To og en halv time og like klok

Sammen med en fullsatt kinosal overvar jeg i går den ikke akkurat kritikerroste filmatiseringen av "Da Vinci-koden". Filmen man Må Se for å få bekreftet at den er like dårlig og overhypet som boka, på samme måte som man Måtte Lese boka for å vite at den var like dårlig og overhypet som alle sa. Og det var den.

To og en halv time, mine damer og herrer, sammen med en livstrett og pløsete Tom Hanks som mest av alt ser ut som han aller helst ville vært på en øde øy. To og en halv time med den dukkepene Audrey Tautou og hennes to ansiktsuttrykk (forbløffet og litt mer forbløffet), hennes plettfrie antrekk med skjørt og cardigan som er like nystrøkent hele filmen. Til tross for at de flykter fra Louvre, kjører som gale gjennom Paris' gater, blir bortført i en pansret bil, kjører Landrover gjennom skogen, kjører jetfly til London, rømmer sammenkrøpet i baksetet av en bil, flykter rundt i Londons kirker før hun ender opp i Skottland ? så har hun fremdeles nystrøket skjørt og plettfri cardigan. Det er jenta som kan passe på klærne sine, det.

Det eneste litt fikse i denne fimatiseringen er måten man illustrerer de uendelige forelesningene hovedpersonene roter seg inn i selv når det er som mest dramatisk. Dette er en av Dan Browns faste grep, og står i merkelig kontrast til hans billige "cliffhangers" i boka. Men i filmen utspiller det personene forteller seg som et lite ekstradrama bak dem mens de snakker. Dette er nok også en av de få stedene filmmakerne har tenkt det samme som de fleste andre: "Dette er bare FOR TREGT, her må vi gjøre noe ekstra for at publikum ikke skal reise seg og si "Takk, men jeg har bokhylla på do fullt av konspirasjonsteorier om Tempelridderne og den hellige gral." For det var nære på.

To og en halv time du ikke får igjen.

Jeg benytter anledningen til å gjengi en frustrasjon jeg skrev på en newsgruppe om de pinlige likhetene mellom DVC og dens forgjengerbok, "Engler og demoner":

"Da Vinci Code" og dens onde tvilling

Det dårligste med "Da Vinci Code" er faktisk ikke boken i seg
selv, det er boken som er forgjengeren, "Angels and Demons". Jeg begynte
lese dem med samme følelse som når jeg er mutters alene med en alt for
stor pose potetgull: jeg vet at nytelsen vil gå over til vemmelse innen
jeg når bunnen, men jeg klarer ikke å stoppe.

"Angels and Demons" er så fullstendig, kliss lik "Da Vinci Code" at det
unnslipper mine villeste fantasier at forlaget gikk med på det. Og når
jeg sier kliss lik, så mener jeg kliss lik. Navnene og omstendighetene
er litt endret, men i store og noe mindre trekk er bøkene /identiske/.

For eksempel:
Hovedpersonen i begge bøkene er den brilliante og bekvemt nok single
kunsthistorikeren Robert Langdon.

I DVC (Da Vinci Code) blir Langdon vekket i Paris av en overraskende
henvendelse fra det franske politiet om et drap, fra hvilket de viser
ham et bilde av liket med symboler på, for å vekke hans interesse.
I A&D (Angels and Demons) blir Langdon vekket i USA av en overraskende
henvendelse fra kjernefysikkforskningssenteret CERN om et drap, fra
hvilket de fakser ham et bilde av liket med symboler på for å vekke hans
interesse.

I DVC møter han på drapsstedet en vakker, snarrådig og ildfull kvinne
som viser seg å være den dreptes pleiedatter, og som blir hans
våpensøster resten av boka, samt at det gnistrer litt mellom dem.
I A&D mter han på drapsstedet en vakker, snarrådig og ildfull kvinne som
viser seg å være den dreptes pleiedatter, og som blir hans våpensøster
resten av boka, samt at det gnistrer litt mellom dem.

I DVC flykter man fra en ensom og brutal morder som man /tror/ opererer
under beskyttelse av den katolske organisasjonen Opus Dei, men som viser
seg å stå under andres kommando. De "snille" er den fiktive ordenen
Prieure de Sion, som Brown insisterer på at finnes.
I A&D flykter man fra en ensom og brutal morder som man /tror/ opererer
under beskyttelse av det hemmelige men fiktive brorskapet Illuminati
(som Brown insisterer på at finnes), men som viser seg å stå under
andres kommando. De "snille" er Vatikanstaten og pavekirken.

I DVC har nettopp kvinnen, Sophie, mistet sin pleiefar, men er likevel
iskald og kaster seg uten betenkeligheter og noe særlig sorg ut i et
halsbrekkende rebusløp med en ukjent amerikaner før liket har blitt
kaldt. Pleiefaren hadde hemmeligheter om den hellige Gral som ville vært
farlige for de "slemme".

I A&D har nettopp kvinnen, Vittoria, mistet sin pleiefar, men er likevel
iskald og kaster seg uten betenkeligheter og noe særlig sorg ut i et
halsbrekkende rebusløp med en ukjent amerikaner før liket har blitt
kaldt. Pleiefaren hadde hemmeligheter om anti-materie som ville vært
farlige for de "slemme".

I DVC foregår hele historien i løpet av en natt og en dag.
I A&D foregår hele historien i løpet av en natt og en dag.

I DVC nøster Langdon og Sophie opp sporene ved å tolke tegn på bygninger
og i gamle skrifter.
I A&D nøster Langdon og Vittoria opp sporene ved å tolke tegn på
bygninger og i gamle skrifter.

I DVC er det aldri noen forklaring på hvorfor Langdon setter seg selv i
livsfare for noe han ikke har noen tilknytning til og bare har lest om i
bøker.
I A&D er det aldri noen ......


OK. Quod erat demonstrandum, skulle jeg mene.