Akkurat nå leser jeg..

...hah! Jeg får lest mye, skjønneru. Jeg kunne ha, men det hadde gått på bekostning av andre viktige ting, som å være far og kjæreste og sånt. Men i alle fall:

• Espen Haavardsholm :"Øst for Eden: En biografi om Johan Borgen"



• Stian Bromark og Dag herbjørnsrud:" Blanke løgner,skitne sannheter: En kritikk av det nye verdensbildet"



• Wenche Blomberg: "Galskapens hus: Internering og utskilling i Norge 1550-1850"

Den første er av en eller annen grunn veldig fascinerende. Jeg tror jeg er litt svak for den generasjonen forfattere Borgen var en del av, de kulturradikale besteborgerlige intellektuelle på 50-tallet; Odd Eidem, André Bjerke og sånn.

Den andre er befriende etter et år hvor jeg har blitt tutet ørene fulle av enkle svar på vanskelige spørsmål. Visste du at WTC er tegnet med Mekka som forbilde?




Den tredje er spennende om fengsling, internering, innesperring av syke, gale, kriminelle, fattige og de mange som enten var alt på en gang eller befant seg et sted midt i mellom alt.

Jeg tror jeg er veldig lei alle med store munner og harde tastetrykk som mener at det er et riktig svar på ethvert spørsmål. Jeg er overbevist om at hodene våre fremdeles er beregnet på et ikkemoderne samfunn, der man kun forholdt seg til det man hadde rundt seg, og ikke trengte å vite noe om eller mene noe om annet enn det som foregikk i ens egen nærmeste sfære. Nå er informasjon så tilgjengelig (hvilket er et understatement; en hel del informasjon får vi enten vi vil eller ikke) så reagerer mange med en av to innstillinger: Enten blir de totalt apatiske (og er stolt av det), eller så sliter de med å konstruere "sin egen mening" som de gjerne kopierer fra en eller annen som de vil ligne på/ligge med/identifisere seg med. Og slike holdninger - spesielt når de skal mene noe om ALT - kan ikke bli nyanserte eller (HAH!) reflekterte. Ingen på jordens overflate er i stand til å ha reflekterte, fornuftige og nyanserte oppfatninger om alt media presser opp i ansiktene våre. Hvertfall ikke jeg. Og det tror jeg er grunnen til at så mange egenutnevnte super-synsere forteller oss at verden er svart og hvit og at det finnes ett riktig svar på alle spørsmål. Hvilket det overhodet ikke gjør. Boka til Bromark og Herbjørnsrud bruker uttrykket "ren historie" og "uren historie" i den forstand at den "rene" har klare skillelinjer (godt/ondt, sant/feil, kristent/muslimsk, europeisk/afrikansk og nytt/gammelt), mens den "urene" er slik verden er: mye henger sammen med mye. Mye kommer av mye. Mye er litt sant og litt falskt, litt nytt og litt gammelt. Men det er så skrekkelig vanskelig å forholde seg til.

Jeg vet mye om hva jeg ikke vet, og det viktigste jeg kan gjøre med det, er a) å erkjenne hva jeg ikke vet så mye om, og derved avholde meg fra å ha sterke oppfatninger om det, og b) å informere og opplyse meg selv etter beste evne om det jeg interesserer meg for (evt. det jeg må vite noe om). Men det er slett ikke alt jeg må interessere meg for eller mene noe om, faktisk.

Akkurat nå leser jeg..

...hah! Jeg får lest mye, skjønneru. Jeg kunne ha, men det hadde gått på bekostning av andre viktige ting, som å være far og kjæreste og sånt. Men i alle fall:

• Espen Haavardsholm :"Øst for Eden: En biografi om Johan Borgen"



• Stian Bromark og Dag herbjørnsrud:" Blanke løgner,skitne sannheter: En kritikk av det nye verdensbildet"



• Wenche Blomberg: "Galskapens hus: Internering og utskilling i Norge 1550-1850"

Den første er av en eller annen grunn veldig fascinerende. Jeg tror jeg er litt svak for den generasjonen forfattere Borgen var en del av, de kulturradikale besteborgerlige intellektuelle på 50-tallet; Odd Eidem, André Bjerke og sånn.

Den andre er befriende etter et år hvor jeg har blitt tutet ørene fulle av enkle svar på vanskelige spørsmål. Visste du at WTC er tegnet med Mekka som forbilde?




Den tredje er spennende om fengsling, internering, innesperring av syke, gale, kriminelle, fattige og de mange som enten var alt på en gang eller befant seg et sted midt i mellom alt.

Jeg tror jeg er veldig lei alle med store munner og harde tastetrykk som mener at det er et riktig svar på ethvert spørsmål. Jeg er overbevist om at hodene våre fremdeles er beregnet på et ikkemoderne samfunn, der man kun forholdt seg til det man hadde rundt seg, og ikke trengte å vite noe om eller mene noe om annet enn det som foregikk i ens egen nærmeste sfære. Nå er informasjon så tilgjengelig (hvilket er et understatement; en hel del informasjon får vi enten vi vil eller ikke) så reagerer mange med en av to innstillinger: Enten blir de totalt apatiske (og er stolt av det), eller så sliter de med å konstruere "sin egen mening" som de gjerne kopierer fra en eller annen som de vil ligne på/ligge med/identifisere seg med. Og slike holdninger - spesielt når de skal mene noe om ALT - kan ikke bli nyanserte eller (HAH!) reflekterte. Ingen på jordens overflate er i stand til å ha reflekterte, fornuftige og nyanserte oppfatninger om alt media presser opp i ansiktene våre. Hvertfall ikke jeg. Og det tror jeg er grunnen til at så mange egenutnevnte super-synsere forteller oss at verden er svart og hvit og at det finnes ett riktig svar på alle spørsmål. Hvilket det overhodet ikke gjør. Boka til Bromark og Herbjørnsrud bruker uttrykket "ren historie" og "uren historie" i den forstand at den "rene" har klare skillelinjer (godt/ondt, sant/feil, kristent/muslimsk, europeisk/afrikansk og nytt/gammelt), mens den "urene" er slik verden er: mye henger sammen med mye. Mye kommer av mye. Mye er litt sant og litt falskt, litt nytt og litt gammelt. Men det er så skrekkelig vanskelig å forholde seg til.

Jeg vet mye om hva jeg ikke vet, og det viktigste jeg kan gjøre med det, er a) å erkjenne hva jeg ikke vet så mye om, og derved avholde meg fra å ha sterke oppfatninger om det, og b) å informere og opplyse meg selv etter beste evne om det jeg interesserer meg for (evt. det jeg må vite noe om). Men det er slett ikke alt jeg må interessere meg for eller mene noe om, faktisk.

Akkurat nå leser jeg..

...hah! Jeg får lest mye, skjønneru. Jeg kunne ha, men det hadde gått på bekostning av andre viktige ting, som å være far og kjæreste og sånt. Men i alle fall:

• Espen Haavardsholm :"Øst for Eden: En biografi om Johan Borgen"



• Stian Bromark og Dag herbjørnsrud:" Blanke løgner,skitne sannheter: En kritikk av det nye verdensbildet"



• Wenche Blomberg: "Galskapens hus: Internering og utskilling i Norge 1550-1850"

Den første er av en eller annen grunn veldig fascinerende. Jeg tror jeg er litt svak for den generasjonen forfattere Borgen var en del av, de kulturradikale besteborgerlige intellektuelle på 50-tallet; Odd Eidem, André Bjerke og sånn.

Den andre er befriende etter et år hvor jeg har blitt tutet ørene fulle av enkle svar på vanskelige spørsmål. Visste du at WTC er tegnet med Mekka som forbilde?




Den tredje er spennende om fengsling, internering, innesperring av syke, gale, kriminelle, fattige og de mange som enten var alt på en gang eller befant seg et sted midt i mellom alt.

Jeg tror jeg er veldig lei alle med store munner og harde tastetrykk som mener at det er et riktig svar på ethvert spørsmål. Jeg er overbevist om at hodene våre fremdeles er beregnet på et ikkemoderne samfunn, der man kun forholdt seg til det man hadde rundt seg, og ikke trengte å vite noe om eller mene noe om annet enn det som foregikk i ens egen nærmeste sfære. Nå er informasjon så tilgjengelig (hvilket er et understatement; en hel del informasjon får vi enten vi vil eller ikke) så reagerer mange med en av to innstillinger: Enten blir de totalt apatiske (og er stolt av det), eller så sliter de med å konstruere "sin egen mening" som de gjerne kopierer fra en eller annen som de vil ligne på/ligge med/identifisere seg med. Og slike holdninger - spesielt når de skal mene noe om ALT - kan ikke bli nyanserte eller (HAH!) reflekterte. Ingen på jordens overflate er i stand til å ha reflekterte, fornuftige og nyanserte oppfatninger om alt media presser opp i ansiktene våre. Hvertfall ikke jeg. Og det tror jeg er grunnen til at så mange egenutnevnte super-synsere forteller oss at verden er svart og hvit og at det finnes ett riktig svar på alle spørsmål. Hvilket det overhodet ikke gjør. Boka til Bromark og Herbjørnsrud bruker uttrykket "ren historie" og "uren historie" i den forstand at den "rene" har klare skillelinjer (godt/ondt, sant/feil, kristent/muslimsk, europeisk/afrikansk og nytt/gammelt), mens den "urene" er slik verden er: mye henger sammen med mye. Mye kommer av mye. Mye er litt sant og litt falskt, litt nytt og litt gammelt. Men det er så skrekkelig vanskelig å forholde seg til.

Jeg vet mye om hva jeg ikke vet, og det viktigste jeg kan gjøre med det, er a) å erkjenne hva jeg ikke vet så mye om, og derved avholde meg fra å ha sterke oppfatninger om det, og b) å informere og opplyse meg selv etter beste evne om det jeg interesserer meg for (evt. det jeg må vite noe om). Men det er slett ikke alt jeg må interessere meg for eller mene noe om, faktisk.

Jeg er en fredsæl mann, men jeg kommer til å slå den neste som sier noe om "julestemning" når det snør. Les på munnen min: ALL NEDBØR ER DRITTVÆR.


Capisce?

Jeg er en fredsæl mann, men jeg kommer til å slå den neste som sier noe om "julestemning" når det snør. Les på munnen min: ALL NEDBØR ER DRITTVÆR.


Capisce?

Jeg er en fredsæl mann, men jeg kommer til å slå den neste som sier noe om "julestemning" når det snør. Les på munnen min: ALL NEDBØR ER DRITTVÆR.


Capisce?

Profeten taler

Geir Arne Moi på no.alt.frustrasjoner 28.11.02:

Og sannelig sannelig sier jeg Eder: det skal komme en gylden kvige fra Himmelen med tre bein og sølvhale, som skal raute sju ganger før Hanen legger Det Store Egget. På den siste dag skal Egget åpenbares og Den Dystre Grevling skal stige fram og dømme sløve og spake.



Da skal de middelaldrende herrer lete etter noe de ikke finner der det pleide å være, ting som nå befinner seg i andre skuffer og til og med i andre skap enn det de var før. Og ingen vil lenger finne sine småpenger og noe ubestemmelig grått og halvrundt skal stjele oppmerksomheten til de som ennå leter.



Slik blir det.



GaM

Profeten taler

Geir Arne Moi på no.alt.frustrasjoner 28.11.02:

Og sannelig sannelig sier jeg Eder: det skal komme en gylden kvige fra Himmelen med tre bein og sølvhale, som skal raute sju ganger før Hanen legger Det Store Egget. På den siste dag skal Egget åpenbares og Den Dystre Grevling skal stige fram og dømme sløve og spake.



Da skal de middelaldrende herrer lete etter noe de ikke finner der det pleide å være, ting som nå befinner seg i andre skuffer og til og med i andre skap enn det de var før. Og ingen vil lenger finne sine småpenger og noe ubestemmelig grått og halvrundt skal stjele oppmerksomheten til de som ennå leter.



Slik blir det.



GaM

Profeten taler

Geir Arne Moi på no.alt.frustrasjoner 28.11.02:

Og sannelig sannelig sier jeg Eder: det skal komme en gylden kvige fra Himmelen med tre bein og sølvhale, som skal raute sju ganger før Hanen legger Det Store Egget. På den siste dag skal Egget åpenbares og Den Dystre Grevling skal stige fram og dømme sløve og spake.



Da skal de middelaldrende herrer lete etter noe de ikke finner der det pleide å være, ting som nå befinner seg i andre skuffer og til og med i andre skap enn det de var før. Og ingen vil lenger finne sine småpenger og noe ubestemmelig grått og halvrundt skal stjele oppmerksomheten til de som ennå leter.



Slik blir det.



GaM

Ekstra frustrasjon i anledning mandagen: At jeg så på én time av "Indecent proposal". Én time av mitt liv som jeg aldri får igjen!

Filmen var elendig når den kom, og den er elendig nå. Demi Moore går meg på nervene. Hun spiller som en sekk basmati-ris. Jeg kan ikke fordra når filmer truer på oss kvinner (eller menn) og forlanger at vi skal finne dem tiltrekkende, uten at de behøver å utvise et eneste grann av utstråling, sjarm eller talent (Jeg har ikke sett filmen "Barb Wire" med Pamela Anderson, men det foresvever meg at den er full av denslags).

Noe av det som gjør Demi Moore så irriterende, både i denne filmen, "Ghost" og absolutt i gigakalkunen "Striptease", er at hun bare tasser rundt med det ene uttrykket hun har; det storøyde, furtne sytefjeset som sier "bare du får sett nok nærbilder av meg, så skjønner du hvor uimotståelig jeg er". Og det blir bare komisk i scenen hvor hun har hatt lykkelig ekteskapelig omgang med Woody Harrelson (a propos å spille som en sekk, liksom) og ligger utstrakt på sengen, kameraet glir dvelende nedover hennes endeparti, og det er så pinlig åpenbart at det er forventet at vi formelig skal hikste av henrykkelse. Men det gjør vi ikke. Det hjelper heller ikke på henrykkelsen at hun etter hyrdestunden har sørget for å iføre seg et av de minst lekre og eggende kvinneplagg av vår tid; en diger rynkete bomullstruse som ser ut som den er tygd og spyttet ut igjen. Sikkert en "Sloggi Demi". (Og hva Robert Redford betalte en million dollar for, er det ingen som aner, selv det var basis for hele historien.)



Filmen ble i sin tid omgitt av uforholdsmessige mengder hype (i likhet med en annen halvdårlig amerikansk film der stjernene kledde litt av seg, "Basic Instinct") og i England ble den markedsført med spørsmålet "What would you do?" på posteren. Standupperinnen Jo Brand skjønte ikke hva problemet var i det hele tatt:



"Robert Redford? I'd shag him for a tenner! Come on!"

Ekstra frustrasjon i anledning mandagen: At jeg så på én time av "Indecent proposal". Én time av mitt liv som jeg aldri får igjen!

Filmen var elendig når den kom, og den er elendig nå. Demi Moore går meg på nervene. Hun spiller som en sekk basmati-ris. Jeg kan ikke fordra når filmer truer på oss kvinner (eller menn) og forlanger at vi skal finne dem tiltrekkende, uten at de behøver å utvise et eneste grann av utstråling, sjarm eller talent (Jeg har ikke sett filmen "Barb Wire" med Pamela Anderson, men det foresvever meg at den er full av denslags).

Noe av det som gjør Demi Moore så irriterende, både i denne filmen, "Ghost" og absolutt i gigakalkunen "Striptease", er at hun bare tasser rundt med det ene uttrykket hun har; det storøyde, furtne sytefjeset som sier "bare du får sett nok nærbilder av meg, så skjønner du hvor uimotståelig jeg er". Og det blir bare komisk i scenen hvor hun har hatt lykkelig ekteskapelig omgang med Woody Harrelson (a propos å spille som en sekk, liksom) og ligger utstrakt på sengen, kameraet glir dvelende nedover hennes endeparti, og det er så pinlig åpenbart at det er forventet at vi formelig skal hikste av henrykkelse. Men det gjør vi ikke. Det hjelper heller ikke på henrykkelsen at hun etter hyrdestunden har sørget for å iføre seg et av de minst lekre og eggende kvinneplagg av vår tid; en diger rynkete bomullstruse som ser ut som den er tygd og spyttet ut igjen. Sikkert en "Sloggi Demi". (Og hva Robert Redford betalte en million dollar for, er det ingen som aner, selv det var basis for hele historien.)



Filmen ble i sin tid omgitt av uforholdsmessige mengder hype (i likhet med en annen halvdårlig amerikansk film der stjernene kledde litt av seg, "Basic Instinct") og i England ble den markedsført med spørsmålet "What would you do?" på posteren. Standupperinnen Jo Brand skjønte ikke hva problemet var i det hele tatt:



"Robert Redford? I'd shag him for a tenner! Come on!"

Ekstra frustrasjon i anledning mandagen: At jeg så på én time av "Indecent proposal". Én time av mitt liv som jeg aldri får igjen!

Filmen var elendig når den kom, og den er elendig nå. Demi Moore går meg på nervene. Hun spiller som en sekk basmati-ris. Jeg kan ikke fordra når filmer truer på oss kvinner (eller menn) og forlanger at vi skal finne dem tiltrekkende, uten at de behøver å utvise et eneste grann av utstråling, sjarm eller talent (Jeg har ikke sett filmen "Barb Wire" med Pamela Anderson, men det foresvever meg at den er full av denslags).

Noe av det som gjør Demi Moore så irriterende, både i denne filmen, "Ghost" og absolutt i gigakalkunen "Striptease", er at hun bare tasser rundt med det ene uttrykket hun har; det storøyde, furtne sytefjeset som sier "bare du får sett nok nærbilder av meg, så skjønner du hvor uimotståelig jeg er". Og det blir bare komisk i scenen hvor hun har hatt lykkelig ekteskapelig omgang med Woody Harrelson (a propos å spille som en sekk, liksom) og ligger utstrakt på sengen, kameraet glir dvelende nedover hennes endeparti, og det er så pinlig åpenbart at det er forventet at vi formelig skal hikste av henrykkelse. Men det gjør vi ikke. Det hjelper heller ikke på henrykkelsen at hun etter hyrdestunden har sørget for å iføre seg et av de minst lekre og eggende kvinneplagg av vår tid; en diger rynkete bomullstruse som ser ut som den er tygd og spyttet ut igjen. Sikkert en "Sloggi Demi". (Og hva Robert Redford betalte en million dollar for, er det ingen som aner, selv det var basis for hele historien.)



Filmen ble i sin tid omgitt av uforholdsmessige mengder hype (i likhet med en annen halvdårlig amerikansk film der stjernene kledde litt av seg, "Basic Instinct") og i England ble den markedsført med spørsmålet "What would you do?" på posteren. Standupperinnen Jo Brand skjønte ikke hva problemet var i det hele tatt:



"Robert Redford? I'd shag him for a tenner! Come on!"

Det at Lillehammer fikk arrangere dette skirennet i 1994 var starten på en hittil uavbrutt delir i masturbatorisk egendyrkelse, en orgie i rosemaling, rakfisk, gammelost og skigåing. Alle gikk inn i en kollektiv psykose av distrikts-nasjonalisme og det var ikke den gamle skikk, tradisjonelle særhet eller lokale snodighet som ikke ble opphøyet til kulturelle skatter og tillagt egenverdi. Alt man kledde seg i, spiste, sa eller gjorde i hele Gudbrandsdalen ble ansett for å ha universell interesse og evig verdi. I tillegg kom alle de symboler, institusjoner og aktivitetere som ble konstruert til OL og prakket på alle mennesker som var så helvetes uheldige å befinne seg innen en omkrets av Lillehammer på femti tusen kilometer, eller var belemret med massemedier eller i det hele tatt omgitt av andre.

En overbetalt designer-prostituert hostet opp piktogrammer som skulle illustrere de forskjellige sportsgrenene, og produserte noen groteske, vanskapte, stygge og på ingen måte interessante symboler som ble spredt vidt og bredt, og så skulle vi liksom tro at disse designmessige makkverkene var basert på en helleristning som liksom fremstiller en eller annen steinaldermann på ski.
Og den mest brukte og latterlige av dem var "Fakkelmannen", som man forelsket seg i en slik grad at man brukte en formue for å få hogd skogen snau i en fjellskråning ved Øyer akkurat i fasong av "Fakkelmannen", slik at man skal glo på den når man kjører forbi Hafjell, med det resultat at man skjener over i motgående kjørebane på E6, kolliderer med en møtende bil og dør eller blir invalid.

Alt som hadde noe med "fakkel" å gjøre, hadde et sus av olympiade over seg.


Nå, åtte år etterpå, fortoner store, tomme møtelokaler med navn som "Fakkgården" seg bare patetiske. Nesten like patetiske som folk som fremdeles går med de grenseløst heslige boblejakkene som ble utdelt til de usigelig salige heldige som fikk gleden av å være "frivillige" under OL, der de sto ute i tyve kuldegrader hele dagen og frøs kattunger på seg. Dette gresselige plagget er skittengrått med en mønster som også åpenbart var en del av den Store Designplanen under OL, et mønster som mest av alt ser ut som et steinras gjengitt med veldig lav oppløsning, eller et gulv der en seksåring har helt en kasse med Duplo utover. (Denne bisarre dekorasjonen pryder fremdeles i dag brevmalen som blir brukt i Oppland Fylkeskommune. Det ser mest av alt ut som om noen har sølt kaffe på brevarket.)

I en by som i slik ekstrem grad fremdeles lever på minnene fra den navlebeskuende orgasmen OL var, hadde jeg likevel trodd at man hadde et snev av kontakt med virkeligheten, at man i mange år kan gnukke sitt eget kollektive småby-ego, man at man før eller siden må tenke fremover, åtte år etter at den lille del av verden som brød seg om skisport (og det er en marginal del), glemte totalt både hva Norge, ski og absolutt hva "Lillyhammer" var.

Men nei.

De mest patriotiske og bortreiste nasjonalist-romantikerne i denne byen sitter i litt for innflytelsesrike stoler. De er politikere, og politikere vil bli gjenvalgt. Spesielt ordførere. Ordføreren i Lillehammer er populær, visstnok. Den beste måten å forbli populær på er å fiske med finmasket garn på Folkedypets bunn. Og sett i lys av at man i Folkedypet har stått med hodet solid plantet i bånngjørma i åtte år, lider man av visse vrangforestillinger. Disse vrangforestillingene må man oppmuntre og dyrke for at Folkedypet fremdeles skal synes at man er en kjerne-ordfører og gjenvelge seg.

En av de mest pinlige vrangforestillingene i Folkedypet er at Lillehammer skal arrangere OL en gang til. Javel. Jeg aner ikke om det har skjedd mange ganger at samme by får arrangere OL flere ganger, og jeg bryr meg heller ikke. Men det er usannsynlig. Noe annet er at man vil ha dette sinnssvake sirkuset i en liten treg innlandssmåby enda en gang.

Noe annet (og dette er det verste) er at man presterer å vedta at Lillehammer Kommune, som ikke har råd til noe som helst - skal betale 1,5 millioner kroner bare for å utrede muligheten for å søke. Utrede! Det betyr at man ikke skal gjøre noe, man skal bare skrive rapporter. Om hva da? Om at denne søvnige byen ved Mjøsa har knakende godt av en olympiade til?
Det er et simpelt retorisk triks å omregne store summer i sykehjemsplasser. Men 1,5 millioner blir en og annen sykehjemsplass. Det er kanskje også billig å se om man kunne gå tilbake til vanlige åpningstider på det kommunale biblioteket for en slik sum. Det er kanskje irrelevant å regne på om de kronene kunne hjelpe litt på veg for å få en av de tre store grunnskolene i byen ferdig restaurert etter at murpussen har drysset fra ytterveggene i flere år, og entrepenøren blir truet med dagbøter for å få elendigheten ferdig.

Alt dette kan bortforklares, og det er politikere svært dyktige til.
Men jeg skulle gjerne hørt disse flatpannede bygdepolitikerne forklare hvordan de kan forsvare å bruke en og en halv million på et luftslott - nei, ikke dét engang - en utredning om et luftslott.

Ikke rart at ordfører Synnøve Brenden Klemetsrud er populær. Ikke rart at ordfører Synnøve Brenden Klemetsrud har lyst til å bli gjenvalgt. Og da jeg så bilde av henne med "Ronald McDonald" t-skjorte, mens hun stekte pommes frites for et amerikansk konsern i den uendelig naive tro at hun bedrev stemmevennlig veldedighet for McDonalds' barnesykehus-bløff, slo det meg at det ikke var så rart at hun og hennes opportunistiske kolleger kunne legge en dynge av kugjødsel på møtebordet i kommunen, klappe hverandre på ryggen og si "se her, dere! Nå har vi funnet gull. Dette vil verden ha! Det lukter jo gammelost!"

Det at Lillehammer fikk arrangere dette skirennet i 1994 var starten på en hittil uavbrutt delir i masturbatorisk egendyrkelse, en orgie i rosemaling, rakfisk, gammelost og skigåing. Alle gikk inn i en kollektiv psykose av distrikts-nasjonalisme og det var ikke den gamle skikk, tradisjonelle særhet eller lokale snodighet som ikke ble opphøyet til kulturelle skatter og tillagt egenverdi. Alt man kledde seg i, spiste, sa eller gjorde i hele Gudbrandsdalen ble ansett for å ha universell interesse og evig verdi. I tillegg kom alle de symboler, institusjoner og aktivitetere som ble konstruert til OL og prakket på alle mennesker som var så helvetes uheldige å befinne seg innen en omkrets av Lillehammer på femti tusen kilometer, eller var belemret med massemedier eller i det hele tatt omgitt av andre.

En overbetalt designer-prostituert hostet opp piktogrammer som skulle illustrere de forskjellige sportsgrenene, og produserte noen groteske, vanskapte, stygge og på ingen måte interessante symboler som ble spredt vidt og bredt, og så skulle vi liksom tro at disse designmessige makkverkene var basert på en helleristning som liksom fremstiller en eller annen steinaldermann på ski.
Og den mest brukte og latterlige av dem var "Fakkelmannen", som man forelsket seg i en slik grad at man brukte en formue for å få hogd skogen snau i en fjellskråning ved Øyer akkurat i fasong av "Fakkelmannen", slik at man skal glo på den når man kjører forbi Hafjell, med det resultat at man skjener over i motgående kjørebane på E6, kolliderer med en møtende bil og dør eller blir invalid.

Alt som hadde noe med "fakkel" å gjøre, hadde et sus av olympiade over seg.


Nå, åtte år etterpå, fortoner store, tomme møtelokaler med navn som "Fakkgården" seg bare patetiske. Nesten like patetiske som folk som fremdeles går med de grenseløst heslige boblejakkene som ble utdelt til de usigelig salige heldige som fikk gleden av å være "frivillige" under OL, der de sto ute i tyve kuldegrader hele dagen og frøs kattunger på seg. Dette gresselige plagget er skittengrått med en mønster som også åpenbart var en del av den Store Designplanen under OL, et mønster som mest av alt ser ut som et steinras gjengitt med veldig lav oppløsning, eller et gulv der en seksåring har helt en kasse med Duplo utover. (Denne bisarre dekorasjonen pryder fremdeles i dag brevmalen som blir brukt i Oppland Fylkeskommune. Det ser mest av alt ut som om noen har sølt kaffe på brevarket.)

