Julegave fra meg til meg i år er blant annet denne, en USB platespiller i uimotståelig retro-design, fra NPR Shop.
Dette var en god anledning til å prøve ut JetCarrier, tenkte jeg i mitt stille sinn da jeg fant den på NPRs websider. Der hadde de mye gøyalt, men de sender, som mange andre webbutikker, ikke "international", det vil si utenfor amerikenland.
Det fungerte egentlig bra, men siden jeg var så utålmodig bestilte jeg dyreste sort flyfrakt, så da ble frakten like dyr som platespilleren. Men skitt au, da vet at det fungerer til neste gang jeg finner en fjollete gadget eller t-skjorte på en amerikansk webbutikk. Og så er det litt moro å ha adresse i Linden, New Jersey, lissom.
Transformatoren til spilleren hadde selvsagt amerikanske støpselplugger, sånne flate rare. Men man har jo alltid en haug transformatorer liggende, og en av dem passet. Det betyr bare at jeg ikke kan rippe LPer og lade min batteridrevne skrutrekker samtidig.
Det var Audacity som skulle brukes til rippingen, og det fungerte ganske bra, men det var en del trinn man skulle gjennom. Men bruksanvisningen var OK.
Foreløpig har jeg fått en og en halv LP over i mp3-format. Selv om jeg ikke har hørt på dem på ca 7-8 år husket jeg alt. Men så mye jobb som det egentlig var kommer jeg ikke til å satse på å digitalisere annet enn det mest savnede fra LP-kassene.
Forøvrig skal vi til Praha i dag og jule litt mer og feire nyttår. Joda.
søndag 28. desember 2008
Retro-lyd i retro-boks fra retro-plater
Julegave fra meg til meg i år er blant annet denne, en USB platespiller i uimotståelig retro-design, fra NPR Shop.
Dette var en god anledning til å prøve ut JetCarrier, tenkte jeg i mitt stille sinn da jeg fant den på NPRs websider. Der hadde de mye gøyalt, men de sender, som mange andre webbutikker, ikke "international", det vil si utenfor amerikenland.
Det fungerte egentlig bra, men siden jeg var så utålmodig bestilte jeg dyreste sort flyfrakt, så da ble frakten like dyr som platespilleren. Men skitt au, da vet at det fungerer til neste gang jeg finner en fjollete gadget eller t-skjorte på en amerikansk webbutikk. Og så er det litt moro å ha adresse i Linden, New Jersey, lissom.
Transformatoren til spilleren hadde selvsagt amerikanske støpselplugger, sånne flate rare. Men man har jo alltid en haug transformatorer liggende, og en av dem passet. Det betyr bare at jeg ikke kan rippe LPer og lade min batteridrevne skrutrekker samtidig.
Det var Audacity som skulle brukes til rippingen, og det fungerte ganske bra, men det var en del trinn man skulle gjennom. Men bruksanvisningen var OK.
Foreløpig har jeg fått en og en halv LP over i mp3-format. Selv om jeg ikke har hørt på dem på ca 7-8 år husket jeg alt. Men så mye jobb som det egentlig var kommer jeg ikke til å satse på å digitalisere annet enn det mest savnede fra LP-kassene.
Forøvrig skal vi til Praha i dag og jule litt mer og feire nyttår. Joda.
Dette var en god anledning til å prøve ut JetCarrier, tenkte jeg i mitt stille sinn da jeg fant den på NPRs websider. Der hadde de mye gøyalt, men de sender, som mange andre webbutikker, ikke "international", det vil si utenfor amerikenland.
Det fungerte egentlig bra, men siden jeg var så utålmodig bestilte jeg dyreste sort flyfrakt, så da ble frakten like dyr som platespilleren. Men skitt au, da vet at det fungerer til neste gang jeg finner en fjollete gadget eller t-skjorte på en amerikansk webbutikk. Og så er det litt moro å ha adresse i Linden, New Jersey, lissom.
Transformatoren til spilleren hadde selvsagt amerikanske støpselplugger, sånne flate rare. Men man har jo alltid en haug transformatorer liggende, og en av dem passet. Det betyr bare at jeg ikke kan rippe LPer og lade min batteridrevne skrutrekker samtidig.
Det var Audacity som skulle brukes til rippingen, og det fungerte ganske bra, men det var en del trinn man skulle gjennom. Men bruksanvisningen var OK.
Foreløpig har jeg fått en og en halv LP over i mp3-format. Selv om jeg ikke har hørt på dem på ca 7-8 år husket jeg alt. Men så mye jobb som det egentlig var kommer jeg ikke til å satse på å digitalisere annet enn det mest savnede fra LP-kassene.
Forøvrig skal vi til Praha i dag og jule litt mer og feire nyttår. Joda.
Retro-lyd i retro-boks fra retro-plater
Julegave fra meg til meg i år er blant annet denne, en USB platespiller i uimotståelig retro-design, fra NPR Shop.
Dette var en god anledning til å prøve ut JetCarrier, tenkte jeg i mitt stille sinn da jeg fant den på NPRs websider. Der hadde de mye gøyalt, men de sender, som mange andre webbutikker, ikke "international", det vil si utenfor amerikenland.
Det fungerte egentlig bra, men siden jeg var så utålmodig bestilte jeg dyreste sort flyfrakt, så da ble frakten like dyr som platespilleren. Men skitt au, da vet at det fungerer til neste gang jeg finner en fjollete gadget eller t-skjorte på en amerikansk webbutikk. Og så er det litt moro å ha adresse i Linden, New Jersey, lissom.
Transformatoren til spilleren hadde selvsagt amerikanske støpselplugger, sånne flate rare. Men man har jo alltid en haug transformatorer liggende, og en av dem passet. Det betyr bare at jeg ikke kan rippe LPer og lade min batteridrevne skrutrekker samtidig.
Det var Audacity som skulle brukes til rippingen, og det fungerte ganske bra, men det var en del trinn man skulle gjennom. Men bruksanvisningen var OK.
Foreløpig har jeg fått en og en halv LP over i mp3-format. Selv om jeg ikke har hørt på dem på ca 7-8 år husket jeg alt. Men så mye jobb som det egentlig var kommer jeg ikke til å satse på å digitalisere annet enn det mest savnede fra LP-kassene.
Forøvrig skal vi til Praha i dag og jule litt mer og feire nyttår. Joda.
Dette var en god anledning til å prøve ut JetCarrier, tenkte jeg i mitt stille sinn da jeg fant den på NPRs websider. Der hadde de mye gøyalt, men de sender, som mange andre webbutikker, ikke "international", det vil si utenfor amerikenland.
Det fungerte egentlig bra, men siden jeg var så utålmodig bestilte jeg dyreste sort flyfrakt, så da ble frakten like dyr som platespilleren. Men skitt au, da vet at det fungerer til neste gang jeg finner en fjollete gadget eller t-skjorte på en amerikansk webbutikk. Og så er det litt moro å ha adresse i Linden, New Jersey, lissom.
Transformatoren til spilleren hadde selvsagt amerikanske støpselplugger, sånne flate rare. Men man har jo alltid en haug transformatorer liggende, og en av dem passet. Det betyr bare at jeg ikke kan rippe LPer og lade min batteridrevne skrutrekker samtidig.
Det var Audacity som skulle brukes til rippingen, og det fungerte ganske bra, men det var en del trinn man skulle gjennom. Men bruksanvisningen var OK.
Foreløpig har jeg fått en og en halv LP over i mp3-format. Selv om jeg ikke har hørt på dem på ca 7-8 år husket jeg alt. Men så mye jobb som det egentlig var kommer jeg ikke til å satse på å digitalisere annet enn det mest savnede fra LP-kassene.
Forøvrig skal vi til Praha i dag og jule litt mer og feire nyttår. Joda.
søndag 21. desember 2008
Forknytt mann, nesten ferdig
Forknytt mann, nesten ferdig
Forknytt mann, nesten ferdig
fredag 19. desember 2008
Hjelp... jeg mener hurra!
Hjelp... jeg mener hurra!
Hjelp... jeg mener hurra!
torsdag 18. desember 2008
Fossen igjen
Dagbladet har kontaktet noen norske historikere for å få en reaksjon på Erling Fossens siste påfunn. Ganske forutsigelig mener de alle at hans utspill er kunnskapsløst, unødvendig og klønete. Det var sikkert derfor de ble spurt, men litt interessant er det at Hans Fredrik Dahl og Guro Hjeltnes ikke ville uttale seg, og sistnevnte kommer til å skrive en kronikk om dette.
Arnfinn Moland fra Hjemmefrontmuseet sier
Og det er egentlig mitt inntrykk også. For som i alle andre diskusjoner skal man ikke være redd for provokatører (det er egentlig øredøvende dissens man skal passe seg for), men
Noe annet hadde vært litt usannsynlig. Norsk historisk debatt kan vanskelig være så politisk korrekt at et ikke er noen andre som har sagt det EF sier?
Ellers understreker de fleste intervjuede historikerne at det er ingen som er uenige i at det ikke var motstandsbevegelsen som endte krigen, men den allierte innsatsen. Hvis man gjør Fossen den ufortjente tjeneste å ta ham alvorlig, later det til at han har rett på mange punkter. Men en av grunnene til at han sjelden blir tatt alvorlig, og sjelden fortjener det, er den fjollete måten han fremlegger sin sak på. Når han bruker de sløveste knivene først, hjelper det lite å komme med skalpellen etterpå.
Selv om jeg skrev over at vi ikke skal være redde for provokasjoner, mener jeg også at provokasjon for provokasjonens egen skyld ikke har noen verdi. Det er mange som ser opp til provokatører og stiller seg bak deres sjokkuttalelser og politisk ukorrekte atferd bare for å føle at de ikke er en av saueflokken, at de også står utenfor og dermed må være den som har rett. Jo enklere provokasjonen er (som for eksempel FrP-retorikk) jo lettere er det å hive seg på.
Det å tenke selv er en litt mer komplisert øvelse enn å bare si seg enig med den ene eller andre siden i en diskusjon. Det blir litt for enkelt.
EF snakker dessuten om to ting på én gang: For det første hva som faktisk skjedde i Norge under krigen og for det andre om hvordan det norske folket forholder seg til den delen av historien i ettertid. Det ene er en historisk analyse og det andre en ideologisk analyse eller en diskursundersøkelse. Hvis EF hadde holdt seg til én av dem, hadde han muligens kommet lenger. Han argumenterer like dårlig fra begge perspektiver, slik jeg har lest og sett ham til nå.
Arnfinn Moland fra Hjemmefrontmuseet sier
"Fossen minner meg om et barn som roper ut mange stygge ord for å få de voksne til å reagere. All erfaring tilsier at man da bare bør la dem rope, så gir de seg til slutt"
Og det er egentlig mitt inntrykk også. For som i alle andre diskusjoner skal man ikke være redd for provokatører (det er egentlig øredøvende dissens man skal passe seg for), men
"livet er for kort til å debattere med en som Fossen. Det finnes andre og mye mer spennende provokatører".
Noe annet hadde vært litt usannsynlig. Norsk historisk debatt kan vanskelig være så politisk korrekt at et ikke er noen andre som har sagt det EF sier?
Ellers understreker de fleste intervjuede historikerne at det er ingen som er uenige i at det ikke var motstandsbevegelsen som endte krigen, men den allierte innsatsen. Hvis man gjør Fossen den ufortjente tjeneste å ta ham alvorlig, later det til at han har rett på mange punkter. Men en av grunnene til at han sjelden blir tatt alvorlig, og sjelden fortjener det, er den fjollete måten han fremlegger sin sak på. Når han bruker de sløveste knivene først, hjelper det lite å komme med skalpellen etterpå.
Selv om jeg skrev over at vi ikke skal være redde for provokasjoner, mener jeg også at provokasjon for provokasjonens egen skyld ikke har noen verdi. Det er mange som ser opp til provokatører og stiller seg bak deres sjokkuttalelser og politisk ukorrekte atferd bare for å føle at de ikke er en av saueflokken, at de også står utenfor og dermed må være den som har rett. Jo enklere provokasjonen er (som for eksempel FrP-retorikk) jo lettere er det å hive seg på.
Det å tenke selv er en litt mer komplisert øvelse enn å bare si seg enig med den ene eller andre siden i en diskusjon. Det blir litt for enkelt.
EF snakker dessuten om to ting på én gang: For det første hva som faktisk skjedde i Norge under krigen og for det andre om hvordan det norske folket forholder seg til den delen av historien i ettertid. Det ene er en historisk analyse og det andre en ideologisk analyse eller en diskursundersøkelse. Hvis EF hadde holdt seg til én av dem, hadde han muligens kommet lenger. Han argumenterer like dårlig fra begge perspektiver, slik jeg har lest og sett ham til nå.
Fossen igjen
Dagbladet har kontaktet noen norske historikere for å få en reaksjon på Erling Fossens siste påfunn. Ganske forutsigelig mener de alle at hans utspill er kunnskapsløst, unødvendig og klønete. Det var sikkert derfor de ble spurt, men litt interessant er det at Hans Fredrik Dahl og Guro Hjeltnes ikke ville uttale seg, og sistnevnte kommer til å skrive en kronikk om dette.
Arnfinn Moland fra Hjemmefrontmuseet sier
Og det er egentlig mitt inntrykk også. For som i alle andre diskusjoner skal man ikke være redd for provokatører (det er egentlig øredøvende dissens man skal passe seg for), men
Noe annet hadde vært litt usannsynlig. Norsk historisk debatt kan vanskelig være så politisk korrekt at et ikke er noen andre som har sagt det EF sier?
Ellers understreker de fleste intervjuede historikerne at det er ingen som er uenige i at det ikke var motstandsbevegelsen som endte krigen, men den allierte innsatsen. Hvis man gjør Fossen den ufortjente tjeneste å ta ham alvorlig, later det til at han har rett på mange punkter. Men en av grunnene til at han sjelden blir tatt alvorlig, og sjelden fortjener det, er den fjollete måten han fremlegger sin sak på. Når han bruker de sløveste knivene først, hjelper det lite å komme med skalpellen etterpå.
Selv om jeg skrev over at vi ikke skal være redde for provokasjoner, mener jeg også at provokasjon for provokasjonens egen skyld ikke har noen verdi. Det er mange som ser opp til provokatører og stiller seg bak deres sjokkuttalelser og politisk ukorrekte atferd bare for å føle at de ikke er en av saueflokken, at de også står utenfor og dermed må være den som har rett. Jo enklere provokasjonen er (som for eksempel FrP-retorikk) jo lettere er det å hive seg på.
Det å tenke selv er en litt mer komplisert øvelse enn å bare si seg enig med den ene eller andre siden i en diskusjon. Det blir litt for enkelt.
EF snakker dessuten om to ting på én gang: For det første hva som faktisk skjedde i Norge under krigen og for det andre om hvordan det norske folket forholder seg til den delen av historien i ettertid. Det ene er en historisk analyse og det andre en ideologisk analyse eller en diskursundersøkelse. Hvis EF hadde holdt seg til én av dem, hadde han muligens kommet lenger. Han argumenterer like dårlig fra begge perspektiver, slik jeg har lest og sett ham til nå.
Arnfinn Moland fra Hjemmefrontmuseet sier
"Fossen minner meg om et barn som roper ut mange stygge ord for å få de voksne til å reagere. All erfaring tilsier at man da bare bør la dem rope, så gir de seg til slutt"
Og det er egentlig mitt inntrykk også. For som i alle andre diskusjoner skal man ikke være redd for provokatører (det er egentlig øredøvende dissens man skal passe seg for), men
"livet er for kort til å debattere med en som Fossen. Det finnes andre og mye mer spennende provokatører".
Noe annet hadde vært litt usannsynlig. Norsk historisk debatt kan vanskelig være så politisk korrekt at et ikke er noen andre som har sagt det EF sier?
Ellers understreker de fleste intervjuede historikerne at det er ingen som er uenige i at det ikke var motstandsbevegelsen som endte krigen, men den allierte innsatsen. Hvis man gjør Fossen den ufortjente tjeneste å ta ham alvorlig, later det til at han har rett på mange punkter. Men en av grunnene til at han sjelden blir tatt alvorlig, og sjelden fortjener det, er den fjollete måten han fremlegger sin sak på. Når han bruker de sløveste knivene først, hjelper det lite å komme med skalpellen etterpå.
Selv om jeg skrev over at vi ikke skal være redde for provokasjoner, mener jeg også at provokasjon for provokasjonens egen skyld ikke har noen verdi. Det er mange som ser opp til provokatører og stiller seg bak deres sjokkuttalelser og politisk ukorrekte atferd bare for å føle at de ikke er en av saueflokken, at de også står utenfor og dermed må være den som har rett. Jo enklere provokasjonen er (som for eksempel FrP-retorikk) jo lettere er det å hive seg på.
Det å tenke selv er en litt mer komplisert øvelse enn å bare si seg enig med den ene eller andre siden i en diskusjon. Det blir litt for enkelt.
EF snakker dessuten om to ting på én gang: For det første hva som faktisk skjedde i Norge under krigen og for det andre om hvordan det norske folket forholder seg til den delen av historien i ettertid. Det ene er en historisk analyse og det andre en ideologisk analyse eller en diskursundersøkelse. Hvis EF hadde holdt seg til én av dem, hadde han muligens kommet lenger. Han argumenterer like dårlig fra begge perspektiver, slik jeg har lest og sett ham til nå.
Fossen igjen
Dagbladet har kontaktet noen norske historikere for å få en reaksjon på Erling Fossens siste påfunn. Ganske forutsigelig mener de alle at hans utspill er kunnskapsløst, unødvendig og klønete. Det var sikkert derfor de ble spurt, men litt interessant er det at Hans Fredrik Dahl og Guro Hjeltnes ikke ville uttale seg, og sistnevnte kommer til å skrive en kronikk om dette.
Arnfinn Moland fra Hjemmefrontmuseet sier
Og det er egentlig mitt inntrykk også. For som i alle andre diskusjoner skal man ikke være redd for provokatører (det er egentlig øredøvende dissens man skal passe seg for), men
Noe annet hadde vært litt usannsynlig. Norsk historisk debatt kan vanskelig være så politisk korrekt at et ikke er noen andre som har sagt det EF sier?
Ellers understreker de fleste intervjuede historikerne at det er ingen som er uenige i at det ikke var motstandsbevegelsen som endte krigen, men den allierte innsatsen. Hvis man gjør Fossen den ufortjente tjeneste å ta ham alvorlig, later det til at han har rett på mange punkter. Men en av grunnene til at han sjelden blir tatt alvorlig, og sjelden fortjener det, er den fjollete måten han fremlegger sin sak på. Når han bruker de sløveste knivene først, hjelper det lite å komme med skalpellen etterpå.
Selv om jeg skrev over at vi ikke skal være redde for provokasjoner, mener jeg også at provokasjon for provokasjonens egen skyld ikke har noen verdi. Det er mange som ser opp til provokatører og stiller seg bak deres sjokkuttalelser og politisk ukorrekte atferd bare for å føle at de ikke er en av saueflokken, at de også står utenfor og dermed må være den som har rett. Jo enklere provokasjonen er (som for eksempel FrP-retorikk) jo lettere er det å hive seg på.
Det å tenke selv er en litt mer komplisert øvelse enn å bare si seg enig med den ene eller andre siden i en diskusjon. Det blir litt for enkelt.
EF snakker dessuten om to ting på én gang: For det første hva som faktisk skjedde i Norge under krigen og for det andre om hvordan det norske folket forholder seg til den delen av historien i ettertid. Det ene er en historisk analyse og det andre en ideologisk analyse eller en diskursundersøkelse. Hvis EF hadde holdt seg til én av dem, hadde han muligens kommet lenger. Han argumenterer like dårlig fra begge perspektiver, slik jeg har lest og sett ham til nå.
Arnfinn Moland fra Hjemmefrontmuseet sier
"Fossen minner meg om et barn som roper ut mange stygge ord for å få de voksne til å reagere. All erfaring tilsier at man da bare bør la dem rope, så gir de seg til slutt"
Og det er egentlig mitt inntrykk også. For som i alle andre diskusjoner skal man ikke være redd for provokatører (det er egentlig øredøvende dissens man skal passe seg for), men
"livet er for kort til å debattere med en som Fossen. Det finnes andre og mye mer spennende provokatører".
Noe annet hadde vært litt usannsynlig. Norsk historisk debatt kan vanskelig være så politisk korrekt at et ikke er noen andre som har sagt det EF sier?
Ellers understreker de fleste intervjuede historikerne at det er ingen som er uenige i at det ikke var motstandsbevegelsen som endte krigen, men den allierte innsatsen. Hvis man gjør Fossen den ufortjente tjeneste å ta ham alvorlig, later det til at han har rett på mange punkter. Men en av grunnene til at han sjelden blir tatt alvorlig, og sjelden fortjener det, er den fjollete måten han fremlegger sin sak på. Når han bruker de sløveste knivene først, hjelper det lite å komme med skalpellen etterpå.
Selv om jeg skrev over at vi ikke skal være redde for provokasjoner, mener jeg også at provokasjon for provokasjonens egen skyld ikke har noen verdi. Det er mange som ser opp til provokatører og stiller seg bak deres sjokkuttalelser og politisk ukorrekte atferd bare for å føle at de ikke er en av saueflokken, at de også står utenfor og dermed må være den som har rett. Jo enklere provokasjonen er (som for eksempel FrP-retorikk) jo lettere er det å hive seg på.
Det å tenke selv er en litt mer komplisert øvelse enn å bare si seg enig med den ene eller andre siden i en diskusjon. Det blir litt for enkelt.
EF snakker dessuten om to ting på én gang: For det første hva som faktisk skjedde i Norge under krigen og for det andre om hvordan det norske folket forholder seg til den delen av historien i ettertid. Det ene er en historisk analyse og det andre en ideologisk analyse eller en diskursundersøkelse. Hvis EF hadde holdt seg til én av dem, hadde han muligens kommet lenger. Han argumenterer like dårlig fra begge perspektiver, slik jeg har lest og sett ham til nå.
onsdag 17. desember 2008
Hvorfor Erling fremdeles er en idiot, mange år etter
For en del år siden skrev jeg en frustrasjon på en norsk nyhetsgruppe der jeg utpekte Erling Fossen til ukens idiot. Noen timer etter fikk jeg en mail fra selvsamme Fossen der han utba en forklaring på hvorfor han ble tildelt denne ære, siden jeg ikke hadde sagt noe om det i min posting. I dag husker jeg ikke helt hva det var, men antakelig en av hans mange uttalelser i egenskap av selvutnevnt "urbanist" (et unødvendig ord som ikke finnes), der han enkelt sagt slenger dritt om alle andre steder i Norge enn Oslo, alle andre mennesker i Norge enn de som bor i Oslo, og at ingen andre steder i Norge enn Oslo har noe av verdi. Dette svarte jeg ham, også med sitater fra hans egen webisde, der flere av hans episk navlebeskuende og ignorante epistler var publisert. Til dette hadde han det knusende motbevis at hans kone var fra Brummunddal. Du store verden. Det mente han skulle en gang for alle stadfeste at arrogant og Oslo-provinsiell, det var han vaffal ikke! Nei, det skulle tatt seg ut.
Siden da har han holdt det gående med stort og smått, men alltid sørget for å oppfylle sin hovedhensikt med tilværelsen, nemlig å dele sine totalt uvesentlige og ensidige synspunkter på det meste med oss andre. En gang b-kjendis, alltid b-kjendis, så derfor har han vært så heldig at media har latt ham slippe til. Og siden media lever ikke av å levere god journalistikk eller interessante og etterrettelige artikler, men snarere av at folk kjøper aviser de blir provosert av, er slike som Fossen nyttige lekekamerater for debattredaktørene.
Fossen på sin side kan nok misforstå denne interessen som et signal på at han har noe viktig å fremføre, og det har han nok gjort.
Dette kom jeg til å tenke på siden Fossen nok en gang har oppnådd å være ukens idiot. Han fortjener egentlig ikke å bli neste ukes, for så injurierende kraft har han ikke. Men irriterende, det har han greie på, noe han beviste ettertrykkelig blant annet i "Tabloid", der han ble plassert sammen med Olav Versto, og værsågod, kjør debatt.
Det handler selvsagt om at Fossen har funnet det betimelig å score noen billige poeng på å klage over Norges opptatthet av motstandsbevegelsen under krigen, nå som "Max Manus"-filmen får première.
Han mener at den norske forsvarsinnsatsen under den tyske invasjonen var "stakkarslig" og at motstandsbevegelsen bare oppnådde at sivile ble rammet og straffet som represalier.
Det verste er at det er ikke direkte feil, det han sier. Det norske forsvaret var nesten ikke-eksisterende og motstandsbevegelsen var mer som en irriterende klegg for den tyske militærmakten i Norge. Men det Fossen enten ikke skjønner eller vil skjønne, er hvilken moralsk og psykologisk faktor det var for den norske befolkningen at det var en motstand i det hele tatt. Det var mange nok nordmenn som valgte feil under krigen fordi de trodde at det var det minste ondet, også tatt i betraktning at de trodde Stalin var alternativet. Men jeg tror at langt færre hadde blitt hjulpet over til Sverige, langt færre jøder hadde blitt skjult og lagt flere hadde lydig innfunnet seg til Quislings hird hvis ikke de aller fleste nordmenn visste at det fantes i alle fall noen som ikke ville gi opp.
