Det at Lillehammer fikk arrangere dette skirennet i 1994 var starten på en hittil uavbrutt delir i masturbatorisk egendyrkelse, en orgie i rosemaling, rakfisk, gammelost og skigåing. Alle gikk inn i en kollektiv psykose av distrikts-nasjonalisme og det var ikke den gamle skikk, tradisjonelle særhet eller lokale snodighet som ikke ble opphøyet til kulturelle skatter og tillagt egenverdi. Alt man kledde seg i, spiste, sa eller gjorde i hele Gudbrandsdalen ble ansett for å ha universell interesse og evig verdi. I tillegg kom alle de symboler, institusjoner og aktivitetere som ble konstruert til OL og prakket på alle mennesker som var så helvetes uheldige å befinne seg innen en omkrets av Lillehammer på femti tusen kilometer, eller var belemret med massemedier eller i det hele tatt omgitt av andre.

En overbetalt designer-prostituert hostet opp piktogrammer som skulle illustrere de forskjellige sportsgrenene, og produserte noen groteske, vanskapte, stygge og på ingen måte interessante symboler som ble spredt vidt og bredt, og så skulle vi liksom tro at disse designmessige makkverkene var basert på en helleristning som liksom fremstiller en eller annen steinaldermann på ski.
Og den mest brukte og latterlige av dem var "Fakkelmannen", som man forelsket seg i en slik grad at man brukte en formue for å få hogd skogen snau i en fjellskråning ved Øyer akkurat i fasong av "Fakkelmannen", slik at man skal glo på den når man kjører forbi Hafjell, med det resultat at man skjener over i motgående kjørebane på E6, kolliderer med en møtende bil og dør eller blir invalid.

Alt som hadde noe med "fakkel" å gjøre, hadde et sus av olympiade over seg.


Nå, åtte år etterpå, fortoner store, tomme møtelokaler med navn som "Fakkgården" seg bare patetiske. Nesten like patetiske som folk som fremdeles går med de grenseløst heslige boblejakkene som ble utdelt til de usigelig salige heldige som fikk gleden av å være "frivillige" under OL, der de sto ute i tyve kuldegrader hele dagen og frøs kattunger på seg. Dette gresselige plagget er skittengrått med en mønster som også åpenbart var en del av den Store Designplanen under OL, et mønster som mest av alt ser ut som et steinras gjengitt med veldig lav oppløsning, eller et gulv der en seksåring har helt en kasse med Duplo utover. (Denne bisarre dekorasjonen pryder fremdeles i dag brevmalen som blir brukt i Oppland Fylkeskommune. Det ser mest av alt ut som om noen har sølt kaffe på brevarket.)

I en by som i slik ekstrem grad fremdeles lever på minnene fra den navlebeskuende orgasmen OL var, hadde jeg likevel trodd at man hadde et snev av kontakt med virkeligheten, at man i mange år kan gnukke sitt eget kollektive småby-ego, man at man før eller siden må tenke fremover, åtte år etter at den lille del av verden som brød seg om skisport (og det er en marginal del), glemte totalt både hva Norge, ski og absolutt hva "Lillyhammer" var.

Men nei.

De mest patriotiske og bortreiste nasjonalist-romantikerne i denne byen sitter i litt for innflytelsesrike stoler. De er politikere, og politikere vil bli gjenvalgt. Spesielt ordførere. Ordføreren i Lillehammer er populær, visstnok. Den beste måten å forbli populær på er å fiske med finmasket garn på Folkedypets bunn. Og sett i lys av at man i Folkedypet har stått med hodet solid plantet i bånngjørma i åtte år, lider man av visse vrangforestillinger. Disse vrangforestillingene må man oppmuntre og dyrke for at Folkedypet fremdeles skal synes at man er en kjerne-ordfører og gjenvelge seg.

En av de mest pinlige vrangforestillingene i Folkedypet er at Lillehammer skal arrangere OL en gang til. Javel. Jeg aner ikke om det har skjedd mange ganger at samme by får arrangere OL flere ganger, og jeg bryr meg heller ikke. Men det er usannsynlig. Noe annet er at man vil ha dette sinnssvake sirkuset i en liten treg innlandssmåby enda en gang.

Noe annet (og dette er det verste) er at man presterer å vedta at Lillehammer Kommune, som ikke har råd til noe som helst - skal betale 1,5 millioner kroner bare for å utrede muligheten for å søke. Utrede! Det betyr at man ikke skal gjøre noe, man skal bare skrive rapporter. Om hva da? Om at denne søvnige byen ved Mjøsa har knakende godt av en olympiade til?
Det er et simpelt retorisk triks å omregne store summer i sykehjemsplasser. Men 1,5 millioner blir en og annen sykehjemsplass. Det er kanskje også billig å se om man kunne gå tilbake til vanlige åpningstider på det kommunale biblioteket for en slik sum. Det er kanskje irrelevant å regne på om de kronene kunne hjelpe litt på veg for å få en av de tre store grunnskolene i byen ferdig restaurert etter at murpussen har drysset fra ytterveggene i flere år, og entrepenøren blir truet med dagbøter for å få elendigheten ferdig.

Alt dette kan bortforklares, og det er politikere svært dyktige til.
Men jeg skulle gjerne hørt disse flatpannede bygdepolitikerne forklare hvordan de kan forsvare å bruke en og en halv million på et luftslott - nei, ikke dét engang - en utredning om et luftslott.

Ikke rart at ordfører Synnøve Brenden Klemetsrud er populær. Ikke rart at ordfører Synnøve Brenden Klemetsrud har lyst til å bli gjenvalgt. Og da jeg så bilde av henne med "Ronald McDonald" t-skjorte, mens hun stekte pommes frites for et amerikansk konsern i den uendelig naive tro at hun bedrev stemmevennlig veldedighet for McDonalds' barnesykehus-bløff, slo det meg at det ikke var så rart at hun og hennes opportunistiske kolleger kunne legge en dynge av kugjødsel på møtebordet i kommunen, klappe hverandre på ryggen og si "se her, dere! Nå har vi funnet gull. Dette vil verden ha! Det lukter jo gammelost!"