the unbloggable på nytt sted!

Det kan hende at denne bloggen flyttes "hjem" til http://skundberg.no/oystein/blog/, så heretter er det der du finner din semi-daglige dose tomprat fra undertegnede.

Jeg har lekt med Wordpress, så tilgi den glorete stilen der. Så altså: HER ER DET:

http://skundberg.no/oystein/blog/

Foreløpig er den nye plasseringen et prøveprosjekt, men inntil annen kunngjøring kunngjøres, gjelder det ovenstående! Takkforidag.

Min egen nikkedukke

Av min meget gode venn A har jeg bestilt og fått noe av det ypperste innen Obama-merchandise, nemlig "An Action Figure We can Believe In!" Fabelaktige greier, og boksen er så fin at han skal nok bo i den fast.

Hijabtradisjoner er ikke universelle

Av alle navlebeskuende stormer i vannglass som har herjet norske medier på lang, lang tid, tror jeg den såkalte hijab-debatten er noe av det mest meningsløse jeg har sett. Jeg har med hensikt ikke lest alt, men som med kamerat Fossens eskapader er det ofte nok å skumme overskrifter. Jeg har noen få synspunkter:

1. Ta lua over skautet.

2. Som Aslam Ahsan påpeker, selv i Pakistan, et muslimsk land vi ofte anser (med relativt god grunn) som mer bakstreversk og gammeldags enn Norge, har ikke politikvinnene skaut.

3. I mange andre muslimske land, som i Nord-Afrika, og endatil i Iran (se bildet over, fra en artikkel i Times), er skautetradisjonene og -reglene langt mer liberale enn de stramt tilknappede unge damene i Norge prøver å fremstille det. Det betyr at hijab, hvertfall i den formen forkjemperne i Norge insisterer på å bruke, ikke er den eneste utgaven av muslimsk kvinnehodebekledning. Hvordan skaut/sjal/hijab brukes varierer fra land til land og fra miljø til miljø, med f.eks. burkha i den ekstreme ene enden og et lett sjal i nakken i den andre. Derfor kan man ikke påberope seg en plikt basert i Islam/Koranen til å bruke hijab og at derfor må man bruke det på den måten selv om man er politikvinne.

Altså: Jeg synes ikke argumentet "Jeg vil bli politikvinne men jeg må bruke hijab i stedet for politilue fordi jeg er muslim" holder. Jeg kunne godtatt argumentet "Jeg vil bli politikvinne og i tradisjonen i min familie/min muslimske menighet/min families hjemland må kvinner bruke akkurat denne typen hodeplagg, derfor vil jeg bruke det i stedet for politilue". Argumentet er bedre, men jeg vil fremdeles svare: Ta lua oppå hijaben.

Ennvidere er min erfaring fra de muslimske land jeg har vært i at graden av strenghet og tilsløring/tilknapping av kvinners hoder er omvendt proporsjonal med graden av utdanning, urbanitet, alder og inntekt. Det vil si at jo eldre, mindre utdannet og fattigere kvinnene er, jo strengere er hodeplagget. Det setter på en måte de (relativt få) norske muslimske kvinner som hevder at de må ha hijab i et annet lys. Dette mener jeg ikke nedsettende på noen som helst måte, men jeg mener at de er relativt sneversynte som påstår at deres tradisjoner og regler for hodebekledning er universelle og at retten til å gjøre det på sin måte må lovfestes i Norge.

4. Ta lua oppå hijaben.


5. Det ville vært en tragedie hvis en sak som dette skulle gjøre at Storberget går av. En statsråd bør gå av når han har gjort en virkelig tabbe, men det å presse statsråder fra stillingen sin har i de siste årene blitt det første synserne griper til når han/hun har gjort noe de er misfornøyd med. Skal justisministeren først sparkes, skal det være over noe som er betydelig alvorligere enn dette.

Feriepodcaster

En ting som kan redde lange skiturer er å høre på podcaster. Til glede for nye lyttere/lesere presenterer jeg her mine mer eller mindre faste podcaster, dvs. de jeg laster ned automatisk med iTunes og hører på ved høve.


Radioresepsjonen på P3 (Tøys og tull, men hyggelig tidtrøyte)

Sexy på P3 (Ny og spennende musikk ved to lune bergensere som vet hva de snakker om)

Språkteigen på P2 (NRKs beste og eneste språkprogram)

Story of the day fra NPR (Daglig reportasje fra en eller annen av NPRs medlemsstasjoner)

TED Talks (små foredrag fra eksperter innen alle tenkelige felt)

The Classic Tales podcast (gotiske, viktorianske og klassiske historier, noveller, fortellinger)

De fleste av disse er tilgjengelige fra iTunes Shop (selv om alle er gratis, selvsagt). På ingen måte mener jeg disse er liksom det beste av alt, men det er moro at det finnes så enormt mye gratis underholdning og så mye radio man kan høre på når man vil. Og lovlig er'e også!

