Skvip and the City

Jeg ser lite på TV. Det kan man mene er et godt tegn. Men når jeg først ser på TV, ser jeg bare på nyheter og Pimp my ride. Det er kanskje et litt mer urovekkende tegn.

Men til gjengjeld sitter jeg en del foran iMac-skjermen. Som for eksempel nå. Og nå sitter jeg her for å fortelle deg at det er sjelden jeg blir sint av å se film på kino. Men etter to timer med Sarah Jessica Parker og "Sex and the city" var jeg ganske amper.

Jeg bestemmer meg for at Parker skal få bli med i samme eksklusive klubb som jeg har satt Demi Moore i, nemlig den for skuespillere som ikke er interessante og sexy uansett hvor sløret de ser inn i kamera og uansett hvor dvelende kamera går over deres beinete korpus. I tillegg er "Carrie Bradshaw" alltid så utrolig klovnete kledd. Skal det være en slags vits? Skal det liksom være haute couture? Tror ikke det. Det jeg derimot tror, er at "Sex and the City" kommer til å bli en kultklassiker på grunn av at den kvinnelige hovedrolleinnhaveren konstant er kledd som en Fox tyggegummi.

Det var mye ufrivillig humor i filmen. Som da Carrie følger en venninne rundt i en kostymeforretning før Halloween. Venninnen er kledt som heks, og Carrie sier "I can't believe you are gonna dress up" mens hun selv er utkledt som en krysning mellom Justin Timberlake og Donnie Brasco. Eller da hun skal gifte seg med denne "mr. Big" og han får kalde føtter og nesten ombestemmer seg, hvorpå hun denger løs på ham med blomsterkvasten og skriker "You have HUMILIATED me!" Trøste oss. Halve filmen er henne som går rundt og furter fordi han nesten ikke ville gifte seg med henne.

Jeg er neppe i målgruppa for dette skvalet, men på den annen side var det to timer av mitt liv som aldri kommer tilbake.