Akkurat nå leser jeg..

...hah! Jeg får lest mye, skjønneru. Jeg kunne ha, men det hadde gått på bekostning av andre viktige ting, som å være far og kjæreste og sånt. Men i alle fall:

• Espen Haavardsholm :"Øst for Eden: En biografi om Johan Borgen"



• Stian Bromark og Dag herbjørnsrud:" Blanke løgner,skitne sannheter: En kritikk av det nye verdensbildet"



• Wenche Blomberg: "Galskapens hus: Internering og utskilling i Norge 1550-1850"

Den første er av en eller annen grunn veldig fascinerende. Jeg tror jeg er litt svak for den generasjonen forfattere Borgen var en del av, de kulturradikale besteborgerlige intellektuelle på 50-tallet; Odd Eidem, André Bjerke og sånn.

Den andre er befriende etter et år hvor jeg har blitt tutet ørene fulle av enkle svar på vanskelige spørsmål. Visste du at WTC er tegnet med Mekka som forbilde?




Den tredje er spennende om fengsling, internering, innesperring av syke, gale, kriminelle, fattige og de mange som enten var alt på en gang eller befant seg et sted midt i mellom alt.

Jeg tror jeg er veldig lei alle med store munner og harde tastetrykk som mener at det er et riktig svar på ethvert spørsmål. Jeg er overbevist om at hodene våre fremdeles er beregnet på et ikkemoderne samfunn, der man kun forholdt seg til det man hadde rundt seg, og ikke trengte å vite noe om eller mene noe om annet enn det som foregikk i ens egen nærmeste sfære. Nå er informasjon så tilgjengelig (hvilket er et understatement; en hel del informasjon får vi enten vi vil eller ikke) så reagerer mange med en av to innstillinger: Enten blir de totalt apatiske (og er stolt av det), eller så sliter de med å konstruere "sin egen mening" som de gjerne kopierer fra en eller annen som de vil ligne på/ligge med/identifisere seg med. Og slike holdninger - spesielt når de skal mene noe om ALT - kan ikke bli nyanserte eller (HAH!) reflekterte. Ingen på jordens overflate er i stand til å ha reflekterte, fornuftige og nyanserte oppfatninger om alt media presser opp i ansiktene våre. Hvertfall ikke jeg. Og det tror jeg er grunnen til at så mange egenutnevnte super-synsere forteller oss at verden er svart og hvit og at det finnes ett riktig svar på alle spørsmål. Hvilket det overhodet ikke gjør. Boka til Bromark og Herbjørnsrud bruker uttrykket "ren historie" og "uren historie" i den forstand at den "rene" har klare skillelinjer (godt/ondt, sant/feil, kristent/muslimsk, europeisk/afrikansk og nytt/gammelt), mens den "urene" er slik verden er: mye henger sammen med mye. Mye kommer av mye. Mye er litt sant og litt falskt, litt nytt og litt gammelt. Men det er så skrekkelig vanskelig å forholde seg til.

Jeg vet mye om hva jeg ikke vet, og det viktigste jeg kan gjøre med det, er a) å erkjenne hva jeg ikke vet så mye om, og derved avholde meg fra å ha sterke oppfatninger om det, og b) å informere og opplyse meg selv etter beste evne om det jeg interesserer meg for (evt. det jeg må vite noe om). Men det er slett ikke alt jeg må interessere meg for eller mene noe om, faktisk.