Marianne Aulie: Full, men pen?

Problemet med Marianne Aulie er ikke nødvendigvis at hun ser på seg selv som den kvinnelige Jeff Koons, en popkunsterisk posør hvis iherdige egenreklame hever prisen på hans ellers likegyldige kunstverk til absurde høyder.

Problemet med Marianne Aulie er ikke nødvendigvis at hun henger seg på den sutrete familien Sands barnslige kampanje der all kritikk blir i beste Thor Heyerdahl-stil tolket som en bekreftelse av at alle andre er konforme, elitistiske forståsegpåere som ikke tåler at noen utenom intelligensiaen har suksess. Ifølge den relativt middelmådige maleren (men, har jeg forstått, dyktige kursholderen) Øyvind Sand er alle innvendinger mot Aulies bilder bare surmaget, moralistisk hets fra gledesløse lutheranere. Se dét, liker du ikke klovnebildene er det fordi du er en kristen promp som ikke skjønner hva som er gøy.

Problemet med Marianne Aulie er ikke nødvendigvis at hun ikke har noen form for malerteknikk utenom å svinge malerkniven og sparkelen i sirkelform for deretter å henge ører på sirkelen og kalle det en "klovn".

Problemet med Marianne Aulie er ikke at hun bolstrer sitt rykte som kunstner med en ekstremt banal versjon av den gamle kunstnermyten - den som kanskje aldri har vært sann - at man skal stå halvnaken i atelieret og brøle ut sin kreative lyst mens man skvalper rundt seg med årgangschampagne - "Jeg er raka fant, men likevel kjøper jeg Krug i trebokser - bare for å helle halvparten på akrylbildet mitt! Det er kunstnerpasjon, det!"

Problemet med Marianne Aulie er ikke at ingen av klovnebildene ikke er dekorative. Jøss da. Det er kanskje, under noen omstendigheter, et kompliment at Bohus selger plakater med reproduksjoner av bildene dine, de har jo allerede kyssende par på stranda i solnedgang og gråtende sigøynerbarn.

Problemet med Marianne Aulie er ikke nødvendigvis at hun har én ide som hun forfølger og reproduserer og gjentar.

Problemet er at det er en dårlig idé.

Hvis du skal male det samme motivet om igjen og om igjen med kun ytterst få variasjoner, må du ha noe å si. Én klovn er greit. To klovner er greit. Tre klovner er greit, selv om det fremdeles gjenstår å se om Marianne Aulie kan male et øye eller noe som minner om et øre. Men klovn etter klovn etter klovn etter klovn er patetisk. Ikke fordi det er mange malerier med samme motiv - men fordi motivet er a) dårlig malt, og b) uten uttrykk (klovnene er ikke søte, de er ikke slemme, de er ikke onde, de er ikke gode - de er like uttrykksfulle som fem hundre strekmenn.)

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på andre ikke-naturalistiske billedkunstere som gjentar seg selv. Rent teknisk kan ethvert barnehagebarn gjøre det Jackson Pollock gjorde. Med litt trening kan selv jeg gjøre det Cy Twombly gjør. Jeg kan ved en tilfeldighet tegne en strek som ligner til forveksling på Jan Groths tegninger. Og hadde jeg vært full, kunne jeg gjort det Jean-Michel Basquiat gjorde. Han hadde ikke én times kunstutdannelse.

Men deres prosjekt hadde en åpenbar hensikt som betrakteren blir oppmerksom på når du ser mer enn ett av bildene deres. Det var en variasjon som ikke lå i verken medium, motiver eller teknikk, men i anvendelse av idéen din. Bildet ditt må ha flere lag, så vi gidder å se på det mer enn én gang.
Det er ikke tilfelle med Aulies bilder. En kikk er greit, men deretter må hun vise oss litt bar hud og kunstnermyter for å holde på vår oppmerksomhet. Det holder til litt blest i avisene, til å erte opp andre billedkunstere og kritikere, til å narre folk til å tro at et kjent navn (eller bakparti) betyr at klovnebildene er verdt mange penger. Men det holder ikke til å lage bilder som noen vil huske om ti år. Det de husker er den pene ikke-kunsteren med champagnen.