Det er riktig at krigen ikke ble en dag kortere på grunn av motstandsbevegelsen, men det er ikke det viktigste. Oslogjengen, kompani Linge og andre sendte et signal både til nordmenn og de allierte som var mye mer avgjørende enn hvor mye sabotasje de gjennomførte. "Look to Norway", sa Roosevelt i 1942, og da mente han ikke "Se på Norge, hvor naive de er der som tror noen få mann i dekkleiligheter kan gjøre noe".
I tillegg til at Fossen innkasserer en del PR-poeng på nok en gang drite i eget reir, skal han på en relativt infantil måte rakke ned på dem som denne delen av historien betyr mye for. Gunnar Sønsteby mener at Fossens retorikk ikke er ulik den NS i sin tid brukte.
Det er ganske lett å støte folk, og spesielt når det gjelder 2. verdenskrig. En ting er å ha en sunn skepsis til vedtatte forestillinger om historien, noe annet er å bruke lanseringen av denne filmen til å sette seg selv i sentrum med useriøse og oppblåste påstander om dyrking av motstandsbevegelsen. HVis Fossen hadde greid å formulere seg med den respekten historien fortjener, hadde han kanskje blitt tatt alvorlig nok til å få noen ordentlige og redelige motargumenter. Men å bli tatt alvorlig er nok ikke Erling Fossens mål. Da ville hans virke som "skribent" falle fort sammen og TV-kanalene slutter å ringe. Og det gåkke an?
Siden da har han holdt det gående med stort og smått, men alltid sørget for å oppfylle sin hovedhensikt med tilværelsen, nemlig å dele sine totalt uvesentlige og ensidige synspunkter på det meste med oss andre. En gang b-kjendis, alltid b-kjendis, så derfor har han vært så heldig at media har latt ham slippe til. Og siden media lever ikke av å levere god journalistikk eller interessante og etterrettelige artikler, men snarere av at folk kjøper aviser de blir provosert av, er slike som Fossen nyttige lekekamerater for debattredaktørene.
Fossen på sin side kan nok misforstå denne interessen som et signal på at han har noe viktig å fremføre, og det har han nok gjort.
Dette kom jeg til å tenke på siden Fossen nok en gang har oppnådd å være ukens idiot. Han fortjener egentlig ikke å bli neste ukes, for så injurierende kraft har han ikke. Men irriterende, det har han greie på, noe han beviste ettertrykkelig blant annet i "Tabloid", der han ble plassert sammen med Olav Versto, og værsågod, kjør debatt.
Det handler selvsagt om at Fossen har funnet det betimelig å score noen billige poeng på å klage over Norges opptatthet av motstandsbevegelsen under krigen, nå som "Max Manus"-filmen får première.
Han mener at den norske forsvarsinnsatsen under den tyske invasjonen var "stakkarslig" og at motstandsbevegelsen bare oppnådde at sivile ble rammet og straffet som represalier.
Det verste er at det er ikke direkte feil, det han sier. Det norske forsvaret var nesten ikke-eksisterende og motstandsbevegelsen var mer som en irriterende klegg for den tyske militærmakten i Norge. Men det Fossen enten ikke skjønner eller vil skjønne, er hvilken moralsk og psykologisk faktor det var for den norske befolkningen at det var en motstand i det hele tatt. Det var mange nok nordmenn som valgte feil under krigen fordi de trodde at det var det minste ondet, også tatt i betraktning at de trodde Stalin var alternativet. Men jeg tror at langt færre hadde blitt hjulpet over til Sverige, langt færre jøder hadde blitt skjult og lagt flere hadde lydig innfunnet seg til Quislings hird hvis ikke de aller fleste nordmenn visste at det fantes i alle fall noen som ikke ville gi opp.
Det er riktig at krigen ikke ble en dag kortere på grunn av motstandsbevegelsen, men det er ikke det viktigste. Oslogjengen, kompani Linge og andre sendte et signal både til nordmenn og de allierte som var mye mer avgjørende enn hvor mye sabotasje de gjennomførte. "Look to Norway", sa Roosevelt i 1942, og da mente han ikke "Se på Norge, hvor naive de er der som tror noen få mann i dekkleiligheter kan gjøre noe".
I tillegg til at Fossen innkasserer en del PR-poeng på nok en gang drite i eget reir, skal han på en relativt infantil måte rakke ned på dem som denne delen av historien betyr mye for. Gunnar Sønsteby mener at Fossens retorikk ikke er ulik den NS i sin tid brukte.
Det er ganske lett å støte folk, og spesielt når det gjelder 2. verdenskrig. En ting er å ha en sunn skepsis til vedtatte forestillinger om historien, noe annet er å bruke lanseringen av denne filmen til å sette seg selv i sentrum med useriøse og oppblåste påstander om dyrking av motstandsbevegelsen. HVis Fossen hadde greid å formulere seg med den respekten historien fortjener, hadde han kanskje blitt tatt alvorlig nok til å få noen ordentlige og redelige motargumenter. Men å bli tatt alvorlig er nok ikke Erling Fossens mål. Da ville hans virke som "skribent" falle fort sammen og TV-kanalene slutter å ringe. Og det gåkke an?
Hvorfor Erling fremdeles er en idiot, mange år etter
For en del år siden skrev jeg en frustrasjon på en norsk nyhetsgruppe der jeg utpekte Erling Fossen til ukens idiot. Noen timer etter fikk jeg en mail fra selvsamme Fossen der han utba en forklaring på hvorfor han ble tildelt denne ære, siden jeg ikke hadde sagt noe om det i min posting. I dag husker jeg ikke helt hva det var, men antakelig en av hans mange uttalelser i egenskap av selvutnevnt "urbanist" (et unødvendig ord som ikke finnes), der han enkelt sagt slenger dritt om alle andre steder i Norge enn Oslo, alle andre mennesker i Norge enn de som bor i Oslo, og at ingen andre steder i Norge enn Oslo har noe av verdi. Dette svarte jeg ham, også med sitater fra hans egen webisde, der flere av hans episk navlebeskuende og ignorante epistler var publisert. Til dette hadde han det knusende motbevis at hans kone var fra Brummunddal. Du store verden. Det mente han skulle en gang for alle stadfeste at arrogant og Oslo-provinsiell, det var han vaffal ikke! Nei, det skulle tatt seg ut.
Siden da har han holdt det gående med stort og smått, men alltid sørget for å oppfylle sin hovedhensikt med tilværelsen, nemlig å dele sine totalt uvesentlige og ensidige synspunkter på det meste med oss andre. En gang b-kjendis, alltid b-kjendis, så derfor har han vært så heldig at media har latt ham slippe til. Og siden media lever ikke av å levere god journalistikk eller interessante og etterrettelige artikler, men snarere av at folk kjøper aviser de blir provosert av, er slike som Fossen nyttige lekekamerater for debattredaktørene.
Fossen på sin side kan nok misforstå denne interessen som et signal på at han har noe viktig å fremføre, og det har han nok gjort.
Dette kom jeg til å tenke på siden Fossen nok en gang har oppnådd å være ukens idiot. Han fortjener egentlig ikke å bli neste ukes, for så injurierende kraft har han ikke. Men irriterende, det har han greie på, noe han beviste ettertrykkelig blant annet i "Tabloid", der han ble plassert sammen med Olav Versto, og værsågod, kjør debatt.
Det handler selvsagt om at Fossen har funnet det betimelig å score noen billige poeng på å klage over Norges opptatthet av motstandsbevegelsen under krigen, nå som "Max Manus"-filmen får première.
Han mener at den norske forsvarsinnsatsen under den tyske invasjonen var "stakkarslig" og at motstandsbevegelsen bare oppnådde at sivile ble rammet og straffet som represalier.
Det verste er at det er ikke direkte feil, det han sier. Det norske forsvaret var nesten ikke-eksisterende og motstandsbevegelsen var mer som en irriterende klegg for den tyske militærmakten i Norge. Men det Fossen enten ikke skjønner eller vil skjønne, er hvilken moralsk og psykologisk faktor det var for den norske befolkningen at det var en motstand i det hele tatt. Det var mange nok nordmenn som valgte feil under krigen fordi de trodde at det var det minste ondet, også tatt i betraktning at de trodde Stalin var alternativet. Men jeg tror at langt færre hadde blitt hjulpet over til Sverige, langt færre jøder hadde blitt skjult og lagt flere hadde lydig innfunnet seg til Quislings hird hvis ikke de aller fleste nordmenn visste at det fantes i alle fall noen som ikke ville gi opp.
Det er riktig at krigen ikke ble en dag kortere på grunn av motstandsbevegelsen, men det er ikke det viktigste. Oslogjengen, kompani Linge og andre sendte et signal både til nordmenn og de allierte som var mye mer avgjørende enn hvor mye sabotasje de gjennomførte. "Look to Norway", sa Roosevelt i 1942, og da mente han ikke "Se på Norge, hvor naive de er der som tror noen få mann i dekkleiligheter kan gjøre noe".
I tillegg til at Fossen innkasserer en del PR-poeng på nok en gang drite i eget reir, skal han på en relativt infantil måte rakke ned på dem som denne delen av historien betyr mye for. Gunnar Sønsteby mener at Fossens retorikk ikke er ulik den NS i sin tid brukte.
Det er ganske lett å støte folk, og spesielt når det gjelder 2. verdenskrig. En ting er å ha en sunn skepsis til vedtatte forestillinger om historien, noe annet er å bruke lanseringen av denne filmen til å sette seg selv i sentrum med useriøse og oppblåste påstander om dyrking av motstandsbevegelsen. HVis Fossen hadde greid å formulere seg med den respekten historien fortjener, hadde han kanskje blitt tatt alvorlig nok til å få noen ordentlige og redelige motargumenter. Men å bli tatt alvorlig er nok ikke Erling Fossens mål. Da ville hans virke som "skribent" falle fort sammen og TV-kanalene slutter å ringe. Og det gåkke an?
Siden da har han holdt det gående med stort og smått, men alltid sørget for å oppfylle sin hovedhensikt med tilværelsen, nemlig å dele sine totalt uvesentlige og ensidige synspunkter på det meste med oss andre. En gang b-kjendis, alltid b-kjendis, så derfor har han vært så heldig at media har latt ham slippe til. Og siden media lever ikke av å levere god journalistikk eller interessante og etterrettelige artikler, men snarere av at folk kjøper aviser de blir provosert av, er slike som Fossen nyttige lekekamerater for debattredaktørene.
Fossen på sin side kan nok misforstå denne interessen som et signal på at han har noe viktig å fremføre, og det har han nok gjort.
Dette kom jeg til å tenke på siden Fossen nok en gang har oppnådd å være ukens idiot. Han fortjener egentlig ikke å bli neste ukes, for så injurierende kraft har han ikke. Men irriterende, det har han greie på, noe han beviste ettertrykkelig blant annet i "Tabloid", der han ble plassert sammen med Olav Versto, og værsågod, kjør debatt.
Det handler selvsagt om at Fossen har funnet det betimelig å score noen billige poeng på å klage over Norges opptatthet av motstandsbevegelsen under krigen, nå som "Max Manus"-filmen får première.
Han mener at den norske forsvarsinnsatsen under den tyske invasjonen var "stakkarslig" og at motstandsbevegelsen bare oppnådde at sivile ble rammet og straffet som represalier.
Det verste er at det er ikke direkte feil, det han sier. Det norske forsvaret var nesten ikke-eksisterende og motstandsbevegelsen var mer som en irriterende klegg for den tyske militærmakten i Norge. Men det Fossen enten ikke skjønner eller vil skjønne, er hvilken moralsk og psykologisk faktor det var for den norske befolkningen at det var en motstand i det hele tatt. Det var mange nok nordmenn som valgte feil under krigen fordi de trodde at det var det minste ondet, også tatt i betraktning at de trodde Stalin var alternativet. Men jeg tror at langt færre hadde blitt hjulpet over til Sverige, langt færre jøder hadde blitt skjult og lagt flere hadde lydig innfunnet seg til Quislings hird hvis ikke de aller fleste nordmenn visste at det fantes i alle fall noen som ikke ville gi opp.
Det er riktig at krigen ikke ble en dag kortere på grunn av motstandsbevegelsen, men det er ikke det viktigste. Oslogjengen, kompani Linge og andre sendte et signal både til nordmenn og de allierte som var mye mer avgjørende enn hvor mye sabotasje de gjennomførte. "Look to Norway", sa Roosevelt i 1942, og da mente han ikke "Se på Norge, hvor naive de er der som tror noen få mann i dekkleiligheter kan gjøre noe".
I tillegg til at Fossen innkasserer en del PR-poeng på nok en gang drite i eget reir, skal han på en relativt infantil måte rakke ned på dem som denne delen av historien betyr mye for. Gunnar Sønsteby mener at Fossens retorikk ikke er ulik den NS i sin tid brukte.
Det er ganske lett å støte folk, og spesielt når det gjelder 2. verdenskrig. En ting er å ha en sunn skepsis til vedtatte forestillinger om historien, noe annet er å bruke lanseringen av denne filmen til å sette seg selv i sentrum med useriøse og oppblåste påstander om dyrking av motstandsbevegelsen. HVis Fossen hadde greid å formulere seg med den respekten historien fortjener, hadde han kanskje blitt tatt alvorlig nok til å få noen ordentlige og redelige motargumenter. Men å bli tatt alvorlig er nok ikke Erling Fossens mål. Da ville hans virke som "skribent" falle fort sammen og TV-kanalene slutter å ringe. Og det gåkke an?
Hvorfor Erling fremdeles er en idiot, mange år etter
For en del år siden skrev jeg en frustrasjon på en norsk nyhetsgruppe der jeg utpekte Erling Fossen til ukens idiot. Noen timer etter fikk jeg en mail fra selvsamme Fossen der han utba en forklaring på hvorfor han ble tildelt denne ære, siden jeg ikke hadde sagt noe om det i min posting. I dag husker jeg ikke helt hva det var, men antakelig en av hans mange uttalelser i egenskap av selvutnevnt "urbanist" (et unødvendig ord som ikke finnes), der han enkelt sagt slenger dritt om alle andre steder i Norge enn Oslo, alle andre mennesker i Norge enn de som bor i Oslo, og at ingen andre steder i Norge enn Oslo har noe av verdi. Dette svarte jeg ham, også med sitater fra hans egen webisde, der flere av hans episk navlebeskuende og ignorante epistler var publisert. Til dette hadde han det knusende motbevis at hans kone var fra Brummunddal. Du store verden. Det mente han skulle en gang for alle stadfeste at arrogant og Oslo-provinsiell, det var han vaffal ikke! Nei, det skulle tatt seg ut.
Siden da har han holdt det gående med stort og smått, men alltid sørget for å oppfylle sin hovedhensikt med tilværelsen, nemlig å dele sine totalt uvesentlige og ensidige synspunkter på det meste med oss andre. En gang b-kjendis, alltid b-kjendis, så derfor har han vært så heldig at media har latt ham slippe til. Og siden media lever ikke av å levere god journalistikk eller interessante og etterrettelige artikler, men snarere av at folk kjøper aviser de blir provosert av, er slike som Fossen nyttige lekekamerater for debattredaktørene.
Fossen på sin side kan nok misforstå denne interessen som et signal på at han har noe viktig å fremføre, og det har han nok gjort.
Dette kom jeg til å tenke på siden Fossen nok en gang har oppnådd å være ukens idiot. Han fortjener egentlig ikke å bli neste ukes, for så injurierende kraft har han ikke. Men irriterende, det har han greie på, noe han beviste ettertrykkelig blant annet i "Tabloid", der han ble plassert sammen med Olav Versto, og værsågod, kjør debatt.
Det handler selvsagt om at Fossen har funnet det betimelig å score noen billige poeng på å klage over Norges opptatthet av motstandsbevegelsen under krigen, nå som "Max Manus"-filmen får première.
Han mener at den norske forsvarsinnsatsen under den tyske invasjonen var "stakkarslig" og at motstandsbevegelsen bare oppnådde at sivile ble rammet og straffet som represalier.
Det verste er at det er ikke direkte feil, det han sier. Det norske forsvaret var nesten ikke-eksisterende og motstandsbevegelsen var mer som en irriterende klegg for den tyske militærmakten i Norge. Men det Fossen enten ikke skjønner eller vil skjønne, er hvilken moralsk og psykologisk faktor det var for den norske befolkningen at det var en motstand i det hele tatt. Det var mange nok nordmenn som valgte feil under krigen fordi de trodde at det var det minste ondet, også tatt i betraktning at de trodde Stalin var alternativet. Men jeg tror at langt færre hadde blitt hjulpet over til Sverige, langt færre jøder hadde blitt skjult og lagt flere hadde lydig innfunnet seg til Quislings hird hvis ikke de aller fleste nordmenn visste at det fantes i alle fall noen som ikke ville gi opp.
Det er riktig at krigen ikke ble en dag kortere på grunn av motstandsbevegelsen, men det er ikke det viktigste. Oslogjengen, kompani Linge og andre sendte et signal både til nordmenn og de allierte som var mye mer avgjørende enn hvor mye sabotasje de gjennomførte. "Look to Norway", sa Roosevelt i 1942, og da mente han ikke "Se på Norge, hvor naive de er der som tror noen få mann i dekkleiligheter kan gjøre noe".
