Vredens epler

Siden vi har epletrær i hagen som er smekkfulle og eplene har begynt å dette ned til sneglene, skulle jeg i dag gjøre en innsats (sammen med mine halvinteresserte sønner) for å plukke det som var modent og kjøre til Askim Frukt- og bærpresseri med dem. Og så begynte ting å gå galt.

Det er langt og gudsjammerlig kjedelig å kjøre fra Kråkerøy til Askim gjennom indre Østfold. GudsJAMMERLIG kjedelig. Da vi endelig kom frem til Askim, var det en halvtime igjen av åpningstiden. Jeg hadde skrevet ut Presseriets eget kart fra internett, og regnet derfor med at dersom jeg først kom meg til Askim, selveste hovedstaden i indre gokk, så måtte jeg vel finne denne hjørnesteinsbedriften. Men nei. Jeg kjørte på geografisk intuisjon og bommet i to retninger før jeg spurte en av de innfødte, som pekte meg i en tredje retning, der det ikke var, før jeg lette i en fjerde retning og ga opp. Antakelig var jeg veldig i nærheten hele tiden. Men at det ikke står ett eneste skilt langs innfartsveiene til denne metropolen, "Østfolds kulturby" (Ha! Ha! Ha!) som det står på skiltet. Ett eneste skilt som peker oss langveisfarende med en kasse epler bak i bilen, i retning av det helt spesielle stedet der all eplegeléen kommer fra.

Da klokka ble ett og jeg fremdeles kjørte frem og tilbake på riksvei 128 og 124 uten å finne snurten eller skrotten av eplehimmelen, ga jeg opp. "Vi kjører til Moss", meddelte jeg de to som halvsov i baksetet og sikkert tenkte på langt bedre måter å tilbringe lørdag formiddag på. "Der spanderer jeg lunsj, og kanskje jeg får gjort noen andre ærend". Så gjorde jeg den feilantakelsen å tro at senteret "Mosseporten" kunne tilby noe som helst annet enn klær og sko. Det var feil. På Mosseporten senter er det utelukkende klær og sko. Og Torshov Bilrekvisita.

Enden på visa ble et senter i Moss. Nesten like tregt, men med Clas Ohlson. Og det man ikke finner der, trenger man ikke, bortsett fra pizza, som ble et lite lyspunkt i en lang rundreise uten mål i indre Østfold. Jeg er sjeleglad over å være hjemme i sivilisasjonen igjen, og om Askim og hele frukpresseriet forsvinner i et svart hull i jorden i morgen (eller neste uke) så ville jeg ikke merke det, ei heller sørge stort. Og jeg leverer heller eplene mine til en lokal saftprodusent som tar i mot fra mandag, eller lager mos og snegle-åte av dem. Makan at det skal være så vanskelig å drive matauk og ressursutnytting, for helvete.