Hvem er Egon Holstad og hvorfor er han tilbakestående?

I lørdagens Dagblad falt mine øyne på spalten "Mine favoritter" på side 67, der jeg gikk ut fra at et eller annet menneske skulle anbefale noe han eller hun verdsatte. Jeg gikk ut fra at han eller hun ville fortelle om bøker eller plater han/hun satte pris på.

Denne lørdagen var det hr Egon Solstad, ifølge Wikipedia skribent og profet i eget land, dvs. i avisa Nordlys.

I utgangspunktet har Egon Solstad latt Dagbladet bruke et meget uheldig bilde av seg selv, med sneipen i munnen og det tynne, pistrete håret hengende fett ned langs den blanke skallen. Så allerede der trodde jeg a) at det var en parodi (hø hø, lissom) eller b) at det var en Provokatør vi hadde med å gjøre.

Javel. Det å spille Provokatør er verdens enkleste måte å få oppmerksomhet på, og det er åpenbart det hr. Holstad vil spille. For selv det å svare på spørsmålene journalisten stiller, å føye seg litt etter hele hensikten med spalten "Mine Favoritter", blir for konformt og småborgerlig for hr. Holstad.

Når han blir spurt om en bok han vil anbefale, ramler ham ut i en lang tirade om en bok han tvert i mot ikke vil anbefale, nemlig Herman Melvilles "Moby Dick". Den er "en trøstesløs gørris av ei bok", og han har "knota" med den i flere måneder og sovner hver gang han har lest fem nye sider.
Du verden. Sier ikke det like mye om hr. Holstad evne til å konsentrere seg i mer enn fem sider? Eller hans manglende evne til å legge bort noe han åpenbart ikke har forutsetninger for å få noe ut av, slik jeg og mange andre har gjort med f. eks. "Ulysses"?

Så forteller han hvilke film han ikke vil anbefale og hvorfor, og at den eneste plata han anbefaler er "Fun House" fra 1970 med The Stooges, og alle som mener noe annet lider av vrangforestillinger og aner ikke hva i helvete de snakker om.

Han ville ikke gjort noe fornuftig hadde han vært kulturminister i én dag, og kunne han velge en internasjonal stjerne å spise middag med ville han ha valgt noen han kunne ta livet av.


Hå hå, Provokatøren herjer med oss, dere!

Så det finnes fremdeles slike som hr Egon H. Han er ikke gamle gutten, han var ikke engang født i 1970, men kjører den ektremt reaksjonære "Alt skrevet/innspilt/produsert etter 1956 er dritt"-stilen. Det er utrolig lettvint, spesielt for en kulturjournalist, for da har man alltid ryggen fri dersom man må forsvare sine preferanser.

Det å rakke ned på klassikere i kunsten er et velprøvd og billig triks. Når alle de andre lettlurte sauehuene går i flokk og hyller Herman Melville eller Tsjaikovskij eller Matisse eller hvem det skal være, kan Provokatøren oppnå umiddelbar sjokkeffekt og oppmerksomhet med å påstå (uten å måtte føre andre argumenter for det enn at han sovner) at det er oppskrytt skrot. Og han vet hva han snakker om, han har jo lest den! I hvertfall nesten. Fem og fem sider av gangen.

Så noen gode anbefalinger fikk vi ikke, men Egon fikk hvertfall vist oss hva for en fandenivoldsk rebell og tøffing han er.