Etter sakukyndig vurdering

Her en dag plukket jeg frem igjen mine (analoge? gamle? vanlige? ikke-digitale-eller-aps?) 35 mm-kameraer. Etter å ha gjort et hederlig forsøk, vel, faktisk i et par år, på å bruke en digital Ixus ("for det er lissom det som KOMMER, skjønneru"), gikk det opp for meg at tross dets mange og rikelig omtalte finesser, savnet jeg først og fremst et kamera som tar bildet i det øyeblikket du faktisk trykker på utløseren, dernest papirkopier som ikke trenger å gå veien om en datamaskin.


Vel vet jeg at a) raskere autofokus og bla bla bla er nå standard og b) man kan levere minnekortet til fotolabben på hjørnet og få papirkopier, CD eller steintavler med bildene dine eller bare stappe minnekortet inn i den nye Brotherskriveren og vips, ut kommer de lekreste 10x15cm papirkopier av redningsvestkledde barn som holder en torsk i den ene hånda og en håv i den andre.

Jadda jadda.

Men når jeg vendte min gamle Ricoh GR1 og Canon EOS 500 i hendene, ble jeg med ett så merkelig nostalgisk. Etter noen forsøk oppdaget jeg at begge to hadde utviklet visse funksjonshemninger siden sist. EOS ville ikke vise noen annen blenderåpning enn 0.0. Det høres jo fabelaktig ut, hadde det ikke vært for at største blender på den herværende linse er 3.5. Og Gamle hr. GR1 ville ikke noen verdens ting.

Så etter en tid bar det avsted til en fotobutikk, tilfeldigvis Japan Foto, for å spørre om de kunne formidle en reparasjon. Sist jeg trengte det, forsøkte jeg å sende kameraet direkte til et firma i Tvedestrand som visstnok var de reneste gudommelige eksperter på Ricoh. Ikke hadde de webside, ikke hadde de mailadresse og ikke tok de telefonen. Jeg fikk kontakt med dem utelukkende på faks, må vite. I tillegg var det ikke lenger etter at kameraet begynte å lide av noe igjen, så denne gangen kan noen andre fikse det.

På Japan Foto sto en unggutt som kunne fortelle meg at det kunne bli dyrt, altså. Og jeg svarte at joda, men det er kameraet verdt, fordi det er et meget godt kompaktkamera. (Noe jeg ikke er alene om å mene. ) Han så tvilende på meg, som om jeg hadde sagt at jeg ville reparere et engangskameraer når det lå et helt himmerike av digitale SuperShots og DigiCamShotZoomer under glassplaten på disken hans. Men han bekreftet at jeg kunne levere det der.

Neste gang hadde jeg altså GR1 med meg, og stod i kø i syv lange og syv brede bak folk som leverte og hentet bilder av redningsvestkledde barn med en torsk i den ene hånda og en håv, subsidiært en krabbe, i den andre.

Når jeg endelig nådde frem til disken kunne en 16-årig jente fortelle meg at, hm, joda, men det kunne nok bli veldig dyrt å reparere, altså.

Jeg gjentok at det var kameraet verdt.

Hun snudde og vendte på kameraet som om det var en steinøks, knattet litt hjelpeløst på PCen sin og tok navnet mitt før hun ga opp og sutret til en omtrent like gammel gutt i matchende t-skjorte. Han overtok det krevende og kompliserte oppdraget å ta imot mitt antikvariske kamera for å sende det til et verksted.

-Hva er, lissom, gær'nt med det'a?

Jeg forstod at det ikke hadde noen hensikt å gå i detalj om display og utløser, og erklærte kort at det rett og slett ikke virket, og at ja, jeg hadde sjekket batteriene.

- Hm. Kan bli dyrt å reparere et sånt, altså.

Han stirret medfølende på steinøksen på glassdisken, før han så på meg med et blikk som med all tydelighet fortalte "Du vil vel heller kjøpe et Helt Greit digitalkamera for det reparasjonen koster, vil du ikke?"

Jeg glodde tilbake. Min vane tro fortalte jeg ham at det ikke var noe problem, for kameraet var spesielt bra.


Vår venn fortsatte der den ubehjelpelige kollegaen hans hadde begynt, nemlig med å produsere en Ordre. Det er åpenbart ikke noen liketil affære å lage en Ordre, for i løpet av et par minutter ga han også opp, gjorde anskrik til en marginalt mer voksent utseende tredjemann i matchende Japan Foto-trøye, og strøk avsted for å ekspedere de langt enklere bestillingene på forstørrelser og fremkallinger.

Tredje lille spillemann inn i ringen.
Etter de innledende rundene med å spørre hva jeg ville og at dette kunne bli dyrt, overrasket han meg med å svare at ja, dette var en spesielt godt kamera. Jeg kjente skuldrene senket seg, og jeg la macheten jeg hadde skjult bak ryggen for å hakke dem alle i småbiter, pent ned.

-Hadde jeg hatt et slikt hadde jeg også sendt det inn med en gang, sa han. -De er nesten ikke mulige å få tak i brukt heller.

Halleluja. Tenk at det finnes noen som står i fotoforretninger som har rede på fotoapparater! Verden er igjen ny og vakker.

Således løste altså alt seg godt. (Inntil videre.) Da jeg svett kom ut av forretningen og så på Ordebekreftelsen som var så vanskelig at de måtte være tre for å lage den, så jeg at navnet mitt, som jeg nitid hadde stavet for den første, mest evneveike av dem, var skrevet "Øystein Sgunnberg".

Bra jobba, beibi.