En av tingene jeg plutselig har tid til når det er ferie og det regner, er å undersøke om fjortis-online-rollespillet "World of Warcraft" faktisk er så uutholdelig fengslende som det kan virke når man leser om ungdom og noe eldre enn det som fortaper seg så grundig i spillet at de sitter hele døgnet, mister venner, familie, skole, arbeid og alt. En kinesisk unggutt har visst dødd etter å ha spilt ti tusen timer i strekk og så videre.
Man skulle noen ganger tro WoW er Fanden selv, etter hvordan medier og synsere omtaler spillet. Min oppfatning er at de som går helt i hundene foran skjermen med WoW, er allerede disponert for det og har tildels litt tynne tråder som knytter dem til virkeligheten.
Det første som imidlertid tok mye tid var at jeg (nå snakker vi om den gratis 10-dagersversjonen) måtte laste ned 3,16 GIGAbyte først. Det tok sin tid. Deretter en liten haug med patcher. Det gikk litt fortere. Deretter logger man seg forventningsfullt på, forberedt på at jeg umiddelbart blir sugd inn i en fantasiverden så uimotståelig at jeg ikke kommer ut før det lysner ute.
Nåja.
Som jeg har sett på screenshots og in-game videoer, lager man seg en slags figur, da lissom. Dette er virkelig et sammensurium av fantasy og sword&sorcery-klisjéer, relativt smakløst. Men jeg konstruerte en tøffing med tøft hår og skjegg og tøft navn.
SÅ endelig blir jeg sluppet inn i denne å så magiske verden. Joda, grafikken er lekker, og spesielt lydeffektene og bakgrunnslydteppet er flott. Fascinerende. Men jeg får umiddelbart inntrykk at hele WoW egentlig er et glorifisert chatteprogram. Hele poenget er nok at man skal bli medlem i et "guild" som farter rundt og redder verden. Kveld etter kveld.
Jeg løp rundt i en grønn, vakker skog og noen byer en stund med skjoldet på ryggen. Rundt meg løp og stod det andre tilsvarende figurer med navn som "Bzeelbaaoth" og "Babalaba" som sa "OMG", "WTF" og "FFS".
Jeg er nok ikke typen til å utveksle akronymer med tenåringer. Morsomt nok å svinge sverdet på dataskjermen, men jeg registrerer til min tilfredshet at dette kommer jeg aldri til å falle for. Det betyr ikke at jeg hever meg over dem som er semi-avhengige av en eller annen form for online-kontakt med andre, jeg har for all del vært en av dem en gang. Og hadde jeg den gangen hatt tilgang på WoW hadde kanskje det vært der jeg sløste bort timene.
Men ikke nå, og det har selvsagt litt med alder å gjøre, men også noe med at jeg har vært down that road before. I de dager var det IRC, skjønneru. Ikke mye avatarer og leveler der, gitt.
Tenker jeg skal frigjøre de 5,7 Gigabyte som Wow la beslag på før mine barn oppdager det.
lørdag 30. juni 2007
Waste of Timecraft
En av tingene jeg plutselig har tid til når det er ferie og det regner, er å undersøke om fjortis-online-rollespillet "World of Warcraft" faktisk er så uutholdelig fengslende som det kan virke når man leser om ungdom og noe eldre enn det som fortaper seg så grundig i spillet at de sitter hele døgnet, mister venner, familie, skole, arbeid og alt. En kinesisk unggutt har visst dødd etter å ha spilt ti tusen timer i strekk og så videre.
Man skulle noen ganger tro WoW er Fanden selv, etter hvordan medier og synsere omtaler spillet. Min oppfatning er at de som går helt i hundene foran skjermen med WoW, er allerede disponert for det og har tildels litt tynne tråder som knytter dem til virkeligheten.
Det første som imidlertid tok mye tid var at jeg (nå snakker vi om den gratis 10-dagersversjonen) måtte laste ned 3,16 GIGAbyte først. Det tok sin tid. Deretter en liten haug med patcher. Det gikk litt fortere. Deretter logger man seg forventningsfullt på, forberedt på at jeg umiddelbart blir sugd inn i en fantasiverden så uimotståelig at jeg ikke kommer ut før det lysner ute.
Nåja.
Som jeg har sett på screenshots og in-game videoer, lager man seg en slags figur, da lissom. Dette er virkelig et sammensurium av fantasy og sword&sorcery-klisjéer, relativt smakløst. Men jeg konstruerte en tøffing med tøft hår og skjegg og tøft navn.
SÅ endelig blir jeg sluppet inn i denne å så magiske verden. Joda, grafikken er lekker, og spesielt lydeffektene og bakgrunnslydteppet er flott. Fascinerende. Men jeg får umiddelbart inntrykk at hele WoW egentlig er et glorifisert chatteprogram. Hele poenget er nok at man skal bli medlem i et "guild" som farter rundt og redder verden. Kveld etter kveld.
Jeg løp rundt i en grønn, vakker skog og noen byer en stund med skjoldet på ryggen. Rundt meg løp og stod det andre tilsvarende figurer med navn som "Bzeelbaaoth" og "Babalaba" som sa "OMG", "WTF" og "FFS".
Jeg er nok ikke typen til å utveksle akronymer med tenåringer. Morsomt nok å svinge sverdet på dataskjermen, men jeg registrerer til min tilfredshet at dette kommer jeg aldri til å falle for. Det betyr ikke at jeg hever meg over dem som er semi-avhengige av en eller annen form for online-kontakt med andre, jeg har for all del vært en av dem en gang. Og hadde jeg den gangen hatt tilgang på WoW hadde kanskje det vært der jeg sløste bort timene.
Men ikke nå, og det har selvsagt litt med alder å gjøre, men også noe med at jeg har vært down that road before. I de dager var det IRC, skjønneru. Ikke mye avatarer og leveler der, gitt.
Tenker jeg skal frigjøre de 5,7 Gigabyte som Wow la beslag på før mine barn oppdager det.
Man skulle noen ganger tro WoW er Fanden selv, etter hvordan medier og synsere omtaler spillet. Min oppfatning er at de som går helt i hundene foran skjermen med WoW, er allerede disponert for det og har tildels litt tynne tråder som knytter dem til virkeligheten.
Det første som imidlertid tok mye tid var at jeg (nå snakker vi om den gratis 10-dagersversjonen) måtte laste ned 3,16 GIGAbyte først. Det tok sin tid. Deretter en liten haug med patcher. Det gikk litt fortere. Deretter logger man seg forventningsfullt på, forberedt på at jeg umiddelbart blir sugd inn i en fantasiverden så uimotståelig at jeg ikke kommer ut før det lysner ute.
Nåja.
Som jeg har sett på screenshots og in-game videoer, lager man seg en slags figur, da lissom. Dette er virkelig et sammensurium av fantasy og sword&sorcery-klisjéer, relativt smakløst. Men jeg konstruerte en tøffing med tøft hår og skjegg og tøft navn.
SÅ endelig blir jeg sluppet inn i denne å så magiske verden. Joda, grafikken er lekker, og spesielt lydeffektene og bakgrunnslydteppet er flott. Fascinerende. Men jeg får umiddelbart inntrykk at hele WoW egentlig er et glorifisert chatteprogram. Hele poenget er nok at man skal bli medlem i et "guild" som farter rundt og redder verden. Kveld etter kveld.
Jeg løp rundt i en grønn, vakker skog og noen byer en stund med skjoldet på ryggen. Rundt meg løp og stod det andre tilsvarende figurer med navn som "Bzeelbaaoth" og "Babalaba" som sa "OMG", "WTF" og "FFS".
Jeg er nok ikke typen til å utveksle akronymer med tenåringer. Morsomt nok å svinge sverdet på dataskjermen, men jeg registrerer til min tilfredshet at dette kommer jeg aldri til å falle for. Det betyr ikke at jeg hever meg over dem som er semi-avhengige av en eller annen form for online-kontakt med andre, jeg har for all del vært en av dem en gang. Og hadde jeg den gangen hatt tilgang på WoW hadde kanskje det vært der jeg sløste bort timene.
Men ikke nå, og det har selvsagt litt med alder å gjøre, men også noe med at jeg har vært down that road before. I de dager var det IRC, skjønneru. Ikke mye avatarer og leveler der, gitt.
Tenker jeg skal frigjøre de 5,7 Gigabyte som Wow la beslag på før mine barn oppdager det.
Waste of Timecraft
En av tingene jeg plutselig har tid til når det er ferie og det regner, er å undersøke om fjortis-online-rollespillet "World of Warcraft" faktisk er så uutholdelig fengslende som det kan virke når man leser om ungdom og noe eldre enn det som fortaper seg så grundig i spillet at de sitter hele døgnet, mister venner, familie, skole, arbeid og alt. En kinesisk unggutt har visst dødd etter å ha spilt ti tusen timer i strekk og så videre.
Man skulle noen ganger tro WoW er Fanden selv, etter hvordan medier og synsere omtaler spillet. Min oppfatning er at de som går helt i hundene foran skjermen med WoW, er allerede disponert for det og har tildels litt tynne tråder som knytter dem til virkeligheten.
Det første som imidlertid tok mye tid var at jeg (nå snakker vi om den gratis 10-dagersversjonen) måtte laste ned 3,16 GIGAbyte først. Det tok sin tid. Deretter en liten haug med patcher. Det gikk litt fortere. Deretter logger man seg forventningsfullt på, forberedt på at jeg umiddelbart blir sugd inn i en fantasiverden så uimotståelig at jeg ikke kommer ut før det lysner ute.
Nåja.
Som jeg har sett på screenshots og in-game videoer, lager man seg en slags figur, da lissom. Dette er virkelig et sammensurium av fantasy og sword&sorcery-klisjéer, relativt smakløst. Men jeg konstruerte en tøffing med tøft hår og skjegg og tøft navn.
SÅ endelig blir jeg sluppet inn i denne å så magiske verden. Joda, grafikken er lekker, og spesielt lydeffektene og bakgrunnslydteppet er flott. Fascinerende. Men jeg får umiddelbart inntrykk at hele WoW egentlig er et glorifisert chatteprogram. Hele poenget er nok at man skal bli medlem i et "guild" som farter rundt og redder verden. Kveld etter kveld.
Jeg løp rundt i en grønn, vakker skog og noen byer en stund med skjoldet på ryggen. Rundt meg løp og stod det andre tilsvarende figurer med navn som "Bzeelbaaoth" og "Babalaba" som sa "OMG", "WTF" og "FFS".
Jeg er nok ikke typen til å utveksle akronymer med tenåringer. Morsomt nok å svinge sverdet på dataskjermen, men jeg registrerer til min tilfredshet at dette kommer jeg aldri til å falle for. Det betyr ikke at jeg hever meg over dem som er semi-avhengige av en eller annen form for online-kontakt med andre, jeg har for all del vært en av dem en gang. Og hadde jeg den gangen hatt tilgang på WoW hadde kanskje det vært der jeg sløste bort timene.
Men ikke nå, og det har selvsagt litt med alder å gjøre, men også noe med at jeg har vært down that road before. I de dager var det IRC, skjønneru. Ikke mye avatarer og leveler der, gitt.
Tenker jeg skal frigjøre de 5,7 Gigabyte som Wow la beslag på før mine barn oppdager det.
Man skulle noen ganger tro WoW er Fanden selv, etter hvordan medier og synsere omtaler spillet. Min oppfatning er at de som går helt i hundene foran skjermen med WoW, er allerede disponert for det og har tildels litt tynne tråder som knytter dem til virkeligheten.
Det første som imidlertid tok mye tid var at jeg (nå snakker vi om den gratis 10-dagersversjonen) måtte laste ned 3,16 GIGAbyte først. Det tok sin tid. Deretter en liten haug med patcher. Det gikk litt fortere. Deretter logger man seg forventningsfullt på, forberedt på at jeg umiddelbart blir sugd inn i en fantasiverden så uimotståelig at jeg ikke kommer ut før det lysner ute.
Nåja.
Som jeg har sett på screenshots og in-game videoer, lager man seg en slags figur, da lissom. Dette er virkelig et sammensurium av fantasy og sword&sorcery-klisjéer, relativt smakløst. Men jeg konstruerte en tøffing med tøft hår og skjegg og tøft navn.
SÅ endelig blir jeg sluppet inn i denne å så magiske verden. Joda, grafikken er lekker, og spesielt lydeffektene og bakgrunnslydteppet er flott. Fascinerende. Men jeg får umiddelbart inntrykk at hele WoW egentlig er et glorifisert chatteprogram. Hele poenget er nok at man skal bli medlem i et "guild" som farter rundt og redder verden. Kveld etter kveld.
Jeg løp rundt i en grønn, vakker skog og noen byer en stund med skjoldet på ryggen. Rundt meg løp og stod det andre tilsvarende figurer med navn som "Bzeelbaaoth" og "Babalaba" som sa "OMG", "WTF" og "FFS".
Jeg er nok ikke typen til å utveksle akronymer med tenåringer. Morsomt nok å svinge sverdet på dataskjermen, men jeg registrerer til min tilfredshet at dette kommer jeg aldri til å falle for. Det betyr ikke at jeg hever meg over dem som er semi-avhengige av en eller annen form for online-kontakt med andre, jeg har for all del vært en av dem en gang. Og hadde jeg den gangen hatt tilgang på WoW hadde kanskje det vært der jeg sløste bort timene.
Men ikke nå, og det har selvsagt litt med alder å gjøre, men også noe med at jeg har vært down that road before. I de dager var det IRC, skjønneru. Ikke mye avatarer og leveler der, gitt.
Tenker jeg skal frigjøre de 5,7 Gigabyte som Wow la beslag på før mine barn oppdager det.
Koht på scenen og de fleste andre steder i salen også
Og dessuten var vi på Christine Koht i forigårs. Og ja, det var morsomt, men for meg ble det litt kaotisk og litt mye sånn "Menn er rare og søte, men dem hører jo ikkeno! Jammen ær'e ikke sånn'a, jenter?!?!"
Jeg er alltid skeptisk til forestillinger som skal ha med publikum til å gjøre noe. Jeg synes det er helt greit, når jeg først har betalt 350 spenn for noe, å få lov til å sitte passiv og bare ta imot.
Så jeg er relativt glad for at jeg ikke satt på første rad eller rakte opp hånda da hun spurte "Rekk opp hånda alle som har dusja i dag!" selv om jeg hadde dusja.
Kanskje jeg er litt urettferdig. Det var mye moro, men maksimalt ut av showet fikk de som var kvinner eller hadde tatt seg et par øl. Aller helst begge deler på en gang.
Jeg er alltid skeptisk til forestillinger som skal ha med publikum til å gjøre noe. Jeg synes det er helt greit, når jeg først har betalt 350 spenn for noe, å få lov til å sitte passiv og bare ta imot.
Så jeg er relativt glad for at jeg ikke satt på første rad eller rakte opp hånda da hun spurte "Rekk opp hånda alle som har dusja i dag!" selv om jeg hadde dusja.
Kanskje jeg er litt urettferdig. Det var mye moro, men maksimalt ut av showet fikk de som var kvinner eller hadde tatt seg et par øl. Aller helst begge deler på en gang.
Koht på scenen og de fleste andre steder i salen også
Og dessuten var vi på Christine Koht i forigårs. Og ja, det var morsomt, men for meg ble det litt kaotisk og litt mye sånn "Menn er rare og søte, men dem hører jo ikkeno! Jammen ær'e ikke sånn'a, jenter?!?!"
Jeg er alltid skeptisk til forestillinger som skal ha med publikum til å gjøre noe. Jeg synes det er helt greit, når jeg først har betalt 350 spenn for noe, å få lov til å sitte passiv og bare ta imot.
Så jeg er relativt glad for at jeg ikke satt på første rad eller rakte opp hånda da hun spurte "Rekk opp hånda alle som har dusja i dag!" selv om jeg hadde dusja.
Kanskje jeg er litt urettferdig. Det var mye moro, men maksimalt ut av showet fikk de som var kvinner eller hadde tatt seg et par øl. Aller helst begge deler på en gang.
Jeg er alltid skeptisk til forestillinger som skal ha med publikum til å gjøre noe. Jeg synes det er helt greit, når jeg først har betalt 350 spenn for noe, å få lov til å sitte passiv og bare ta imot.
Så jeg er relativt glad for at jeg ikke satt på første rad eller rakte opp hånda da hun spurte "Rekk opp hånda alle som har dusja i dag!" selv om jeg hadde dusja.
Kanskje jeg er litt urettferdig. Det var mye moro, men maksimalt ut av showet fikk de som var kvinner eller hadde tatt seg et par øl. Aller helst begge deler på en gang.
Koht på scenen og de fleste andre steder i salen også
Og dessuten var vi på Christine Koht i forigårs. Og ja, det var morsomt, men for meg ble det litt kaotisk og litt mye sånn "Menn er rare og søte, men dem hører jo ikkeno! Jammen ær'e ikke sånn'a, jenter?!?!"
Jeg er alltid skeptisk til forestillinger som skal ha med publikum til å gjøre noe. Jeg synes det er helt greit, når jeg først har betalt 350 spenn for noe, å få lov til å sitte passiv og bare ta imot.
Så jeg er relativt glad for at jeg ikke satt på første rad eller rakte opp hånda da hun spurte "Rekk opp hånda alle som har dusja i dag!" selv om jeg hadde dusja.
Kanskje jeg er litt urettferdig. Det var mye moro, men maksimalt ut av showet fikk de som var kvinner eller hadde tatt seg et par øl. Aller helst begge deler på en gang.
Jeg er alltid skeptisk til forestillinger som skal ha med publikum til å gjøre noe. Jeg synes det er helt greit, når jeg først har betalt 350 spenn for noe, å få lov til å sitte passiv og bare ta imot.
Så jeg er relativt glad for at jeg ikke satt på første rad eller rakte opp hånda da hun spurte "Rekk opp hånda alle som har dusja i dag!" selv om jeg hadde dusja.
Kanskje jeg er litt urettferdig. Det var mye moro, men maksimalt ut av showet fikk de som var kvinner eller hadde tatt seg et par øl. Aller helst begge deler på en gang.
fredag 29. juni 2007
Leonardo og sædens mystiske opphavssted
I dag bringer vi en klassiker: En tegning fra Leonardo da Vincis notatbøker. Denne er fra ca. 1490 og originalen er i biblioteket til Windsor Castle. Det interessante med denne tegningen er at den, i motsetning til de andre anatomiske tegningene til da Vinci, ikke stemmer med virkeligheten. Forøvrig var han en empiriker som var besatt av å vite hvordan kroppen virkelig så ut inni. Han måtte derfor dissekere lik i all hemmelighet (det var forbudt av kirken) inntil han, på grunn av sin berømmelse, fikk dissekere lik på et sykehus.
På denne tiden (renessansen) var det de gamle medisinske skriftene til Hippokrates og Galenos som gjaldt. De hadde heller ikke nøyaktige beskrivelser av innsiden av mennesker, siden Galens anatomiske observasjoner var gjort på blant annet aper, som han regnet med liknet mennesker. Anatomiforelesninger foregikk slik at én lærer skar og viste, og én leste høyt fra Hippokrates og Galen. Og dersom det man fant ikke stemte med teksten, forbigikk man det i stillhet.
Men altså da Vinci: Tradisjonen fra Hippokrates og Galen var, selv over tusen år etter deres tid, så sterk at da Vinci tegnet som vi ser på bildet, en kanal fra ryggmargen til penis. Den hippokratiske medisinske tradisjonen, humoralpatologien (den som mente at de fire kardinalvæskene, blod, svart galle, gul galle og slim var det viktigste i kroppen) var så inngrodd at siden Hippokrates hadde skrevet at sæden blir laget i hjernen og fraktet langs ryggmargen (se denne Gutenberg-teksten, søk etter ordet "sperm")- så turte ikke da Vinci annet enn å tegne den inn. Selv om han aldri så den.
Folketroen og den post-Hippokratiske medisinen opphevet sæden til den edleste, mest raffinerte og verdifulle væsken i kroppen, så det var rimelig at den ble laget i hjernen.
Dette har jeg skrevet en del om i min bok om kampen mot barneseksualitet og onani gjennom historien. Den er foreløpig upublisert, men jeg selger den naturligvis til interesserte som tar kontakt. Tenker jeg legger ut et prøvekapittel her som en smakebit snart. Jeg tar for meg fagskrifter, oppdragelseshåndbøker, advarende pamfletter og sunnhetsskrifter fra 1700-tallet til idag, og viser hvordan angsten for onanien er nesten konstant, det er bare grunnene som er endret.
Det er faktisk en utrolig fascinerende historie. Har hatt flere nesten-napp hos forlag, men ble litt lei etter en stund. Nå har jeg vasket teksten litt mer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
