Nina Karin synes verden er teit

Jeg var vel ikke så bekymret for at det ikke skulle skje, men jeg er veldig fornøyd med at Shabana Rehman i Dagbladet i dag forteller blant andre Nina Karin Monsen hvor David kjøpte ølet. Monsen, som sikkert i utgangspunktet har vært en habil fagfilosof, har de siste årene bare vært synlig for meg når hun huffende kommer frem i dørsprekken for å syte over at verden er slem, ekkel og slett ikke slik hun hadde foretrukket at den var. Det som skiller Monsens syt fra friserdamen og drosjesjåførens, er at hun bruker den kulturkritiske filosofiens språk, begreper og tilsynelatende sammenhengende resonnementer. Når mennesker ikke oppfører seg på den måten den ekstremt reaksjonære, kulturpessimistiske og elitiske Monsen liker, da tillegger hun dem, deres sfære eller deres verdensdel grunnleggende etiske eller rasjonelle feil, karaktersvikt eller bevisste overtramp overfor sin natur, sin kultur eller verdens orden i det hele tatt.

Det er selvsagt Monsens egen natur og preferanser man forgriper seg ovenfor. Hun er fanget i en slags ond diskursiv sirkel: Hun blir mer moralistisk, bedrevitende og nedlatende jo mer man påpeker at hun er moralistisk, bedrevitende og nedlatende.

Monsen ser ikke at dette etter hvert gjør henne til en klovn og en landsbyidiot. Når hun blir invitert til en paneldebatt på Nytelsesfestivalen i Grimstad, er det pinlig åpenbart for alle andre at hun er der som "comic relief", som den forutsigbare snerpetanten som skal man skal more seg på bekostning av, kose seg over hennes innbitte forsøk på å fordømme all denne verdens forgjengelige sanselighet.

Monsen har blant annet sagt følgende om hvorfor hun ikke har barn:


- Den viktigste grunnen til at jeg ikke vil
ha barn er at jeg oppfatter mennesketilværelsen
som såpass strevsom, ulykkelig og vanskelig,
at å gi den videre til en annen alltid har stått
for meg som et enormt moralsk spørsmål. Har
jeg rett til å gi videre noe som jeg mener er
deprimerende og frustrerende?


(fra Aftenpostens arkiv .)

Monsen om det, som om så mye annet. Men i hele Shabana-oppstyret, å rive av seg et innlegg om at problemet var at man forbryter seg mot sin egen kropp ved å blotte den i et halvt sekund i Haugesund, det diskvalifiserer igjen Monsen. Grundig.

Kroppen er, ifølge vår Nina Karin, skitten og skammelig. Dette har hun utbrodert i boken "Det sårbare menneske. En filosofi om skam, skyld og synd", og Dagbladets Espen Søbye mener noe om den.

Dere andre som har et litt mer nyansert syn på tilværelsen enn at den er "strevsom, ulykkelig og vanskelig", og som har et annet kvinnesyn enn Augustin, ordet er fritt.