Jeg tenkte "Dum-Johan" fra 1911 skulle kunne være solid moralsk ballast for de 15 sakesløse, men slett ikke umælende krek jeg har i min daglige omsorg. Ved spising har jeg lest et par kapitler om den fattige og enkelt mentalt møblerte Johan Olai Ødegård, hans liv og hverdag. Som tidligere omblogget, var det en del morsomme episoder jeg husker min morfar leste for meg. Jeg kan ikke huske han leste de to siste kapitlene, og i det jeg begynte på dem for elevene, skjønte jeg hvorfor.
Kapitlet "Julaften" begynte bra, Johan tjente en krone på å bære juletrær for andre, og brukte krona på å kjøpe et tre som han tok med hjem til sin fattige mor og to mindre søsken. De pyntet, sang og koste seg.
Men så hørtes tunge skritt i trappen.
Far kom inn. Han var ikke i godt lune. Han likte dårlig at de surt opptjente pengene gikk til unødvendig pynt. Treet ble revet ned, mor og unger kastet ut på kjøkkenet og Johan fikk - hvertfall verbalt - huden full.
Slik gikk julaften. Etter det skummet jeg siste kapittel for å se om det var noen lysning i sikte. Men nei. Johan ble innlagt på sykehus og dør, på tristeste måte. Snipp snapp snute.
Så mye for oppbyggelig barnelitteratur. Jeg vet knapt om jeg tør begynne på Dikken Zwilgmeyer. I dag henfalt jeg til sosialrealisme fra 60-70-tallet: "Marianne på sykehus".
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar