...og forresten

Jeg har pådratt meg sommerens første solbrenthet. To og en halv dag på Øya Vår (utenfor Homborsund) kombinert med en klokkertro på at solkremen fra i fjor fremdeles sitter så godt i huden at det ikke er noen grunn til å smøre seg inn igjen. "Allerede? jeg smurte meg jo inn i august 2002!".

Der lå vi, ungene plasket rundt på stranda som utvilsomt er Verdens Mest Langgrunne og fanget strandreker (som skulle lide en ublid skjebne i en gul plastbøtte, der de langsomt kokte til døde i sitt eget saltvann, selv de som i desperasjon hoppet opp mot kanten av bøtta - de oppnådde ikke noe annet enn å klistre seg til innsiden av den og dermed unngikk å bli kokt, men derimot stekt i sola) -- og klær trengte vi ikke og hyggelig var det på alle vis -- og så hører jeg skritt bak meg. En vilt fremmed fjortis tråkker rett forbi oss og setter seg på en stein på den andre siden av stranda og røyker. Og later intenst som om han ikke ser oss. Vi smiler. Så kommer en båt som han går ombord i, og de setter i gang med noe garnstyr, akkurat så plundrete som bare tenåringer som har fått låne pappas båt kan gjøre det.

Det er én annen hytte på øya, på baksiden, og de ser vi aldri noe til. Denne helgen var det fjortisfest og dertil løyer der. Disse gutta hadde nok fått i oppdrag å fiske neste dags middag. Men at det lå lettkledde mennesker og rekefangende barn der garnet skulle settes, det var nok nytt for dem.

Nåvel.

Jeg fikk en torsk også, men bare én. Det er for dårlig, og neste gang jeg drar ned skal jeg hevne meg fryktelig. Men den var god, spesielt med min kjæres purre-rømme-smørsaus.