Og i serien "Øystein støtter kulturlivet også på et mer nasjonalt plan, siden han likevel var i Oslo" har vi idag kommet til Det Norske Teatrets oppsetning av "Få meg på, for faen" basert på boken av Olaug Nilsen.
Kort fortalt (hah! Det blir nok mye av) var stykket rasende morsomt. Vi lodde og lodde. Og ikke så frimodig at det ble pinlig, heller. Jeg tror at mange kjenner seg igjen i humoren og språket til Nilsen fordi det minner om en stil mange bruker når de skriver tullball på nettet: Blandingen av selvutslettende selvironi i de detaljerte beskrivelsene av hverdagslige hendelser - jo mer trivielt, jo bedre - og referanser til musikk og medier man kjenner igjen. Og da må man vite hvorfor det er morsomt med Rune Rudbergs "Ut mot havet", avsunget i det dypeste alvor.
En anmelder mente at dette var teaterets forsøk på å komme "den seksualfikserte ungdommen i møte".
Jeg tror kanskje ikke anmelder Strindberg kjente seg igjen i stykkets tone og humor, eller at hun skjønte helt hvorfor det morsomme var morsomt. For jeg følte meg veldig bekvem med humoren uten at jeg nødvendigvis står i den seksualfikserte ungdommens rekker.
Men altså.
Det er alltid en udelt glede å se teater på det Norske, dette stykket intet unntak. Jeg har alltid hatt litt blandede følelser for Pia Tjelta, litt fordi hennes filmroller ofte har lidd av Demi Moore-syken, nemlig at de trykker hennes skjønnhet og sex appeal ned over hodet på deg. Så derfor var det mye mer sympatisk å se henne som den klossete søte vaskevikaren og studenten Maria. Og Charlotte Frogner ypperlig som Alma. Og han typen i postingen under som litt av hvert.
At dialekten de tilstrebet var relativt ubestemmelig hører liksom med på det Norske Teater. Det er litt av sjarmen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar