På lørdag var jeg, via mer eller mindre fjerne felles slektninger og bekjente, på samme fest som tegneren av "Nemi", Lise Myhre. Myhre er etter hvert et kjent navn for mange av oss, og jeg kunne tenkt meg å snakke med henne. Og hva skjedde?
Alternativ 1. Da hun begynte å se ut som hun kjedet seg litt, gikk jeg bort, presenterte meg og slo av en prat om tegneserier generelt, inspirasjonskilder og hvorfor "Nemi" tilsynelatende appellerer til tenåringsjenter som føler seg som på en fremmed klode.
Alternativ 2. Da jeg hadde drukket meg til mot satte jeg meg nesten på fanget hennes og leverte en preken om at hun ikke klarer å tegne hender, skape perspektiv eller fylle bakgrunner i tegningene sine.
Alternativ 3. Jeg frøs fast i stolen min og sa ikke et ord til henne hele kvelden, knapt nok et smil da vi passerte hverandre i døra.
Gjett hvilken.
Men jeg fikk i alle fall en god prat med hennes forlovede, Dimmu-Borgir-bassist Simen Hestnæs. Samtalen forløp slik:
Simen: Hei, deg har jeg ikke hilst på.
Meg: Nei, Øystein her.
Simen: Simen.
Det var en trivelig prat, det var vi skjønt enige om. Kunne jeg ha snakket om musikk, gitarer, metal og slikt? Absolutt. Jeg må ha en slags kjendis-utløst paralyse. Da jeg var frivillig medhjelper på Litteraturfestivalen på Lillehammer for noen år siden. kom plutselig min favoritt-yndlings-forfatter/lyriker, Gro Dahle inn. Jeg tror hun spurte om noe, men det var han som satt sammen med meg som måtte svare. Jeg fikk bare en sterk impuls til å forsvinne inn i tapeten.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar