Våre små venner

Du verden så mye mer interessant det ble med akvarium når det kom fisker i det. I hele sommer har jeg forsøkt å få to planter til å overleve i det i påvente av kjenslevare tropiske småfisk, og spenningen var til å ta og føle på når jeg høytidelig kom hjem med en pose med fire unnselige dingser som ikke desto mindre bar de imponerende artsnavnene "sverddrage" og "tigerbarme".

Jeg er, og har alltid vært, frådende irritert på folks om har kjæledyr og omtaler dem og bruker dem som om de er baby-erstatninger. Hundeeiere som tar bikkja med i senga eller katte-eiere som fjoller med at det ikke er de som eier katten, men det er katten som eier dem og de er så uavhengige og intelligente, altså.

Så akvariefisk passer meg akkurat, det er alltid glass mellom meg og dem, de har ikke ansiktsuttrykk og de logrer ikke når jeg kommer hjem. Men jeg er kontinuerlig på vakt mot å bli bløt. Jeg begynner å innbille meg at når jeg beveger meg foran glasset, tror de at det kommer mat, og blir aldeles hysteriske. Derfor har jeg nesten litt vondt av dem når de ikke får mat likevel, og holder meg litt på avstand. Stakar små...nei nei nei nei! Må...ikke..antromorfisere...umælende...krek...Jeg kan godt sluke en av dem rå bare for å bevise hvor likegyldig jeg er! Hah!

Ok, men det er bra de ikke har store hundeøyne som ser bedende på meg gjennom glasset. Nå er det forresten på tide å fôre. Jeg kjenner stirringen deres i nakken.