Vinterferie, tjo hei

Helt i tråd med norske tradisjoner for vinterferiering har vi tilbrakt mesteparten av denne uken på en hytte i Rondane sammen med min familie. Og siden hytta var stor og bekvem med alle...bekvemmeligheter, har det utelukkende vært en positiv opplevelse. Jeg kan nesten ikke vente med å finne en eller annen kollega eller venn som "bare" har vært hjemme i ferien for å overøse ham eller henne med selvgode historier om skiturer, snøfall og utsikt over fjellheimen. Det siste ble det forresten ikke så mye av på grunn av overvekt av det nest siste. Men pytt. Mine råtøffe nyinnkjøpte ski (s. d.) viste seg å fungere helt ypperlig i langrennssporet. Litt brede fjellskiaktige med stålkant var de gode å gå med, tatt i betraktning mitt beskjedne tempo og at jeg hadde liten hug til å gå i bratte bakker.

Men én tur hver dag og resten sløvet vi innendørs. For å komme hjem var det jo en drøy tur. 2 timer Kvam-Lillehammer, 2 timer Lillehammer-Oslo og halvannen Oslo-Fredrikstad. Med to lengre stopp ble det en stund. Min Frue var egentlig litt traumatisert av at det ikke var trådløst nett på hytta -- merkelig nok, men ble reddet av at det var nett på veikroa på Espa. Det var åpenbart som å få livet i gave på nytt. Men hennes elegante lille MacBook gjorde nytten som DVD-spiller på hytta, og vi så blant annet Kieslowskis "Tre farger"-filmer fra åttitallet (Blå, Hvit og Rød) og vi var skjønt enige om at de var oppskrytt og selvhøytidelige. Men det var det selvfølgelig ingen som turte å si på åttitallet, da Juliette Binoches sørgmodige oppsyn var regnet for å symbolisere det ypperste av europeisk filmkunst, ja, hun var selve hederstegnet for en God Film. Og det var ikke så rent lite.

Andre ting det var godt å komme tilbake til var kaffemaskinen, gitaren, brødbakemaskinen og trådløst nett. Men nå snør det som på Grønland her også. Hvis jeg lukker øynenen hører jeg faktisk fuglekvitter og kan late som det er vår, men fuglene gråter nok i de små fuglehjertene sine, for hvis jeg åpner øynene skjønner jeg at det ikke blir denne uka, akkurat.

Torsdag = Den lille helgen. Fredag er en bagatell.

I morgen har jeg vinterferie. Det bærer på søndag til fjells med mine foreldre, mine barn og etterhvert mine brødre med sine familier. Jeg håper på strålende sol og gode muligheter til å bruke alt det skiutstyret og vinterklærne som vi fra kystbyen har investert i i for ikke å ta oss dårligere ut på fjellet enn de danske turistene.

Jeg må bare få gjenta at jeg nok en gang (men det blir nok ingen vane) overrasket fruen med middag, røstipoteteter, stekte grønnsaker og stekte kyllinglår. Men ikke forveksle denne kulinariske iver med omsorg for familien, jeg var bare sulten og lei av brødskiver.

Vi har kjøpt ski, og ....

I dag har jeg imponert meg selv (og til en viss grad min hustru) med å lage (ja LAGE) kjøttkaker med løk, hvitløk og chili. Bortsett fra en solid type 4 er det foreløpig det mest interessante som har skjedd.


(Ja, jeg SA jo at det ikke kom til å bli så mye viktige meldinger.)

Fra the unbloggable hjemmestudio

Forresten har jeg en liten låt jeg lagde og spilte inn for en stund siden, som har både bedre lyd og miksing enn Metheny-coverlåten. Dette skulle være litt smooth, derfor heter den også "Smoothie". Yours truly på alt annet enn trommer.

Hemmelig musikk, hemmelig bursdag

De aller fleste av dem jeg gikk på skolen med for 20 år siden har jeg dessverre ingen kontakt med. Men flere av dem har gjort musikk til sitt levebrød og derfor hender det at de dukker opp som musikere på plater, teaterforestillinger, tv-programmer og sånt. Ståle Storløkken er en av de ytterst få jeg kjenner fra skoletiden som har egen Wikipedia-side, og han har også en kone som greide å invitere mange av Ståles gamle venner til et hemmelig bursdagsnachspiel etter en konsert i Oslo (Nasjonal Jazzscene) mandag kveld. Takket være en annen venn av Ståle greide de blant annet å spore opp undertegnede, og derfor satt jeg mandag kveld og hørte på to timer med elektronisk avantgardejazz for deretter å være en del av overraskelsen. Det var veldig stas og hyggelig, ikke minst fordi det var mange andre gamle venner der også. De fleste av oss har jo pådratt oss familier, jobber og bosteder som vanskeliggjør noe utstrakt kontakt, men det var utrolig lett å finne tonen igjen. Selv om vi da hovedsaklig snakket om våre familier, jobber og bosteder. To timer jazz og litt alkohol gjør det ytterligere enklere å finne tonen, selvsagt. Ståle sa til meg da jeg gikk at det største kicket i overraskelsen var faktisk da han så meg, for jeg var nok den aller, aller siste han hadde regnet med å se der den kvelden.


Så overnattet jeg på et ok hotell og hadde en liten shopping spree på strekningen Slottsparken - Sentralstasjonen dagen etter. Enda det var salg i nesten alle klesbutikkene fant jeg ut at jeg heller skulle gå gjennom det jeg hadde i skapet først. Men en liten haug bøker, derimot, det måtte jeg ha (Én om illustrasjon og design, "The Baader-Meinhof Complex", boka filmen er basert på, en Karine Haaland-bok på tilbud, Skambankts siste og to Tarkovskij-filmer). Og skulle du ha sett- det er Mammutsalg snart!

Jaja.

Men altså, det mest bloggbare skjedde mandag ettermiddag nederst i Karl Johan. En ung gutt med clipboard spurte om jeg ville være med på en smakstest, det var vel sjokolade eller noe sånt. Det kunne jeg jo godt.

"Hur gammal är du?" spurte han (han var svensk).

Niogtredve, sa jeg.

"Oj,är du så gammal?!"

"Gammal", sa jeg litt kledelig forurettet, "det er da ikke så gammalt?"

"Nej, men du förstår", sa den unge svensken med clipboardet, "vi brukar bare folk upp til trettio år!"

Han tok meg altså for å være ni år yngre, og jeg var helt enig da han sa at jeg fikk ta det som et kompliment. Absolutt. Jeg var ganske rett i ryggen da jeg spankulerte videre oppover gata.

Pessimister ville kanskje mistenke den unge mannen for å være svaksynt og døv, men jeg tror ikke det. Jeg tror pessimistene bare er misunnelige på oss trettiåringer.

Ramme alvor på søndag

I dag dro jeg ens ærend opp til Atelier Skåra, (som egentlig er en litt forseggjort gavebutikk med keramikkfigurer og "kunstglass"), for å bli kvitt det forskriftsmessig innrammede bildet. Men der var det tomt og stengt, enda skiltet utenfor fortalte at det var åpent fra 12. Etter å ha ringt nummeret dit til ingen nytte, dro jeg hjem, for noen andre skulle ha bilen. Hvor fornøyd var jeg da, på en skala fra 1 til minus 50? Tja.

Jeg ringte på nytt da jeg kom hjem. Da tok noen telefonen og fortalte at de hadde ikke kommet seg dit fordi brøytebilen ikke hadde vært hjemme hos dem, så de kom ikke ut. Du store vide gilde allverden! Jeg hadde også tatt spaden og isskrapen fatt for å komme meg ut i tide. Mind you.
Så nå får vi se. Kanskje jeg kjører opp dit for tredje gang, kanskje ikke. Men da får ikke verden glede av min fabelaktige ramme laget av feielister i eik fra Byggkjøp Knatterudfjellet (sic) innkjøpt for halv pris.

Ramme alvor

I dag dro jeg til Atelier Skåra, som har en amatørmalerutstiling som blir juryert, altså en slags konkurranse, da lissom. Og med tre ånkli' kunstnere som dommere. Du store allverden. Jeg dro i alle fall til Gressvik (AKA Stedet Gud Glemte) med bildene mine i dag, og fikk en preken fra kjerr^H^H dama der om at jeg måtte ha ramme på bildene. Jeg maler ellers på ferdige lerreter (fra PAnduro eller Clas Ohlson) som er lette å henge opp. Hun mente altså at jeg ikke fikk ha med bildene mine (av papegøye i dress og fisk med pelskrave) hvis de ikke hadde reglementert RAMME...! Og dette var vissnok "kunstnerne", altså de som skal bedømme bildene, veldig opptatt av. Igjen, du STORE VIDE allverden. Den eneste ekte maleren jeg vet om som er så opptatt av rammen på bildene er Leonard Rickard, og han om det, han er en høyt anerkjent kunstner, men så bruker han også rammen som en del av bildet. Det gjør ikke jeg. Jeg ble litt mer enn litt provosert over å bli belært om rammer og finish og presentasjon avdette mennesket. Enden på visa ble i alle fall at jeg tok det ene med meg hjem, dro ens ærend på byggevarebutikk og kjøpte lister og spiker, dro hjem og smelte på noe som ser ut som en ramme etter hennes anvisninger. Å ja, NÅ er det KUNST, skjønneru - for nå har det RAMME!

Jaja. Det er nok mange flinke søndagsmalere rundt omkring, så om Kunstnerne liker mine eller ikke spiller ikke så stor rolle. Jeg så at det sto mye der som var mer Flinkt og teknisk strøkent enn det jeg greier, men pyttsan. Moro er det likevel.

Fra heimestudiet: "Follow Me"

Som tidligere nevnt har jeg fått satt inn mikrofon i min akustiske gitar, og jeg har hele tiden hatt klart for meg hva som skulle være den første låta jeg skulle prøve å spille inn: Pat Methenys "Follow Me", som finnes på plata "Imaginary Day" (1997). For det første er det en vidunderlig soft-jazz-låt, der hovedtemaet spilles bare med overtoner (flageoletter) på gitaren, og for det andre hørte jeg mye på denne i en periode for mange år siden da livet ikke var spesielt greit, faktisk var det på sitt foreløpige bunn-nivå. Men "Follow me" forbinder jeg med bare gode ting. Min versjon er selvsagt amatørmessig og slurvete, med dårlig miksing, dårlig lyd, ujevn spilling og cheesy synth-lyder, men jeg synes likevel det var veldig moro å jobbe en del med å øve den inn og spille den inn. Trommeloopen jeg har brukt er langt fra ideell, men den er ikke så veldig i veien.

Siden jeg er så selvutslettende, tilbyr jeg å høre originalen her, og så kommer min versjon her.

Fra kjøkkenbenk og atelier

Siden denne bloggens lesere ikke kimser ad (ja, det heter faktisk det) små nyheter fra min hverdag, kan jeg fortelle at jeg nå har greid å lage cappuccino med vår enestående Jura C9. Siden hele konseptet med denne maskinen er at alle drikker skal lages med "One Touch", altså at det er én knapp for espresso, én for vanlig kaffe, én for cappucino og én for caffé latte, var ikke det noen teknisk bragd for min del, men likevel er det veldig stas å lage noe på sin egen kjøkkenbenk som jeg alltid har betalt penger for. Det er som å ha sin egen kyllinggrill eller ølkran hjemme. Siden maskinen kostet skjorta, skal jeg drikke ganske mange latter og espressoer (eller espressi, som det står på den når jeg trykker to ganger på espresso-knapen) før det er noe penger å spare på å drikke hjemme mot å kjøpe kaffe ute. Men det var heller ikke hensikten. Vi gleder oss til å stå og trykke ut den ene etter den andre (altså av kaffekopper) til venner og bekjente. Det ble en litt rar setning, men Jura er så moro at det må flere få prøve. Det ble også en rar setning. Jeg tror jeg stopper der.


Ellers er det en amatørmalerutstilling her i bygda som jeg skal prøve meg på. I tillegg til den tidligere viste papegøyemannen, har jeg hurtigprodusert et tilsvarende bilde, siden jeg ser at gjentakelse av idéer ofte gir mer respons blant plebsen enn kunstnerisk nytenking. Hørtes jeg arrogant ut nå? Håper det.

asdfghjklø

Blogge eller la være? Å blogge er som å rope i skogen og ikke se trærne. Se det, selv metaforene råtner på rot. Makan.
Egentlig slettet jeg hele driten, men ble litt sentimental da jeg så at jeg har holdt på med dette siden 2002. Har jo rent litt vann i Glomma siden da.

Og vi presenterer....en ganske ukjent maler

Siden jeg er litt svak for bildene til avdøde Jean-Michel Basquiat, New Yorks 80-talls wunderkind, har jeg også sansen for bildene til Matt Sesow, som jeg tilfeldigvis kom over fordi han også leser reddit.com. Når man ser mange av bildene hans sammen, gir det nok inntrykk av at Sesow har funnet en stil han produserer litt fortløpende i, men akkurat denne agressive typen naiv ekspresjonisme synes jeg er litt deilig.

Jeg leser meg til at Sesow er født 1966 i USA, og er fulltidskunstner. Jaja, det var bare det jeg ville dele med verden i dag. Jeg kunne jo ha skrevet noe dill om været og formen og jobben og sånt, men jeg prøver liksom å bruke Facebook for det er åpenbart slike vesentligheter man har den til. Men det er altså ganske kaldt i Fredrikstad og formen er grei, men ikke mer. Ellers er det russisk-kurs i dag! Tredje tirsdagen sammen med noen få andre ivrige i regi av AOF. Jeg er litt flink, for jeg kan avtale en date på russisk.

Nytt bilde snart ferdig

Siden dette bildet er tatt med et miserabelt mobil"kamera" er ikke fargene riktige i det hele tatt. Men sånn omtrent. For eksempel ser det ut som fuglen/mannen har blå øyne, men de er mer rødbrune.