Leonardo og sædens mystiske opphavssted

I dag bringer vi en klassiker: En tegning fra Leonardo da Vincis notatbøker. Denne er fra ca. 1490 og originalen er i biblioteket til Windsor Castle. Det interessante med denne tegningen er at den, i motsetning til de andre anatomiske tegningene til da Vinci, ikke stemmer med virkeligheten. Forøvrig var han en empiriker som var besatt av å vite hvordan kroppen virkelig så ut inni. Han måtte derfor dissekere lik i all hemmelighet (det var forbudt av kirken) inntil han, på grunn av sin berømmelse, fikk dissekere lik på et sykehus.
På denne tiden (renessansen) var det de gamle medisinske skriftene til Hippokrates og Galenos som gjaldt. De hadde heller ikke nøyaktige beskrivelser av innsiden av mennesker, siden Galens anatomiske observasjoner var gjort på blant annet aper, som han regnet med liknet mennesker. Anatomiforelesninger foregikk slik at én lærer skar og viste, og én leste høyt fra Hippokrates og Galen. Og dersom det man fant ikke stemte med teksten, forbigikk man det i stillhet.

Men altså da Vinci: Tradisjonen fra Hippokrates og Galen var, selv over tusen år etter deres tid, så sterk at da Vinci tegnet som vi ser på bildet, en kanal fra ryggmargen til penis. Den hippokratiske medisinske tradisjonen, humoralpatologien (den som mente at de fire kardinalvæskene, blod, svart galle, gul galle og slim var det viktigste i kroppen) var så inngrodd at siden Hippokrates hadde skrevet at sæden blir laget i hjernen og fraktet langs ryggmargen (se denne Gutenberg-teksten, søk etter ordet "sperm")- så turte ikke da Vinci annet enn å tegne den inn. Selv om han aldri så den.

Folketroen og den post-Hippokratiske medisinen opphevet sæden til den edleste, mest raffinerte og verdifulle væsken i kroppen, så det var rimelig at den ble laget i hjernen.

Dette har jeg skrevet en del om i min bok om kampen mot barneseksualitet og onani gjennom historien. Den er foreløpig upublisert, men jeg selger den naturligvis til interesserte som tar kontakt. Tenker jeg legger ut et prøvekapittel her som en smakebit snart. Jeg tar for meg fagskrifter, oppdragelseshåndbøker, advarende pamfletter og sunnhetsskrifter fra 1700-tallet til idag, og viser hvordan angsten for onanien er nesten konstant, det er bare grunnene som er endret.

Det er faktisk en utrolig fascinerende historie. Har hatt flere nesten-napp hos forlag, men ble litt lei etter en stund. Nå har jeg vasket teksten litt mer.