Satans Vrangvesen

I så korte trekk som mulig: Den nedslående beretningen om Å Kjøpe Ny (Vel, 2 år gammel) Bil.

Man har gjerne oppfatningen av at det er tryggere å kjøpe bil gjennom forhandler. I vårt tilfelle var det ikke selgeren det var noe i veien med, snarere tvert imot, jeg har langt større tillit til ham enn til en tilfeldig bruktbilselger.

Da jeg hadde sett og prøvekjørt bilen, ble vi enige om å skrive kontrakt og deretter dra på biltilsynet (dette var i Tønsberg). Hos biltilsynet viste det seg at selgeren ikke hadde med seg Vognkortet del 2 - og da kunne vi ikke gjøre noe, for på dette del 2 er det nemlig en Magisk PIN-Kode, og ingen omregistrering mulig uten den Magiske PIN-Koden. I tillegg var jeg så grenseløst naiv at jeg trodde jeg kunne betale omregistreingsavgiften (en bagatell på 9000 spenn) på det stedet omregistreringen ble foretatt. Åhnei, du! Nånei, de pengene var det Tollvesenet som skulle ha, og ikke Statens Vegvesen. Så da måtte man først betale den og deretter komme med kvittering, SÅ kanskje de ville allernådigst omregistrere bilen.

Dermed var det å kjøpe fire dagers prøveskilt, som kom på 900 kroner. Dette betalte motvillig selger, selv om jeg strengt tatt ikke hadde fått omregistrert bilen uansett den dagen, siden Tollvesenet ikke hadde fått pengene sine.

Jeg kan umulig være den første som kommer til Biltilsynet med en ny bil og et for anledningen velfylt bankkort og tror jeg kan betale omregistreringen hos de som gjør omregistreringen.

Mandagen kom den riktige delen av vognkortet i posten fra selgeren, og dermed strøk jeg avgårde til biltilsynet som tidligere var ikke langt fra meg, men nå er flyttet til Sarpsborg, du verden så praktisk, takk skal dere ha. Der tok de gjerne i mot det gamle vognkortet, men siden jeg var så imbesil at jeg ikke husket at man fremdeles ikke kan betale omregistreringen der omregistreringen blir gjort, fikk jeg ennå ikke gjort noe mer - annet enn å kjøpe nok et døgns prøveskilt. Men damen skjønte tilsynelatende at det var tungvint å komme tilbake til Sarpsborg en gang til neste dag med kvitteringen på omregistreringsavgiften - ikke minst fordi skiltene, skjønner du - SKILTENE måtte hentes i MOSS!

Strålende! Da har vi enda et sted jeg må dra, enda en ting som forsinker. Men hun hadde løsningen: Hvis jeg betalte omregistreringen på nett og fakset dem kvitteringen, og deretter ring dette nummeret for sjekke at den har kommet frem, så skal vi sende REKvisisjon (med trykk på første stavelse) til det Hemmelige Skiltstedet i Moss,og DERETTER kan du kjøre dit og hente skiltene dine.

Neste dag fakset jeg kvittering, og begynte å med den ekstremt tidkrevende øvelsen Å Ringe Til Hafslund Trafikkstasjon. Det er nemlig ingen som tar telefonen på Hafslund Trafikkstasjon. Men jeg ble svært godt kjent med damen på sentralbordet til Statens Vegvesen. Jeg sendte en mail, og allerede (du store verden) dagen etter (for en service!) fikk jeg svar -

at de ikke kunne godta kvitteringen, de trodde nemlig at utskriften viste at betalingen bare lå til forfall. At forfallsdatoen var dagen før, hvilket ville si at den var betalt, lot de seg ikke forstyrre av. Deretter tok Fruen over maratonløpet. I hvert ledige øyeblikk hele den dagen var hun på telefon og mail til de totalt uinteresserte ansatte ved Hafslund Trafikkstasjon, og fikk tilslutt avtalt at dersom vi fakset en Ny og Akseptabel kvittering før kl 14,skulle de motstrebende sende REKvisisjon (trykk på første stavelse) til det Hemmelige Skiltstedet i Moss. Fantastisk.

Vi fakset alt vi hadde så fort vi kunne, en dame fra Biltilsynet ringte og sa at nå var alt i skjønneste orden og nå var det bare å reise og hente skiltene i Moss. Men før 1600, for da stenger'em. Nei vent! Vi kan ikke kjøre til Moss, for vi hadde bare prøveskilter som gjaldt dagen før! Hvordan får man nye prøveskilter? Da må du til Sarpsborg med bilen. Hvordan kommer du dit uten gyldige prøveskilter? OK...

Tog til Moss, drosje til den Hemmelige Skiltfabrikken. Der lå skiltene mine, med mitt navn på og alt mulig. Fantastisk. Men kunne de selge dem til oss (for det ække gratis, hånei, du, 400 spenn) der og da?

Nei.
Hva? NEI? Har vi tilbrakt tre dager i telefonen med sentralborddamen i Statens Vegvesen for ingen ting?
Du skjønner, vi hakke fått REKvisisjonen!
Men skiltene ligger jo der, de er ferdig trykt, og se, det er mitt navn på lappen!
Dem hakke sendt REKvisisjon fra Hafslund. Ska' prøve å ringe dit, men nå er jo klokka snart kvart over tre, dem stenger jo kvart over tre der...

På dette tidspunktet begynte jeg å vurdere kaldt hvilken vei ned damens gap jeg skulle trykke skiltene mine, på langs eller på tvers. Jeg bestemte meg for å føre dem ned på tvers, eller kanskje jeg skulle velge en annen kroppsåpning, fremdeles på tvers, da hun mirakuløst fikk kontakt med noen i andre enden. Hvilket superhemmelig nummer hun enn hadde var det hvertfall noe annet enn jeg hadde fått. Hafslund Trafikkstasjon tiltror åpenbart ikke oss ynkelige, dødelige krek - bilførerne det er deres forbannede jobb å betjene - med et nummer som faktisk gjør det mulig å komme i kontakt med dem. I steden skriver de nummeret til sentralbordet i Vegvesenet på en gul lapp og ler så de tisser i skjørtene når vi går ut døra.

Og nytt vognkort kom i posten et par dager etterpå. Moralen i historien er at en av de få fordelene med å kjøpe bil hos en forhandler er at du slipper å bli behandlet som en tilbakestående og syfilitisk idiot av Statens Vegvesen, en av de statlige etatene som åpenbart har det som en uttrykt etisk retningslinje å gjøre enhver befatning med dem så frustrerende at man gjør alt i sin makt for å unngå at det skjer.