Hvorfor Erling fremdeles er en idiot, mange år etter

For en del år siden skrev jeg en frustrasjon på en norsk nyhetsgruppe der jeg utpekte Erling Fossen til ukens idiot. Noen timer etter fikk jeg en mail fra selvsamme Fossen der han utba en forklaring på hvorfor han ble tildelt denne ære, siden jeg ikke hadde sagt noe om det i min posting. I dag husker jeg ikke helt hva det var, men antakelig en av hans mange uttalelser i egenskap av selvutnevnt "urbanist" (et unødvendig ord som ikke finnes), der han enkelt sagt slenger dritt om alle andre steder i Norge enn Oslo, alle andre mennesker i Norge enn de som bor i Oslo, og at ingen andre steder i Norge enn Oslo har noe av verdi. Dette svarte jeg ham, også med sitater fra hans egen webisde, der flere av hans episk navlebeskuende og ignorante epistler var publisert. Til dette hadde han det knusende motbevis at hans kone var fra Brummunddal. Du store verden. Det mente han skulle en gang for alle stadfeste at arrogant og Oslo-provinsiell, det var han vaffal ikke! Nei, det skulle tatt seg ut.

Siden da har han holdt det gående med stort og smått, men alltid sørget for å oppfylle sin hovedhensikt med tilværelsen, nemlig å dele sine totalt uvesentlige og ensidige synspunkter på det meste med oss andre. En gang b-kjendis, alltid b-kjendis, så derfor har han vært så heldig at media har latt ham slippe til. Og siden media lever ikke av å levere god journalistikk eller interessante og etterrettelige artikler, men snarere av at folk kjøper aviser de blir provosert av, er slike som Fossen nyttige lekekamerater for debattredaktørene.

Fossen på sin side kan nok misforstå denne interessen som et signal på at han har noe viktig å fremføre, og det har han nok gjort.

Dette kom jeg til å tenke på siden Fossen nok en gang har oppnådd å være ukens idiot. Han fortjener egentlig ikke å bli neste ukes, for så injurierende kraft har han ikke. Men irriterende, det har han greie på, noe han beviste ettertrykkelig blant annet i "Tabloid", der han ble plassert sammen med Olav Versto, og værsågod, kjør debatt.

Det handler selvsagt om at Fossen har funnet det betimelig å score noen billige poeng på å klage over Norges opptatthet av motstandsbevegelsen under krigen, nå som "Max Manus"-filmen får première.

Han mener at den norske forsvarsinnsatsen under den tyske invasjonen var "stakkarslig" og at motstandsbevegelsen bare oppnådde at sivile ble rammet og straffet som represalier.

Det verste er at det er ikke direkte feil, det han sier. Det norske forsvaret var nesten ikke-eksisterende og motstandsbevegelsen var mer som en irriterende klegg for den tyske militærmakten i Norge. Men det Fossen enten ikke skjønner eller vil skjønne, er hvilken moralsk og psykologisk faktor det var for den norske befolkningen at det var en motstand i det hele tatt. Det var mange nok nordmenn som valgte feil under krigen fordi de trodde at det var det minste ondet, også tatt i betraktning at de trodde Stalin var alternativet. Men jeg tror at langt færre hadde blitt hjulpet over til Sverige, langt færre jøder hadde blitt skjult og lagt flere hadde lydig innfunnet seg til Quislings hird hvis ikke de aller fleste nordmenn visste at det fantes i alle fall noen som ikke ville gi opp.

Det er riktig at krigen ikke ble en dag kortere på grunn av motstandsbevegelsen, men det er ikke det viktigste. Oslogjengen, kompani Linge og andre sendte et signal både til nordmenn og de allierte som var mye mer avgjørende enn hvor mye sabotasje de gjennomførte. "Look to Norway", sa Roosevelt i 1942, og da mente han ikke "Se på Norge, hvor naive de er der som tror noen få mann i dekkleiligheter kan gjøre noe".
I tillegg til at Fossen innkasserer en del PR-poeng på nok en gang drite i eget reir, skal han på en relativt infantil måte rakke ned på dem som denne delen av historien betyr mye for. Gunnar Sønsteby mener at Fossens retorikk ikke er ulik den NS i sin tid brukte.

Det er ganske lett å støte folk, og spesielt når det gjelder 2. verdenskrig. En ting er å ha en sunn skepsis til vedtatte forestillinger om historien, noe annet er å bruke lanseringen av denne filmen til å sette seg selv i sentrum med useriøse og oppblåste påstander om dyrking av motstandsbevegelsen. HVis Fossen hadde greid å formulere seg med den respekten historien fortjener, hadde han kanskje blitt tatt alvorlig nok til å få noen ordentlige og redelige motargumenter. Men å bli tatt alvorlig er nok ikke Erling Fossens mål. Da ville hans virke som "skribent" falle fort sammen og TV-kanalene slutter å ringe. Og det gåkke an?