"Uff, allting var så ekkelt så!
Den lumpne Tellef Olsen! Som hadde gått der og ertet og brisket og brisket seg med musklene sine! Liksom han skulle være den eneste som hadde muskler i byen.
Å nei, Tellef Olsen far, kom ikke her!
Jan Bluhme strakte armen sin voldsomt ut og trakk den tilbake med sammenbitte tenner, mørkerød i ansiktet.
Det var svinaktig gode muskler det. -
Akkurat slik skulle muskler være, stå i en bue i armen, og være som jern å føle på.
Uff, hvor kjed han hadde vært av det skrytet om Tellef av de andre guttene også, det var jo aldri annet å høre - derfor tapte han tålmodigheten også i går - så nå kunne de da se hvem som var sterkest.
Du å du, sånn som han julte ham!
Ja, for han måtte riktignok spørre om en ikke kunne tape tålmodigheten og bli litt sint, når en satt ganske rolig på et gjerde og tenkte på ingenting, og det så kom en og stakk en bak med en lang kjepp."
Jeg har fått to gamle barnebøker av min morfar. "Dum-Johan" fra 1911 (utgave fra 1957)av Gerhard Håland og "Lille Jan Bluhme" av Dikken Zwilgmeyer fra 1953. Den ble første gang utgitt i 1903.
Min morfar leste dem for meg når jeg var liten, og han elsket selv historiene. Jeg kjente dem godt igjen når jeg leste dem nå. Det gammelmodige språket er enormt sjarmerende, og det er synd at tiårige gutter i 2005 ikke snakker mer som de gjorde i 1903, med "lumpent", "svinaktig", "uff, hvor kjed" og "gid".
Det kan jo hende at det snarere var Dikken Zwilgmeyers forestilling om hvordan barn snakket, men likevel er historiene eviggrønne. For tiden leser jeg litt hver dag for mine 15 1. klassinger. Selv om jeg må forenkle, bytte ut ord og forklare, lever de seg lett inn i Jan Bluhmes gjøren og laden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar