inntil videre.) Da jeg svett kom ut av forretningen og så på Ordebekreftelsen som var så vanskelig at de måtte være tre for å lage den, så jeg at navnet mitt, som jeg nitid hadde stavet for den første, mest evneveike av dem, var skrevet "Øystein Sgunnberg".

Bra jobba, beibi.

Etter sakukyndig vurdering

Her en dag plukket jeg frem igjen mine (analoge? gamle? vanlige? ikke-digitale-eller-aps?) 35 mm-kameraer. Etter å ha gjort et hederlig forsøk, vel, faktisk i et par år, på å bruke en digital Ixus ("for det er lissom det som KOMMER, skjønneru"), gikk det opp for meg at tross dets mange og rikelig omtalte finesser, savnet jeg først og fremst et kamera som tar bildet i det øyeblikket du faktisk trykker på utløseren, dernest papirkopier som ikke trenger å gå veien om en datamaskin.


Vel vet jeg at a) raskere autofokus og bla bla bla er nå standard og b) man kan levere minnekortet til fotolabben på hjørnet og få papirkopier, CD eller steintavler med bildene dine eller bare stappe minnekortet inn i den nye Brotherskriveren og vips, ut kommer de lekreste 10x15cm papirkopier av redningsvestkledde barn som holder en torsk i den ene hånda og en håv i den andre.

Jadda jadda.

Men når jeg vendte min gamle Ricoh GR1 og Canon EOS 500 i hendene, ble jeg med ett så merkelig nostalgisk. Etter noen forsøk oppdaget jeg at begge to hadde utviklet visse funksjonshemninger siden sist. EOS ville ikke vise noen annen blenderåpning enn 0.0. Det høres jo fabelaktig ut, hadde det ikke vært for at største blender på den herværende linse er 3.5. Og Gamle hr. GR1 ville ikke noen verdens ting.

Så etter en tid bar det avsted til en fotobutikk, tilfeldigvis Japan Foto, for å spørre om de kunne formidle en reparasjon. Sist jeg trengte det, forsøkte jeg å sende kameraet direkte til et firma i Tvedestrand som visstnok var de reneste gudommelige eksperter på Ricoh. Ikke hadde de webside, ikke hadde de mailadresse og ikke tok de telefonen. Jeg fikk kontakt med dem utelukkende på faks, må vite. I tillegg var det ikke lenger etter at kameraet begynte å lide av noe igjen, så denne gangen kan noen andre fikse det.

På Japan Foto sto en unggutt som kunne fortelle meg at det kunne bli dyrt, altså. Og jeg svarte at joda, men det er kameraet verdt, fordi det er et meget godt kompaktkamera. (Noe jeg ikke er alene om å mene. ) Han så tvilende på meg, som om jeg hadde sagt at jeg ville reparere et engangskameraer når det lå et helt himmerike av digitale SuperShots og DigiCamShotZoomer under glassplaten på disken hans. Men han bekreftet at jeg kunne levere det der.

Neste gang hadde jeg altså GR1 med meg, og stod i kø i syv lange og syv brede bak folk som leverte og hentet bilder av redningsvestkledde barn med en torsk i den ene hånda og en håv, subsidiært en krabbe, i den andre.

Når jeg endelig nådde frem til disken kunne en 16-årig jente fortelle meg at, hm, joda, men det kunne nok bli veldig dyrt å reparere, altså.

Jeg gjentok at det var kameraet verdt.

Hun snudde og vendte på kameraet som om det var en steinøks, knattet litt hjelpeløst på PCen sin og tok navnet mitt før hun ga opp og sutret til en omtrent like gammel gutt i matchende t-skjorte. Han overtok det krevende og kompliserte oppdraget å ta imot mitt antikvariske kamera for å sende det til et verksted.

-Hva er, lissom, gær'nt med det'a?

Jeg forstod at det ikke hadde noen hensikt å gå i detalj om display og utløser, og erklærte kort at det rett og slett ikke virket, og at ja, jeg hadde sjekket batteriene.

- Hm. Kan bli dyrt å reparere et sånt, altså.

Han stirret medfølende på steinøksen på glassdisken, før han så på meg med et blikk som med all tydelighet fortalte "Du vil vel heller kjøpe et Helt Greit digitalkamera for det reparasjonen koster, vil du ikke?"

