torsdag 18. desember 2008

Fossen igjen

Dagbladet har kontaktet noen norske historikere for å få en reaksjon på Erling Fossens siste påfunn. Ganske forutsigelig mener de alle at hans utspill er kunnskapsløst, unødvendig og klønete. Det var sikkert derfor de ble spurt, men litt interessant er det at Hans Fredrik Dahl og Guro Hjeltnes ikke ville uttale seg, og sistnevnte kommer til å skrive en kronikk om dette.

Arnfinn Moland fra Hjemmefrontmuseet sier

"Fossen minner meg om et barn som roper ut mange stygge ord for å få de voksne til å reagere. All erfaring tilsier at man da bare bør la dem rope, så gir de seg til slutt"

Og det er egentlig mitt inntrykk også. For som i alle andre diskusjoner skal man ikke være redd for provokatører (det er egentlig øredøvende dissens man skal passe seg for), men

"livet er for kort til å debattere med en som Fossen. Det finnes andre og mye mer spennende provokatører".


Noe annet hadde vært litt usannsynlig. Norsk historisk debatt kan vanskelig være så politisk korrekt at et ikke er noen andre som har sagt det EF sier?

Ellers understreker de fleste intervjuede historikerne at det er ingen som er uenige i at det ikke var motstandsbevegelsen som endte krigen, men den allierte innsatsen. Hvis man gjør Fossen den ufortjente tjeneste å ta ham alvorlig, later det til at han har rett på mange punkter. Men en av grunnene til at han sjelden blir tatt alvorlig, og sjelden fortjener det, er den fjollete måten han fremlegger sin sak på. Når han bruker de sløveste knivene først, hjelper det lite å komme med skalpellen etterpå.

Selv om jeg skrev over at vi ikke skal være redde for provokasjoner, mener jeg også at provokasjon for provokasjonens egen skyld ikke har noen verdi. Det er mange som ser opp til provokatører og stiller seg bak deres sjokkuttalelser og politisk ukorrekte atferd bare for å føle at de ikke er en av saueflokken, at de også står utenfor og dermed må være den som har rett. Jo enklere provokasjonen er (som for eksempel FrP-retorikk) jo lettere er det å hive seg på.
Det å tenke selv er en litt mer komplisert øvelse enn å bare si seg enig med den ene eller andre siden i en diskusjon. Det blir litt for enkelt.

EF snakker dessuten om to ting på én gang: For det første hva som faktisk skjedde i Norge under krigen og for det andre om hvordan det norske folket forholder seg til den delen av historien i ettertid. Det ene er en historisk analyse og det andre en ideologisk analyse eller en diskursundersøkelse. Hvis EF hadde holdt seg til én av dem, hadde han muligens kommet lenger. Han argumenterer like dårlig fra begge perspektiver, slik jeg har lest og sett ham til nå.

2 kommentarer:

  1. Synd at Erling Fossen tuller det sånn til at han umuliggjør all fornuftig debatt. For her er det mye å ta tak i. Det er jo fortsatt slik at det er mange tabuer rundt 2. verdenskrig og en bråta med hellige kuer man for all del ikke må røre. Og det er synd.

    Det er synd for historieskrivningen og det er synd for alle som ikke får lov til å se og snakke om denne tiden fra flere vinkler enn den eneste og reneste sannheten som menigheten presenterer. Og den sannheten er det f.eks hjemmefrontmuseet som forvalter, ikke sant?

    Sårene er tydeligvis fortsatt åpne og betente, og alle som er kritiske stemples som landssvikere eller ties ganske enkelt ihjel - eller nektes adgang til historisk materiale i arkivene. Da kan man jo begynne å lure på hva det er som for all del må holdes skjult for offentligheten... Men, men. Jeg tror ikke på konspirasjoner, men jeg tror at det er mye vi ikke vet om krigshistorien vår.

    Og innspillene til gjøken Erling Fossen er dessverre bare med på å formørke landskapet ytterligere, tror jeg. Han er så usakelig og fryktelig i ordbruken at han ikke kan tas alvorlig - og den potensielt gode sak han har (om han leses med velvilje) forsvinner i hans uspiselige form og oppblåste person.

    SvarSlett
  2. Helt enig! EF gjør alltid at man reagerer i affekt, for selv om han i dette tilfellet tar opp noe interessant, greier han å rote det til på forhånd. Vi får håpe at når temaet først har fått litt oppmerksomhet, kan de voksne diskutere videre mens Erling sitter under bordet.

    Ser at han har mange eksempler, så gutten har nok lest seg opp. Og det kan nok være tilfelle at Hjemmefrontmuseet har en versjon de vil presentere, men heldigvis viser mengden bøker med krigshistorie utgitt de siste årene at det er felt der få steiner forblir usnudde etter hvert. (Før var det jo bare napoleonofile utlendinger som leste krigshistorie, vettu ;-)

    SvarSlett