I et intervju i dag tidlig om stortingsmeldingen om nordområdene og oljeboring og bla bla bla, snakket intervjuobjektet om "et fikenblad" når han åpenbart mente "halmstrå". Verken botanisk eller metaforisk er det samme sak.
Intervjueren kunne fortelle oss at Heidi Sørensen var veldig fornøyd med meldingen, for hun "smilte fra munn til munn".
Før syntes jeg egentlig Heidi Sørensen var litt søt, men nå vet jeg ikke helt lenger.
fredag 31. mars 2006
Fra hånd til munn (eller hvordan det var)
I et intervju i dag tidlig om stortingsmeldingen om nordområdene og oljeboring og bla bla bla, snakket intervjuobjektet om "et fikenblad" når han åpenbart mente "halmstrå". Verken botanisk eller metaforisk er det samme sak.
Intervjueren kunne fortelle oss at Heidi Sørensen var veldig fornøyd med meldingen, for hun "smilte fra munn til munn".
Før syntes jeg egentlig Heidi Sørensen var litt søt, men nå vet jeg ikke helt lenger.
Intervjueren kunne fortelle oss at Heidi Sørensen var veldig fornøyd med meldingen, for hun "smilte fra munn til munn".
Før syntes jeg egentlig Heidi Sørensen var litt søt, men nå vet jeg ikke helt lenger.
Fra hånd til munn (eller hvordan det var)
I et intervju i dag tidlig om stortingsmeldingen om nordområdene og oljeboring og bla bla bla, snakket intervjuobjektet om "et fikenblad" når han åpenbart mente "halmstrå". Verken botanisk eller metaforisk er det samme sak.
Intervjueren kunne fortelle oss at Heidi Sørensen var veldig fornøyd med meldingen, for hun "smilte fra munn til munn".
Før syntes jeg egentlig Heidi Sørensen var litt søt, men nå vet jeg ikke helt lenger.
Intervjueren kunne fortelle oss at Heidi Sørensen var veldig fornøyd med meldingen, for hun "smilte fra munn til munn".
Før syntes jeg egentlig Heidi Sørensen var litt søt, men nå vet jeg ikke helt lenger.
tirsdag 28. mars 2006
Uhellig allianse
Den største religiøse minoriteten i Egypt er de koptiske kristne, en ortodoks form for kristendom som ifølge tradisjonen ble grunnlagt av apostelen Markus i det første århundre. 10 % av Egypterne er koptere, eller omtrent 15 millioner mennesker. Ganske stor gruppe til en minoritet å være. Min befatning med dem har begrenset seg til et besøk i det koptiske bydelen i Kairo, med "Den Hengende Kirken som et høydepunkt. Det mest interessante med den var det enorme utvalget i suvenirbutikken. I tillegg til flere kaffekrus med motiver som St Georg og dragen, Jomfru Maria, Jesus og uidentifiserte gamle patriarker kjøpte vi Wunderbaumer med bibelsitater skrevet på arabisk, flere gamle patriarker og en liten arabisk kjerub med med vinger.
St Georg er en populær helgen i koptisk tradisjon, og en av de mest kjente gamle kirkene i Kairo er viet til ham. Vi besøkte både den og det koptiske museet, som blant annet har en fabelaktig håndskriftsamling, med Thomasevangeliet fra Nag Hammadi-funnet som en av juvelene.
Man fikk ikke som turist inntrykk av at det var problematisk å være kristen i Egypt. En av de generelt ekle selgerne som prøvde seg på oss forsøkte endatil å selge på at han var kristen, og viste oss korset han bar rundt halsen. Vel, Gud velsigne deg, kompis, men nå har vi alle de Nefertiti-figurene vi kan bære, takk.
Ved litt surfing har jeg imidlertid fått inntrykk av at kopterne, spesielt etter det egyptiske militærkuppet i 1952, har blitt behandlet dårligere og dårligere av egyptiske myndigheter og av de fanatiske muslimene. Denne bloggen har noen eksempler på at klimaet har blitt tøffere, blant annet ble en koptisk nonne stukket ned av en forskrudd ung islamist i fjor.
Det er ikke vanskelig å ha sympati med forfulgte religiøse minoriteter, men det er synd at motsetninger fort blir polarisert på den måten at alle politiske og kulturelle perspektiver og grupper havner på enten den ene eller den andre siden i en konflikt de i utgangspunktet var nøytrale i. Det virker som websiden til "The persecuted copts" har en viss amerikavennlig dreining, noe man blir mer sikker på hvis du legger merke til banneret øverst på siden, med en link som fører til denne annonsen....
St Georg er en populær helgen i koptisk tradisjon, og en av de mest kjente gamle kirkene i Kairo er viet til ham. Vi besøkte både den og det koptiske museet, som blant annet har en fabelaktig håndskriftsamling, med Thomasevangeliet fra Nag Hammadi-funnet som en av juvelene.
Man fikk ikke som turist inntrykk av at det var problematisk å være kristen i Egypt. En av de generelt ekle selgerne som prøvde seg på oss forsøkte endatil å selge på at han var kristen, og viste oss korset han bar rundt halsen. Vel, Gud velsigne deg, kompis, men nå har vi alle de Nefertiti-figurene vi kan bære, takk.
Ved litt surfing har jeg imidlertid fått inntrykk av at kopterne, spesielt etter det egyptiske militærkuppet i 1952, har blitt behandlet dårligere og dårligere av egyptiske myndigheter og av de fanatiske muslimene. Denne bloggen har noen eksempler på at klimaet har blitt tøffere, blant annet ble en koptisk nonne stukket ned av en forskrudd ung islamist i fjor.
Det er ikke vanskelig å ha sympati med forfulgte religiøse minoriteter, men det er synd at motsetninger fort blir polarisert på den måten at alle politiske og kulturelle perspektiver og grupper havner på enten den ene eller den andre siden i en konflikt de i utgangspunktet var nøytrale i. Det virker som websiden til "The persecuted copts" har en viss amerikavennlig dreining, noe man blir mer sikker på hvis du legger merke til banneret øverst på siden, med en link som fører til denne annonsen....
Uhellig allianse
Den største religiøse minoriteten i Egypt er de koptiske kristne, en ortodoks form for kristendom som ifølge tradisjonen ble grunnlagt av apostelen Markus i det første århundre. 10 % av Egypterne er koptere, eller omtrent 15 millioner mennesker. Ganske stor gruppe til en minoritet å være. Min befatning med dem har begrenset seg til et besøk i det koptiske bydelen i Kairo, med "Den Hengende Kirken som et høydepunkt. Det mest interessante med den var det enorme utvalget i suvenirbutikken. I tillegg til flere kaffekrus med motiver som St Georg og dragen, Jomfru Maria, Jesus og uidentifiserte gamle patriarker kjøpte vi Wunderbaumer med bibelsitater skrevet på arabisk, flere gamle patriarker og en liten arabisk kjerub med med vinger.
St Georg er en populær helgen i koptisk tradisjon, og en av de mest kjente gamle kirkene i Kairo er viet til ham. Vi besøkte både den og det koptiske museet, som blant annet har en fabelaktig håndskriftsamling, med Thomasevangeliet fra Nag Hammadi-funnet som en av juvelene.
Man fikk ikke som turist inntrykk av at det var problematisk å være kristen i Egypt. En av de generelt ekle selgerne som prøvde seg på oss forsøkte endatil å selge på at han var kristen, og viste oss korset han bar rundt halsen. Vel, Gud velsigne deg, kompis, men nå har vi alle de Nefertiti-figurene vi kan bære, takk.
Ved litt surfing har jeg imidlertid fått inntrykk av at kopterne, spesielt etter det egyptiske militærkuppet i 1952, har blitt behandlet dårligere og dårligere av egyptiske myndigheter og av de fanatiske muslimene. Denne bloggen har noen eksempler på at klimaet har blitt tøffere, blant annet ble en koptisk nonne stukket ned av en forskrudd ung islamist i fjor.
Det er ikke vanskelig å ha sympati med forfulgte religiøse minoriteter, men det er synd at motsetninger fort blir polarisert på den måten at alle politiske og kulturelle perspektiver og grupper havner på enten den ene eller den andre siden i en konflikt de i utgangspunktet var nøytrale i. Det virker som websiden til "The persecuted copts" har en viss amerikavennlig dreining, noe man blir mer sikker på hvis du legger merke til banneret øverst på siden, med en link som fører til denne annonsen....
St Georg er en populær helgen i koptisk tradisjon, og en av de mest kjente gamle kirkene i Kairo er viet til ham. Vi besøkte både den og det koptiske museet, som blant annet har en fabelaktig håndskriftsamling, med Thomasevangeliet fra Nag Hammadi-funnet som en av juvelene.
Man fikk ikke som turist inntrykk av at det var problematisk å være kristen i Egypt. En av de generelt ekle selgerne som prøvde seg på oss forsøkte endatil å selge på at han var kristen, og viste oss korset han bar rundt halsen. Vel, Gud velsigne deg, kompis, men nå har vi alle de Nefertiti-figurene vi kan bære, takk.
Ved litt surfing har jeg imidlertid fått inntrykk av at kopterne, spesielt etter det egyptiske militærkuppet i 1952, har blitt behandlet dårligere og dårligere av egyptiske myndigheter og av de fanatiske muslimene. Denne bloggen har noen eksempler på at klimaet har blitt tøffere, blant annet ble en koptisk nonne stukket ned av en forskrudd ung islamist i fjor.
Det er ikke vanskelig å ha sympati med forfulgte religiøse minoriteter, men det er synd at motsetninger fort blir polarisert på den måten at alle politiske og kulturelle perspektiver og grupper havner på enten den ene eller den andre siden i en konflikt de i utgangspunktet var nøytrale i. Det virker som websiden til "The persecuted copts" har en viss amerikavennlig dreining, noe man blir mer sikker på hvis du legger merke til banneret øverst på siden, med en link som fører til denne annonsen....
Uhellig allianse
Den største religiøse minoriteten i Egypt er de koptiske kristne, en ortodoks form for kristendom som ifølge tradisjonen ble grunnlagt av apostelen Markus i det første århundre. 10 % av Egypterne er koptere, eller omtrent 15 millioner mennesker. Ganske stor gruppe til en minoritet å være. Min befatning med dem har begrenset seg til et besøk i det koptiske bydelen i Kairo, med "Den Hengende Kirken som et høydepunkt. Det mest interessante med den var det enorme utvalget i suvenirbutikken. I tillegg til flere kaffekrus med motiver som St Georg og dragen, Jomfru Maria, Jesus og uidentifiserte gamle patriarker kjøpte vi Wunderbaumer med bibelsitater skrevet på arabisk, flere gamle patriarker og en liten arabisk kjerub med med vinger.
St Georg er en populær helgen i koptisk tradisjon, og en av de mest kjente gamle kirkene i Kairo er viet til ham. Vi besøkte både den og det koptiske museet, som blant annet har en fabelaktig håndskriftsamling, med Thomasevangeliet fra Nag Hammadi-funnet som en av juvelene.
Man fikk ikke som turist inntrykk av at det var problematisk å være kristen i Egypt. En av de generelt ekle selgerne som prøvde seg på oss forsøkte endatil å selge på at han var kristen, og viste oss korset han bar rundt halsen. Vel, Gud velsigne deg, kompis, men nå har vi alle de Nefertiti-figurene vi kan bære, takk.
Ved litt surfing har jeg imidlertid fått inntrykk av at kopterne, spesielt etter det egyptiske militærkuppet i 1952, har blitt behandlet dårligere og dårligere av egyptiske myndigheter og av de fanatiske muslimene. Denne bloggen har noen eksempler på at klimaet har blitt tøffere, blant annet ble en koptisk nonne stukket ned av en forskrudd ung islamist i fjor.
Det er ikke vanskelig å ha sympati med forfulgte religiøse minoriteter, men det er synd at motsetninger fort blir polarisert på den måten at alle politiske og kulturelle perspektiver og grupper havner på enten den ene eller den andre siden i en konflikt de i utgangspunktet var nøytrale i. Det virker som websiden til "The persecuted copts" har en viss amerikavennlig dreining, noe man blir mer sikker på hvis du legger merke til banneret øverst på siden, med en link som fører til denne annonsen....
St Georg er en populær helgen i koptisk tradisjon, og en av de mest kjente gamle kirkene i Kairo er viet til ham. Vi besøkte både den og det koptiske museet, som blant annet har en fabelaktig håndskriftsamling, med Thomasevangeliet fra Nag Hammadi-funnet som en av juvelene.
Man fikk ikke som turist inntrykk av at det var problematisk å være kristen i Egypt. En av de generelt ekle selgerne som prøvde seg på oss forsøkte endatil å selge på at han var kristen, og viste oss korset han bar rundt halsen. Vel, Gud velsigne deg, kompis, men nå har vi alle de Nefertiti-figurene vi kan bære, takk.
Ved litt surfing har jeg imidlertid fått inntrykk av at kopterne, spesielt etter det egyptiske militærkuppet i 1952, har blitt behandlet dårligere og dårligere av egyptiske myndigheter og av de fanatiske muslimene. Denne bloggen har noen eksempler på at klimaet har blitt tøffere, blant annet ble en koptisk nonne stukket ned av en forskrudd ung islamist i fjor.
Det er ikke vanskelig å ha sympati med forfulgte religiøse minoriteter, men det er synd at motsetninger fort blir polarisert på den måten at alle politiske og kulturelle perspektiver og grupper havner på enten den ene eller den andre siden i en konflikt de i utgangspunktet var nøytrale i. Det virker som websiden til "The persecuted copts" har en viss amerikavennlig dreining, noe man blir mer sikker på hvis du legger merke til banneret øverst på siden, med en link som fører til denne annonsen....
søndag 26. mars 2006
Det ene verre enn det andre. Og det tredje. Og..
Av historiens 100 verste platecover vet jeg virkelig ikke hvilket jeg ville valgt som det aller verste. Det er bare så mye å velge i. Kanskje dette?
Det ene verre enn det andre. Og det tredje. Og..
Av historiens 100 verste platecover vet jeg virkelig ikke hvilket jeg ville valgt som det aller verste. Det er bare så mye å velge i. Kanskje dette?
Det ene verre enn det andre. Og det tredje. Og..
Av historiens 100 verste platecover vet jeg virkelig ikke hvilket jeg ville valgt som det aller verste. Det er bare så mye å velge i. Kanskje dette?
mandag 20. mars 2006
tirsdag 14. mars 2006
Din daglige dose dusteri
Ny dag, nye nyord:
Sytehjem: Der gamle kverulanter havner i alderdommen.
Shoppenhauer: Konsumentfilosofi.
Og nyttig link: Malleus Maleficarum, "Heksehammeren", er boken som fra utgivelsen i 1486 ble brukt som håndbok og instruksjon for den pavelige inkvisisjon og (ahem) heksejakten på (ja, nettopp) hekser.
Og når vi først er i gang med "lenke-liming": bråkjekke og vittige IRC-sitater fra bash.org:
Denne fyren har moret seg med å erstatte ordet "wand" (tryllestav) med "wang" (tissefant) i teksten til den første Harry Potter-boka, og har funnet urovekkende tendenser:
"A firm grip on his raised wang"? Fysjom.
Sytehjem: Der gamle kverulanter havner i alderdommen.
Shoppenhauer: Konsumentfilosofi.
Og nyttig link: Malleus Maleficarum, "Heksehammeren", er boken som fra utgivelsen i 1486 ble brukt som håndbok og instruksjon for den pavelige inkvisisjon og (ahem) heksejakten på (ja, nettopp) hekser.
Og når vi først er i gang med "lenke-liming": bråkjekke og vittige IRC-sitater fra bash.org:
Denne fyren har moret seg med å erstatte ordet "wand" (tryllestav) med "wang" (tissefant) i teksten til den første Harry Potter-boka, og har funnet urovekkende tendenser:
Ok
I have found, definitive proof
that J.K Rowling is a dirty DIRTY woman, making a fool of us all
"Yes," Harry said, gripping his wang very tightly, and moving into the middle of the deserted classroom. He tried
to keep his mind on flying, but something else kept intruding.... Any second now, he might hear his mother again... but he shouldn't think that, or he would hear her again, and he didn't want to... or did he?
Something silver-white, something enormous, erupted from the end of his wang
Then, with a sigh, he raised his wang and prodded the silvery substance with its tip.
'Get - off - me!' Harry gasped. For a few seconds they struggled, Harry pulling at his uncles sausage-like fingers with his left hand, his right maintaining a firm grip on his raised wang.
"A firm grip on his raised wang"? Fysjom.
Din daglige dose dusteri
Ny dag, nye nyord:
Sytehjem: Der gamle kverulanter havner i alderdommen.
Shoppenhauer: Konsumentfilosofi.
Og nyttig link: Malleus Maleficarum, "Heksehammeren", er boken som fra utgivelsen i 1486 ble brukt som håndbok og instruksjon for den pavelige inkvisisjon og (ahem) heksejakten på (ja, nettopp) hekser.
Og når vi først er i gang med "lenke-liming": bråkjekke og vittige IRC-sitater fra bash.org:
Denne fyren har moret seg med å erstatte ordet "wand" (tryllestav) med "wang" (tissefant) i teksten til den første Harry Potter-boka, og har funnet urovekkende tendenser:
"A firm grip on his raised wang"? Fysjom.
Sytehjem: Der gamle kverulanter havner i alderdommen.
Shoppenhauer: Konsumentfilosofi.
Og nyttig link: Malleus Maleficarum, "Heksehammeren", er boken som fra utgivelsen i 1486 ble brukt som håndbok og instruksjon for den pavelige inkvisisjon og (ahem) heksejakten på (ja, nettopp) hekser.
Og når vi først er i gang med "lenke-liming": bråkjekke og vittige IRC-sitater fra bash.org:
Denne fyren har moret seg med å erstatte ordet "wand" (tryllestav) med "wang" (tissefant) i teksten til den første Harry Potter-boka, og har funnet urovekkende tendenser:
Ok
I have found, definitive proof
that J.K Rowling is a dirty DIRTY woman, making a fool of us all
"Yes," Harry said, gripping his wang very tightly, and moving into the middle of the deserted classroom. He tried
to keep his mind on flying, but something else kept intruding.... Any second now, he might hear his mother again... but he shouldn't think that, or he would hear her again, and he didn't want to... or did he?
Something silver-white, something enormous, erupted from the end of his wang
Then, with a sigh, he raised his wang and prodded the silvery substance with its tip.
'Get - off - me!' Harry gasped. For a few seconds they struggled, Harry pulling at his uncles sausage-like fingers with his left hand, his right maintaining a firm grip on his raised wang.
"A firm grip on his raised wang"? Fysjom.
Din daglige dose dusteri
Ny dag, nye nyord:
Sytehjem: Der gamle kverulanter havner i alderdommen.
Shoppenhauer: Konsumentfilosofi.
Og nyttig link: Malleus Maleficarum, "Heksehammeren", er boken som fra utgivelsen i 1486 ble brukt som håndbok og instruksjon for den pavelige inkvisisjon og (ahem) heksejakten på (ja, nettopp) hekser.
Og når vi først er i gang med "lenke-liming": bråkjekke og vittige IRC-sitater fra bash.org:
Denne fyren har moret seg med å erstatte ordet "wand" (tryllestav) med "wang" (tissefant) i teksten til den første Harry Potter-boka, og har funnet urovekkende tendenser:
"A firm grip on his raised wang"? Fysjom.
Sytehjem: Der gamle kverulanter havner i alderdommen.
Shoppenhauer: Konsumentfilosofi.
Og nyttig link: Malleus Maleficarum, "Heksehammeren", er boken som fra utgivelsen i 1486 ble brukt som håndbok og instruksjon for den pavelige inkvisisjon og (ahem) heksejakten på (ja, nettopp) hekser.
Og når vi først er i gang med "lenke-liming": bråkjekke og vittige IRC-sitater fra bash.org:
Denne fyren har moret seg med å erstatte ordet "wand" (tryllestav) med "wang" (tissefant) i teksten til den første Harry Potter-boka, og har funnet urovekkende tendenser:
Ok
I have found, definitive proof
that J.K Rowling is a dirty DIRTY woman, making a fool of us all
"Yes," Harry said, gripping his wang very tightly, and moving into the middle of the deserted classroom. He tried
to keep his mind on flying, but something else kept intruding.... Any second now, he might hear his mother again... but he shouldn't think that, or he would hear her again, and he didn't want to... or did he?
Something silver-white, something enormous, erupted from the end of his wang
Then, with a sigh, he raised his wang and prodded the silvery substance with its tip.
'Get - off - me!' Harry gasped. For a few seconds they struggled, Harry pulling at his uncles sausage-like fingers with his left hand, his right maintaining a firm grip on his raised wang.
"A firm grip on his raised wang"? Fysjom.
mandag 13. mars 2006
J' Accuse!
I den utraviktige og superspennende rettssaken mellom Dan Brown og Leigh/Baigent, forfatterne av tullballet "Hellig blod, hellig gral" har Dan Brown uttalt at han er "forbauset over anklagelsene om at han har begått intellektuelt tyveri".
"Anklagelsene"? Bra, journalist Maria Børja i Dagbladet.
Nyttige linker ellers for den som liker å smykke seg med lånte verbale fjær eller trenger å knyte skoene:
Ellers kan jeg meddele at en av de få bakdelene med å arrangere jåleutkledningsbursdagsfest for en 11-årig jente, er at alle gjestene stiller med boaer rundt halsen og man må støvsuge fargede fjær fra stuen i tre dager etterpå. Men det er også en av de få bakdelene.
"Anklagelsene"? Bra, journalist Maria Børja i Dagbladet.
Nyttige linker ellers for den som liker å smykke seg med lånte verbale fjær eller trenger å knyte skoene:
- the Postmodernism Generator, som konstruerer essays med svært tilsynelatende klokt og dypsindig innhold, med de riktige referansene, litteraturliste og det riktige akademikapostmodernistspråket. Tilsynelatende. Det er faktisk ikke én setning som gir mening. Men det ser veldig bra ut.
- 16 måter å knyte skolissene på. Dette er en egen website for skolisseknytingens vitenskapelige fremme. Jeg kødder deg ei.
Ellers kan jeg meddele at en av de få bakdelene med å arrangere jåleutkledningsbursdagsfest for en 11-årig jente, er at alle gjestene stiller med boaer rundt halsen og man må støvsuge fargede fjær fra stuen i tre dager etterpå. Men det er også en av de få bakdelene.
J' Accuse!
I den utraviktige og superspennende rettssaken mellom Dan Brown og Leigh/Baigent, forfatterne av tullballet "Hellig blod, hellig gral" har Dan Brown uttalt at han er "forbauset over anklagelsene om at han har begått intellektuelt tyveri".
"Anklagelsene"? Bra, journalist Maria Børja i Dagbladet.
Nyttige linker ellers for den som liker å smykke seg med lånte verbale fjær eller trenger å knyte skoene:
Ellers kan jeg meddele at en av de få bakdelene med å arrangere jåleutkledningsbursdagsfest for en 11-årig jente, er at alle gjestene stiller med boaer rundt halsen og man må støvsuge fargede fjær fra stuen i tre dager etterpå. Men det er også en av de få bakdelene.
"Anklagelsene"? Bra, journalist Maria Børja i Dagbladet.
Nyttige linker ellers for den som liker å smykke seg med lånte verbale fjær eller trenger å knyte skoene:
- the Postmodernism Generator, som konstruerer essays med svært tilsynelatende klokt og dypsindig innhold, med de riktige referansene, litteraturliste og det riktige akademikapostmodernistspråket. Tilsynelatende. Det er faktisk ikke én setning som gir mening. Men det ser veldig bra ut.
- 16 måter å knyte skolissene på. Dette er en egen website for skolisseknytingens vitenskapelige fremme. Jeg kødder deg ei.
Ellers kan jeg meddele at en av de få bakdelene med å arrangere jåleutkledningsbursdagsfest for en 11-årig jente, er at alle gjestene stiller med boaer rundt halsen og man må støvsuge fargede fjær fra stuen i tre dager etterpå. Men det er også en av de få bakdelene.
J' Accuse!
I den utraviktige og superspennende rettssaken mellom Dan Brown og Leigh/Baigent, forfatterne av tullballet "Hellig blod, hellig gral" har Dan Brown uttalt at han er "forbauset over anklagelsene om at han har begått intellektuelt tyveri".
"Anklagelsene"? Bra, journalist Maria Børja i Dagbladet.
Nyttige linker ellers for den som liker å smykke seg med lånte verbale fjær eller trenger å knyte skoene:
Ellers kan jeg meddele at en av de få bakdelene med å arrangere jåleutkledningsbursdagsfest for en 11-årig jente, er at alle gjestene stiller med boaer rundt halsen og man må støvsuge fargede fjær fra stuen i tre dager etterpå. Men det er også en av de få bakdelene.
"Anklagelsene"? Bra, journalist Maria Børja i Dagbladet.
Nyttige linker ellers for den som liker å smykke seg med lånte verbale fjær eller trenger å knyte skoene:
- the Postmodernism Generator, som konstruerer essays med svært tilsynelatende klokt og dypsindig innhold, med de riktige referansene, litteraturliste og det riktige akademikapostmodernistspråket. Tilsynelatende. Det er faktisk ikke én setning som gir mening. Men det ser veldig bra ut.
- 16 måter å knyte skolissene på. Dette er en egen website for skolisseknytingens vitenskapelige fremme. Jeg kødder deg ei.
Ellers kan jeg meddele at en av de få bakdelene med å arrangere jåleutkledningsbursdagsfest for en 11-årig jente, er at alle gjestene stiller med boaer rundt halsen og man må støvsuge fargede fjær fra stuen i tre dager etterpå. Men det er også en av de få bakdelene.
onsdag 8. mars 2006
Udelt oppmerksomhet
"Foreleseren snakket mye, men jeg fikk med det meste. Jeg satt med åpne ører og tente lys", kunne Hun informere om.
Udelt oppmerksomhet
"Foreleseren snakket mye, men jeg fikk med det meste. Jeg satt med åpne ører og tente lys", kunne Hun informere om.
Udelt oppmerksomhet
"Foreleseren snakket mye, men jeg fikk med det meste. Jeg satt med åpne ører og tente lys", kunne Hun informere om.
tirsdag 7. mars 2006
Sign o´ the times
Dagbladet kan i dag avsløre de supertopphemmelige monogrammene til kongefamiliens medlemmer. Unntatt offentlighet, "et vern som grenser til hemmelighold rundt sine kongelige symboler" og "De er den enkeltes private eiendom, og skal vernes fra å bli misbrukt", sier kongefamiliens informasjonsrådgiver.
Du milde monark.
For det første: Monogrammer var viktige og unike i den delen av vår historie der betraktelig færre enn i dag kunne lese og skrive, både kongelige og folkelige. Det gjorde at kongen kunne sette sitt merke på dokumenter og på den måten garantere deres gyldighet uten å behøve å kludre ned navnet sitt.
I våre dager har strengt tatt ikke kongens monogram noen annen funksjon enn den dekorative.
For det andre: Hvis kongehuset tror de kan bestemme at fra denne dag skal ingen vise frem prins Sverre Magnus´ monogram, så er de like optimistiske som den stormannsgale Arne Munch-Ellingsen, som tror han kan bestemme at verden skal si Edvard "mUnk" i stedet for Edvard "mOnk".
PÅ Dagbladets webside kan allmuen (vi) stemme på hvilket monogram vi synes er penest. Siden allmuen (vi) liker litt pønt og kruseduller, er det Ingrid Alexandras som går av med seieren. Kanskje vi skulle stemt ut et monogram for hver uke?
Men det er jo stas med monogrammer. Kristus har sitt, den engelske kong Georg 6. hadde sitt, den danske Fredrik 5., og så bortetter.
Du milde monark.
For det første: Monogrammer var viktige og unike i den delen av vår historie der betraktelig færre enn i dag kunne lese og skrive, både kongelige og folkelige. Det gjorde at kongen kunne sette sitt merke på dokumenter og på den måten garantere deres gyldighet uten å behøve å kludre ned navnet sitt.
I våre dager har strengt tatt ikke kongens monogram noen annen funksjon enn den dekorative.
For det andre: Hvis kongehuset tror de kan bestemme at fra denne dag skal ingen vise frem prins Sverre Magnus´ monogram, så er de like optimistiske som den stormannsgale Arne Munch-Ellingsen, som tror han kan bestemme at verden skal si Edvard "mUnk" i stedet for Edvard "mOnk".
PÅ Dagbladets webside kan allmuen (vi) stemme på hvilket monogram vi synes er penest. Siden allmuen (vi) liker litt pønt og kruseduller, er det Ingrid Alexandras som går av med seieren. Kanskje vi skulle stemt ut et monogram for hver uke?
Men det er jo stas med monogrammer. Kristus har sitt, den engelske kong Georg 6. hadde sitt, den danske Fredrik 5., og så bortetter.
Sign o´ the times
Dagbladet kan i dag avsløre de supertopphemmelige monogrammene til kongefamiliens medlemmer. Unntatt offentlighet, "et vern som grenser til hemmelighold rundt sine kongelige symboler" og "De er den enkeltes private eiendom, og skal vernes fra å bli misbrukt", sier kongefamiliens informasjonsrådgiver.
Du milde monark.
For det første: Monogrammer var viktige og unike i den delen av vår historie der betraktelig færre enn i dag kunne lese og skrive, både kongelige og folkelige. Det gjorde at kongen kunne sette sitt merke på dokumenter og på den måten garantere deres gyldighet uten å behøve å kludre ned navnet sitt.
I våre dager har strengt tatt ikke kongens monogram noen annen funksjon enn den dekorative.
For det andre: Hvis kongehuset tror de kan bestemme at fra denne dag skal ingen vise frem prins Sverre Magnus´ monogram, så er de like optimistiske som den stormannsgale Arne Munch-Ellingsen, som tror han kan bestemme at verden skal si Edvard "mUnk" i stedet for Edvard "mOnk".
PÅ Dagbladets webside kan allmuen (vi) stemme på hvilket monogram vi synes er penest. Siden allmuen (vi) liker litt pønt og kruseduller, er det Ingrid Alexandras som går av med seieren. Kanskje vi skulle stemt ut et monogram for hver uke?
Men det er jo stas med monogrammer. Kristus har sitt, den engelske kong Georg 6. hadde sitt, den danske Fredrik 5., og så bortetter.
Du milde monark.
For det første: Monogrammer var viktige og unike i den delen av vår historie der betraktelig færre enn i dag kunne lese og skrive, både kongelige og folkelige. Det gjorde at kongen kunne sette sitt merke på dokumenter og på den måten garantere deres gyldighet uten å behøve å kludre ned navnet sitt.
I våre dager har strengt tatt ikke kongens monogram noen annen funksjon enn den dekorative.
For det andre: Hvis kongehuset tror de kan bestemme at fra denne dag skal ingen vise frem prins Sverre Magnus´ monogram, så er de like optimistiske som den stormannsgale Arne Munch-Ellingsen, som tror han kan bestemme at verden skal si Edvard "mUnk" i stedet for Edvard "mOnk".
PÅ Dagbladets webside kan allmuen (vi) stemme på hvilket monogram vi synes er penest. Siden allmuen (vi) liker litt pønt og kruseduller, er det Ingrid Alexandras som går av med seieren. Kanskje vi skulle stemt ut et monogram for hver uke?
Men det er jo stas med monogrammer. Kristus har sitt, den engelske kong Georg 6. hadde sitt, den danske Fredrik 5., og så bortetter.
Sign o´ the times
Dagbladet kan i dag avsløre de supertopphemmelige monogrammene til kongefamiliens medlemmer. Unntatt offentlighet, "et vern som grenser til hemmelighold rundt sine kongelige symboler" og "De er den enkeltes private eiendom, og skal vernes fra å bli misbrukt", sier kongefamiliens informasjonsrådgiver.
Du milde monark.
For det første: Monogrammer var viktige og unike i den delen av vår historie der betraktelig færre enn i dag kunne lese og skrive, både kongelige og folkelige. Det gjorde at kongen kunne sette sitt merke på dokumenter og på den måten garantere deres gyldighet uten å behøve å kludre ned navnet sitt.
I våre dager har strengt tatt ikke kongens monogram noen annen funksjon enn den dekorative.
For det andre: Hvis kongehuset tror de kan bestemme at fra denne dag skal ingen vise frem prins Sverre Magnus´ monogram, så er de like optimistiske som den stormannsgale Arne Munch-Ellingsen, som tror han kan bestemme at verden skal si Edvard "mUnk" i stedet for Edvard "mOnk".
PÅ Dagbladets webside kan allmuen (vi) stemme på hvilket monogram vi synes er penest. Siden allmuen (vi) liker litt pønt og kruseduller, er det Ingrid Alexandras som går av med seieren. Kanskje vi skulle stemt ut et monogram for hver uke?
Men det er jo stas med monogrammer. Kristus har sitt, den engelske kong Georg 6. hadde sitt, den danske Fredrik 5., og så bortetter.
Du milde monark.
For det første: Monogrammer var viktige og unike i den delen av vår historie der betraktelig færre enn i dag kunne lese og skrive, både kongelige og folkelige. Det gjorde at kongen kunne sette sitt merke på dokumenter og på den måten garantere deres gyldighet uten å behøve å kludre ned navnet sitt.
I våre dager har strengt tatt ikke kongens monogram noen annen funksjon enn den dekorative.
For det andre: Hvis kongehuset tror de kan bestemme at fra denne dag skal ingen vise frem prins Sverre Magnus´ monogram, så er de like optimistiske som den stormannsgale Arne Munch-Ellingsen, som tror han kan bestemme at verden skal si Edvard "mUnk" i stedet for Edvard "mOnk".
PÅ Dagbladets webside kan allmuen (vi) stemme på hvilket monogram vi synes er penest. Siden allmuen (vi) liker litt pønt og kruseduller, er det Ingrid Alexandras som går av med seieren. Kanskje vi skulle stemt ut et monogram for hver uke?
Men det er jo stas med monogrammer. Kristus har sitt, den engelske kong Georg 6. hadde sitt, den danske Fredrik 5., og så bortetter.
mandag 6. mars 2006
Smusslitteratur
De fleste store og vesentlige bøker gjennom vår litteraturhistorie har en eller annen gang blitt kritisert, bannlyst, fjernet fra bibliotekene eller forsøkt fjernet på en eller annen måte. På webstedet The Forbidden Library kan man, sortert etter tittel eller forfatter, finne bøker som av forskjellige grunner har vakt bestyrtelse. Mange av dem har blitt svertet av angstbiterske amerikanske bibliotekskomitéer, som ikke uventet er vettskremte for det meste. Her kan man se hvorfor bl.a. Huset på prærien, Bibelen, Talmud, Don Quixote, Charlie og sjokoladefabrikken og Artenes opprinnelse ikke er bra for deg. Og deretter kjøpe dem rett fra Amazon.
Smusslitteratur
De fleste store og vesentlige bøker gjennom vår litteraturhistorie har en eller annen gang blitt kritisert, bannlyst, fjernet fra bibliotekene eller forsøkt fjernet på en eller annen måte. På webstedet The Forbidden Library kan man, sortert etter tittel eller forfatter, finne bøker som av forskjellige grunner har vakt bestyrtelse. Mange av dem har blitt svertet av angstbiterske amerikanske bibliotekskomitéer, som ikke uventet er vettskremte for det meste. Her kan man se hvorfor bl.a. Huset på prærien, Bibelen, Talmud, Don Quixote, Charlie og sjokoladefabrikken og Artenes opprinnelse ikke er bra for deg. Og deretter kjøpe dem rett fra Amazon.
Smusslitteratur
De fleste store og vesentlige bøker gjennom vår litteraturhistorie har en eller annen gang blitt kritisert, bannlyst, fjernet fra bibliotekene eller forsøkt fjernet på en eller annen måte. På webstedet The Forbidden Library kan man, sortert etter tittel eller forfatter, finne bøker som av forskjellige grunner har vakt bestyrtelse. Mange av dem har blitt svertet av angstbiterske amerikanske bibliotekskomitéer, som ikke uventet er vettskremte for det meste. Her kan man se hvorfor bl.a. Huset på prærien, Bibelen, Talmud, Don Quixote, Charlie og sjokoladefabrikken og Artenes opprinnelse ikke er bra for deg. Og deretter kjøpe dem rett fra Amazon.
søndag 5. mars 2006
Vi forventer effektivitet
"Hvis vi leverer barnet og deretter spiser i byen før vi går på Cardigans-konsert, så slår vi flere fluer i mange smekker", fastslo Hun og så fornøyd ut.
Vi forventer effektivitet
"Hvis vi leverer barnet og deretter spiser i byen før vi går på Cardigans-konsert, så slår vi flere fluer i mange smekker", fastslo Hun og så fornøyd ut.
Vi forventer effektivitet
"Hvis vi leverer barnet og deretter spiser i byen før vi går på Cardigans-konsert, så slår vi flere fluer i mange smekker", fastslo Hun og så fornøyd ut.
Sergei og mei
Det var med stor forventning jeg satte meg ned for å se det som i 90 år har vært ansett som en av filmhistoriens virkelige mesterverk, Sergej Eisensteins "Panserkrysseren Potemkin" fra 1925.
Den var langt mer spennende enn det som gjerne er tilfelle med "klassikere", og ikke så rent ensidig i sin fremstilling av opprøret mot herskerklassen og de onde kapitalistlakeiene på krigsskipet "Potemkin".
De undertrykte innbyggerne i Odessa går helt av hengslene når en av lederne av mytteriet, matrosen Gregorij Vakulinsjuk blir drept av en offiser under opprøret på "Potemkin". Skipslegen blir kastet på sjøen, men han var jo en forræder mot folket. Han avviste nemlig sjømennenes klage på det markstukne kjøttet de fikk å spise. Matros Vakulinsjuks båre på kaien i Odessa blir et samlingspunkt og en helligdom for arbeiderne, og flammende appeller og opphissede taler som maner til opprør og revolusjon blir avlevert med stor patos (later det til, siden stumfilmmediet legger visse begrensninger på dialogen).
Det er imidlertid ikke bare stumfilmmediet som har svakheter. DVDen var lånt fra vårt offentlige bibliotek, og den berømte trappescenen ble nesten helt ødelagt av hakk og sår i platen. Mulig at det var tilfeldig at det var nettopp på den scenen, men derfra og ut hoppet og hakket "Panserkrysseren Potemkin" så mye at jeg ikke helt vet hvordan det endte.
Hvorom allting er. Når man tenker på at dette var en (tilnærmet) virkelig hendelse, og at filmen ble laget 20 år etter det inntraff, og under det første tiåret av det stadig hardere Stalin-regimet, er det en fascinerende film. Ikke fordi det var noe som helst kontroversielt i den i forhold til bolsjevikene, men fordi det er interessant å se hva Eisenstein faktisk fikk lov til å fremstille, når vi vet at gamle revolusjonære helter fort falt i unåde under Stalin.
TIl slutt i spalten "Rød film" i dag: Gymnaslærer Pedersen. Morsom, og selv om Vigdis Hjorth har klaget på at den gjør narr av AKP Vestfolds uendelige selvhøytidelighet og strenge indre justis, har forfatteren Espen Haavardsholm, selv ex-AKPer og forfatter av flere frådende marxistiske bøker på begynnelsen av 70-tallet, sagt at fremstillingen ikke er så uriktig, med unntak av all sexen i filmen. Noe slikt kunne han dessverre ikke huske at det var så mye av.
Den var langt mer spennende enn det som gjerne er tilfelle med "klassikere", og ikke så rent ensidig i sin fremstilling av opprøret mot herskerklassen og de onde kapitalistlakeiene på krigsskipet "Potemkin".
De undertrykte innbyggerne i Odessa går helt av hengslene når en av lederne av mytteriet, matrosen Gregorij Vakulinsjuk blir drept av en offiser under opprøret på "Potemkin". Skipslegen blir kastet på sjøen, men han var jo en forræder mot folket. Han avviste nemlig sjømennenes klage på det markstukne kjøttet de fikk å spise. Matros Vakulinsjuks båre på kaien i Odessa blir et samlingspunkt og en helligdom for arbeiderne, og flammende appeller og opphissede taler som maner til opprør og revolusjon blir avlevert med stor patos (later det til, siden stumfilmmediet legger visse begrensninger på dialogen).
Det er imidlertid ikke bare stumfilmmediet som har svakheter. DVDen var lånt fra vårt offentlige bibliotek, og den berømte trappescenen ble nesten helt ødelagt av hakk og sår i platen. Mulig at det var tilfeldig at det var nettopp på den scenen, men derfra og ut hoppet og hakket "Panserkrysseren Potemkin" så mye at jeg ikke helt vet hvordan det endte.
Hvorom allting er. Når man tenker på at dette var en (tilnærmet) virkelig hendelse, og at filmen ble laget 20 år etter det inntraff, og under det første tiåret av det stadig hardere Stalin-regimet, er det en fascinerende film. Ikke fordi det var noe som helst kontroversielt i den i forhold til bolsjevikene, men fordi det er interessant å se hva Eisenstein faktisk fikk lov til å fremstille, når vi vet at gamle revolusjonære helter fort falt i unåde under Stalin.
TIl slutt i spalten "Rød film" i dag: Gymnaslærer Pedersen. Morsom, og selv om Vigdis Hjorth har klaget på at den gjør narr av AKP Vestfolds uendelige selvhøytidelighet og strenge indre justis, har forfatteren Espen Haavardsholm, selv ex-AKPer og forfatter av flere frådende marxistiske bøker på begynnelsen av 70-tallet, sagt at fremstillingen ikke er så uriktig, med unntak av all sexen i filmen. Noe slikt kunne han dessverre ikke huske at det var så mye av.
Sergei og mei
Det var med stor forventning jeg satte meg ned for å se det som i 90 år har vært ansett som en av filmhistoriens virkelige mesterverk, Sergej Eisensteins "Panserkrysseren Potemkin" fra 1925.
Den var langt mer spennende enn det som gjerne er tilfelle med "klassikere", og ikke så rent ensidig i sin fremstilling av opprøret mot herskerklassen og de onde kapitalistlakeiene på krigsskipet "Potemkin".
De undertrykte innbyggerne i Odessa går helt av hengslene når en av lederne av mytteriet, matrosen Gregorij Vakulinsjuk blir drept av en offiser under opprøret på "Potemkin". Skipslegen blir kastet på sjøen, men han var jo en forræder mot folket. Han avviste nemlig sjømennenes klage på det markstukne kjøttet de fikk å spise. Matros Vakulinsjuks båre på kaien i Odessa blir et samlingspunkt og en helligdom for arbeiderne, og flammende appeller og opphissede taler som maner til opprør og revolusjon blir avlevert med stor patos (later det til, siden stumfilmmediet legger visse begrensninger på dialogen).
Det er imidlertid ikke bare stumfilmmediet som har svakheter. DVDen var lånt fra vårt offentlige bibliotek, og den berømte trappescenen ble nesten helt ødelagt av hakk og sår i platen. Mulig at det var tilfeldig at det var nettopp på den scenen, men derfra og ut hoppet og hakket "Panserkrysseren Potemkin" så mye at jeg ikke helt vet hvordan det endte.
Hvorom allting er. Når man tenker på at dette var en (tilnærmet) virkelig hendelse, og at filmen ble laget 20 år etter det inntraff, og under det første tiåret av det stadig hardere Stalin-regimet, er det en fascinerende film. Ikke fordi det var noe som helst kontroversielt i den i forhold til bolsjevikene, men fordi det er interessant å se hva Eisenstein faktisk fikk lov til å fremstille, når vi vet at gamle revolusjonære helter fort falt i unåde under Stalin.
TIl slutt i spalten "Rød film" i dag: Gymnaslærer Pedersen. Morsom, og selv om Vigdis Hjorth har klaget på at den gjør narr av AKP Vestfolds uendelige selvhøytidelighet og strenge indre justis, har forfatteren Espen Haavardsholm, selv ex-AKPer og forfatter av flere frådende marxistiske bøker på begynnelsen av 70-tallet, sagt at fremstillingen ikke er så uriktig, med unntak av all sexen i filmen. Noe slikt kunne han dessverre ikke huske at det var så mye av.
Den var langt mer spennende enn det som gjerne er tilfelle med "klassikere", og ikke så rent ensidig i sin fremstilling av opprøret mot herskerklassen og de onde kapitalistlakeiene på krigsskipet "Potemkin".
De undertrykte innbyggerne i Odessa går helt av hengslene når en av lederne av mytteriet, matrosen Gregorij Vakulinsjuk blir drept av en offiser under opprøret på "Potemkin". Skipslegen blir kastet på sjøen, men han var jo en forræder mot folket. Han avviste nemlig sjømennenes klage på det markstukne kjøttet de fikk å spise. Matros Vakulinsjuks båre på kaien i Odessa blir et samlingspunkt og en helligdom for arbeiderne, og flammende appeller og opphissede taler som maner til opprør og revolusjon blir avlevert med stor patos (later det til, siden stumfilmmediet legger visse begrensninger på dialogen).
Det er imidlertid ikke bare stumfilmmediet som har svakheter. DVDen var lånt fra vårt offentlige bibliotek, og den berømte trappescenen ble nesten helt ødelagt av hakk og sår i platen. Mulig at det var tilfeldig at det var nettopp på den scenen, men derfra og ut hoppet og hakket "Panserkrysseren Potemkin" så mye at jeg ikke helt vet hvordan det endte.
Hvorom allting er. Når man tenker på at dette var en (tilnærmet) virkelig hendelse, og at filmen ble laget 20 år etter det inntraff, og under det første tiåret av det stadig hardere Stalin-regimet, er det en fascinerende film. Ikke fordi det var noe som helst kontroversielt i den i forhold til bolsjevikene, men fordi det er interessant å se hva Eisenstein faktisk fikk lov til å fremstille, når vi vet at gamle revolusjonære helter fort falt i unåde under Stalin.
TIl slutt i spalten "Rød film" i dag: Gymnaslærer Pedersen. Morsom, og selv om Vigdis Hjorth har klaget på at den gjør narr av AKP Vestfolds uendelige selvhøytidelighet og strenge indre justis, har forfatteren Espen Haavardsholm, selv ex-AKPer og forfatter av flere frådende marxistiske bøker på begynnelsen av 70-tallet, sagt at fremstillingen ikke er så uriktig, med unntak av all sexen i filmen. Noe slikt kunne han dessverre ikke huske at det var så mye av.
Sergei og mei
Det var med stor forventning jeg satte meg ned for å se det som i 90 år har vært ansett som en av filmhistoriens virkelige mesterverk, Sergej Eisensteins "Panserkrysseren Potemkin" fra 1925.
Den var langt mer spennende enn det som gjerne er tilfelle med "klassikere", og ikke så rent ensidig i sin fremstilling av opprøret mot herskerklassen og de onde kapitalistlakeiene på krigsskipet "Potemkin".
De undertrykte innbyggerne i Odessa går helt av hengslene når en av lederne av mytteriet, matrosen Gregorij Vakulinsjuk blir drept av en offiser under opprøret på "Potemkin". Skipslegen blir kastet på sjøen, men han var jo en forræder mot folket. Han avviste nemlig sjømennenes klage på det markstukne kjøttet de fikk å spise. Matros Vakulinsjuks båre på kaien i Odessa blir et samlingspunkt og en helligdom for arbeiderne, og flammende appeller og opphissede taler som maner til opprør og revolusjon blir avlevert med stor patos (later det til, siden stumfilmmediet legger visse begrensninger på dialogen).
Det er imidlertid ikke bare stumfilmmediet som har svakheter. DVDen var lånt fra vårt offentlige bibliotek, og den berømte trappescenen ble nesten helt ødelagt av hakk og sår i platen. Mulig at det var tilfeldig at det var nettopp på den scenen, men derfra og ut hoppet og hakket "Panserkrysseren Potemkin" så mye at jeg ikke helt vet hvordan det endte.
Hvorom allting er. Når man tenker på at dette var en (tilnærmet) virkelig hendelse, og at filmen ble laget 20 år etter det inntraff, og under det første tiåret av det stadig hardere Stalin-regimet, er det en fascinerende film. Ikke fordi det var noe som helst kontroversielt i den i forhold til bolsjevikene, men fordi det er interessant å se hva Eisenstein faktisk fikk lov til å fremstille, når vi vet at gamle revolusjonære helter fort falt i unåde under Stalin.
TIl slutt i spalten "Rød film" i dag: Gymnaslærer Pedersen. Morsom, og selv om Vigdis Hjorth har klaget på at den gjør narr av AKP Vestfolds uendelige selvhøytidelighet og strenge indre justis, har forfatteren Espen Haavardsholm, selv ex-AKPer og forfatter av flere frådende marxistiske bøker på begynnelsen av 70-tallet, sagt at fremstillingen ikke er så uriktig, med unntak av all sexen i filmen. Noe slikt kunne han dessverre ikke huske at det var så mye av.
Den var langt mer spennende enn det som gjerne er tilfelle med "klassikere", og ikke så rent ensidig i sin fremstilling av opprøret mot herskerklassen og de onde kapitalistlakeiene på krigsskipet "Potemkin".
De undertrykte innbyggerne i Odessa går helt av hengslene når en av lederne av mytteriet, matrosen Gregorij Vakulinsjuk blir drept av en offiser under opprøret på "Potemkin". Skipslegen blir kastet på sjøen, men han var jo en forræder mot folket. Han avviste nemlig sjømennenes klage på det markstukne kjøttet de fikk å spise. Matros Vakulinsjuks båre på kaien i Odessa blir et samlingspunkt og en helligdom for arbeiderne, og flammende appeller og opphissede taler som maner til opprør og revolusjon blir avlevert med stor patos (later det til, siden stumfilmmediet legger visse begrensninger på dialogen).
Det er imidlertid ikke bare stumfilmmediet som har svakheter. DVDen var lånt fra vårt offentlige bibliotek, og den berømte trappescenen ble nesten helt ødelagt av hakk og sår i platen. Mulig at det var tilfeldig at det var nettopp på den scenen, men derfra og ut hoppet og hakket "Panserkrysseren Potemkin" så mye at jeg ikke helt vet hvordan det endte.
Hvorom allting er. Når man tenker på at dette var en (tilnærmet) virkelig hendelse, og at filmen ble laget 20 år etter det inntraff, og under det første tiåret av det stadig hardere Stalin-regimet, er det en fascinerende film. Ikke fordi det var noe som helst kontroversielt i den i forhold til bolsjevikene, men fordi det er interessant å se hva Eisenstein faktisk fikk lov til å fremstille, når vi vet at gamle revolusjonære helter fort falt i unåde under Stalin.
TIl slutt i spalten "Rød film" i dag: Gymnaslærer Pedersen. Morsom, og selv om Vigdis Hjorth har klaget på at den gjør narr av AKP Vestfolds uendelige selvhøytidelighet og strenge indre justis, har forfatteren Espen Haavardsholm, selv ex-AKPer og forfatter av flere frådende marxistiske bøker på begynnelsen av 70-tallet, sagt at fremstillingen ikke er så uriktig, med unntak av all sexen i filmen. Noe slikt kunne han dessverre ikke huske at det var så mye av.
fredag 3. mars 2006
Hellig vrøvl
Følg med i den ultraviktige rettssaken mot Dan "Davinci Code" Brown, der forfatterne av den fantasifulle og påfallende uvitenskapelige "Holy Blood, Holy Grail" kommer i en knipe de har plassert seg selv i: Deres bok ble skrevet som og presentert som "vitenskap", på samme måte som Erich von Däniken var "vitenskap". Men man kan ikke saksøke noen for plagiat bare fordi de har brukt din forskning. Er boken din fiksjon, derimot, da er det plutselig plagiat dersom noen andre skriver noe som åpenbart er hentet fra ditt arbeid.
Vanskelig. Hvis Leigh og Baigent skal ha noen plagiat-sak mot Brown, må de samtidig innrømme at "Holy Blood, Holy Grail" er fri fantasi og diktning - altså skjønnlitteratur. Men da mister de samtidig aller siste rest av skinn av at oppkoket deres er vitenskapelig fundert.
Brown har strengt tatt ikke påstått at "Da Vinci Code" er vitenskap, men samtidig har han gjort det likevel ved å være så intenst dum at han innleder boka med et forord der han bedyrer at faktagrunnlaget er vanntett; at Priory of Sion finnes og en hel del annet som er tilbakevist for lenge siden, for den oppsøkende leser.
Og enhver som har lest "DVC" tolker ham dithen at han også står inne for påstandene i historien når han først tar seg bryet med å understreke at organisasjonene og de historiske hendelsene han bruker er heeelt sanne. Det er som om Ibsen skulle innledet "Peer Gynt" med at "Dovregubbens eksistens er bevist. Det følgende er basert på virkelige hendelser."
Så på den ene siden har vi en middelmådig og opp-hypet klisjémaker som har gjort store penger på spikersuppe av gamle konspirasjonsteorier, og på den andre har vi to ikke fullt så styrtrike kompiser som kladdet sammen litt krypto-historie på åttitallet og nå ikke er helt enige med seg selv om de skal innrømme fullt ut at det var mest fri fantasi, men da vil de ha sin del av kaka.
Dårlig trekk hvis gutta skal tviholde på at tøyse-historien deres er "vitenskap", men sikkert et godt trekk nå som forlaget deres gir ut boka på nytt.
Ellers fantaserer avisene om at dersom Brown taper, kan DVC bli trukket fra butikkene og filmen kan bli stoppet.
Å nei! Si at det ikke er sant!
Vanskelig. Hvis Leigh og Baigent skal ha noen plagiat-sak mot Brown, må de samtidig innrømme at "Holy Blood, Holy Grail" er fri fantasi og diktning - altså skjønnlitteratur. Men da mister de samtidig aller siste rest av skinn av at oppkoket deres er vitenskapelig fundert.
Brown har strengt tatt ikke påstått at "Da Vinci Code" er vitenskap, men samtidig har han gjort det likevel ved å være så intenst dum at han innleder boka med et forord der han bedyrer at faktagrunnlaget er vanntett; at Priory of Sion finnes og en hel del annet som er tilbakevist for lenge siden, for den oppsøkende leser.
Og enhver som har lest "DVC" tolker ham dithen at han også står inne for påstandene i historien når han først tar seg bryet med å understreke at organisasjonene og de historiske hendelsene han bruker er heeelt sanne. Det er som om Ibsen skulle innledet "Peer Gynt" med at "Dovregubbens eksistens er bevist. Det følgende er basert på virkelige hendelser."
Så på den ene siden har vi en middelmådig og opp-hypet klisjémaker som har gjort store penger på spikersuppe av gamle konspirasjonsteorier, og på den andre har vi to ikke fullt så styrtrike kompiser som kladdet sammen litt krypto-historie på åttitallet og nå ikke er helt enige med seg selv om de skal innrømme fullt ut at det var mest fri fantasi, men da vil de ha sin del av kaka.
Dårlig trekk hvis gutta skal tviholde på at tøyse-historien deres er "vitenskap", men sikkert et godt trekk nå som forlaget deres gir ut boka på nytt.
Ellers fantaserer avisene om at dersom Brown taper, kan DVC bli trukket fra butikkene og filmen kan bli stoppet.
Å nei! Si at det ikke er sant!
Hellig vrøvl
Følg med i den ultraviktige rettssaken mot Dan "Davinci Code" Brown, der forfatterne av den fantasifulle og påfallende uvitenskapelige "Holy Blood, Holy Grail" kommer i en knipe de har plassert seg selv i: Deres bok ble skrevet som og presentert som "vitenskap", på samme måte som Erich von Däniken var "vitenskap". Men man kan ikke saksøke noen for plagiat bare fordi de har brukt din forskning. Er boken din fiksjon, derimot, da er det plutselig plagiat dersom noen andre skriver noe som åpenbart er hentet fra ditt arbeid.
Vanskelig. Hvis Leigh og Baigent skal ha noen plagiat-sak mot Brown, må de samtidig innrømme at "Holy Blood, Holy Grail" er fri fantasi og diktning - altså skjønnlitteratur. Men da mister de samtidig aller siste rest av skinn av at oppkoket deres er vitenskapelig fundert.
Brown har strengt tatt ikke påstått at "Da Vinci Code" er vitenskap, men samtidig har han gjort det likevel ved å være så intenst dum at han innleder boka med et forord der han bedyrer at faktagrunnlaget er vanntett; at Priory of Sion finnes og en hel del annet som er tilbakevist for lenge siden, for den oppsøkende leser.
Og enhver som har lest "DVC" tolker ham dithen at han også står inne for påstandene i historien når han først tar seg bryet med å understreke at organisasjonene og de historiske hendelsene han bruker er heeelt sanne. Det er som om Ibsen skulle innledet "Peer Gynt" med at "Dovregubbens eksistens er bevist. Det følgende er basert på virkelige hendelser."
Så på den ene siden har vi en middelmådig og opp-hypet klisjémaker som har gjort store penger på spikersuppe av gamle konspirasjonsteorier, og på den andre har vi to ikke fullt så styrtrike kompiser som kladdet sammen litt krypto-historie på åttitallet og nå ikke er helt enige med seg selv om de skal innrømme fullt ut at det var mest fri fantasi, men da vil de ha sin del av kaka.
Dårlig trekk hvis gutta skal tviholde på at tøyse-historien deres er "vitenskap", men sikkert et godt trekk nå som forlaget deres gir ut boka på nytt.
Ellers fantaserer avisene om at dersom Brown taper, kan DVC bli trukket fra butikkene og filmen kan bli stoppet.
Å nei! Si at det ikke er sant!
Vanskelig. Hvis Leigh og Baigent skal ha noen plagiat-sak mot Brown, må de samtidig innrømme at "Holy Blood, Holy Grail" er fri fantasi og diktning - altså skjønnlitteratur. Men da mister de samtidig aller siste rest av skinn av at oppkoket deres er vitenskapelig fundert.
Brown har strengt tatt ikke påstått at "Da Vinci Code" er vitenskap, men samtidig har han gjort det likevel ved å være så intenst dum at han innleder boka med et forord der han bedyrer at faktagrunnlaget er vanntett; at Priory of Sion finnes og en hel del annet som er tilbakevist for lenge siden, for den oppsøkende leser.
Og enhver som har lest "DVC" tolker ham dithen at han også står inne for påstandene i historien når han først tar seg bryet med å understreke at organisasjonene og de historiske hendelsene han bruker er heeelt sanne. Det er som om Ibsen skulle innledet "Peer Gynt" med at "Dovregubbens eksistens er bevist. Det følgende er basert på virkelige hendelser."
Så på den ene siden har vi en middelmådig og opp-hypet klisjémaker som har gjort store penger på spikersuppe av gamle konspirasjonsteorier, og på den andre har vi to ikke fullt så styrtrike kompiser som kladdet sammen litt krypto-historie på åttitallet og nå ikke er helt enige med seg selv om de skal innrømme fullt ut at det var mest fri fantasi, men da vil de ha sin del av kaka.
Dårlig trekk hvis gutta skal tviholde på at tøyse-historien deres er "vitenskap", men sikkert et godt trekk nå som forlaget deres gir ut boka på nytt.
Ellers fantaserer avisene om at dersom Brown taper, kan DVC bli trukket fra butikkene og filmen kan bli stoppet.
Å nei! Si at det ikke er sant!
Hellig vrøvl
Følg med i den ultraviktige rettssaken mot Dan "Davinci Code" Brown, der forfatterne av den fantasifulle og påfallende uvitenskapelige "Holy Blood, Holy Grail" kommer i en knipe de har plassert seg selv i: Deres bok ble skrevet som og presentert som "vitenskap", på samme måte som Erich von Däniken var "vitenskap". Men man kan ikke saksøke noen for plagiat bare fordi de har brukt din forskning. Er boken din fiksjon, derimot, da er det plutselig plagiat dersom noen andre skriver noe som åpenbart er hentet fra ditt arbeid.
Vanskelig. Hvis Leigh og Baigent skal ha noen plagiat-sak mot Brown, må de samtidig innrømme at "Holy Blood, Holy Grail" er fri fantasi og diktning - altså skjønnlitteratur. Men da mister de samtidig aller siste rest av skinn av at oppkoket deres er vitenskapelig fundert.
Brown har strengt tatt ikke påstått at "Da Vinci Code" er vitenskap, men samtidig har han gjort det likevel ved å være så intenst dum at han innleder boka med et forord der han bedyrer at faktagrunnlaget er vanntett; at Priory of Sion finnes og en hel del annet som er tilbakevist for lenge siden, for den oppsøkende leser.
Og enhver som har lest "DVC" tolker ham dithen at han også står inne for påstandene i historien når han først tar seg bryet med å understreke at organisasjonene og de historiske hendelsene han bruker er heeelt sanne. Det er som om Ibsen skulle innledet "Peer Gynt" med at "Dovregubbens eksistens er bevist. Det følgende er basert på virkelige hendelser."
Så på den ene siden har vi en middelmådig og opp-hypet klisjémaker som har gjort store penger på spikersuppe av gamle konspirasjonsteorier, og på den andre har vi to ikke fullt så styrtrike kompiser som kladdet sammen litt krypto-historie på åttitallet og nå ikke er helt enige med seg selv om de skal innrømme fullt ut at det var mest fri fantasi, men da vil de ha sin del av kaka.
Dårlig trekk hvis gutta skal tviholde på at tøyse-historien deres er "vitenskap", men sikkert et godt trekk nå som forlaget deres gir ut boka på nytt.
Ellers fantaserer avisene om at dersom Brown taper, kan DVC bli trukket fra butikkene og filmen kan bli stoppet.
Å nei! Si at det ikke er sant!
Vanskelig. Hvis Leigh og Baigent skal ha noen plagiat-sak mot Brown, må de samtidig innrømme at "Holy Blood, Holy Grail" er fri fantasi og diktning - altså skjønnlitteratur. Men da mister de samtidig aller siste rest av skinn av at oppkoket deres er vitenskapelig fundert.
Brown har strengt tatt ikke påstått at "Da Vinci Code" er vitenskap, men samtidig har han gjort det likevel ved å være så intenst dum at han innleder boka med et forord der han bedyrer at faktagrunnlaget er vanntett; at Priory of Sion finnes og en hel del annet som er tilbakevist for lenge siden, for den oppsøkende leser.
Og enhver som har lest "DVC" tolker ham dithen at han også står inne for påstandene i historien når han først tar seg bryet med å understreke at organisasjonene og de historiske hendelsene han bruker er heeelt sanne. Det er som om Ibsen skulle innledet "Peer Gynt" med at "Dovregubbens eksistens er bevist. Det følgende er basert på virkelige hendelser."
Så på den ene siden har vi en middelmådig og opp-hypet klisjémaker som har gjort store penger på spikersuppe av gamle konspirasjonsteorier, og på den andre har vi to ikke fullt så styrtrike kompiser som kladdet sammen litt krypto-historie på åttitallet og nå ikke er helt enige med seg selv om de skal innrømme fullt ut at det var mest fri fantasi, men da vil de ha sin del av kaka.
Dårlig trekk hvis gutta skal tviholde på at tøyse-historien deres er "vitenskap", men sikkert et godt trekk nå som forlaget deres gir ut boka på nytt.
Ellers fantaserer avisene om at dersom Brown taper, kan DVC bli trukket fra butikkene og filmen kan bli stoppet.
Å nei! Si at det ikke er sant!
Vi hater det, min kosteligste
Det har endelig sluttet å snø etter noe som virker som flere ukers sammenhengende snøfall. Jeg har måkt mer snø og stått fast mer med bil nå enn jeg har gjort noensinne tidligere, og jeg, mind you, er oppvokst på indre Østland.
Nå vet jeg hvordan Noa hadde det den dagen han landet på Ararat-fjellet.
Nå vet jeg hvordan Noa hadde det den dagen han landet på Ararat-fjellet.
Vi hater det, min kosteligste
Det har endelig sluttet å snø etter noe som virker som flere ukers sammenhengende snøfall. Jeg har måkt mer snø og stått fast mer med bil nå enn jeg har gjort noensinne tidligere, og jeg, mind you, er oppvokst på indre Østland.
Nå vet jeg hvordan Noa hadde det den dagen han landet på Ararat-fjellet.
Nå vet jeg hvordan Noa hadde det den dagen han landet på Ararat-fjellet.
Vi hater det, min kosteligste
Det har endelig sluttet å snø etter noe som virker som flere ukers sammenhengende snøfall. Jeg har måkt mer snø og stått fast mer med bil nå enn jeg har gjort noensinne tidligere, og jeg, mind you, er oppvokst på indre Østland.
Nå vet jeg hvordan Noa hadde det den dagen han landet på Ararat-fjellet.
Nå vet jeg hvordan Noa hadde det den dagen han landet på Ararat-fjellet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