I en by som i slik ekstrem grad fremdeles lever på minnene fra den navlebeskuende orgasmen OL var, hadde jeg likevel trodd at man hadde et snev av kontakt med virkeligheten, at man i mange år kan gnukke sitt eget kollektive småby-ego, man at man før eller siden må tenke fremover, åtte år etter at den lille del av verden som brød seg om skisport (og det er en marginal del), glemte totalt både hva Norge, ski og absolutt hva "Lillyhammer" var.

Men nei.

De mest patriotiske og bortreiste nasjonalist-romantikerne i denne byen sitter i litt for innflytelsesrike stoler. De er politikere, og politikere vil bli gjenvalgt. Spesielt ordførere. Ordføreren i Lillehammer er populær, visstnok. Den beste måten å forbli populær på er å fiske med finmasket garn på Folkedypets bunn. Og sett i lys av at man i Folkedypet har stått med hodet solid plantet i bånngjørma i åtte år, lider man av visse vrangforestillinger. Disse vrangforestillingene må man oppmuntre og dyrke for at Folkedypet fremdeles skal synes at man er en kjerne-ordfører og gjenvelge seg.

En av de mest pinlige vrangforestillingene i Folkedypet er at Lillehammer skal arrangere OL en gang til. Javel. Jeg aner ikke om det har skjedd mange ganger at samme by får arrangere OL flere ganger, og jeg bryr meg heller ikke. Men det er usannsynlig. Noe annet er at man vil ha dette sinnssvake sirkuset i en liten treg innlandssmåby enda en gang.

Noe annet (og dette er det verste) er at man presterer å vedta at Lillehammer Kommune, som ikke har råd til noe som helst - skal betale 1,5 millioner kroner bare for å utrede muligheten for å søke. Utrede! Det betyr at man ikke skal gjøre noe, man skal bare skrive rapporter. Om hva da? Om at denne søvnige byen ved Mjøsa har knakende godt av en olympiade til?
Det er et simpelt retorisk triks å omregne store summer i sykehjemsplasser. Men 1,5 millioner blir en og annen sykehjemsplass. Det er kanskje også billig å se om man kunne gå tilbake til vanlige åpningstider på det kommunale biblioteket for en slik sum. Det er kanskje irrelevant å regne på om de kronene kunne hjelpe litt på veg for å få en av de tre store grunnskolene i byen ferdig restaurert etter at murpussen har drysset fra ytterveggene i flere år, og entrepenøren blir truet med dagbøter for å få elendigheten ferdig.

Alt dette kan bortforklares, og det er politikere svært dyktige til.
Men jeg skulle gjerne hørt disse flatpannede bygdepolitikerne forklare hvordan de kan forsvare å bruke en og en halv million på et luftslott - nei, ikke dét engang - en utredning om et luftslott.

Ikke rart at ordfører Synnøve Brenden Klemetsrud er populær. Ikke rart at ordfører Synnøve Brenden Klemetsrud har lyst til å bli gjenvalgt. Og da jeg så bilde av henne med "Ronald McDonald" t-skjorte, mens hun stekte pommes frites for et amerikansk konsern i den uendelig naive tro at hun bedrev stemmevennlig veldedighet for McDonalds' barnesykehus-bløff, slo det meg at det ikke var så rart at hun og hennes opportunistiske kolleger kunne legge en dynge av kugjødsel på møtebordet i kommunen, klappe hverandre på ryggen og si "se her, dere! Nå har vi funnet gull. Dette vil verden ha! Det lukter jo gammelost!"

Det at Lillehammer fikk arrangere dette skirennet i 1994 var starten på en hittil uavbrutt delir i masturbatorisk egendyrkelse, en orgie i rosemaling, rakfisk, gammelost og skigåing. Alle gikk inn i en kollektiv psykose av distrikts-nasjonalisme og det var ikke den gamle skikk, tradisjonelle særhet eller lokale snodighet som ikke ble opphøyet til kulturelle skatter og tillagt egenverdi. Alt man kledde seg i, spiste, sa eller gjorde i hele Gudbrandsdalen ble ansett for å ha universell interesse og evig verdi. I tillegg kom alle de symboler, institusjoner og aktivitetere som ble konstruert til OL og prakket på alle mennesker som var så helvetes uheldige å befinne seg innen en omkrets av Lillehammer på femti tusen kilometer, eller var belemret med massemedier eller i det hele tatt omgitt av andre.

En overbetalt designer-prostituert hostet opp piktogrammer som skulle illustrere de forskjellige sportsgrenene, og produserte noen groteske, vanskapte, stygge og på ingen måte interessante symboler som ble spredt vidt og bredt, og så skulle vi liksom tro at disse designmessige makkverkene var basert på en helleristning som liksom fremstiller en eller annen steinaldermann på ski.
Og den mest brukte og latterlige av dem var "Fakkelmannen", som man forelsket seg i en slik grad at man brukte en formue for å få hogd skogen snau i en fjellskråning ved Øyer akkurat i fasong av "Fakkelmannen", slik at man skal glo på den når man kjører forbi Hafjell, med det resultat at man skjener over i motgående kjørebane på E6, kolliderer med en møtende bil og dør eller blir invalid.

Alt som hadde noe med "fakkel" å gjøre, hadde et sus av olympiade over seg.


Nå, åtte år etterpå, fortoner store, tomme møtelokaler med navn som "Fakkgården" seg bare patetiske. Nesten like patetiske som folk som fremdeles går med de grenseløst heslige boblejakkene som ble utdelt til de usigelig salige heldige som fikk gleden av å være "frivillige" under OL, der de sto ute i tyve kuldegrader hele dagen og frøs kattunger på seg. Dette gresselige plagget er skittengrått med en mønster som også åpenbart var en del av den Store Designplanen under OL, et mønster som mest av alt ser ut som et steinras gjengitt med veldig lav oppløsning, eller et gulv der en seksåring har helt en kasse med Duplo utover. (Denne bisarre dekorasjonen pryder fremdeles i dag brevmalen som blir brukt i Oppland Fylkeskommune. Det ser mest av alt ut som om noen har sølt kaffe på brevarket.)

I en by som i slik ekstrem grad fremdeles lever på minnene fra den navlebeskuende orgasmen OL var, hadde jeg likevel trodd at man hadde et snev av kontakt med virkeligheten, at man i mange år kan gnukke sitt eget kollektive småby-ego, man at man før eller siden må tenke fremover, åtte år etter at den lille del av verden som brød seg om skisport (og det er en marginal del), glemte totalt både hva Norge, ski og absolutt hva "Lillyhammer" var.

Men nei.

De mest patriotiske og bortreiste nasjonalist-romantikerne i denne byen sitter i litt for innflytelsesrike stoler. De er politikere, og politikere vil bli gjenvalgt. Spesielt ordførere. Ordføreren i Lillehammer er populær, visstnok. Den beste måten å forbli populær på er å fiske med finmasket garn på Folkedypets bunn. Og sett i lys av at man i Folkedypet har stått med hodet solid plantet i bånngjørma i åtte år, lider man av visse vrangforestillinger. Disse vrangforestillingene må man oppmuntre og dyrke for at Folkedypet fremdeles skal synes at man er en kjerne-ordfører og gjenvelge seg.

En av de mest pinlige vrangforestillingene i Folkedypet er at Lillehammer skal arrangere OL en gang til. Javel. Jeg aner ikke om det har skjedd mange ganger at samme by får arrangere OL flere ganger, og jeg bryr meg heller ikke. Men det er usannsynlig. Noe annet er at man vil ha dette sinnssvake sirkuset i en liten treg innlandssmåby enda en gang.

Noe annet (og dette er det verste) er at man presterer å vedta at Lillehammer Kommune, som ikke har råd til noe som helst - skal betale 1,5 millioner kroner bare for å utrede muligheten for å søke. Utrede! Det betyr at man ikke skal gjøre noe, man skal bare skrive rapporter. Om hva da? Om at denne søvnige byen ved Mjøsa har knakende godt av en olympiade til?
Det er et simpelt retorisk triks å omregne store summer i sykehjemsplasser. Men 1,5 millioner blir en og annen sykehjemsplass. Det er kanskje også billig å se om man kunne gå tilbake til vanlige åpningstider på det kommunale biblioteket for en slik sum. Det er kanskje irrelevant å regne på om de kronene kunne hjelpe litt på veg for å få en av de tre store grunnskolene i byen ferdig restaurert etter at murpussen har drysset fra ytterveggene i flere år, og entrepenøren blir truet med dagbøter for å få elendigheten ferdig.

Alt dette kan bortforklares, og det er politikere svært dyktige til.
Men jeg skulle gjerne hørt disse flatpannede bygdepolitikerne forklare hvordan de kan forsvare å bruke en og en halv million på et luftslott - nei, ikke dét engang - en utredning om et luftslott.

Ikke rart at ordfører Synnøve Brenden Klemetsrud er populær. Ikke rart at ordfører Synnøve Brenden Klemetsrud har lyst til å bli gjenvalgt. Og da jeg så bilde av henne med "Ronald McDonald" t-skjorte, mens hun stekte pommes frites for et amerikansk konsern i den uendelig naive tro at hun bedrev stemmevennlig veldedighet for McDonalds' barnesykehus-bløff, slo det meg at det ikke var så rart at hun og hennes opportunistiske kolleger kunne legge en dynge av kugjødsel på møtebordet i kommunen, klappe hverandre på ryggen og si "se her, dere! Nå har vi funnet gull. Dette vil verden ha! Det lukter jo gammelost!"