Jeg glodde tilbake. Min vane tro fortalte jeg ham at det ikke var noe problem, for kameraet var spesielt bra.


Vår venn fortsatte der den ubehjelpelige kollegaen hans hadde begynt, nemlig med å produsere en Ordre. Det er åpenbart ikke noen liketil affære å lage en Ordre, for i løpet av et par minutter ga han også opp, gjorde anskrik til en marginalt mer voksent utseende tredjemann i matchende Japan Foto-trøye, og strøk avsted for å ekspedere de langt enklere bestillingene på forstørrelser og fremkallinger.

Tredje lille spillemann inn i ringen.
Etter de innledende rundene med å spørre hva jeg ville og at dette kunne bli dyrt, overrasket han meg med å svare at ja, dette var en spesielt godt kamera. Jeg kjente skuldrene senket seg, og jeg la macheten jeg hadde skjult bak ryggen for å hakke dem alle i småbiter, pent ned.

-Hadde jeg hatt et slikt hadde jeg også sendt det inn med en gang, sa han. -De er nesten ikke mulige å få tak i brukt heller.

Halleluja. Tenk at det finnes noen som står i fotoforretninger som har rede på fotoapparater! Verden er igjen ny og vakker.

Således løste altså alt seg godt. (Inntil videre.) Da jeg svett kom ut av forretningen og så på Ordebekreftelsen som var så vanskelig at de måtte være tre for å lage den, så jeg at navnet mitt, som jeg nitid hadde stavet for den første, mest evneveike av dem, var skrevet "Øystein Sgunnberg".

Bra jobba, beibi.

Etter sakukyndig vurdering

Her en dag plukket jeg frem igjen mine (analoge? gamle? vanlige? ikke-digitale-eller-aps?) 35 mm-kameraer. Etter å ha gjort et hederlig forsøk, vel, faktisk i et par år, på å bruke en digital Ixus ("for det er lissom det som KOMMER, skjønneru"), gikk det opp for meg at tross dets mange og rikelig omtalte finesser, savnet jeg først og fremst et kamera som tar bildet i det øyeblikket du faktisk trykker på utløseren, dernest papirkopier som ikke trenger å gå veien om en datamaskin.


Vel vet jeg at a) raskere autofokus og bla bla bla er nå standard og b) man kan levere minnekortet til fotolabben på hjørnet og få papirkopier, CD eller steintavler med bildene dine eller bare stappe minnekortet inn i den nye Brotherskriveren og vips, ut kommer de lekreste 10x15cm papirkopier av redningsvestkledde barn som holder en torsk i den ene hånda og en håv i den andre.

Jadda jadda.

Men når jeg vendte min gamle Ricoh GR1 og Canon EOS 500 i hendene, ble jeg med ett så merkelig nostalgisk. Etter noen forsøk oppdaget jeg at begge to hadde utviklet visse funksjonshemninger siden sist. EOS ville ikke vise noen annen blenderåpning enn 0.0. Det høres jo fabelaktig ut, hadde det ikke vært for at største blender på den herværende linse er 3.5. Og Gamle hr. GR1 ville ikke noen verdens ting.

Så etter en tid bar det avsted til en fotobutikk, tilfeldigvis Japan Foto, for å spørre om de kunne formidle en reparasjon. Sist jeg trengte det, forsøkte jeg å sende kameraet direkte til et firma i Tvedestrand som visstnok var de reneste gudommelige eksperter på Ricoh. Ikke hadde de webside, ikke hadde de mailadresse og ikke tok de telefonen. Jeg fikk kontakt med dem utelukkende på faks, må vite. I tillegg var det ikke lenger etter at kameraet begynte å lide av noe igjen, så denne gangen kan noen andre fikse det.

På Japan Foto sto en unggutt som kunne fortelle meg at det kunne bli dyrt, altså. Og jeg svarte at joda, men det er kameraet verdt, fordi det er et meget godt kompaktkamera. (Noe jeg ikke er alene om å mene. ) Han så tvilende på meg, som om jeg hadde sagt at jeg ville reparere et engangskameraer når det lå et helt himmerike av digitale SuperShots og DigiCamShotZoomer under glassplaten på disken hans. Men han bekreftet at jeg kunne levere det der.

Neste gang hadde jeg altså GR1 med meg, og stod i kø i syv lange og syv brede bak folk som leverte og hentet bilder av redningsvestkledde barn med en torsk i den ene hånda og en håv, subsidiært en krabbe, i den andre.

Når jeg endelig nådde frem til disken kunne en 16-årig jente fortelle meg at, hm, joda, men det kunne nok bli veldig dyrt å reparere, altså.

Jeg gjentok at det var kameraet verdt.

Hun snudde og vendte på kameraet som om det var en steinøks, knattet litt hjelpeløst på PCen sin og tok navnet mitt før hun ga opp og sutret til en omtrent like gammel gutt i matchende t-skjorte. Han overtok det krevende og kompliserte oppdraget å ta imot mitt antikvariske kamera for å sende det til et verksted.

-Hva er, lissom, gær'nt med det'a?

Jeg forstod at det ikke hadde noen hensikt å gå i detalj om display og utløser, og erklærte kort at det rett og slett ikke virket, og at ja, jeg hadde sjekket batteriene.

- Hm. Kan bli dyrt å reparere et sånt, altså.

Han stirret medfølende på steinøksen på glassdisken, før han så på meg med et blikk som med all tydelighet fortalte "Du vil vel heller kjøpe et Helt Greit digitalkamera for det reparasjonen koster, vil du ikke?"

Jeg glodde tilbake. Min vane tro fortalte jeg ham at det ikke var noe problem, for kameraet var spesielt bra.


Vår venn fortsatte der den ubehjelpelige kollegaen hans hadde begynt, nemlig med å produsere en Ordre. Det er åpenbart ikke noen liketil affære å lage en Ordre, for i løpet av et par minutter ga han også opp, gjorde anskrik til en marginalt mer voksent utseende tredjemann i matchende Japan Foto-trøye, og strøk avsted for å ekspedere de langt enklere bestillingene på forstørrelser og fremkallinger.

Tredje lille spillemann inn i ringen.
Etter de innledende rundene med å spørre hva jeg ville og at dette kunne bli dyrt, overrasket han meg med å svare at ja, dette var en spesielt godt kamera. Jeg kjente skuldrene senket seg, og jeg la macheten jeg hadde skjult bak ryggen for å hakke dem alle i småbiter, pent ned.

-Hadde jeg hatt et slikt hadde jeg også sendt det inn med en gang, sa han. -De er nesten ikke mulige å få tak i brukt heller.

Halleluja. Tenk at det finnes noen som står i fotoforretninger som har rede på fotoapparater! Verden er igjen ny og vakker.

Således løste altså alt seg godt. (Inntil videre.) Da jeg svett kom ut av forretningen og så på Ordebekreftelsen som var så vanskelig at de måtte være tre for å lage den, så jeg at navnet mitt, som jeg nitid hadde stavet for den første, mest evneveike av dem, var skrevet "Øystein Sgunnberg".

Bra jobba, beibi.

Greetings from London

Min engelske svoger er en skrivefør mann med mange talenter og besynderlige teorier og innfall. Når man bor i London er man ofte i begivenhetenes midte, men noen ganger kommer de nærmere enn hva behagelig er , spesielt når man bor rett ved Oval T-banestasjon.

Greetings from London

Min engelske svoger er en skrivefør mann med mange talenter og besynderlige teorier og innfall. Når man bor i London er man ofte i begivenhetenes midte, men noen ganger kommer de nærmere enn hva behagelig er , spesielt når man bor rett ved Oval T-banestasjon.

Greetings from London

Min engelske svoger er en skrivefør mann med mange talenter og besynderlige teorier og innfall. Når man bor i London er man ofte i begivenhetenes midte, men noen ganger kommer de nærmere enn hva behagelig er , spesielt når man bor rett ved Oval T-banestasjon.

Blanke ark og fargestifter

Nytt år, ny skole ny førsteklasse. Jeg burde privatisere meg selv og utvikle et enmannsselskap som reiser rundt på kommunale skoler og gjør 6-åringenes første skoleår så traumatisk som mulig. "Så fint å få en mannlig lærer", sier'em med stjerner i blikket, og kan knapt vente på at poden kommer hjem og forteller om at de har bedrevet basehopping, klatrevegging, moskusjakt og har spikket sitt egen gapahuk. Vel vel. Det barskeste vi kommer til å gjøre er å synge "Jeg er løven" med alvorlig mine.

På klassebildet har jeg på meg en t-skjorte med teksten "Los Diablos". Det blir nok navnet klassen blir kjent under etter et par måneder med meg, tenker jeg.

Blanke ark og fargestifter

Nytt år, ny skole ny førsteklasse. Jeg burde privatisere meg selv og utvikle et enmannsselskap som reiser rundt på kommunale skoler og gjør 6-åringenes første skoleår så traumatisk som mulig. "Så fint å få en mannlig lærer", sier'em med stjerner i blikket, og kan knapt vente på at poden kommer hjem og forteller om at de har bedrevet basehopping, klatrevegging, moskusjakt og har spikket sitt egen gapahuk. Vel vel. Det barskeste vi kommer til å gjøre er å synge "Jeg er løven" med alvorlig mine.

På klassebildet har jeg på meg en t-skjorte med teksten "Los Diablos". Det blir nok navnet klassen blir kjent under etter et par måneder med meg, tenker jeg.

Blanke ark og fargestifter

Nytt år, ny skole ny førsteklasse. Jeg burde privatisere meg selv og utvikle et enmannsselskap som reiser rundt på kommunale skoler og gjør 6-åringenes første skoleår så traumatisk som mulig. "Så fint å få en mannlig lærer", sier'em med stjerner i blikket, og kan knapt vente på at poden kommer hjem og forteller om at de har bedrevet basehopping, klatrevegging, moskusjakt og har spikket sitt egen gapahuk. Vel vel. Det barskeste vi kommer til å gjøre er å synge "Jeg er løven" med alvorlig mine.

På klassebildet har jeg på meg en t-skjorte med teksten "Los Diablos". Det blir nok navnet klassen blir kjent under etter et par måneder med meg, tenker jeg.

Melding frå Statens Vegvesen

Og så trafikkmeldingane:

Statens Vegvesen meldar at bilistar som ferdast langs Riksveg 3 gjennom Østerdalen bør visa stor aktsemd i perioden 3. August til langt inn i overskueleg framtid, då Østerdalen er så aldeles ufatteleg gudsjammerleg keisam og lang å køyra igjennom at det er frå middels til stor fare for å kjeda seg spent i hel, eventuelt å sovna for deretter å havne i Glomma. I slike tilfelle anbefales det frå Vegvesenet å setja seg på taket av køyretyet og fløyta heile stasen heim til Fredrikstad. På dette viset kan også reisa verta noko meir uthaldeleg.

Nå litt musikk.

Melding frå Statens Vegvesen

Og så trafikkmeldingane:

Statens Vegvesen meldar at bilistar som ferdast langs Riksveg 3 gjennom Østerdalen bør visa stor aktsemd i perioden 3. August til langt inn i overskueleg framtid, då Østerdalen er så aldeles ufatteleg gudsjammerleg keisam og lang å køyra igjennom at det er frå middels til stor fare for å kjeda seg spent i hel, eventuelt å sovna for deretter å havne i Glomma. I slike tilfelle anbefales det frå Vegvesenet å setja seg på taket av køyretyet og fløyta heile stasen heim til Fredrikstad. På dette viset kan også reisa verta noko meir uthaldeleg.

Nå litt musikk.

Melding frå Statens Vegvesen

Og så trafikkmeldingane:

Statens Vegvesen meldar at bilistar som ferdast langs Riksveg 3 gjennom Østerdalen bør visa stor aktsemd i perioden 3. August til langt inn i overskueleg framtid, då Østerdalen er så aldeles ufatteleg gudsjammerleg keisam og lang å køyra igjennom at det er frå middels til stor fare for å kjeda seg spent i hel, eventuelt å sovna for deretter å havne i Glomma. I slike tilfelle anbefales det frå Vegvesenet å setja seg på taket av køyretyet og fløyta heile stasen heim til Fredrikstad. På dette viset kan også reisa verta noko meir uthaldeleg.

Nå litt musikk.