Waste of Timecraft

En av tingene jeg plutselig har tid til når det er ferie og det regner, er å undersøke om fjortis-online-rollespillet "World of Warcraft" faktisk er så uutholdelig fengslende som det kan virke når man leser om ungdom og noe eldre enn det som fortaper seg så grundig i spillet at de sitter hele døgnet, mister venner, familie, skole, arbeid og alt. En kinesisk unggutt har visst dødd etter å ha spilt ti tusen timer i strekk og så videre.

Man skulle noen ganger tro WoW er Fanden selv, etter hvordan medier og synsere omtaler spillet. Min oppfatning er at de som går helt i hundene foran skjermen med WoW, er allerede disponert for det og har tildels litt tynne tråder som knytter dem til virkeligheten.

Det første som imidlertid tok mye tid var at jeg (nå snakker vi om den gratis 10-dagersversjonen) måtte laste ned 3,16 GIGAbyte først. Det tok sin tid. Deretter en liten haug med patcher. Det gikk litt fortere. Deretter logger man seg forventningsfullt på, forberedt på at jeg umiddelbart blir sugd inn i en fantasiverden så uimotståelig at jeg ikke kommer ut før det lysner ute.

Nåja.

Som jeg har sett på screenshots og in-game videoer, lager man seg en slags figur, da lissom. Dette er virkelig et sammensurium av fantasy og sword&sorcery-klisjéer, relativt smakløst. Men jeg konstruerte en tøffing med tøft hår og skjegg og tøft navn.

SÅ endelig blir jeg sluppet inn i denne å så magiske verden. Joda, grafikken er lekker, og spesielt lydeffektene og bakgrunnslydteppet er flott. Fascinerende. Men jeg får umiddelbart inntrykk at hele WoW egentlig er et glorifisert chatteprogram. Hele poenget er nok at man skal bli medlem i et "guild" som farter rundt og redder verden. Kveld etter kveld.

Jeg løp rundt i en grønn, vakker skog og noen byer en stund med skjoldet på ryggen. Rundt meg løp og stod det andre tilsvarende figurer med navn som "Bzeelbaaoth" og "Babalaba" som sa "OMG", "WTF" og "FFS".

Jeg er nok ikke typen til å utveksle akronymer med tenåringer. Morsomt nok å svinge sverdet på dataskjermen, men jeg registrerer til min tilfredshet at dette kommer jeg aldri til å falle for. Det betyr ikke at jeg hever meg over dem som er semi-avhengige av en eller annen form for online-kontakt med andre, jeg har for all del vært en av dem en gang. Og hadde jeg den gangen hatt tilgang på WoW hadde kanskje det vært der jeg sløste bort timene.

Men ikke nå, og det har selvsagt litt med alder å gjøre, men også noe med at jeg har vært down that road before. I de dager var det IRC, skjønneru. Ikke mye avatarer og leveler der, gitt.

Tenker jeg skal frigjøre de 5,7 Gigabyte som Wow la beslag på før mine barn oppdager det.