Sergei og mei

Det var med stor forventning jeg satte meg ned for å se det som i 90 år har vært ansett som en av filmhistoriens virkelige mesterverk, Sergej Eisensteins "Panserkrysseren Potemkin" fra 1925.

Den var langt mer spennende enn det som gjerne er tilfelle med "klassikere", og ikke så rent ensidig i sin fremstilling av opprøret mot herskerklassen og de onde kapitalistlakeiene på krigsskipet "Potemkin".
De undertrykte innbyggerne i Odessa går helt av hengslene når en av lederne av mytteriet, matrosen Gregorij Vakulinsjuk blir drept av en offiser under opprøret på "Potemkin". Skipslegen blir kastet på sjøen, men han var jo en forræder mot folket. Han avviste nemlig sjømennenes klage på det markstukne kjøttet de fikk å spise. Matros Vakulinsjuks båre på kaien i Odessa blir et samlingspunkt og en helligdom for arbeiderne, og flammende appeller og opphissede taler som maner til opprør og revolusjon blir avlevert med stor patos (later det til, siden stumfilmmediet legger visse begrensninger på dialogen).

Det er imidlertid ikke bare stumfilmmediet som har svakheter. DVDen var lånt fra vårt offentlige bibliotek, og den berømte trappescenen ble nesten helt ødelagt av hakk og sår i platen. Mulig at det var tilfeldig at det var nettopp på den scenen, men derfra og ut hoppet og hakket "Panserkrysseren Potemkin" så mye at jeg ikke helt vet hvordan det endte.

Hvorom allting er. Når man tenker på at dette var en (tilnærmet) virkelig hendelse, og at filmen ble laget 20 år etter det inntraff, og under det første tiåret av det stadig hardere Stalin-regimet, er det en fascinerende film. Ikke fordi det var noe som helst kontroversielt i den i forhold til bolsjevikene, men fordi det er interessant å se hva Eisenstein faktisk fikk lov til å fremstille, når vi vet at gamle revolusjonære helter fort falt i unåde under Stalin.

TIl slutt i spalten "Rød film" i dag: Gymnaslærer Pedersen. Morsom, og selv om Vigdis Hjorth har klaget på at den gjør narr av AKP Vestfolds uendelige selvhøytidelighet og strenge indre justis, har forfatteren Espen Haavardsholm, selv ex-AKPer og forfatter av flere frådende marxistiske bøker på begynnelsen av 70-tallet, sagt at fremstillingen ikke er så uriktig, med unntak av all sexen i filmen. Noe slikt kunne han dessverre ikke huske at det var så mye av.