I tillegg til at Fossen innkasserer en del PR-poeng på nok en gang drite i eget reir, skal han på en relativt infantil måte rakke ned på dem som denne delen av historien betyr mye for. Gunnar Sønsteby mener at Fossens retorikk ikke er ulik den NS i sin tid brukte.
Det er ganske lett å støte folk, og spesielt når det gjelder 2. verdenskrig. En ting er å ha en sunn skepsis til vedtatte forestillinger om historien, noe annet er å bruke lanseringen av denne filmen til å sette seg selv i sentrum med useriøse og oppblåste påstander om dyrking av motstandsbevegelsen. HVis Fossen hadde greid å formulere seg med den respekten historien fortjener, hadde han kanskje blitt tatt alvorlig nok til å få noen ordentlige og redelige motargumenter. Men å bli tatt alvorlig er nok ikke Erling Fossens mål. Da ville hans virke som "skribent" falle fort sammen og TV-kanalene slutter å ringe. Og det gåkke an?
Siden da har han holdt det gående med stort og smått, men alltid sørget for å oppfylle sin hovedhensikt med tilværelsen, nemlig å dele sine totalt uvesentlige og ensidige synspunkter på det meste med oss andre. En gang b-kjendis, alltid b-kjendis, så derfor har han vært så heldig at media har latt ham slippe til. Og siden media lever ikke av å levere god journalistikk eller interessante og etterrettelige artikler, men snarere av at folk kjøper aviser de blir provosert av, er slike som Fossen nyttige lekekamerater for debattredaktørene.
Fossen på sin side kan nok misforstå denne interessen som et signal på at han har noe viktig å fremføre, og det har han nok gjort.
Dette kom jeg til å tenke på siden Fossen nok en gang har oppnådd å være ukens idiot. Han fortjener egentlig ikke å bli neste ukes, for så injurierende kraft har han ikke. Men irriterende, det har han greie på, noe han beviste ettertrykkelig blant annet i "Tabloid", der han ble plassert sammen med Olav Versto, og værsågod, kjør debatt.
Det handler selvsagt om at Fossen har funnet det betimelig å score noen billige poeng på å klage over Norges opptatthet av motstandsbevegelsen under krigen, nå som "Max Manus"-filmen får première.
Han mener at den norske forsvarsinnsatsen under den tyske invasjonen var "stakkarslig" og at motstandsbevegelsen bare oppnådde at sivile ble rammet og straffet som represalier.
Det verste er at det er ikke direkte feil, det han sier. Det norske forsvaret var nesten ikke-eksisterende og motstandsbevegelsen var mer som en irriterende klegg for den tyske militærmakten i Norge. Men det Fossen enten ikke skjønner eller vil skjønne, er hvilken moralsk og psykologisk faktor det var for den norske befolkningen at det var en motstand i det hele tatt. Det var mange nok nordmenn som valgte feil under krigen fordi de trodde at det var det minste ondet, også tatt i betraktning at de trodde Stalin var alternativet. Men jeg tror at langt færre hadde blitt hjulpet over til Sverige, langt færre jøder hadde blitt skjult og lagt flere hadde lydig innfunnet seg til Quislings hird hvis ikke de aller fleste nordmenn visste at det fantes i alle fall noen som ikke ville gi opp.
Det er riktig at krigen ikke ble en dag kortere på grunn av motstandsbevegelsen, men det er ikke det viktigste. Oslogjengen, kompani Linge og andre sendte et signal både til nordmenn og de allierte som var mye mer avgjørende enn hvor mye sabotasje de gjennomførte. "Look to Norway", sa Roosevelt i 1942, og da mente han ikke "Se på Norge, hvor naive de er der som tror noen få mann i dekkleiligheter kan gjøre noe".
I tillegg til at Fossen innkasserer en del PR-poeng på nok en gang drite i eget reir, skal han på en relativt infantil måte rakke ned på dem som denne delen av historien betyr mye for. Gunnar Sønsteby mener at Fossens retorikk ikke er ulik den NS i sin tid brukte.
Det er ganske lett å støte folk, og spesielt når det gjelder 2. verdenskrig. En ting er å ha en sunn skepsis til vedtatte forestillinger om historien, noe annet er å bruke lanseringen av denne filmen til å sette seg selv i sentrum med useriøse og oppblåste påstander om dyrking av motstandsbevegelsen. HVis Fossen hadde greid å formulere seg med den respekten historien fortjener, hadde han kanskje blitt tatt alvorlig nok til å få noen ordentlige og redelige motargumenter. Men å bli tatt alvorlig er nok ikke Erling Fossens mål. Da ville hans virke som "skribent" falle fort sammen og TV-kanalene slutter å ringe. Og det gåkke an?
mandag 15. desember 2008
Nytt bilde, fase 1
Bildet "Forknytt mann" er lagt litt på hyllen. Her er et annet nytt prosjekt, med arbeidstittelen "Forvirret katt".
Ellers er jeg hjemme med skralt hode og skrantende helbred. Dessuten litt deprimert over at jeg følger så dårlig med på motefronten at jeg trodde Oslo City-vanker/Stovner-boblejakka til Jan Thomas kosta i underkant av en tusenlapp på Kapp Ahl, når den faktisk var verdt seksten ganger mer. Jeg er så ignorant, altså.
Nytt bilde, fase 1
Bildet "Forknytt mann" er lagt litt på hyllen. Her er et annet nytt prosjekt, med arbeidstittelen "Forvirret katt".
Ellers er jeg hjemme med skralt hode og skrantende helbred. Dessuten litt deprimert over at jeg følger så dårlig med på motefronten at jeg trodde Oslo City-vanker/Stovner-boblejakka til Jan Thomas kosta i underkant av en tusenlapp på Kapp Ahl, når den faktisk var verdt seksten ganger mer. Jeg er så ignorant, altså.
Nytt bilde, fase 1
Bildet "Forknytt mann" er lagt litt på hyllen. Her er et annet nytt prosjekt, med arbeidstittelen "Forvirret katt".
Ellers er jeg hjemme med skralt hode og skrantende helbred. Dessuten litt deprimert over at jeg følger så dårlig med på motefronten at jeg trodde Oslo City-vanker/Stovner-boblejakka til Jan Thomas kosta i underkant av en tusenlapp på Kapp Ahl, når den faktisk var verdt seksten ganger mer. Jeg er så ignorant, altså.
Land i sikte! Hvor er ballkjolen?
Land i sikte! Hvor er ballkjolen?
Land i sikte! Hvor er ballkjolen?
søndag 14. desember 2008
Den farlige masturbasjonen - før og nå
Jeg har jobbet i noen år med et bokprosjekt, og i dag legger jeg ut en smakeprøve. Boken heter "Hendene over dynen", og er historien om onanibekjempelsen i Europa fra middelalderen til i dag. Det er først og fremst den frodige litteraturen om onani vi ser nærmere på: Fra de antikke greske legene som anbefalte at man onanerte slik at ikke sæden ble liggende og mugne i kroppen til de innbitte anti-onanilegene på 1800-tallet som påstod at ryggmargen rant ut og øynene falt inn dersom du onanerte. Og hvordan man forholder seg til onani i dag, spesielt hvis barn gjør det.
Hvis du vil lese første kapittel, om boken som i 1712 skremte fart i korstoget mot onani, kan du finne det her (PDF). Boken er ennå ikke trykket, men det er ikke utenkelig at jeg selger den online. Les og bli skremt!
Hvis du vil lese første kapittel, om boken som i 1712 skremte fart i korstoget mot onani, kan du finne det her (PDF). Boken er ennå ikke trykket, men det er ikke utenkelig at jeg selger den online. Les og bli skremt!
Den farlige masturbasjonen - før og nå
Jeg har jobbet i noen år med et bokprosjekt, og i dag legger jeg ut en smakeprøve. Boken heter "Hendene over dynen", og er historien om onanibekjempelsen i Europa fra middelalderen til i dag. Det er først og fremst den frodige litteraturen om onani vi ser nærmere på: Fra de antikke greske legene som anbefalte at man onanerte slik at ikke sæden ble liggende og mugne i kroppen til de innbitte anti-onanilegene på 1800-tallet som påstod at ryggmargen rant ut og øynene falt inn dersom du onanerte. Og hvordan man forholder seg til onani i dag, spesielt hvis barn gjør det.
Hvis du vil lese første kapittel, om boken som i 1712 skremte fart i korstoget mot onani, kan du finne det her (PDF). Boken er ennå ikke trykket, men det er ikke utenkelig at jeg selger den online. Les og bli skremt!
Hvis du vil lese første kapittel, om boken som i 1712 skremte fart i korstoget mot onani, kan du finne det her (PDF). Boken er ennå ikke trykket, men det er ikke utenkelig at jeg selger den online. Les og bli skremt!
Den farlige masturbasjonen - før og nå
Jeg har jobbet i noen år med et bokprosjekt, og i dag legger jeg ut en smakeprøve. Boken heter "Hendene over dynen", og er historien om onanibekjempelsen i Europa fra middelalderen til i dag. Det er først og fremst den frodige litteraturen om onani vi ser nærmere på: Fra de antikke greske legene som anbefalte at man onanerte slik at ikke sæden ble liggende og mugne i kroppen til de innbitte anti-onanilegene på 1800-tallet som påstod at ryggmargen rant ut og øynene falt inn dersom du onanerte. Og hvordan man forholder seg til onani i dag, spesielt hvis barn gjør det.
Hvis du vil lese første kapittel, om boken som i 1712 skremte fart i korstoget mot onani, kan du finne det her (PDF). Boken er ennå ikke trykket, men det er ikke utenkelig at jeg selger den online. Les og bli skremt!
Hvis du vil lese første kapittel, om boken som i 1712 skremte fart i korstoget mot onani, kan du finne det her (PDF). Boken er ennå ikke trykket, men det er ikke utenkelig at jeg selger den online. Les og bli skremt!
mandag 8. desember 2008
Your structure is very interesting to me, too.
Fra: bebe_leesah@yahoo.com.sg
Emne: Your structure is very interesting to me, I shall be glad to our acquaintance!
Dato: 5. desember 2008 17.47.51 GMT+01:00
"Greetings, my new friend, I hope. It Oksana writes to you.
For me caused interest your structure and now I would like to enter with you in correspondence. That we could learn better each of us and to see how much we approach for each of us. Very much I hope, that you will soon answer me. Because I shall wait very much your answer.
That I can shortly tell about myself, in fact it is interesting to you, certainly. I from Russia, me of 27 years. But I till now am lonely also my heart free. Therefore I search only for serious attitudes and the present feeling. If game or flirtation I ask you to not write to me is interesting to you only.
Nevertheless very much I hope to see your answer to me for my personal electronic address of mail: goncharoks@yahoo.com
Sincerely I hope to receive your answer and I wait. I wish you excellent mood, Oksana."

Your structure is very interesting to me, too.
Fra: bebe_leesah@yahoo.com.sg
Emne: Your structure is very interesting to me, I shall be glad to our acquaintance!
Dato: 5. desember 2008 17.47.51 GMT+01:00
"Greetings, my new friend, I hope. It Oksana writes to you.
For me caused interest your structure and now I would like to enter with you in correspondence. That we could learn better each of us and to see how much we approach for each of us. Very much I hope, that you will soon answer me. Because I shall wait very much your answer.
That I can shortly tell about myself, in fact it is interesting to you, certainly. I from Russia, me of 27 years. But I till now am lonely also my heart free. Therefore I search only for serious attitudes and the present feeling. If game or flirtation I ask you to not write to me is interesting to you only.
Nevertheless very much I hope to see your answer to me for my personal electronic address of mail: goncharoks@yahoo.com
Sincerely I hope to receive your answer and I wait. I wish you excellent mood, Oksana."

Your structure is very interesting to me, too.
Fra: bebe_leesah@yahoo.com.sg
Emne: Your structure is very interesting to me, I shall be glad to our acquaintance!
Dato: 5. desember 2008 17.47.51 GMT+01:00
"Greetings, my new friend, I hope. It Oksana writes to you.
For me caused interest your structure and now I would like to enter with you in correspondence. That we could learn better each of us and to see how much we approach for each of us. Very much I hope, that you will soon answer me. Because I shall wait very much your answer.
That I can shortly tell about myself, in fact it is interesting to you, certainly. I from Russia, me of 27 years. But I till now am lonely also my heart free. Therefore I search only for serious attitudes and the present feeling. If game or flirtation I ask you to not write to me is interesting to you only.
Nevertheless very much I hope to see your answer to me for my personal electronic address of mail: goncharoks@yahoo.com
Sincerely I hope to receive your answer and I wait. I wish you excellent mood, Oksana."

lørdag 6. desember 2008
Du må pusse tennene dine, Pavel
Du må pusse tennene dine, Pavel
Du må pusse tennene dine, Pavel
Stygge barn og våpen
Har du alt for stygge barn? Fortvil ikke, redningen er nær!
Og vi skal fortsatt oppholde oss i USA.
Jeg har tidligere skrevet om at salget av meningsløst kraftige våpen, halvautomatiske gevær og lignende økte da det ble klart at USA får en demokratisk president, fordi red-neck våpenskrullingene trodde Obama kom til å stramme inn våpenlovene, "slik som under Clinton".
Det jeg leser i Michael Hodges glimrende bok "AK 47: The story of the People's Gun", er at en ensom gærning ved navn Mir Auimal Kasi i 1993 tok med seg en Kalasjnikov til parkeringsplassen utenfor CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia og åpnet ild mot folk og biler rundt seg. Han traff fem biler, såret tre mennesker og drepte to. Før dette hadde AK47, som et billig våpen og en ypperlig ekportartikkel for de tidligere sovjetstatene i øst-Europa, oversvømmet USA og blitt et yndet gangsta-symbol. Både antallet våpen og antallet drap med ulovlige våpen var allerede skyhøyt, men når noen skyter på CIA, da altså...
Så dermed undertegnet Bill Clinton i september 1994 en lov som forbød å selge eller kjøpe "semi-automatic assault weapons" i ti år fremover, "Federal Assault Weapons Ban". Problemet var at loven var like full av hull som kroppen til noen som er angrepet med en AK47.
Loven gjaldt bare våpen kjøpt etter 1994, og den dekket heller ikke våpendeler som kunne monteres til et våpen. Videre omtalte loven geværer med pistolhåndtak, dermed kunne produsentene bare lage halvautomatiske rifler med hull i skjeftet i stedet for et pistolhåndtak, og da var de ikke dekket av loven. Dermed var til og med en helt ny AK47 et lovlig våpen, og de amerikanske våpenklubbene kalte det "sporting weapons". Hvorfor en sportsmann skulle ha behov for å skyte 75 skudd i meget rask rekkefølge var det ingen som forklarte.
Og vi skal fortsatt oppholde oss i USA.
Jeg har tidligere skrevet om at salget av meningsløst kraftige våpen, halvautomatiske gevær og lignende økte da det ble klart at USA får en demokratisk president, fordi red-neck våpenskrullingene trodde Obama kom til å stramme inn våpenlovene, "slik som under Clinton".
Det jeg leser i Michael Hodges glimrende bok "AK 47: The story of the People's Gun", er at en ensom gærning ved navn Mir Auimal Kasi i 1993 tok med seg en Kalasjnikov til parkeringsplassen utenfor CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia og åpnet ild mot folk og biler rundt seg. Han traff fem biler, såret tre mennesker og drepte to. Før dette hadde AK47, som et billig våpen og en ypperlig ekportartikkel for de tidligere sovjetstatene i øst-Europa, oversvømmet USA og blitt et yndet gangsta-symbol. Både antallet våpen og antallet drap med ulovlige våpen var allerede skyhøyt, men når noen skyter på CIA, da altså...
Så dermed undertegnet Bill Clinton i september 1994 en lov som forbød å selge eller kjøpe "semi-automatic assault weapons" i ti år fremover, "Federal Assault Weapons Ban". Problemet var at loven var like full av hull som kroppen til noen som er angrepet med en AK47.
Loven gjaldt bare våpen kjøpt etter 1994, og den dekket heller ikke våpendeler som kunne monteres til et våpen. Videre omtalte loven geværer med pistolhåndtak, dermed kunne produsentene bare lage halvautomatiske rifler med hull i skjeftet i stedet for et pistolhåndtak, og da var de ikke dekket av loven. Dermed var til og med en helt ny AK47 et lovlig våpen, og de amerikanske våpenklubbene kalte det "sporting weapons". Hvorfor en sportsmann skulle ha behov for å skyte 75 skudd i meget rask rekkefølge var det ingen som forklarte.
Stygge barn og våpen
Har du alt for stygge barn? Fortvil ikke, redningen er nær!
Og vi skal fortsatt oppholde oss i USA.
Jeg har tidligere skrevet om at salget av meningsløst kraftige våpen, halvautomatiske gevær og lignende økte da det ble klart at USA får en demokratisk president, fordi red-neck våpenskrullingene trodde Obama kom til å stramme inn våpenlovene, "slik som under Clinton".
Det jeg leser i Michael Hodges glimrende bok "AK 47: The story of the People's Gun", er at en ensom gærning ved navn Mir Auimal Kasi i 1993 tok med seg en Kalasjnikov til parkeringsplassen utenfor CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia og åpnet ild mot folk og biler rundt seg. Han traff fem biler, såret tre mennesker og drepte to. Før dette hadde AK47, som et billig våpen og en ypperlig ekportartikkel for de tidligere sovjetstatene i øst-Europa, oversvømmet USA og blitt et yndet gangsta-symbol. Både antallet våpen og antallet drap med ulovlige våpen var allerede skyhøyt, men når noen skyter på CIA, da altså...
Så dermed undertegnet Bill Clinton i september 1994 en lov som forbød å selge eller kjøpe "semi-automatic assault weapons" i ti år fremover, "Federal Assault Weapons Ban". Problemet var at loven var like full av hull som kroppen til noen som er angrepet med en AK47.
Loven gjaldt bare våpen kjøpt etter 1994, og den dekket heller ikke våpendeler som kunne monteres til et våpen. Videre omtalte loven geværer med pistolhåndtak, dermed kunne produsentene bare lage halvautomatiske rifler med hull i skjeftet i stedet for et pistolhåndtak, og da var de ikke dekket av loven. Dermed var til og med en helt ny AK47 et lovlig våpen, og de amerikanske våpenklubbene kalte det "sporting weapons". Hvorfor en sportsmann skulle ha behov for å skyte 75 skudd i meget rask rekkefølge var det ingen som forklarte.
Og vi skal fortsatt oppholde oss i USA.
Jeg har tidligere skrevet om at salget av meningsløst kraftige våpen, halvautomatiske gevær og lignende økte da det ble klart at USA får en demokratisk president, fordi red-neck våpenskrullingene trodde Obama kom til å stramme inn våpenlovene, "slik som under Clinton".
Det jeg leser i Michael Hodges glimrende bok "AK 47: The story of the People's Gun", er at en ensom gærning ved navn Mir Auimal Kasi i 1993 tok med seg en Kalasjnikov til parkeringsplassen utenfor CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia og åpnet ild mot folk og biler rundt seg. Han traff fem biler, såret tre mennesker og drepte to. Før dette hadde AK47, som et billig våpen og en ypperlig ekportartikkel for de tidligere sovjetstatene i øst-Europa, oversvømmet USA og blitt et yndet gangsta-symbol. Både antallet våpen og antallet drap med ulovlige våpen var allerede skyhøyt, men når noen skyter på CIA, da altså...
Så dermed undertegnet Bill Clinton i september 1994 en lov som forbød å selge eller kjøpe "semi-automatic assault weapons" i ti år fremover, "Federal Assault Weapons Ban". Problemet var at loven var like full av hull som kroppen til noen som er angrepet med en AK47.
Loven gjaldt bare våpen kjøpt etter 1994, og den dekket heller ikke våpendeler som kunne monteres til et våpen. Videre omtalte loven geværer med pistolhåndtak, dermed kunne produsentene bare lage halvautomatiske rifler med hull i skjeftet i stedet for et pistolhåndtak, og da var de ikke dekket av loven. Dermed var til og med en helt ny AK47 et lovlig våpen, og de amerikanske våpenklubbene kalte det "sporting weapons". Hvorfor en sportsmann skulle ha behov for å skyte 75 skudd i meget rask rekkefølge var det ingen som forklarte.
Stygge barn og våpen
Har du alt for stygge barn? Fortvil ikke, redningen er nær!
Og vi skal fortsatt oppholde oss i USA.
Jeg har tidligere skrevet om at salget av meningsløst kraftige våpen, halvautomatiske gevær og lignende økte da det ble klart at USA får en demokratisk president, fordi red-neck våpenskrullingene trodde Obama kom til å stramme inn våpenlovene, "slik som under Clinton".
Det jeg leser i Michael Hodges glimrende bok "AK 47: The story of the People's Gun", er at en ensom gærning ved navn Mir Auimal Kasi i 1993 tok med seg en Kalasjnikov til parkeringsplassen utenfor CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia og åpnet ild mot folk og biler rundt seg. Han traff fem biler, såret tre mennesker og drepte to. Før dette hadde AK47, som et billig våpen og en ypperlig ekportartikkel for de tidligere sovjetstatene i øst-Europa, oversvømmet USA og blitt et yndet gangsta-symbol. Både antallet våpen og antallet drap med ulovlige våpen var allerede skyhøyt, men når noen skyter på CIA, da altså...
Så dermed undertegnet Bill Clinton i september 1994 en lov som forbød å selge eller kjøpe "semi-automatic assault weapons" i ti år fremover, "Federal Assault Weapons Ban". Problemet var at loven var like full av hull som kroppen til noen som er angrepet med en AK47.
Loven gjaldt bare våpen kjøpt etter 1994, og den dekket heller ikke våpendeler som kunne monteres til et våpen. Videre omtalte loven geværer med pistolhåndtak, dermed kunne produsentene bare lage halvautomatiske rifler med hull i skjeftet i stedet for et pistolhåndtak, og da var de ikke dekket av loven. Dermed var til og med en helt ny AK47 et lovlig våpen, og de amerikanske våpenklubbene kalte det "sporting weapons". Hvorfor en sportsmann skulle ha behov for å skyte 75 skudd i meget rask rekkefølge var det ingen som forklarte.
Og vi skal fortsatt oppholde oss i USA.
Jeg har tidligere skrevet om at salget av meningsløst kraftige våpen, halvautomatiske gevær og lignende økte da det ble klart at USA får en demokratisk president, fordi red-neck våpenskrullingene trodde Obama kom til å stramme inn våpenlovene, "slik som under Clinton".
Det jeg leser i Michael Hodges glimrende bok "AK 47: The story of the People's Gun", er at en ensom gærning ved navn Mir Auimal Kasi i 1993 tok med seg en Kalasjnikov til parkeringsplassen utenfor CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia og åpnet ild mot folk og biler rundt seg. Han traff fem biler, såret tre mennesker og drepte to. Før dette hadde AK47, som et billig våpen og en ypperlig ekportartikkel for de tidligere sovjetstatene i øst-Europa, oversvømmet USA og blitt et yndet gangsta-symbol. Både antallet våpen og antallet drap med ulovlige våpen var allerede skyhøyt, men når noen skyter på CIA, da altså...
Så dermed undertegnet Bill Clinton i september 1994 en lov som forbød å selge eller kjøpe "semi-automatic assault weapons" i ti år fremover, "Federal Assault Weapons Ban". Problemet var at loven var like full av hull som kroppen til noen som er angrepet med en AK47.
Loven gjaldt bare våpen kjøpt etter 1994, og den dekket heller ikke våpendeler som kunne monteres til et våpen. Videre omtalte loven geværer med pistolhåndtak, dermed kunne produsentene bare lage halvautomatiske rifler med hull i skjeftet i stedet for et pistolhåndtak, og da var de ikke dekket av loven. Dermed var til og med en helt ny AK47 et lovlig våpen, og de amerikanske våpenklubbene kalte det "sporting weapons". Hvorfor en sportsmann skulle ha behov for å skyte 75 skudd i meget rask rekkefølge var det ingen som forklarte.
fredag 5. desember 2008
onsdag 3. desember 2008
Femi gange
Femi gange
Femi gange
tirsdag 2. desember 2008
Fra barnemunn
Når man er i undervisningsbransjen hender det at det venter noen gullkorn i rettebunken. Et par fra barneskolen i det siste:
Hvordan døde St. Georg?
Han ble halv sugd.
Hva kalles mennene som bodde i kloster?
Minker.
Hvordan døde St. Georg?
Han ble halv sugd.
Hva kalles mennene som bodde i kloster?
Minker.
Fra barnemunn
Når man er i undervisningsbransjen hender det at det venter noen gullkorn i rettebunken. Et par fra barneskolen i det siste:
Hvordan døde St. Georg?
Han ble halv sugd.
Hva kalles mennene som bodde i kloster?
Minker.
Hvordan døde St. Georg?
Han ble halv sugd.
Hva kalles mennene som bodde i kloster?
Minker.
Fra barnemunn
Når man er i undervisningsbransjen hender det at det venter noen gullkorn i rettebunken. Et par fra barneskolen i det siste:
Hvordan døde St. Georg?
Han ble halv sugd.
Hva kalles mennene som bodde i kloster?
Minker.
Hvordan døde St. Georg?
Han ble halv sugd.
Hva kalles mennene som bodde i kloster?
Minker.
mandag 1. desember 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)