Åja, for Guds skyld hjelp meg. Til gjengjeld skal du få en lærebok i norsk for fjerdeklassinger. Det er (anbefalt).
Har og gjør min "PC" inneholder bevis som kan gi meg trøbbel? Vel, omtrent en tredjedel, men ikke de stripete.
fredag 28. desember 2007
Et tilbud du bare må si hæ? til
Åja, for Guds skyld hjelp meg. Til gjengjeld skal du få en lærebok i norsk for fjerdeklassinger. Det er (anbefalt).
Har og gjør min "PC" inneholder bevis som kan gi meg trøbbel? Vel, omtrent en tredjedel, men ikke de stripete.
Et tilbud du bare må si hæ? til
Åja, for Guds skyld hjelp meg. Til gjengjeld skal du få en lærebok i norsk for fjerdeklassinger. Det er (anbefalt).
Har og gjør min "PC" inneholder bevis som kan gi meg trøbbel? Vel, omtrent en tredjedel, men ikke de stripete.
Et tilbud du bare må si hæ? til
Åja, for Guds skyld hjelp meg. Til gjengjeld skal du få en lærebok i norsk for fjerdeklassinger. Det er (anbefalt).
Har og gjør min "PC" inneholder bevis som kan gi meg trøbbel? Vel, omtrent en tredjedel, men ikke de stripete.
søndag 16. desember 2007
Ny låt
Nytt fra the unbloggable hjemmestudio: Planetary diffusion. Der har du en tittel som lover enten alt eller ingenting, hva? Og mer kommer. Watch this space.
Ellers er det nå bare et stort hull der badet var, bilbatteriet tok kvelden, komfyren har bare overvarme og jeg har vondt i ryggen. Og om tre dager drar vi til Egypt. Juhu!
Ellers er det nå bare et stort hull der badet var, bilbatteriet tok kvelden, komfyren har bare overvarme og jeg har vondt i ryggen. Og om tre dager drar vi til Egypt. Juhu!
Ny låt
Nytt fra the unbloggable hjemmestudio: Planetary diffusion. Der har du en tittel som lover enten alt eller ingenting, hva? Og mer kommer. Watch this space.
Ellers er det nå bare et stort hull der badet var, bilbatteriet tok kvelden, komfyren har bare overvarme og jeg har vondt i ryggen. Og om tre dager drar vi til Egypt. Juhu!
Ellers er det nå bare et stort hull der badet var, bilbatteriet tok kvelden, komfyren har bare overvarme og jeg har vondt i ryggen. Og om tre dager drar vi til Egypt. Juhu!
Ny låt
Nytt fra the unbloggable hjemmestudio: Planetary diffusion. Der har du en tittel som lover enten alt eller ingenting, hva? Og mer kommer. Watch this space.
Ellers er det nå bare et stort hull der badet var, bilbatteriet tok kvelden, komfyren har bare overvarme og jeg har vondt i ryggen. Og om tre dager drar vi til Egypt. Juhu!
Ellers er det nå bare et stort hull der badet var, bilbatteriet tok kvelden, komfyren har bare overvarme og jeg har vondt i ryggen. Og om tre dager drar vi til Egypt. Juhu!
tirsdag 11. desember 2007
Nei nei
..det er ikke noe som heter "grodde skjegg" på norsk. Skamme seg for å prøve å oversette "grew beard" direkte fra utenlandsk målføre.
Nei nei
..det er ikke noe som heter "grodde skjegg" på norsk. Skamme seg for å prøve å oversette "grew beard" direkte fra utenlandsk målføre.
Nei nei
..det er ikke noe som heter "grodde skjegg" på norsk. Skamme seg for å prøve å oversette "grew beard" direkte fra utenlandsk målføre.
Det var da som bare
Kongen anbefaler: Politisk korrekt lek til klasseromsbruk.
Nytt fra verden:
Blogger greier ikke å laste opp bilder fra min Safari. Mikroskopisk problem.
På søndag gikk sluket på badet vårt tett. Den derpå følgende oversvømmelse over gulvet hadde ikke vært annet enn et moppeproblem dersom ikke det plutselig hadde begynt å dryppe vann fra taket i etasjen under. Gigantisk problem.
Mandag: Ringte rørlegger, og etter et par forsøk fant jeg en som faktisk kunne komme samme dag, og som faktisk kom samme dag. Og ikke bare det, han besluttet at vi måtte fort inn i taket for å tørke ut. Innkalte sporenstreks kollega og de ga seg til å rive panelen i taket fra undersiden.
De gode nyhetene: taket inneholdt ikke leire, koks eller sagflis, som noen ganger gulv i hus fra 1910 kan ha, men helt moderne Glava. Dessuten var det ikke noe særlig vann der.
De dårlige nyhetene: Vi tømte masse vann ut over badegulvet for å se hvor det rant. Den derpå følgende dryppingen avslørte a) at det rant vann fra en meget dårlig utført inngående vannslange til dusjen og b) at flere fliser på badegulvet var løse, og der var det også hull i membranen. Eller MEMMbran', som det heter på rørleggersk.
De enda dårligere nyhetene: Hele badegulvet må rives/pigges opp, alt utstyr må ut, nye fliser på vegger og gulv, ny støping og det hele. Farvel bad for en stund.
De litt forsonende nyhetene: Skadene dekkes sannsynligvis av eierskifteforsikringen, vår rørleggers firma kan sannsynligvis gjøre jobben og begynne snart, de kan sannsynligvis jobbe blant annet mens vi er i Egypt i skoleferien og jeg fant ut at vi har en dusj på jobben.
Nytt fra verden:
Blogger greier ikke å laste opp bilder fra min Safari. Mikroskopisk problem.
På søndag gikk sluket på badet vårt tett. Den derpå følgende oversvømmelse over gulvet hadde ikke vært annet enn et moppeproblem dersom ikke det plutselig hadde begynt å dryppe vann fra taket i etasjen under. Gigantisk problem.
Mandag: Ringte rørlegger, og etter et par forsøk fant jeg en som faktisk kunne komme samme dag, og som faktisk kom samme dag. Og ikke bare det, han besluttet at vi måtte fort inn i taket for å tørke ut. Innkalte sporenstreks kollega og de ga seg til å rive panelen i taket fra undersiden.
De gode nyhetene: taket inneholdt ikke leire, koks eller sagflis, som noen ganger gulv i hus fra 1910 kan ha, men helt moderne Glava. Dessuten var det ikke noe særlig vann der.
De dårlige nyhetene: Vi tømte masse vann ut over badegulvet for å se hvor det rant. Den derpå følgende dryppingen avslørte a) at det rant vann fra en meget dårlig utført inngående vannslange til dusjen og b) at flere fliser på badegulvet var løse, og der var det også hull i membranen. Eller MEMMbran', som det heter på rørleggersk.
De enda dårligere nyhetene: Hele badegulvet må rives/pigges opp, alt utstyr må ut, nye fliser på vegger og gulv, ny støping og det hele. Farvel bad for en stund.
De litt forsonende nyhetene: Skadene dekkes sannsynligvis av eierskifteforsikringen, vår rørleggers firma kan sannsynligvis gjøre jobben og begynne snart, de kan sannsynligvis jobbe blant annet mens vi er i Egypt i skoleferien og jeg fant ut at vi har en dusj på jobben.
Det var da som bare
Kongen anbefaler: Politisk korrekt lek til klasseromsbruk.
Nytt fra verden:
Blogger greier ikke å laste opp bilder fra min Safari. Mikroskopisk problem.
På søndag gikk sluket på badet vårt tett. Den derpå følgende oversvømmelse over gulvet hadde ikke vært annet enn et moppeproblem dersom ikke det plutselig hadde begynt å dryppe vann fra taket i etasjen under. Gigantisk problem.
Mandag: Ringte rørlegger, og etter et par forsøk fant jeg en som faktisk kunne komme samme dag, og som faktisk kom samme dag. Og ikke bare det, han besluttet at vi måtte fort inn i taket for å tørke ut. Innkalte sporenstreks kollega og de ga seg til å rive panelen i taket fra undersiden.
De gode nyhetene: taket inneholdt ikke leire, koks eller sagflis, som noen ganger gulv i hus fra 1910 kan ha, men helt moderne Glava. Dessuten var det ikke noe særlig vann der.
De dårlige nyhetene: Vi tømte masse vann ut over badegulvet for å se hvor det rant. Den derpå følgende dryppingen avslørte a) at det rant vann fra en meget dårlig utført inngående vannslange til dusjen og b) at flere fliser på badegulvet var løse, og der var det også hull i membranen. Eller MEMMbran', som det heter på rørleggersk.
De enda dårligere nyhetene: Hele badegulvet må rives/pigges opp, alt utstyr må ut, nye fliser på vegger og gulv, ny støping og det hele. Farvel bad for en stund.
De litt forsonende nyhetene: Skadene dekkes sannsynligvis av eierskifteforsikringen, vår rørleggers firma kan sannsynligvis gjøre jobben og begynne snart, de kan sannsynligvis jobbe blant annet mens vi er i Egypt i skoleferien og jeg fant ut at vi har en dusj på jobben.
Nytt fra verden:
Blogger greier ikke å laste opp bilder fra min Safari. Mikroskopisk problem.
På søndag gikk sluket på badet vårt tett. Den derpå følgende oversvømmelse over gulvet hadde ikke vært annet enn et moppeproblem dersom ikke det plutselig hadde begynt å dryppe vann fra taket i etasjen under. Gigantisk problem.
Mandag: Ringte rørlegger, og etter et par forsøk fant jeg en som faktisk kunne komme samme dag, og som faktisk kom samme dag. Og ikke bare det, han besluttet at vi måtte fort inn i taket for å tørke ut. Innkalte sporenstreks kollega og de ga seg til å rive panelen i taket fra undersiden.
De gode nyhetene: taket inneholdt ikke leire, koks eller sagflis, som noen ganger gulv i hus fra 1910 kan ha, men helt moderne Glava. Dessuten var det ikke noe særlig vann der.
De dårlige nyhetene: Vi tømte masse vann ut over badegulvet for å se hvor det rant. Den derpå følgende dryppingen avslørte a) at det rant vann fra en meget dårlig utført inngående vannslange til dusjen og b) at flere fliser på badegulvet var løse, og der var det også hull i membranen. Eller MEMMbran', som det heter på rørleggersk.
De enda dårligere nyhetene: Hele badegulvet må rives/pigges opp, alt utstyr må ut, nye fliser på vegger og gulv, ny støping og det hele. Farvel bad for en stund.
De litt forsonende nyhetene: Skadene dekkes sannsynligvis av eierskifteforsikringen, vår rørleggers firma kan sannsynligvis gjøre jobben og begynne snart, de kan sannsynligvis jobbe blant annet mens vi er i Egypt i skoleferien og jeg fant ut at vi har en dusj på jobben.
Det var da som bare
Kongen anbefaler: Politisk korrekt lek til klasseromsbruk.
Nytt fra verden:
Blogger greier ikke å laste opp bilder fra min Safari. Mikroskopisk problem.
På søndag gikk sluket på badet vårt tett. Den derpå følgende oversvømmelse over gulvet hadde ikke vært annet enn et moppeproblem dersom ikke det plutselig hadde begynt å dryppe vann fra taket i etasjen under. Gigantisk problem.
Mandag: Ringte rørlegger, og etter et par forsøk fant jeg en som faktisk kunne komme samme dag, og som faktisk kom samme dag. Og ikke bare det, han besluttet at vi måtte fort inn i taket for å tørke ut. Innkalte sporenstreks kollega og de ga seg til å rive panelen i taket fra undersiden.
De gode nyhetene: taket inneholdt ikke leire, koks eller sagflis, som noen ganger gulv i hus fra 1910 kan ha, men helt moderne Glava. Dessuten var det ikke noe særlig vann der.
De dårlige nyhetene: Vi tømte masse vann ut over badegulvet for å se hvor det rant. Den derpå følgende dryppingen avslørte a) at det rant vann fra en meget dårlig utført inngående vannslange til dusjen og b) at flere fliser på badegulvet var løse, og der var det også hull i membranen. Eller MEMMbran', som det heter på rørleggersk.
De enda dårligere nyhetene: Hele badegulvet må rives/pigges opp, alt utstyr må ut, nye fliser på vegger og gulv, ny støping og det hele. Farvel bad for en stund.
De litt forsonende nyhetene: Skadene dekkes sannsynligvis av eierskifteforsikringen, vår rørleggers firma kan sannsynligvis gjøre jobben og begynne snart, de kan sannsynligvis jobbe blant annet mens vi er i Egypt i skoleferien og jeg fant ut at vi har en dusj på jobben.
Nytt fra verden:
Blogger greier ikke å laste opp bilder fra min Safari. Mikroskopisk problem.
På søndag gikk sluket på badet vårt tett. Den derpå følgende oversvømmelse over gulvet hadde ikke vært annet enn et moppeproblem dersom ikke det plutselig hadde begynt å dryppe vann fra taket i etasjen under. Gigantisk problem.
Mandag: Ringte rørlegger, og etter et par forsøk fant jeg en som faktisk kunne komme samme dag, og som faktisk kom samme dag. Og ikke bare det, han besluttet at vi måtte fort inn i taket for å tørke ut. Innkalte sporenstreks kollega og de ga seg til å rive panelen i taket fra undersiden.
De gode nyhetene: taket inneholdt ikke leire, koks eller sagflis, som noen ganger gulv i hus fra 1910 kan ha, men helt moderne Glava. Dessuten var det ikke noe særlig vann der.
De dårlige nyhetene: Vi tømte masse vann ut over badegulvet for å se hvor det rant. Den derpå følgende dryppingen avslørte a) at det rant vann fra en meget dårlig utført inngående vannslange til dusjen og b) at flere fliser på badegulvet var løse, og der var det også hull i membranen. Eller MEMMbran', som det heter på rørleggersk.
De enda dårligere nyhetene: Hele badegulvet må rives/pigges opp, alt utstyr må ut, nye fliser på vegger og gulv, ny støping og det hele. Farvel bad for en stund.
De litt forsonende nyhetene: Skadene dekkes sannsynligvis av eierskifteforsikringen, vår rørleggers firma kan sannsynligvis gjøre jobben og begynne snart, de kan sannsynligvis jobbe blant annet mens vi er i Egypt i skoleferien og jeg fant ut at vi har en dusj på jobben.
torsdag 6. desember 2007
I tell you I'm your man
Litt trøtt, nå.
Egentlig kommer det av en to-timers middagslur, noe som selvsagt sender hjernebølger og biorytmer rett i nattmodus og gjør at jeg trenger minst like lang tid til å våkne. Og når man endelig våkner skikkelig, er klokka ti om kvelden og det er på tide å tenke på å legge seg, for det er jo torsdag og arbeidsdag i morgen, må vite. Men da får du ikke sovne i det hele tatt før langt over midnatt og mange frustrasjoner.
Moralen er at ettermiddagslurer er fandens verk.
Vanligvis bedriver jeg ikke slikt (fandens verk) i det hele tatt, hvertfall ikke ettermiddagslurer, men jeg kom veldig sent hjem onsdag, og det var altså fordi jeg, som en mann i min neste alder hadde hørt godguttene i Motörhead for første gang.
Og du verden, så moro. Min med-headbanger Harald og jeg var spente på lydnivået, som jo bandet er herostratisk berømte for. Vi var vel enige om at det var levelig, men etter fem minutter måtte jeg frem med proppene. Dessuten sto vi ikke rett foran høyttalerne, og vi fant vel ut at vi hørte helt fint der vi sto. Joda.
Og Ace of Spades var ekstranummer. Sikkert lurt å ikke svi av den tidlig i konserten. Jeg hadde for øvrig noen andre favoritter, blant annet Iron Fist, som jeg kjøpte på en gul vinylsingel da den kom i 1982. Jeg husker at min far så litt skjevt til den musikksmak jeg dermed utviste, og da han leste en mindre begeistret anmeldelse av plata i lokalavisen på Gjøvik, gjorde han meg oppmerksom på den lokale smaksdommerens sikkert høyt kvalifiserte mening ved å klippe ut anmeldelsen og lime den på coveret til min gule vinylsingel. Dette var, etter min daværende mening, svært lite metal å gjøre med andres plater. Det var virkelig rett før det skjedde noe destruktivt med hans orgel-Lper, men heldigvis er jeg velsignet med en viss evne til å bite slikt i meg. På den annen side: Det er slik innbitte Motörhead-fans blir til.
Jada. Moro var det. Bortsett fra at da vi gikk på bussen hjem, ble vi kalt "gubbene" av to damer i 50-åra. Jeg antydet at det kanskje var "guttene" hun mente, damen bak oss busskøen. Men det var det visst ikke. Nåja, Lemmy er 62. Og hvis jeg er så stygg som ham når jeg kommer i den alderen, har jeg lite å klage på.
Ace of Spades i bluegrass-versjon.
Egentlig kommer det av en to-timers middagslur, noe som selvsagt sender hjernebølger og biorytmer rett i nattmodus og gjør at jeg trenger minst like lang tid til å våkne. Og når man endelig våkner skikkelig, er klokka ti om kvelden og det er på tide å tenke på å legge seg, for det er jo torsdag og arbeidsdag i morgen, må vite. Men da får du ikke sovne i det hele tatt før langt over midnatt og mange frustrasjoner.
Moralen er at ettermiddagslurer er fandens verk.
Vanligvis bedriver jeg ikke slikt (fandens verk) i det hele tatt, hvertfall ikke ettermiddagslurer, men jeg kom veldig sent hjem onsdag, og det var altså fordi jeg, som en mann i min neste alder hadde hørt godguttene i Motörhead for første gang.
Og du verden, så moro. Min med-headbanger Harald og jeg var spente på lydnivået, som jo bandet er herostratisk berømte for. Vi var vel enige om at det var levelig, men etter fem minutter måtte jeg frem med proppene. Dessuten sto vi ikke rett foran høyttalerne, og vi fant vel ut at vi hørte helt fint der vi sto. Joda.
Og Ace of Spades var ekstranummer. Sikkert lurt å ikke svi av den tidlig i konserten. Jeg hadde for øvrig noen andre favoritter, blant annet Iron Fist, som jeg kjøpte på en gul vinylsingel da den kom i 1982. Jeg husker at min far så litt skjevt til den musikksmak jeg dermed utviste, og da han leste en mindre begeistret anmeldelse av plata i lokalavisen på Gjøvik, gjorde han meg oppmerksom på den lokale smaksdommerens sikkert høyt kvalifiserte mening ved å klippe ut anmeldelsen og lime den på coveret til min gule vinylsingel. Dette var, etter min daværende mening, svært lite metal å gjøre med andres plater. Det var virkelig rett før det skjedde noe destruktivt med hans orgel-Lper, men heldigvis er jeg velsignet med en viss evne til å bite slikt i meg. På den annen side: Det er slik innbitte Motörhead-fans blir til.
You know me, evil eye
You know me, prepare to die
You know me, the snakebite kiss
Devil's grip, the Iron Fist
Jada. Moro var det. Bortsett fra at da vi gikk på bussen hjem, ble vi kalt "gubbene" av to damer i 50-åra. Jeg antydet at det kanskje var "guttene" hun mente, damen bak oss busskøen. Men det var det visst ikke. Nåja, Lemmy er 62. Og hvis jeg er så stygg som ham når jeg kommer i den alderen, har jeg lite å klage på.
Ace of Spades i bluegrass-versjon.
I tell you I'm your man
Litt trøtt, nå.
Egentlig kommer det av en to-timers middagslur, noe som selvsagt sender hjernebølger og biorytmer rett i nattmodus og gjør at jeg trenger minst like lang tid til å våkne. Og når man endelig våkner skikkelig, er klokka ti om kvelden og det er på tide å tenke på å legge seg, for det er jo torsdag og arbeidsdag i morgen, må vite. Men da får du ikke sovne i det hele tatt før langt over midnatt og mange frustrasjoner.
Moralen er at ettermiddagslurer er fandens verk.
Vanligvis bedriver jeg ikke slikt (fandens verk) i det hele tatt, hvertfall ikke ettermiddagslurer, men jeg kom veldig sent hjem onsdag, og det var altså fordi jeg, som en mann i min neste alder hadde hørt godguttene i Motörhead for første gang.
Og du verden, så moro. Min med-headbanger Harald og jeg var spente på lydnivået, som jo bandet er herostratisk berømte for. Vi var vel enige om at det var levelig, men etter fem minutter måtte jeg frem med proppene. Dessuten sto vi ikke rett foran høyttalerne, og vi fant vel ut at vi hørte helt fint der vi sto. Joda.
Og Ace of Spades var ekstranummer. Sikkert lurt å ikke svi av den tidlig i konserten. Jeg hadde for øvrig noen andre favoritter, blant annet Iron Fist, som jeg kjøpte på en gul vinylsingel da den kom i 1982. Jeg husker at min far så litt skjevt til den musikksmak jeg dermed utviste, og da han leste en mindre begeistret anmeldelse av plata i lokalavisen på Gjøvik, gjorde han meg oppmerksom på den lokale smaksdommerens sikkert høyt kvalifiserte mening ved å klippe ut anmeldelsen og lime den på coveret til min gule vinylsingel. Dette var, etter min daværende mening, svært lite metal å gjøre med andres plater. Det var virkelig rett før det skjedde noe destruktivt med hans orgel-Lper, men heldigvis er jeg velsignet med en viss evne til å bite slikt i meg. På den annen side: Det er slik innbitte Motörhead-fans blir til.
Jada. Moro var det. Bortsett fra at da vi gikk på bussen hjem, ble vi kalt "gubbene" av to damer i 50-åra. Jeg antydet at det kanskje var "guttene" hun mente, damen bak oss busskøen. Men det var det visst ikke. Nåja, Lemmy er 62. Og hvis jeg er så stygg som ham når jeg kommer i den alderen, har jeg lite å klage på.
Ace of Spades i bluegrass-versjon.
Egentlig kommer det av en to-timers middagslur, noe som selvsagt sender hjernebølger og biorytmer rett i nattmodus og gjør at jeg trenger minst like lang tid til å våkne. Og når man endelig våkner skikkelig, er klokka ti om kvelden og det er på tide å tenke på å legge seg, for det er jo torsdag og arbeidsdag i morgen, må vite. Men da får du ikke sovne i det hele tatt før langt over midnatt og mange frustrasjoner.
Moralen er at ettermiddagslurer er fandens verk.
Vanligvis bedriver jeg ikke slikt (fandens verk) i det hele tatt, hvertfall ikke ettermiddagslurer, men jeg kom veldig sent hjem onsdag, og det var altså fordi jeg, som en mann i min neste alder hadde hørt godguttene i Motörhead for første gang.
Og du verden, så moro. Min med-headbanger Harald og jeg var spente på lydnivået, som jo bandet er herostratisk berømte for. Vi var vel enige om at det var levelig, men etter fem minutter måtte jeg frem med proppene. Dessuten sto vi ikke rett foran høyttalerne, og vi fant vel ut at vi hørte helt fint der vi sto. Joda.
Og Ace of Spades var ekstranummer. Sikkert lurt å ikke svi av den tidlig i konserten. Jeg hadde for øvrig noen andre favoritter, blant annet Iron Fist, som jeg kjøpte på en gul vinylsingel da den kom i 1982. Jeg husker at min far så litt skjevt til den musikksmak jeg dermed utviste, og da han leste en mindre begeistret anmeldelse av plata i lokalavisen på Gjøvik, gjorde han meg oppmerksom på den lokale smaksdommerens sikkert høyt kvalifiserte mening ved å klippe ut anmeldelsen og lime den på coveret til min gule vinylsingel. Dette var, etter min daværende mening, svært lite metal å gjøre med andres plater. Det var virkelig rett før det skjedde noe destruktivt med hans orgel-Lper, men heldigvis er jeg velsignet med en viss evne til å bite slikt i meg. På den annen side: Det er slik innbitte Motörhead-fans blir til.
You know me, evil eye
You know me, prepare to die
You know me, the snakebite kiss
Devil's grip, the Iron Fist
Jada. Moro var det. Bortsett fra at da vi gikk på bussen hjem, ble vi kalt "gubbene" av to damer i 50-åra. Jeg antydet at det kanskje var "guttene" hun mente, damen bak oss busskøen. Men det var det visst ikke. Nåja, Lemmy er 62. Og hvis jeg er så stygg som ham når jeg kommer i den alderen, har jeg lite å klage på.
Ace of Spades i bluegrass-versjon.
I tell you I'm your man
Litt trøtt, nå.
Egentlig kommer det av en to-timers middagslur, noe som selvsagt sender hjernebølger og biorytmer rett i nattmodus og gjør at jeg trenger minst like lang tid til å våkne. Og når man endelig våkner skikkelig, er klokka ti om kvelden og det er på tide å tenke på å legge seg, for det er jo torsdag og arbeidsdag i morgen, må vite. Men da får du ikke sovne i det hele tatt før langt over midnatt og mange frustrasjoner.
Moralen er at ettermiddagslurer er fandens verk.
Vanligvis bedriver jeg ikke slikt (fandens verk) i det hele tatt, hvertfall ikke ettermiddagslurer, men jeg kom veldig sent hjem onsdag, og det var altså fordi jeg, som en mann i min neste alder hadde hørt godguttene i Motörhead for første gang.
Og du verden, så moro. Min med-headbanger Harald og jeg var spente på lydnivået, som jo bandet er herostratisk berømte for. Vi var vel enige om at det var levelig, men etter fem minutter måtte jeg frem med proppene. Dessuten sto vi ikke rett foran høyttalerne, og vi fant vel ut at vi hørte helt fint der vi sto. Joda.
Og Ace of Spades var ekstranummer. Sikkert lurt å ikke svi av den tidlig i konserten. Jeg hadde for øvrig noen andre favoritter, blant annet Iron Fist, som jeg kjøpte på en gul vinylsingel da den kom i 1982. Jeg husker at min far så litt skjevt til den musikksmak jeg dermed utviste, og da han leste en mindre begeistret anmeldelse av plata i lokalavisen på Gjøvik, gjorde han meg oppmerksom på den lokale smaksdommerens sikkert høyt kvalifiserte mening ved å klippe ut anmeldelsen og lime den på coveret til min gule vinylsingel. Dette var, etter min daværende mening, svært lite metal å gjøre med andres plater. Det var virkelig rett før det skjedde noe destruktivt med hans orgel-Lper, men heldigvis er jeg velsignet med en viss evne til å bite slikt i meg. På den annen side: Det er slik innbitte Motörhead-fans blir til.
Jada. Moro var det. Bortsett fra at da vi gikk på bussen hjem, ble vi kalt "gubbene" av to damer i 50-åra. Jeg antydet at det kanskje var "guttene" hun mente, damen bak oss busskøen. Men det var det visst ikke. Nåja, Lemmy er 62. Og hvis jeg er så stygg som ham når jeg kommer i den alderen, har jeg lite å klage på.
Ace of Spades i bluegrass-versjon.
Egentlig kommer det av en to-timers middagslur, noe som selvsagt sender hjernebølger og biorytmer rett i nattmodus og gjør at jeg trenger minst like lang tid til å våkne. Og når man endelig våkner skikkelig, er klokka ti om kvelden og det er på tide å tenke på å legge seg, for det er jo torsdag og arbeidsdag i morgen, må vite. Men da får du ikke sovne i det hele tatt før langt over midnatt og mange frustrasjoner.
Moralen er at ettermiddagslurer er fandens verk.
Vanligvis bedriver jeg ikke slikt (fandens verk) i det hele tatt, hvertfall ikke ettermiddagslurer, men jeg kom veldig sent hjem onsdag, og det var altså fordi jeg, som en mann i min neste alder hadde hørt godguttene i Motörhead for første gang.
Og du verden, så moro. Min med-headbanger Harald og jeg var spente på lydnivået, som jo bandet er herostratisk berømte for. Vi var vel enige om at det var levelig, men etter fem minutter måtte jeg frem med proppene. Dessuten sto vi ikke rett foran høyttalerne, og vi fant vel ut at vi hørte helt fint der vi sto. Joda.
Og Ace of Spades var ekstranummer. Sikkert lurt å ikke svi av den tidlig i konserten. Jeg hadde for øvrig noen andre favoritter, blant annet Iron Fist, som jeg kjøpte på en gul vinylsingel da den kom i 1982. Jeg husker at min far så litt skjevt til den musikksmak jeg dermed utviste, og da han leste en mindre begeistret anmeldelse av plata i lokalavisen på Gjøvik, gjorde han meg oppmerksom på den lokale smaksdommerens sikkert høyt kvalifiserte mening ved å klippe ut anmeldelsen og lime den på coveret til min gule vinylsingel. Dette var, etter min daværende mening, svært lite metal å gjøre med andres plater. Det var virkelig rett før det skjedde noe destruktivt med hans orgel-Lper, men heldigvis er jeg velsignet med en viss evne til å bite slikt i meg. På den annen side: Det er slik innbitte Motörhead-fans blir til.
You know me, evil eye
You know me, prepare to die
You know me, the snakebite kiss
Devil's grip, the Iron Fist
Jada. Moro var det. Bortsett fra at da vi gikk på bussen hjem, ble vi kalt "gubbene" av to damer i 50-åra. Jeg antydet at det kanskje var "guttene" hun mente, damen bak oss busskøen. Men det var det visst ikke. Nåja, Lemmy er 62. Og hvis jeg er så stygg som ham når jeg kommer i den alderen, har jeg lite å klage på.
Ace of Spades i bluegrass-versjon.
søndag 2. desember 2007
Få meg på teater, for faen
Og i serien "Øystein støtter kulturlivet også på et mer nasjonalt plan, siden han likevel var i Oslo" har vi idag kommet til Det Norske Teatrets oppsetning av "Få meg på, for faen" basert på boken av Olaug Nilsen.
Kort fortalt (hah! Det blir nok mye av) var stykket rasende morsomt. Vi lodde og lodde. Og ikke så frimodig at det ble pinlig, heller. Jeg tror at mange kjenner seg igjen i humoren og språket til Nilsen fordi det minner om en stil mange bruker når de skriver tullball på nettet: Blandingen av selvutslettende selvironi i de detaljerte beskrivelsene av hverdagslige hendelser - jo mer trivielt, jo bedre - og referanser til musikk og medier man kjenner igjen. Og da må man vite hvorfor det er morsomt med Rune Rudbergs "Ut mot havet", avsunget i det dypeste alvor.
En anmelder mente at dette var teaterets forsøk på å komme "den seksualfikserte ungdommen i møte".
Jeg tror kanskje ikke anmelder Strindberg kjente seg igjen i stykkets tone og humor, eller at hun skjønte helt hvorfor det morsomme var morsomt. For jeg følte meg veldig bekvem med humoren uten at jeg nødvendigvis står i den seksualfikserte ungdommens rekker.
Men altså.
Det er alltid en udelt glede å se teater på det Norske, dette stykket intet unntak. Jeg har alltid hatt litt blandede følelser for Pia Tjelta, litt fordi hennes filmroller ofte har lidd av Demi Moore-syken, nemlig at de trykker hennes skjønnhet og sex appeal ned over hodet på deg. Så derfor var det mye mer sympatisk å se henne som den klossete søte vaskevikaren og studenten Maria. Og Charlotte Frogner ypperlig som Alma. Og han typen i postingen under som litt av hvert.
At dialekten de tilstrebet var relativt ubestemmelig hører liksom med på det Norske Teater. Det er litt av sjarmen.
Kort fortalt (hah! Det blir nok mye av) var stykket rasende morsomt. Vi lodde og lodde. Og ikke så frimodig at det ble pinlig, heller. Jeg tror at mange kjenner seg igjen i humoren og språket til Nilsen fordi det minner om en stil mange bruker når de skriver tullball på nettet: Blandingen av selvutslettende selvironi i de detaljerte beskrivelsene av hverdagslige hendelser - jo mer trivielt, jo bedre - og referanser til musikk og medier man kjenner igjen. Og da må man vite hvorfor det er morsomt med Rune Rudbergs "Ut mot havet", avsunget i det dypeste alvor.
En anmelder mente at dette var teaterets forsøk på å komme "den seksualfikserte ungdommen i møte".
Jeg tror kanskje ikke anmelder Strindberg kjente seg igjen i stykkets tone og humor, eller at hun skjønte helt hvorfor det morsomme var morsomt. For jeg følte meg veldig bekvem med humoren uten at jeg nødvendigvis står i den seksualfikserte ungdommens rekker.
Men altså.
Det er alltid en udelt glede å se teater på det Norske, dette stykket intet unntak. Jeg har alltid hatt litt blandede følelser for Pia Tjelta, litt fordi hennes filmroller ofte har lidd av Demi Moore-syken, nemlig at de trykker hennes skjønnhet og sex appeal ned over hodet på deg. Så derfor var det mye mer sympatisk å se henne som den klossete søte vaskevikaren og studenten Maria. Og Charlotte Frogner ypperlig som Alma. Og han typen i postingen under som litt av hvert.
At dialekten de tilstrebet var relativt ubestemmelig hører liksom med på det Norske Teater. Det er litt av sjarmen.
Få meg på teater, for faen
Og i serien "Øystein støtter kulturlivet også på et mer nasjonalt plan, siden han likevel var i Oslo" har vi idag kommet til Det Norske Teatrets oppsetning av "Få meg på, for faen" basert på boken av Olaug Nilsen.
Kort fortalt (hah! Det blir nok mye av) var stykket rasende morsomt. Vi lodde og lodde. Og ikke så frimodig at det ble pinlig, heller. Jeg tror at mange kjenner seg igjen i humoren og språket til Nilsen fordi det minner om en stil mange bruker når de skriver tullball på nettet: Blandingen av selvutslettende selvironi i de detaljerte beskrivelsene av hverdagslige hendelser - jo mer trivielt, jo bedre - og referanser til musikk og medier man kjenner igjen. Og da må man vite hvorfor det er morsomt med Rune Rudbergs "Ut mot havet", avsunget i det dypeste alvor.
En anmelder mente at dette var teaterets forsøk på å komme "den seksualfikserte ungdommen i møte".
Jeg tror kanskje ikke anmelder Strindberg kjente seg igjen i stykkets tone og humor, eller at hun skjønte helt hvorfor det morsomme var morsomt. For jeg følte meg veldig bekvem med humoren uten at jeg nødvendigvis står i den seksualfikserte ungdommens rekker.
Men altså.
Det er alltid en udelt glede å se teater på det Norske, dette stykket intet unntak. Jeg har alltid hatt litt blandede følelser for Pia Tjelta, litt fordi hennes filmroller ofte har lidd av Demi Moore-syken, nemlig at de trykker hennes skjønnhet og sex appeal ned over hodet på deg. Så derfor var det mye mer sympatisk å se henne som den klossete søte vaskevikaren og studenten Maria. Og Charlotte Frogner ypperlig som Alma. Og han typen i postingen under som litt av hvert.
At dialekten de tilstrebet var relativt ubestemmelig hører liksom med på det Norske Teater. Det er litt av sjarmen.
Kort fortalt (hah! Det blir nok mye av) var stykket rasende morsomt. Vi lodde og lodde. Og ikke så frimodig at det ble pinlig, heller. Jeg tror at mange kjenner seg igjen i humoren og språket til Nilsen fordi det minner om en stil mange bruker når de skriver tullball på nettet: Blandingen av selvutslettende selvironi i de detaljerte beskrivelsene av hverdagslige hendelser - jo mer trivielt, jo bedre - og referanser til musikk og medier man kjenner igjen. Og da må man vite hvorfor det er morsomt med Rune Rudbergs "Ut mot havet", avsunget i det dypeste alvor.
En anmelder mente at dette var teaterets forsøk på å komme "den seksualfikserte ungdommen i møte".
Jeg tror kanskje ikke anmelder Strindberg kjente seg igjen i stykkets tone og humor, eller at hun skjønte helt hvorfor det morsomme var morsomt. For jeg følte meg veldig bekvem med humoren uten at jeg nødvendigvis står i den seksualfikserte ungdommens rekker.
Men altså.
Det er alltid en udelt glede å se teater på det Norske, dette stykket intet unntak. Jeg har alltid hatt litt blandede følelser for Pia Tjelta, litt fordi hennes filmroller ofte har lidd av Demi Moore-syken, nemlig at de trykker hennes skjønnhet og sex appeal ned over hodet på deg. Så derfor var det mye mer sympatisk å se henne som den klossete søte vaskevikaren og studenten Maria. Og Charlotte Frogner ypperlig som Alma. Og han typen i postingen under som litt av hvert.
At dialekten de tilstrebet var relativt ubestemmelig hører liksom med på det Norske Teater. Det er litt av sjarmen.
Få meg på teater, for faen
Og i serien "Øystein støtter kulturlivet også på et mer nasjonalt plan, siden han likevel var i Oslo" har vi idag kommet til Det Norske Teatrets oppsetning av "Få meg på, for faen" basert på boken av Olaug Nilsen.
Kort fortalt (hah! Det blir nok mye av) var stykket rasende morsomt. Vi lodde og lodde. Og ikke så frimodig at det ble pinlig, heller. Jeg tror at mange kjenner seg igjen i humoren og språket til Nilsen fordi det minner om en stil mange bruker når de skriver tullball på nettet: Blandingen av selvutslettende selvironi i de detaljerte beskrivelsene av hverdagslige hendelser - jo mer trivielt, jo bedre - og referanser til musikk og medier man kjenner igjen. Og da må man vite hvorfor det er morsomt med Rune Rudbergs "Ut mot havet", avsunget i det dypeste alvor.
En anmelder mente at dette var teaterets forsøk på å komme "den seksualfikserte ungdommen i møte".
Jeg tror kanskje ikke anmelder Strindberg kjente seg igjen i stykkets tone og humor, eller at hun skjønte helt hvorfor det morsomme var morsomt. For jeg følte meg veldig bekvem med humoren uten at jeg nødvendigvis står i den seksualfikserte ungdommens rekker.
Men altså.
Det er alltid en udelt glede å se teater på det Norske, dette stykket intet unntak. Jeg har alltid hatt litt blandede følelser for Pia Tjelta, litt fordi hennes filmroller ofte har lidd av Demi Moore-syken, nemlig at de trykker hennes skjønnhet og sex appeal ned over hodet på deg. Så derfor var det mye mer sympatisk å se henne som den klossete søte vaskevikaren og studenten Maria. Og Charlotte Frogner ypperlig som Alma. Og han typen i postingen under som litt av hvert.
At dialekten de tilstrebet var relativt ubestemmelig hører liksom med på det Norske Teater. Det er litt av sjarmen.
Kort fortalt (hah! Det blir nok mye av) var stykket rasende morsomt. Vi lodde og lodde. Og ikke så frimodig at det ble pinlig, heller. Jeg tror at mange kjenner seg igjen i humoren og språket til Nilsen fordi det minner om en stil mange bruker når de skriver tullball på nettet: Blandingen av selvutslettende selvironi i de detaljerte beskrivelsene av hverdagslige hendelser - jo mer trivielt, jo bedre - og referanser til musikk og medier man kjenner igjen. Og da må man vite hvorfor det er morsomt med Rune Rudbergs "Ut mot havet", avsunget i det dypeste alvor.
En anmelder mente at dette var teaterets forsøk på å komme "den seksualfikserte ungdommen i møte".
Jeg tror kanskje ikke anmelder Strindberg kjente seg igjen i stykkets tone og humor, eller at hun skjønte helt hvorfor det morsomme var morsomt. For jeg følte meg veldig bekvem med humoren uten at jeg nødvendigvis står i den seksualfikserte ungdommens rekker.
Men altså.
Det er alltid en udelt glede å se teater på det Norske, dette stykket intet unntak. Jeg har alltid hatt litt blandede følelser for Pia Tjelta, litt fordi hennes filmroller ofte har lidd av Demi Moore-syken, nemlig at de trykker hennes skjønnhet og sex appeal ned over hodet på deg. Så derfor var det mye mer sympatisk å se henne som den klossete søte vaskevikaren og studenten Maria. Og Charlotte Frogner ypperlig som Alma. Og han typen i postingen under som litt av hvert.
At dialekten de tilstrebet var relativt ubestemmelig hører liksom med på det Norske Teater. Det er litt av sjarmen.
Dagens skilt ved fødselen
MAD-Tv-stjerne Michael Macdonald ...
...og skuespiller på det Norske Teatret Pål Sverre Valheim Hagen.
Kanskje ikke bildene var så overbevisende denne gangen, men hr. Valheim Hagen i levende live ligner veldig, altså.
Dagens skilt ved fødselen
MAD-Tv-stjerne Michael Macdonald ...
...og skuespiller på det Norske Teatret Pål Sverre Valheim Hagen.
Kanskje ikke bildene var så overbevisende denne gangen, men hr. Valheim Hagen i levende live ligner veldig, altså.
Dagens skilt ved fødselen
MAD-Tv-stjerne Michael Macdonald ...
...og skuespiller på det Norske Teatret Pål Sverre Valheim Hagen.
Kanskje ikke bildene var så overbevisende denne gangen, men hr. Valheim Hagen i levende live ligner veldig, altså.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
