Født som jeg er under en heldig stjerne, rakk jeg akkurat hjem til Norge i tide til at min favorittskuespiller Nola Rae hadde ny forestilling her i byen. Hun spiller heldigvis relativt ofte i Norge, selv om hun turnerer hele verden hele tiden. Og at vårt lokale ungdomskulturhus St Croix-huset får booket henne er ikke annet enn et kupp.
Det er ingen overdrivelse å kalle henne mimens ukronede dronning, som det stod i programmet, om hun enn er beklagelig lite kjent selv blant folk som liker teater. Men når vi vet hvilke middelmådigheter som blir populære i Norge (ikke nødvendigvis bare skuespillere) skjønner jeg at det egentlig bare er TV-tid hun mangler for å fylle opp salene rundt om.
Sist jeg så henne (og dette blogget jeg antakeligvis hektisk om) var jeg en av dem som ble tildelt oppgaver i stykket, og måtte med en potet i hånden opp på scenen og agere Sir Walter Raleigh. (Edit: Dette var langt morsommere enn jeg ser at det virker)
Denne gangen slapp jeg noe medvirkning, sikkert fordi hun hadde med seg svensken Lasse Åkerlund. Først spilte han Shakespeares "Macbeth" med matvarer, deretter spilte Rae "Hamlet" med hansker og hender, deretter spilte de "Romeo og Julie" sammen. Og som alltid lo jeg så jeg gråt.
Jeg har regnet meg frem til at dette må være den femte gangen jeg ser henne, og den første var "And the ship sailed on", som hun spilte i Oslo for minst 12 år siden.
Siden har jeg sett en forestilling der Napoleon var viktig, én om Mozart, én om dronning Elizabeth og så denne. Dette er også første gangen noensinne jeg har hørt henne si noe - på engelsk-svensk.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar