Jeg er nok ingen god blogger. Jeg blogger for sjeldent og jeg skriver ikke nok om hva jeg spiser til middag, hvilke filmer jeg ser og når jeg stod opp i går. Men jeg kommer grusomt tilbake. Ikke en eneste detalj av mitt traurige liv skal forbli ublogget. Evig eies kun det bloggede. Den henges ei som blogges skal. Du skal blogge ditt liv, sier den nye Christianiabohemen.

Forresten. Indre Østland suger. In case you haven't noticed. Et rosemalt, selvopptatt, sauedrittluktende, bunad-og-fjellrävenbuksekledt inferno av misforstått lokalstolthet. Men på den tredje side: Oslo sugde også, av omtrent samme grunn minus bunadene. Nå har jeg noen ganger følelsen av å være omgitt av så mye dumhet at det er som å gå i et teaterstykke der alle de andre spiller landsbyidioter. Og så nikker de og smiler megetsigende til hverandre og vet hva som er rett og hva som er feil. Så huffer de seg selvrettferdig og er glad de ikke er som dem. Eller som meg. Den følelsen er, om jeg kan si det slik, intenst gjensidig.