Ekstra frustrasjon i anledning mandagen: At jeg så på én time av "Indecent proposal". Én time av mitt liv som jeg aldri får igjen!

Filmen var elendig når den kom, og den er elendig nå. Demi Moore går meg på nervene. Hun spiller som en sekk basmati-ris. Jeg kan ikke fordra når filmer truer på oss kvinner (eller menn) og forlanger at vi skal finne dem tiltrekkende, uten at de behøver å utvise et eneste grann av utstråling, sjarm eller talent (Jeg har ikke sett filmen "Barb Wire" med Pamela Anderson, men det foresvever meg at den er full av denslags).

Noe av det som gjør Demi Moore så irriterende, både i denne filmen, "Ghost" og absolutt i gigakalkunen "Striptease", er at hun bare tasser rundt med det ene uttrykket hun har; det storøyde, furtne sytefjeset som sier "bare du får sett nok nærbilder av meg, så skjønner du hvor uimotståelig jeg er". Og det blir bare komisk i scenen hvor hun har hatt lykkelig ekteskapelig omgang med Woody Harrelson (a propos å spille som en sekk, liksom) og ligger utstrakt på sengen, kameraet glir dvelende nedover hennes endeparti, og det er så pinlig åpenbart at det er forventet at vi formelig skal hikste av henrykkelse. Men det gjør vi ikke. Det hjelper heller ikke på henrykkelsen at hun etter hyrdestunden har sørget for å iføre seg et av de minst lekre og eggende kvinneplagg av vår tid; en diger rynkete bomullstruse som ser ut som den er tygd og spyttet ut igjen. Sikkert en "Sloggi Demi". (Og hva Robert Redford betalte en million dollar for, er det ingen som aner, selv det var basis for hele historien.)



Filmen ble i sin tid omgitt av uforholdsmessige mengder hype (i likhet med en annen halvdårlig amerikansk film der stjernene kledde litt av seg, "Basic Instinct") og i England ble den markedsført med spørsmålet "What would you do?" på posteren. Standupperinnen Jo Brand skjønte ikke hva problemet var i det hele tatt:



"Robert Redford? I'd shag him for a tenner! Come on!"