bonjour

Slik ser det ut når man skal blogge fra Marrakesh.

Og slik ser det ut på det som kanskje er Marrakesh' store turistattraksjon, det eldgamle og aldri sovende torget Djema el-Fnaa. En turistfelle, javisst, men også et sted der marokkanerne selv spiser, ser på gateartister og kjøper ferskpresset appelsinjuice.
Dessuten er Djema el-Fnaa på FNs verdensarvliste, i den grad det betyr noe. Bak torget finner man de store souk-områdene, der en million små gater og smug inneholder minst like mange bittesmå buer, butikker og verksteder.

Vi bor midt i medinaen, den gamle bydelen, og ser nesten ikke et turist-tryne før vi er på Djema el-Fnaa. Men de innfødte ser absolutt oss, og kanskje spesielt våre kvinnelige bedre halvdeler, som man glaner skamløst på som om de var eksotiske dyr. I dag gikk jeg og min venn A en lang tur til den nyere delen av byen, "Ville nouvelle", for å imøtekomme hans presserende behov for ferske engelskspråklige aviser. Det var også som å komme til en annen verden, med mer vestlig kledde marokkanere, færre innhyllede koner og mindre glaning. Der fant vi også endelig en gatebod som tilbød alt fra The Guardian til den ikke helt nøytrale "The Casablanca Analyst", så nå overlever vi litt til.

Vi bor i en "riad", som er et gammelt byhus/villa/innelukket gård bygd om til hotell. Ti rom, frokost på takterrassen, litt lite lydisolering (om kvelden kan jeg høre de på naborommet puste) men med velmenende betjening. Vi har også vært en tur opp i Atlas-fjellene for å beskue en berberlandsby, ikke helt uberørt av turismens gleder, men for oss er det meste eksotisk.

Selgerne er selvsagt, skal vi si oppmerksomme på vårt nærvær, men de er faktisk mye mer behagelige enn i Egypt, det kan nesten ikke sammenlignes, men det er greit å være par. Våre hustruer merket en helt annen oppmeksomhet fra de lokale bavianer da de gikk alene for å møte oss. Men vi pløyer oss frem.
Og så står det appelsintrær med frukt langs gatene, og det går eselvogner omkring. We are not in Kansas anymore.