Hvorfor det ikke gjør vondt å høre noe man ikke liker

Litteraturfestivalen på Lillehammer har den siste måneden vært i hardt vær på grunn av at de i forbindelse med neste festivals tema, "Sannhet" har invitert nazi-apologeten og revisjonisten David Irving.
Media har begjærlig grepet den kontroversielle invitasjonen og presentert det som om Litteraturfestivalen i blåøyd naivitet og barnslig oppmerksomhetsjag lar en uttalt nazist slippe til mikrofonen for å spre sitt forvrengte og hatefulle budskap.

Gang på gang har representanter for festivalens styre, oftest ved kunstnerisk leder Stig Sæterbakken, presisert at de er fullstendig klar over hva Irving representerer, at han er en historieforfalsker, en svindler og totalt useriøs som forsker.

De har gjentatte ganger også fortalt at temaet for festivalen 2009 er "Sannhet", og at Irving er invitert som et eksempel på en forfatter som produserer sin egen sannhet og sin egen virkelighet. Videre er Irving en av ikke så mange som har sittet i fengsel for sine uttalelser, siden det i Østerrike er forbudt ved lov å benekte at Holocaust fant sted. Han er også nektet innreise i en rekke land. I Norge er det ikke forbudt å mene eller si at noe er sant eller ikke sant. Imidlertid har vi enkelte begrensninger for ytringsfriheten, sist ved den såkalte rasismeparagrafen, Straffelovens § 135 a.

Ikke desto mindre er det ikke i seg selv forbudt å være nazist i Norge. Ei heller er det forbudt å mene at Stalin gjorde en god jobb eller at Pol Pot var det kambodsjanske folkets redningsmann.
Folk som har i fullt alvor ment disse tingene sitter i dag, som vi vet, godt plassert i vår kulturelle og politiske elite.
På den annen side har Irving i media blitt omtalt både som nynazist og gammelnazist (bestem dere, hva?), og selv om det er svært mye som tyder på at han er en av delene, er det i hans bøker ikke det som er budskapet. Budskapet er derimot at Holocaust ikke fant sted, og hvis Holocaust fant sted visste hvertfall ikke Hitler om det, og at Auschwitz bare var en arbeidsleir med et uheldig høyt antall arbeidsulykker.

Å gi ut bok etter bok med dette budskapet, en total fornekting av det best dokumenterte folkemordet i historien, er et besynderlig prosjekt. Når jeg møter mennesker som lyver, hender det at jeg begynner å tenke at de kanskje har løyet så lenge og ofte at de til slutt tror det selv. Det er på sitt vis ganske fascinerende, og det er fascinerende uansett hva de finner på å lyve om.
David Irving har løyet i over 30 bøker. Ville det ikke være ganske interessant å la ham snakke om sitt forhold til sannhet? Ikke til Holocaust, ikke til jøder eller nazisme, men til sannhet? De fleste av oss forholder oss til den virkeligheten som vi har bevis for at eksisterer, både i nåtid og fortid. Irving gjør noe helt annet. Ja, han er en klovn, men er det ikke rimelig å anta at styret for Litteraturfestivalen ikke er klovner og løgnere? Å la noen få snakke er ikke det samme som å innrømme at det de sier er riktig.

Vi i Norge elsker ytringsfriheten, og vi snakker varmt for den og forsvarer den, for eksempel da striden om Muhammed-tegningene raste. De fleste ville forsvare vår rett til å trykke tegninger av Islams helligste figur som terrorist og støte en hel verden av annerledes troende, mest for å markere at vi har ytringsfrihet i Norge. Vi vil også støtte undertrykte i andre regimer i verden, som risikerer å bli fengslet og forfulgt for sine meninger og ytringer.

Men det gjelder åpenbart bare for ytringer vi kan like. Det er visstnok ikke Voltaire som har sagt det likevel, men sitatet "Jeg utstår ikke det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det", faller litt naturlig i denne sammenhengen.

Den kompakte norske majoritet av rystede forfattere er ikke bare sjokkert over at man inviterer Irving, men også redde for de mer perifere resultater av denne åpenbart uimotståelige løgnhalsen. Erik Fosnes Hansen ser for seg horder av blitzerer og nynazister som vil herje Lillehammer i mai 2009. Tove Nilsen synes det er "tulleidealisme". Heisann, Tove. "Vel vel, unger, det er fint at dere holder på med ytringsfrihet og sånt, men nå er det på tide å komme inn og spise middag".

Dagbladet vier villig spalteplass til de mest selvfølgelige motstandere av en slik invitasjon: Lederen for den mosaiske menigheten i Norge, forskningsdirektøren ved Holocaustsenteret og så videre. Det er veldig lett å stille seg bak deres synspunkter. Men Holocaust er et betent tema, i den forstand at det hefter en brun smitte ved enhver befatning med alle som ikke står trygt på de riktige synspunkter. Det kan likevel være riktig å minne om at til tross for den historiske virkeligheten er det fremdeles forskning som påviser ny kunnskap, blant annet har tallet på Holocaust ofre blitt endret de siste årene på grunn av nye forskningsresutater.

Og da snakker vi om virkelig forskning, ikke den typen Irving bedriver. Men så er han heller ikke invitert for å snakke om sin "forskning". Det kan åpenbart ikke gjentas ofte nok. Jeg tror at det eneste andre temaet som ville vakt en slik rettferdig harme som hans tilstedeværelse på Litteraturfestivalen, er pedofili. Det er det eneste som ville laget en lignende lynsjestemning. Hva med en selverklært pedofil? Ville vi latt ham slippe til? Jeg ville funnet det ekstremt ubehagelig, og ville nok gjerne kastet, om ikke den første, så kanskje den tredje sten. Men hvis du spør, har han rett til å bli hørt? må svaret bli ja,

Dessverre har presset fra de rettroende i denne saken gjort at Litteraturfestivalen har trukket invitasjonen, og Stig Sæterbakken har trukket seg fra sin stilling som kunsterisk leder. Det er en åpenbart stort tap, og jeg håper at Stigs forfatterkolleger synes det var verdt det. Da slipper hr. has-been Fosnes Hansen å bekymre seg over blitzere på Lillehammer.