I kveld har jeg sittet meg gjennom en over tre timer lang fremføring av Bachs "Matteuspasjon", i (som det heter) fullversjon. Ikke én tone fra Johann Sebastians hånd var utelatt. En formidabel prestasjon av både koret (et lokalt halvprofesjonelt kor som har spesialisert seg på Bach), orkesteret (ditto med originalinstrumenter) og profesjonelle solister. Strålende, hvis man tilgir de originale treblåserne en viss original intonasjon her og der.
Man blir uvegerlig litt fornøyd av resitativer. Selvsagt, dersom en historie skal fortelles i opera eller et annet dramatisk verk fra denne perioden, er det jo i resitativet at historien springer fremover. Men det er ikke spesielt interessant, musikalsk sett. Det er imidlertid litt farlig å ønske seg dette høyt, for blant musikkinteresserte eksisterer det en viss forfengelighet som gir seg uttrykk i en oppfatning om at man skal lide litt for kunstopplevelsen. Et snev av snobberi, rett og slett. Slik Bourdieu skrev om i "Distinksjonen". Så det å ønske seg bare korpartier og arier i et slik verk som dette, er for noen jevngodt med å bare ha sin klassiske musikkdannelse fra "Classic Sunset Moods"-cder fra bensinstasjonen. Eller det som besserwissere foraktelig kaller "svisker".
Men jeg tar sjansen: Herved ønsker jeg meg en fremføring av Bachs korverker uten resitativer, takk. Jeg tror jeg har Jesu lidelseshistorie sånn omtrent under huden uansett, så jeg greier nok å huske handlingen.
Det sies at renessansen hadde vært 50 år kortere dersom lutten ikke hadde vært så infernalsk tidkrevende og vanskelig å stemme. Jeg fremsetter herved påstanden om at barokken hadde vært redusert med minst 50 hvis ikke resitativene hadde blitt oppfunnet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar