Jeg tenker det skal hete "Innbitt mann" eller noe sånt. Noen forslag til tittel? Følg med, følg med.
tirsdag 28. oktober 2008
Nytt ungdomsverk
Jeg tenker det skal hete "Innbitt mann" eller noe sånt. Noen forslag til tittel? Følg med, følg med.
Nytt ungdomsverk
Jeg tenker det skal hete "Innbitt mann" eller noe sånt. Noen forslag til tittel? Følg med, følg med.
Nytt ungdomsverk
Jeg tenker det skal hete "Innbitt mann" eller noe sånt. Noen forslag til tittel? Følg med, følg med.
onsdag 22. oktober 2008
Tørre gleder
Som beboer i et hus med hage med trær med epler, har jeg vært litt opptatt av å bruke eplene til noe. Store mengder av dem har rett og slett falt på bakken i høst, og selv om jeg har plukket så mye jeg har fått til, levert en hel del til saftpressing og kjøpt flasker med deilig saft og nektar i bytte, har det vært mye igjen. Jeg har derfor prøvd det som må være en av de aller enkleste måte å bevare epler på, nemlig å skjære dem i skiver og tørke dem. Ikke krever det noe utstyr og ingen jobb utenom å skjære dem opp og henge dem opp. For ikke å belemre husstanden med hengende epler og siden kjøkkenet snart forhåpentligvis skal inntas av arbeidslystne håndverkere, har jeg hengt dem i taket på arbeidsværelset mitt, som er på størrelse med en melkekartong. Der har de dag for dag sett mer og mer mystiske ut, og et par av skivene fikk muggflekker og har blitt ekskludert, men resten har bare begynt å krølle seg litt sånn rustikt, lissom. I dag smakte jeg på en av dem og forventet meg ikke noe videre - men du verden. Den var full av smak, syrlig og kraftig, nesten bedre enn da eplet var ferskt! Jeg noterer meg en foreløpig suksess, knipser bort de små fluene med jevne mellomrom og skal i større skala skive og tørke resten av beholdningen. Det gir en viss agronomisk tilfredsstillelse å få noe ut av hagen,om ikke annet enn å ha egen gressløk i potetmosen eller egen mynte på osteblingsen.
Tørre gleder
Som beboer i et hus med hage med trær med epler, har jeg vært litt opptatt av å bruke eplene til noe. Store mengder av dem har rett og slett falt på bakken i høst, og selv om jeg har plukket så mye jeg har fått til, levert en hel del til saftpressing og kjøpt flasker med deilig saft og nektar i bytte, har det vært mye igjen. Jeg har derfor prøvd det som må være en av de aller enkleste måte å bevare epler på, nemlig å skjære dem i skiver og tørke dem. Ikke krever det noe utstyr og ingen jobb utenom å skjære dem opp og henge dem opp. For ikke å belemre husstanden med hengende epler og siden kjøkkenet snart forhåpentligvis skal inntas av arbeidslystne håndverkere, har jeg hengt dem i taket på arbeidsværelset mitt, som er på størrelse med en melkekartong. Der har de dag for dag sett mer og mer mystiske ut, og et par av skivene fikk muggflekker og har blitt ekskludert, men resten har bare begynt å krølle seg litt sånn rustikt, lissom. I dag smakte jeg på en av dem og forventet meg ikke noe videre - men du verden. Den var full av smak, syrlig og kraftig, nesten bedre enn da eplet var ferskt! Jeg noterer meg en foreløpig suksess, knipser bort de små fluene med jevne mellomrom og skal i større skala skive og tørke resten av beholdningen. Det gir en viss agronomisk tilfredsstillelse å få noe ut av hagen,om ikke annet enn å ha egen gressløk i potetmosen eller egen mynte på osteblingsen.
Tørre gleder
Som beboer i et hus med hage med trær med epler, har jeg vært litt opptatt av å bruke eplene til noe. Store mengder av dem har rett og slett falt på bakken i høst, og selv om jeg har plukket så mye jeg har fått til, levert en hel del til saftpressing og kjøpt flasker med deilig saft og nektar i bytte, har det vært mye igjen. Jeg har derfor prøvd det som må være en av de aller enkleste måte å bevare epler på, nemlig å skjære dem i skiver og tørke dem. Ikke krever det noe utstyr og ingen jobb utenom å skjære dem opp og henge dem opp. For ikke å belemre husstanden med hengende epler og siden kjøkkenet snart forhåpentligvis skal inntas av arbeidslystne håndverkere, har jeg hengt dem i taket på arbeidsværelset mitt, som er på størrelse med en melkekartong. Der har de dag for dag sett mer og mer mystiske ut, og et par av skivene fikk muggflekker og har blitt ekskludert, men resten har bare begynt å krølle seg litt sånn rustikt, lissom. I dag smakte jeg på en av dem og forventet meg ikke noe videre - men du verden. Den var full av smak, syrlig og kraftig, nesten bedre enn da eplet var ferskt! Jeg noterer meg en foreløpig suksess, knipser bort de små fluene med jevne mellomrom og skal i større skala skive og tørke resten av beholdningen. Det gir en viss agronomisk tilfredsstillelse å få noe ut av hagen,om ikke annet enn å ha egen gressløk i potetmosen eller egen mynte på osteblingsen.
torsdag 16. oktober 2008
Jolly good: rapport fra London
Hjertelig tilstede igjen. I helgen var vi i London med to av de beste man kan være i London med,og noen høydepunkter skal her fremheves.
1. For en boknerd er London alltid himmerik. Selv om medreisende A ikke mente noe på planeten kunne måle seg med hans yndlingsbokhandel i Portland, Oregon, er Foyle's, for eksempel, ganske bra. Det er som julaften og søttende mai og bursdag på én gang å kunne tasse rundt der i en times tid. Jeg hadde greid enda mer hvis jeg ikke måtte gå og bære på posene vi hadde akkumulert til da.
2. Tate er et fantastisk kunstmuseum. Det er delt i to, Tate Modern og Tate Britain, og på sistnevnte er det for tiden en stor utstilling av en av mine favorittmalere, den totalt forskrudde Francis Bacon. Det er alltid ganske flott å se bilder på nært hold som jeg hittil bare har sett i bøker, og Bacon var dobbelt spennende å se i levende live, så å si. Vi tok en elveferge den lille turen langs Themsen ned til Tate Modern, der en annen stor modernist var viet ganske stor plass, nemlig Mark Rothko. Også en stor opplevelse å se på nært hold, selv om min viv ikke helt lot seg fenge av denne pionéren i amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Men hun var veldig flink til å nikke og si "Mmmhm" og høres interessert ut.
Men Bacons bilder av skrikende paver og forvridde menn var veldig, veldig bra.
3. Rosinen i pølsa: Min vivs bror jobber i det britiske parlamentet, nærmere bestemt i Hansard, referenttjenesten som nedtegner og redigerer alt som blir sagt både i Over- og Underhuset og i alle komitéer. Han hadde (halvveis) lovet oss en rundtur i det aller helligste, og det vil si de fleste saler og rom som den vanlige engelskmann og absolutt ingen turister slipper inn i. Dessverre ble han syk, men hans meget elegante og ytterst britiske kollega Ben tok oss med på en noe heseblesende, men helt utrolig rundtur i Houses of Parliament. Overhuset, Underhuset, de berømte lobbyene, Whitehall, kapellet under Whitehall, dronningens omkledningssal, restauranten og terrassen der lordene og ladyene sitter i ro og fred og diskuterer neste fremstøt. Vi holdt på å klemme en ekte baronesse ut av heisen med bagasjen vår, så nær engelsk adel har jeg sjelden vært. Når vi har vært ute og reist har jeg vært i mange praktfulle slott, men maken til pomp, prakt og utsmykninger som inne i parlamentet har jeg aldri sett. Overhuset var som et keiserpalass, med dronningens gulltrone og det hele. Underhuset er litt mindre utsmykket, men likevel staselig nok til å få Stortingssalen til å se ut som forsamlingssalen på bedehuset. Hadde vi hatt ørlitt bedre tid kunne vi rukket å overvære dagens debatt i Overhuset, som faktisk gjaldt en meget kontroversiell sak, nemlig statsministerens forslag til lovendring som ville tillatt politiet å holde terror-mistenkte i varetekt i 42 dager. (Min viv, som fikk dette å vite over telefon, trodde opprinnelig at det var mistenkte heroinister man skulle holde under lås og slå i 42 dager. Du verden for en offensiv mot narkomane, tenkte vi).
På referatet ser det ut som det var en livlig debatt. Man kan også se video av debattene på Parlamentets websider. Du snakker.
Noe av det vi lærte av dette er blant annet at House of Lords ikke er den oldtidslevningen det noen ganger blir fremstilt som. Overhuset har tross alt en makt til å vifte med det røde flagget hvis de mener at Underhuset er i ferd med å gjøre noe dumt. Og det at de avviste 42-dagers-forslaget til Gordon Brown blir av svært mange sett på som et viktig og riktig skritt.
Vi kommer tilbake med de viktige detaljene fra turen, blant annet bilder av engelsk tannkrem.
1. For en boknerd er London alltid himmerik. Selv om medreisende A ikke mente noe på planeten kunne måle seg med hans yndlingsbokhandel i Portland, Oregon, er Foyle's, for eksempel, ganske bra. Det er som julaften og søttende mai og bursdag på én gang å kunne tasse rundt der i en times tid. Jeg hadde greid enda mer hvis jeg ikke måtte gå og bære på posene vi hadde akkumulert til da.
2. Tate er et fantastisk kunstmuseum. Det er delt i to, Tate Modern og Tate Britain, og på sistnevnte er det for tiden en stor utstilling av en av mine favorittmalere, den totalt forskrudde Francis Bacon. Det er alltid ganske flott å se bilder på nært hold som jeg hittil bare har sett i bøker, og Bacon var dobbelt spennende å se i levende live, så å si. Vi tok en elveferge den lille turen langs Themsen ned til Tate Modern, der en annen stor modernist var viet ganske stor plass, nemlig Mark Rothko. Også en stor opplevelse å se på nært hold, selv om min viv ikke helt lot seg fenge av denne pionéren i amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Men hun var veldig flink til å nikke og si "Mmmhm" og høres interessert ut.
Men Bacons bilder av skrikende paver og forvridde menn var veldig, veldig bra.
3. Rosinen i pølsa: Min vivs bror jobber i det britiske parlamentet, nærmere bestemt i Hansard, referenttjenesten som nedtegner og redigerer alt som blir sagt både i Over- og Underhuset og i alle komitéer. Han hadde (halvveis) lovet oss en rundtur i det aller helligste, og det vil si de fleste saler og rom som den vanlige engelskmann og absolutt ingen turister slipper inn i. Dessverre ble han syk, men hans meget elegante og ytterst britiske kollega Ben tok oss med på en noe heseblesende, men helt utrolig rundtur i Houses of Parliament. Overhuset, Underhuset, de berømte lobbyene, Whitehall, kapellet under Whitehall, dronningens omkledningssal, restauranten og terrassen der lordene og ladyene sitter i ro og fred og diskuterer neste fremstøt. Vi holdt på å klemme en ekte baronesse ut av heisen med bagasjen vår, så nær engelsk adel har jeg sjelden vært. Når vi har vært ute og reist har jeg vært i mange praktfulle slott, men maken til pomp, prakt og utsmykninger som inne i parlamentet har jeg aldri sett. Overhuset var som et keiserpalass, med dronningens gulltrone og det hele. Underhuset er litt mindre utsmykket, men likevel staselig nok til å få Stortingssalen til å se ut som forsamlingssalen på bedehuset. Hadde vi hatt ørlitt bedre tid kunne vi rukket å overvære dagens debatt i Overhuset, som faktisk gjaldt en meget kontroversiell sak, nemlig statsministerens forslag til lovendring som ville tillatt politiet å holde terror-mistenkte i varetekt i 42 dager. (Min viv, som fikk dette å vite over telefon, trodde opprinnelig at det var mistenkte heroinister man skulle holde under lås og slå i 42 dager. Du verden for en offensiv mot narkomane, tenkte vi).
På referatet ser det ut som det var en livlig debatt. Man kan også se video av debattene på Parlamentets websider. Du snakker.
Noe av det vi lærte av dette er blant annet at House of Lords ikke er den oldtidslevningen det noen ganger blir fremstilt som. Overhuset har tross alt en makt til å vifte med det røde flagget hvis de mener at Underhuset er i ferd med å gjøre noe dumt. Og det at de avviste 42-dagers-forslaget til Gordon Brown blir av svært mange sett på som et viktig og riktig skritt.
Vi kommer tilbake med de viktige detaljene fra turen, blant annet bilder av engelsk tannkrem.
Jolly good: rapport fra London
Hjertelig tilstede igjen. I helgen var vi i London med to av de beste man kan være i London med,og noen høydepunkter skal her fremheves.
1. For en boknerd er London alltid himmerik. Selv om medreisende A ikke mente noe på planeten kunne måle seg med hans yndlingsbokhandel i Portland, Oregon, er Foyle's, for eksempel, ganske bra. Det er som julaften og søttende mai og bursdag på én gang å kunne tasse rundt der i en times tid. Jeg hadde greid enda mer hvis jeg ikke måtte gå og bære på posene vi hadde akkumulert til da.
2. Tate er et fantastisk kunstmuseum. Det er delt i to, Tate Modern og Tate Britain, og på sistnevnte er det for tiden en stor utstilling av en av mine favorittmalere, den totalt forskrudde Francis Bacon. Det er alltid ganske flott å se bilder på nært hold som jeg hittil bare har sett i bøker, og Bacon var dobbelt spennende å se i levende live, så å si. Vi tok en elveferge den lille turen langs Themsen ned til Tate Modern, der en annen stor modernist var viet ganske stor plass, nemlig Mark Rothko. Også en stor opplevelse å se på nært hold, selv om min viv ikke helt lot seg fenge av denne pionéren i amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Men hun var veldig flink til å nikke og si "Mmmhm" og høres interessert ut.
Men Bacons bilder av skrikende paver og forvridde menn var veldig, veldig bra.
3. Rosinen i pølsa: Min vivs bror jobber i det britiske parlamentet, nærmere bestemt i Hansard, referenttjenesten som nedtegner og redigerer alt som blir sagt både i Over- og Underhuset og i alle komitéer. Han hadde (halvveis) lovet oss en rundtur i det aller helligste, og det vil si de fleste saler og rom som den vanlige engelskmann og absolutt ingen turister slipper inn i. Dessverre ble han syk, men hans meget elegante og ytterst britiske kollega Ben tok oss med på en noe heseblesende, men helt utrolig rundtur i Houses of Parliament. Overhuset, Underhuset, de berømte lobbyene, Whitehall, kapellet under Whitehall, dronningens omkledningssal, restauranten og terrassen der lordene og ladyene sitter i ro og fred og diskuterer neste fremstøt. Vi holdt på å klemme en ekte baronesse ut av heisen med bagasjen vår, så nær engelsk adel har jeg sjelden vært. Når vi har vært ute og reist har jeg vært i mange praktfulle slott, men maken til pomp, prakt og utsmykninger som inne i parlamentet har jeg aldri sett. Overhuset var som et keiserpalass, med dronningens gulltrone og det hele. Underhuset er litt mindre utsmykket, men likevel staselig nok til å få Stortingssalen til å se ut som forsamlingssalen på bedehuset. Hadde vi hatt ørlitt bedre tid kunne vi rukket å overvære dagens debatt i Overhuset, som faktisk gjaldt en meget kontroversiell sak, nemlig statsministerens forslag til lovendring som ville tillatt politiet å holde terror-mistenkte i varetekt i 42 dager. (Min viv, som fikk dette å vite over telefon, trodde opprinnelig at det var mistenkte heroinister man skulle holde under lås og slå i 42 dager. Du verden for en offensiv mot narkomane, tenkte vi).
På referatet ser det ut som det var en livlig debatt. Man kan også se video av debattene på Parlamentets websider. Du snakker.
Noe av det vi lærte av dette er blant annet at House of Lords ikke er den oldtidslevningen det noen ganger blir fremstilt som. Overhuset har tross alt en makt til å vifte med det røde flagget hvis de mener at Underhuset er i ferd med å gjøre noe dumt. Og det at de avviste 42-dagers-forslaget til Gordon Brown blir av svært mange sett på som et viktig og riktig skritt.
Vi kommer tilbake med de viktige detaljene fra turen, blant annet bilder av engelsk tannkrem.
1. For en boknerd er London alltid himmerik. Selv om medreisende A ikke mente noe på planeten kunne måle seg med hans yndlingsbokhandel i Portland, Oregon, er Foyle's, for eksempel, ganske bra. Det er som julaften og søttende mai og bursdag på én gang å kunne tasse rundt der i en times tid. Jeg hadde greid enda mer hvis jeg ikke måtte gå og bære på posene vi hadde akkumulert til da.
2. Tate er et fantastisk kunstmuseum. Det er delt i to, Tate Modern og Tate Britain, og på sistnevnte er det for tiden en stor utstilling av en av mine favorittmalere, den totalt forskrudde Francis Bacon. Det er alltid ganske flott å se bilder på nært hold som jeg hittil bare har sett i bøker, og Bacon var dobbelt spennende å se i levende live, så å si. Vi tok en elveferge den lille turen langs Themsen ned til Tate Modern, der en annen stor modernist var viet ganske stor plass, nemlig Mark Rothko. Også en stor opplevelse å se på nært hold, selv om min viv ikke helt lot seg fenge av denne pionéren i amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Men hun var veldig flink til å nikke og si "Mmmhm" og høres interessert ut.
Men Bacons bilder av skrikende paver og forvridde menn var veldig, veldig bra.
3. Rosinen i pølsa: Min vivs bror jobber i det britiske parlamentet, nærmere bestemt i Hansard, referenttjenesten som nedtegner og redigerer alt som blir sagt både i Over- og Underhuset og i alle komitéer. Han hadde (halvveis) lovet oss en rundtur i det aller helligste, og det vil si de fleste saler og rom som den vanlige engelskmann og absolutt ingen turister slipper inn i. Dessverre ble han syk, men hans meget elegante og ytterst britiske kollega Ben tok oss med på en noe heseblesende, men helt utrolig rundtur i Houses of Parliament. Overhuset, Underhuset, de berømte lobbyene, Whitehall, kapellet under Whitehall, dronningens omkledningssal, restauranten og terrassen der lordene og ladyene sitter i ro og fred og diskuterer neste fremstøt. Vi holdt på å klemme en ekte baronesse ut av heisen med bagasjen vår, så nær engelsk adel har jeg sjelden vært. Når vi har vært ute og reist har jeg vært i mange praktfulle slott, men maken til pomp, prakt og utsmykninger som inne i parlamentet har jeg aldri sett. Overhuset var som et keiserpalass, med dronningens gulltrone og det hele. Underhuset er litt mindre utsmykket, men likevel staselig nok til å få Stortingssalen til å se ut som forsamlingssalen på bedehuset. Hadde vi hatt ørlitt bedre tid kunne vi rukket å overvære dagens debatt i Overhuset, som faktisk gjaldt en meget kontroversiell sak, nemlig statsministerens forslag til lovendring som ville tillatt politiet å holde terror-mistenkte i varetekt i 42 dager. (Min viv, som fikk dette å vite over telefon, trodde opprinnelig at det var mistenkte heroinister man skulle holde under lås og slå i 42 dager. Du verden for en offensiv mot narkomane, tenkte vi).
På referatet ser det ut som det var en livlig debatt. Man kan også se video av debattene på Parlamentets websider. Du snakker.
Noe av det vi lærte av dette er blant annet at House of Lords ikke er den oldtidslevningen det noen ganger blir fremstilt som. Overhuset har tross alt en makt til å vifte med det røde flagget hvis de mener at Underhuset er i ferd med å gjøre noe dumt. Og det at de avviste 42-dagers-forslaget til Gordon Brown blir av svært mange sett på som et viktig og riktig skritt.
Vi kommer tilbake med de viktige detaljene fra turen, blant annet bilder av engelsk tannkrem.
Jolly good: rapport fra London
Hjertelig tilstede igjen. I helgen var vi i London med to av de beste man kan være i London med,og noen høydepunkter skal her fremheves.
1. For en boknerd er London alltid himmerik. Selv om medreisende A ikke mente noe på planeten kunne måle seg med hans yndlingsbokhandel i Portland, Oregon, er Foyle's, for eksempel, ganske bra. Det er som julaften og søttende mai og bursdag på én gang å kunne tasse rundt der i en times tid. Jeg hadde greid enda mer hvis jeg ikke måtte gå og bære på posene vi hadde akkumulert til da.
2. Tate er et fantastisk kunstmuseum. Det er delt i to, Tate Modern og Tate Britain, og på sistnevnte er det for tiden en stor utstilling av en av mine favorittmalere, den totalt forskrudde Francis Bacon. Det er alltid ganske flott å se bilder på nært hold som jeg hittil bare har sett i bøker, og Bacon var dobbelt spennende å se i levende live, så å si. Vi tok en elveferge den lille turen langs Themsen ned til Tate Modern, der en annen stor modernist var viet ganske stor plass, nemlig Mark Rothko. Også en stor opplevelse å se på nært hold, selv om min viv ikke helt lot seg fenge av denne pionéren i amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Men hun var veldig flink til å nikke og si "Mmmhm" og høres interessert ut.
Men Bacons bilder av skrikende paver og forvridde menn var veldig, veldig bra.
3. Rosinen i pølsa: Min vivs bror jobber i det britiske parlamentet, nærmere bestemt i Hansard, referenttjenesten som nedtegner og redigerer alt som blir sagt både i Over- og Underhuset og i alle komitéer. Han hadde (halvveis) lovet oss en rundtur i det aller helligste, og det vil si de fleste saler og rom som den vanlige engelskmann og absolutt ingen turister slipper inn i. Dessverre ble han syk, men hans meget elegante og ytterst britiske kollega Ben tok oss med på en noe heseblesende, men helt utrolig rundtur i Houses of Parliament. Overhuset, Underhuset, de berømte lobbyene, Whitehall, kapellet under Whitehall, dronningens omkledningssal, restauranten og terrassen der lordene og ladyene sitter i ro og fred og diskuterer neste fremstøt. Vi holdt på å klemme en ekte baronesse ut av heisen med bagasjen vår, så nær engelsk adel har jeg sjelden vært. Når vi har vært ute og reist har jeg vært i mange praktfulle slott, men maken til pomp, prakt og utsmykninger som inne i parlamentet har jeg aldri sett. Overhuset var som et keiserpalass, med dronningens gulltrone og det hele. Underhuset er litt mindre utsmykket, men likevel staselig nok til å få Stortingssalen til å se ut som forsamlingssalen på bedehuset. Hadde vi hatt ørlitt bedre tid kunne vi rukket å overvære dagens debatt i Overhuset, som faktisk gjaldt en meget kontroversiell sak, nemlig statsministerens forslag til lovendring som ville tillatt politiet å holde terror-mistenkte i varetekt i 42 dager. (Min viv, som fikk dette å vite over telefon, trodde opprinnelig at det var mistenkte heroinister man skulle holde under lås og slå i 42 dager. Du verden for en offensiv mot narkomane, tenkte vi).
På referatet ser det ut som det var en livlig debatt. Man kan også se video av debattene på Parlamentets websider. Du snakker.
Noe av det vi lærte av dette er blant annet at House of Lords ikke er den oldtidslevningen det noen ganger blir fremstilt som. Overhuset har tross alt en makt til å vifte med det røde flagget hvis de mener at Underhuset er i ferd med å gjøre noe dumt. Og det at de avviste 42-dagers-forslaget til Gordon Brown blir av svært mange sett på som et viktig og riktig skritt.
Vi kommer tilbake med de viktige detaljene fra turen, blant annet bilder av engelsk tannkrem.
1. For en boknerd er London alltid himmerik. Selv om medreisende A ikke mente noe på planeten kunne måle seg med hans yndlingsbokhandel i Portland, Oregon, er Foyle's, for eksempel, ganske bra. Det er som julaften og søttende mai og bursdag på én gang å kunne tasse rundt der i en times tid. Jeg hadde greid enda mer hvis jeg ikke måtte gå og bære på posene vi hadde akkumulert til da.
2. Tate er et fantastisk kunstmuseum. Det er delt i to, Tate Modern og Tate Britain, og på sistnevnte er det for tiden en stor utstilling av en av mine favorittmalere, den totalt forskrudde Francis Bacon. Det er alltid ganske flott å se bilder på nært hold som jeg hittil bare har sett i bøker, og Bacon var dobbelt spennende å se i levende live, så å si. Vi tok en elveferge den lille turen langs Themsen ned til Tate Modern, der en annen stor modernist var viet ganske stor plass, nemlig Mark Rothko. Også en stor opplevelse å se på nært hold, selv om min viv ikke helt lot seg fenge av denne pionéren i amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Men hun var veldig flink til å nikke og si "Mmmhm" og høres interessert ut.
Men Bacons bilder av skrikende paver og forvridde menn var veldig, veldig bra.
3. Rosinen i pølsa: Min vivs bror jobber i det britiske parlamentet, nærmere bestemt i Hansard, referenttjenesten som nedtegner og redigerer alt som blir sagt både i Over- og Underhuset og i alle komitéer. Han hadde (halvveis) lovet oss en rundtur i det aller helligste, og det vil si de fleste saler og rom som den vanlige engelskmann og absolutt ingen turister slipper inn i. Dessverre ble han syk, men hans meget elegante og ytterst britiske kollega Ben tok oss med på en noe heseblesende, men helt utrolig rundtur i Houses of Parliament. Overhuset, Underhuset, de berømte lobbyene, Whitehall, kapellet under Whitehall, dronningens omkledningssal, restauranten og terrassen der lordene og ladyene sitter i ro og fred og diskuterer neste fremstøt. Vi holdt på å klemme en ekte baronesse ut av heisen med bagasjen vår, så nær engelsk adel har jeg sjelden vært. Når vi har vært ute og reist har jeg vært i mange praktfulle slott, men maken til pomp, prakt og utsmykninger som inne i parlamentet har jeg aldri sett. Overhuset var som et keiserpalass, med dronningens gulltrone og det hele. Underhuset er litt mindre utsmykket, men likevel staselig nok til å få Stortingssalen til å se ut som forsamlingssalen på bedehuset. Hadde vi hatt ørlitt bedre tid kunne vi rukket å overvære dagens debatt i Overhuset, som faktisk gjaldt en meget kontroversiell sak, nemlig statsministerens forslag til lovendring som ville tillatt politiet å holde terror-mistenkte i varetekt i 42 dager. (Min viv, som fikk dette å vite over telefon, trodde opprinnelig at det var mistenkte heroinister man skulle holde under lås og slå i 42 dager. Du verden for en offensiv mot narkomane, tenkte vi).
På referatet ser det ut som det var en livlig debatt. Man kan også se video av debattene på Parlamentets websider. Du snakker.
Noe av det vi lærte av dette er blant annet at House of Lords ikke er den oldtidslevningen det noen ganger blir fremstilt som. Overhuset har tross alt en makt til å vifte med det røde flagget hvis de mener at Underhuset er i ferd med å gjøre noe dumt. Og det at de avviste 42-dagers-forslaget til Gordon Brown blir av svært mange sett på som et viktig og riktig skritt.
Vi kommer tilbake med de viktige detaljene fra turen, blant annet bilder av engelsk tannkrem.
torsdag 9. oktober 2008
Hvorfor det ikke gjør vondt å høre noe man ikke liker
Litteraturfestivalen på Lillehammer har den siste måneden vært i hardt vær på grunn av at de i forbindelse med neste festivals tema, "Sannhet" har invitert nazi-apologeten og revisjonisten David Irving.
Media har begjærlig grepet den kontroversielle invitasjonen og presentert det som om Litteraturfestivalen i blåøyd naivitet og barnslig oppmerksomhetsjag lar en uttalt nazist slippe til mikrofonen for å spre sitt forvrengte og hatefulle budskap.
Gang på gang har representanter for festivalens styre, oftest ved kunstnerisk leder Stig Sæterbakken, presisert at de er fullstendig klar over hva Irving representerer, at han er en historieforfalsker, en svindler og totalt useriøs som forsker.
De har gjentatte ganger også fortalt at temaet for festivalen 2009 er "Sannhet", og at Irving er invitert som et eksempel på en forfatter som produserer sin egen sannhet og sin egen virkelighet. Videre er Irving en av ikke så mange som har sittet i fengsel for sine uttalelser, siden det i Østerrike er forbudt ved lov å benekte at Holocaust fant sted. Han er også nektet innreise i en rekke land. I Norge er det ikke forbudt å mene eller si at noe er sant eller ikke sant. Imidlertid har vi enkelte begrensninger for ytringsfriheten, sist ved den såkalte rasismeparagrafen, Straffelovens § 135 a.
Ikke desto mindre er det ikke i seg selv forbudt å være nazist i Norge. Ei heller er det forbudt å mene at Stalin gjorde en god jobb eller at Pol Pot var det kambodsjanske folkets redningsmann.
Folk som har i fullt alvor ment disse tingene sitter i dag, som vi vet, godt plassert i vår kulturelle og politiske elite.
På den annen side har Irving i media blitt omtalt både som nynazist og gammelnazist (bestem dere, hva?), og selv om det er svært mye som tyder på at han er en av delene, er det i hans bøker ikke det som er budskapet. Budskapet er derimot at Holocaust ikke fant sted, og hvis Holocaust fant sted visste hvertfall ikke Hitler om det, og at Auschwitz bare var en arbeidsleir med et uheldig høyt antall arbeidsulykker.
Å gi ut bok etter bok med dette budskapet, en total fornekting av det best dokumenterte folkemordet i historien, er et besynderlig prosjekt. Når jeg møter mennesker som lyver, hender det at jeg begynner å tenke at de kanskje har løyet så lenge og ofte at de til slutt tror det selv. Det er på sitt vis ganske fascinerende, og det er fascinerende uansett hva de finner på å lyve om.
David Irving har løyet i over 30 bøker. Ville det ikke være ganske interessant å la ham snakke om sitt forhold til sannhet? Ikke til Holocaust, ikke til jøder eller nazisme, men til sannhet? De fleste av oss forholder oss til den virkeligheten som vi har bevis for at eksisterer, både i nåtid og fortid. Irving gjør noe helt annet. Ja, han er en klovn, men er det ikke rimelig å anta at styret for Litteraturfestivalen ikke er klovner og løgnere? Å la noen få snakke er ikke det samme som å innrømme at det de sier er riktig.
Vi i Norge elsker ytringsfriheten, og vi snakker varmt for den og forsvarer den, for eksempel da striden om Muhammed-tegningene raste. De fleste ville forsvare vår rett til å trykke tegninger av Islams helligste figur som terrorist og støte en hel verden av annerledes troende, mest for å markere at vi har ytringsfrihet i Norge. Vi vil også støtte undertrykte i andre regimer i verden, som risikerer å bli fengslet og forfulgt for sine meninger og ytringer.
Men det gjelder åpenbart bare for ytringer vi kan like. Det er visstnok ikke Voltaire som har sagt det likevel, men sitatet "Jeg utstår ikke det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det", faller litt naturlig i denne sammenhengen.
Den kompakte norske majoritet av rystede forfattere er ikke bare sjokkert over at man inviterer Irving, men også redde for de mer perifere resultater av denne åpenbart uimotståelige løgnhalsen. Erik Fosnes Hansen ser for seg horder av blitzerer og nynazister som vil herje Lillehammer i mai 2009. Tove Nilsen synes det er "tulleidealisme". Heisann, Tove. "Vel vel, unger, det er fint at dere holder på med ytringsfrihet og sånt, men nå er det på tide å komme inn og spise middag".
Dagbladet vier villig spalteplass til de mest selvfølgelige motstandere av en slik invitasjon: Lederen for den mosaiske menigheten i Norge, forskningsdirektøren ved Holocaustsenteret og så videre. Det er veldig lett å stille seg bak deres synspunkter. Men Holocaust er et betent tema, i den forstand at det hefter en brun smitte ved enhver befatning med alle som ikke står trygt på de riktige synspunkter. Det kan likevel være riktig å minne om at til tross for den historiske virkeligheten er det fremdeles forskning som påviser ny kunnskap, blant annet har tallet på Holocaust ofre blitt endret de siste årene på grunn av nye forskningsresutater.
Og da snakker vi om virkelig forskning, ikke den typen Irving bedriver. Men så er han heller ikke invitert for å snakke om sin "forskning". Det kan åpenbart ikke gjentas ofte nok. Jeg tror at det eneste andre temaet som ville vakt en slik rettferdig harme som hans tilstedeværelse på Litteraturfestivalen, er pedofili. Det er det eneste som ville laget en lignende lynsjestemning. Hva med en selverklært pedofil? Ville vi latt ham slippe til? Jeg ville funnet det ekstremt ubehagelig, og ville nok gjerne kastet, om ikke den første, så kanskje den tredje sten. Men hvis du spør, har han rett til å bli hørt? må svaret bli ja,
Dessverre har presset fra de rettroende i denne saken gjort at Litteraturfestivalen har trukket invitasjonen, og Stig Sæterbakken har trukket seg fra sin stilling som kunsterisk leder. Det er en åpenbart stort tap, og jeg håper at Stigs forfatterkolleger synes det var verdt det. Da slipper hr. has-been Fosnes Hansen å bekymre seg over blitzere på Lillehammer.
Media har begjærlig grepet den kontroversielle invitasjonen og presentert det som om Litteraturfestivalen i blåøyd naivitet og barnslig oppmerksomhetsjag lar en uttalt nazist slippe til mikrofonen for å spre sitt forvrengte og hatefulle budskap.
Gang på gang har representanter for festivalens styre, oftest ved kunstnerisk leder Stig Sæterbakken, presisert at de er fullstendig klar over hva Irving representerer, at han er en historieforfalsker, en svindler og totalt useriøs som forsker.
De har gjentatte ganger også fortalt at temaet for festivalen 2009 er "Sannhet", og at Irving er invitert som et eksempel på en forfatter som produserer sin egen sannhet og sin egen virkelighet. Videre er Irving en av ikke så mange som har sittet i fengsel for sine uttalelser, siden det i Østerrike er forbudt ved lov å benekte at Holocaust fant sted. Han er også nektet innreise i en rekke land. I Norge er det ikke forbudt å mene eller si at noe er sant eller ikke sant. Imidlertid har vi enkelte begrensninger for ytringsfriheten, sist ved den såkalte rasismeparagrafen, Straffelovens § 135 a.
Ikke desto mindre er det ikke i seg selv forbudt å være nazist i Norge. Ei heller er det forbudt å mene at Stalin gjorde en god jobb eller at Pol Pot var det kambodsjanske folkets redningsmann.
Folk som har i fullt alvor ment disse tingene sitter i dag, som vi vet, godt plassert i vår kulturelle og politiske elite.
På den annen side har Irving i media blitt omtalt både som nynazist og gammelnazist (bestem dere, hva?), og selv om det er svært mye som tyder på at han er en av delene, er det i hans bøker ikke det som er budskapet. Budskapet er derimot at Holocaust ikke fant sted, og hvis Holocaust fant sted visste hvertfall ikke Hitler om det, og at Auschwitz bare var en arbeidsleir med et uheldig høyt antall arbeidsulykker.
Å gi ut bok etter bok med dette budskapet, en total fornekting av det best dokumenterte folkemordet i historien, er et besynderlig prosjekt. Når jeg møter mennesker som lyver, hender det at jeg begynner å tenke at de kanskje har løyet så lenge og ofte at de til slutt tror det selv. Det er på sitt vis ganske fascinerende, og det er fascinerende uansett hva de finner på å lyve om.
David Irving har løyet i over 30 bøker. Ville det ikke være ganske interessant å la ham snakke om sitt forhold til sannhet? Ikke til Holocaust, ikke til jøder eller nazisme, men til sannhet? De fleste av oss forholder oss til den virkeligheten som vi har bevis for at eksisterer, både i nåtid og fortid. Irving gjør noe helt annet. Ja, han er en klovn, men er det ikke rimelig å anta at styret for Litteraturfestivalen ikke er klovner og løgnere? Å la noen få snakke er ikke det samme som å innrømme at det de sier er riktig.
Vi i Norge elsker ytringsfriheten, og vi snakker varmt for den og forsvarer den, for eksempel da striden om Muhammed-tegningene raste. De fleste ville forsvare vår rett til å trykke tegninger av Islams helligste figur som terrorist og støte en hel verden av annerledes troende, mest for å markere at vi har ytringsfrihet i Norge. Vi vil også støtte undertrykte i andre regimer i verden, som risikerer å bli fengslet og forfulgt for sine meninger og ytringer.
Men det gjelder åpenbart bare for ytringer vi kan like. Det er visstnok ikke Voltaire som har sagt det likevel, men sitatet "Jeg utstår ikke det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det", faller litt naturlig i denne sammenhengen.
Den kompakte norske majoritet av rystede forfattere er ikke bare sjokkert over at man inviterer Irving, men også redde for de mer perifere resultater av denne åpenbart uimotståelige løgnhalsen. Erik Fosnes Hansen ser for seg horder av blitzerer og nynazister som vil herje Lillehammer i mai 2009. Tove Nilsen synes det er "tulleidealisme". Heisann, Tove. "Vel vel, unger, det er fint at dere holder på med ytringsfrihet og sånt, men nå er det på tide å komme inn og spise middag".
Dagbladet vier villig spalteplass til de mest selvfølgelige motstandere av en slik invitasjon: Lederen for den mosaiske menigheten i Norge, forskningsdirektøren ved Holocaustsenteret og så videre. Det er veldig lett å stille seg bak deres synspunkter. Men Holocaust er et betent tema, i den forstand at det hefter en brun smitte ved enhver befatning med alle som ikke står trygt på de riktige synspunkter. Det kan likevel være riktig å minne om at til tross for den historiske virkeligheten er det fremdeles forskning som påviser ny kunnskap, blant annet har tallet på Holocaust ofre blitt endret de siste årene på grunn av nye forskningsresutater.
Og da snakker vi om virkelig forskning, ikke den typen Irving bedriver. Men så er han heller ikke invitert for å snakke om sin "forskning". Det kan åpenbart ikke gjentas ofte nok. Jeg tror at det eneste andre temaet som ville vakt en slik rettferdig harme som hans tilstedeværelse på Litteraturfestivalen, er pedofili. Det er det eneste som ville laget en lignende lynsjestemning. Hva med en selverklært pedofil? Ville vi latt ham slippe til? Jeg ville funnet det ekstremt ubehagelig, og ville nok gjerne kastet, om ikke den første, så kanskje den tredje sten. Men hvis du spør, har han rett til å bli hørt? må svaret bli ja,
Dessverre har presset fra de rettroende i denne saken gjort at Litteraturfestivalen har trukket invitasjonen, og Stig Sæterbakken har trukket seg fra sin stilling som kunsterisk leder. Det er en åpenbart stort tap, og jeg håper at Stigs forfatterkolleger synes det var verdt det. Da slipper hr. has-been Fosnes Hansen å bekymre seg over blitzere på Lillehammer.
Hvorfor det ikke gjør vondt å høre noe man ikke liker
Litteraturfestivalen på Lillehammer har den siste måneden vært i hardt vær på grunn av at de i forbindelse med neste festivals tema, "Sannhet" har invitert nazi-apologeten og revisjonisten David Irving.
Media har begjærlig grepet den kontroversielle invitasjonen og presentert det som om Litteraturfestivalen i blåøyd naivitet og barnslig oppmerksomhetsjag lar en uttalt nazist slippe til mikrofonen for å spre sitt forvrengte og hatefulle budskap.
Gang på gang har representanter for festivalens styre, oftest ved kunstnerisk leder Stig Sæterbakken, presisert at de er fullstendig klar over hva Irving representerer, at han er en historieforfalsker, en svindler og totalt useriøs som forsker.
De har gjentatte ganger også fortalt at temaet for festivalen 2009 er "Sannhet", og at Irving er invitert som et eksempel på en forfatter som produserer sin egen sannhet og sin egen virkelighet. Videre er Irving en av ikke så mange som har sittet i fengsel for sine uttalelser, siden det i Østerrike er forbudt ved lov å benekte at Holocaust fant sted. Han er også nektet innreise i en rekke land. I Norge er det ikke forbudt å mene eller si at noe er sant eller ikke sant. Imidlertid har vi enkelte begrensninger for ytringsfriheten, sist ved den såkalte rasismeparagrafen, Straffelovens § 135 a.
Ikke desto mindre er det ikke i seg selv forbudt å være nazist i Norge. Ei heller er det forbudt å mene at Stalin gjorde en god jobb eller at Pol Pot var det kambodsjanske folkets redningsmann.
Folk som har i fullt alvor ment disse tingene sitter i dag, som vi vet, godt plassert i vår kulturelle og politiske elite.
På den annen side har Irving i media blitt omtalt både som nynazist og gammelnazist (bestem dere, hva?), og selv om det er svært mye som tyder på at han er en av delene, er det i hans bøker ikke det som er budskapet. Budskapet er derimot at Holocaust ikke fant sted, og hvis Holocaust fant sted visste hvertfall ikke Hitler om det, og at Auschwitz bare var en arbeidsleir med et uheldig høyt antall arbeidsulykker.
Å gi ut bok etter bok med dette budskapet, en total fornekting av det best dokumenterte folkemordet i historien, er et besynderlig prosjekt. Når jeg møter mennesker som lyver, hender det at jeg begynner å tenke at de kanskje har løyet så lenge og ofte at de til slutt tror det selv. Det er på sitt vis ganske fascinerende, og det er fascinerende uansett hva de finner på å lyve om.
David Irving har løyet i over 30 bøker. Ville det ikke være ganske interessant å la ham snakke om sitt forhold til sannhet? Ikke til Holocaust, ikke til jøder eller nazisme, men til sannhet? De fleste av oss forholder oss til den virkeligheten som vi har bevis for at eksisterer, både i nåtid og fortid. Irving gjør noe helt annet. Ja, han er en klovn, men er det ikke rimelig å anta at styret for Litteraturfestivalen ikke er klovner og løgnere? Å la noen få snakke er ikke det samme som å innrømme at det de sier er riktig.
Vi i Norge elsker ytringsfriheten, og vi snakker varmt for den og forsvarer den, for eksempel da striden om Muhammed-tegningene raste. De fleste ville forsvare vår rett til å trykke tegninger av Islams helligste figur som terrorist og støte en hel verden av annerledes troende, mest for å markere at vi har ytringsfrihet i Norge. Vi vil også støtte undertrykte i andre regimer i verden, som risikerer å bli fengslet og forfulgt for sine meninger og ytringer.
Men det gjelder åpenbart bare for ytringer vi kan like. Det er visstnok ikke Voltaire som har sagt det likevel, men sitatet "Jeg utstår ikke det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det", faller litt naturlig i denne sammenhengen.
Den kompakte norske majoritet av rystede forfattere er ikke bare sjokkert over at man inviterer Irving, men også redde for de mer perifere resultater av denne åpenbart uimotståelige løgnhalsen. Erik Fosnes Hansen ser for seg horder av blitzerer og nynazister som vil herje Lillehammer i mai 2009. Tove Nilsen synes det er "tulleidealisme". Heisann, Tove. "Vel vel, unger, det er fint at dere holder på med ytringsfrihet og sånt, men nå er det på tide å komme inn og spise middag".
Dagbladet vier villig spalteplass til de mest selvfølgelige motstandere av en slik invitasjon: Lederen for den mosaiske menigheten i Norge, forskningsdirektøren ved Holocaustsenteret og så videre. Det er veldig lett å stille seg bak deres synspunkter. Men Holocaust er et betent tema, i den forstand at det hefter en brun smitte ved enhver befatning med alle som ikke står trygt på de riktige synspunkter. Det kan likevel være riktig å minne om at til tross for den historiske virkeligheten er det fremdeles forskning som påviser ny kunnskap, blant annet har tallet på Holocaust ofre blitt endret de siste årene på grunn av nye forskningsresutater.
Og da snakker vi om virkelig forskning, ikke den typen Irving bedriver. Men så er han heller ikke invitert for å snakke om sin "forskning". Det kan åpenbart ikke gjentas ofte nok. Jeg tror at det eneste andre temaet som ville vakt en slik rettferdig harme som hans tilstedeværelse på Litteraturfestivalen, er pedofili. Det er det eneste som ville laget en lignende lynsjestemning. Hva med en selverklært pedofil? Ville vi latt ham slippe til? Jeg ville funnet det ekstremt ubehagelig, og ville nok gjerne kastet, om ikke den første, så kanskje den tredje sten. Men hvis du spør, har han rett til å bli hørt? må svaret bli ja,
Dessverre har presset fra de rettroende i denne saken gjort at Litteraturfestivalen har trukket invitasjonen, og Stig Sæterbakken har trukket seg fra sin stilling som kunsterisk leder. Det er en åpenbart stort tap, og jeg håper at Stigs forfatterkolleger synes det var verdt det. Da slipper hr. has-been Fosnes Hansen å bekymre seg over blitzere på Lillehammer.
Media har begjærlig grepet den kontroversielle invitasjonen og presentert det som om Litteraturfestivalen i blåøyd naivitet og barnslig oppmerksomhetsjag lar en uttalt nazist slippe til mikrofonen for å spre sitt forvrengte og hatefulle budskap.
Gang på gang har representanter for festivalens styre, oftest ved kunstnerisk leder Stig Sæterbakken, presisert at de er fullstendig klar over hva Irving representerer, at han er en historieforfalsker, en svindler og totalt useriøs som forsker.
De har gjentatte ganger også fortalt at temaet for festivalen 2009 er "Sannhet", og at Irving er invitert som et eksempel på en forfatter som produserer sin egen sannhet og sin egen virkelighet. Videre er Irving en av ikke så mange som har sittet i fengsel for sine uttalelser, siden det i Østerrike er forbudt ved lov å benekte at Holocaust fant sted. Han er også nektet innreise i en rekke land. I Norge er det ikke forbudt å mene eller si at noe er sant eller ikke sant. Imidlertid har vi enkelte begrensninger for ytringsfriheten, sist ved den såkalte rasismeparagrafen, Straffelovens § 135 a.
Ikke desto mindre er det ikke i seg selv forbudt å være nazist i Norge. Ei heller er det forbudt å mene at Stalin gjorde en god jobb eller at Pol Pot var det kambodsjanske folkets redningsmann.
Folk som har i fullt alvor ment disse tingene sitter i dag, som vi vet, godt plassert i vår kulturelle og politiske elite.
På den annen side har Irving i media blitt omtalt både som nynazist og gammelnazist (bestem dere, hva?), og selv om det er svært mye som tyder på at han er en av delene, er det i hans bøker ikke det som er budskapet. Budskapet er derimot at Holocaust ikke fant sted, og hvis Holocaust fant sted visste hvertfall ikke Hitler om det, og at Auschwitz bare var en arbeidsleir med et uheldig høyt antall arbeidsulykker.
Å gi ut bok etter bok med dette budskapet, en total fornekting av det best dokumenterte folkemordet i historien, er et besynderlig prosjekt. Når jeg møter mennesker som lyver, hender det at jeg begynner å tenke at de kanskje har løyet så lenge og ofte at de til slutt tror det selv. Det er på sitt vis ganske fascinerende, og det er fascinerende uansett hva de finner på å lyve om.
David Irving har løyet i over 30 bøker. Ville det ikke være ganske interessant å la ham snakke om sitt forhold til sannhet? Ikke til Holocaust, ikke til jøder eller nazisme, men til sannhet? De fleste av oss forholder oss til den virkeligheten som vi har bevis for at eksisterer, både i nåtid og fortid. Irving gjør noe helt annet. Ja, han er en klovn, men er det ikke rimelig å anta at styret for Litteraturfestivalen ikke er klovner og løgnere? Å la noen få snakke er ikke det samme som å innrømme at det de sier er riktig.
Vi i Norge elsker ytringsfriheten, og vi snakker varmt for den og forsvarer den, for eksempel da striden om Muhammed-tegningene raste. De fleste ville forsvare vår rett til å trykke tegninger av Islams helligste figur som terrorist og støte en hel verden av annerledes troende, mest for å markere at vi har ytringsfrihet i Norge. Vi vil også støtte undertrykte i andre regimer i verden, som risikerer å bli fengslet og forfulgt for sine meninger og ytringer.
Men det gjelder åpenbart bare for ytringer vi kan like. Det er visstnok ikke Voltaire som har sagt det likevel, men sitatet "Jeg utstår ikke det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det", faller litt naturlig i denne sammenhengen.
Den kompakte norske majoritet av rystede forfattere er ikke bare sjokkert over at man inviterer Irving, men også redde for de mer perifere resultater av denne åpenbart uimotståelige løgnhalsen. Erik Fosnes Hansen ser for seg horder av blitzerer og nynazister som vil herje Lillehammer i mai 2009. Tove Nilsen synes det er "tulleidealisme". Heisann, Tove. "Vel vel, unger, det er fint at dere holder på med ytringsfrihet og sånt, men nå er det på tide å komme inn og spise middag".
Dagbladet vier villig spalteplass til de mest selvfølgelige motstandere av en slik invitasjon: Lederen for den mosaiske menigheten i Norge, forskningsdirektøren ved Holocaustsenteret og så videre. Det er veldig lett å stille seg bak deres synspunkter. Men Holocaust er et betent tema, i den forstand at det hefter en brun smitte ved enhver befatning med alle som ikke står trygt på de riktige synspunkter. Det kan likevel være riktig å minne om at til tross for den historiske virkeligheten er det fremdeles forskning som påviser ny kunnskap, blant annet har tallet på Holocaust ofre blitt endret de siste årene på grunn av nye forskningsresutater.
Og da snakker vi om virkelig forskning, ikke den typen Irving bedriver. Men så er han heller ikke invitert for å snakke om sin "forskning". Det kan åpenbart ikke gjentas ofte nok. Jeg tror at det eneste andre temaet som ville vakt en slik rettferdig harme som hans tilstedeværelse på Litteraturfestivalen, er pedofili. Det er det eneste som ville laget en lignende lynsjestemning. Hva med en selverklært pedofil? Ville vi latt ham slippe til? Jeg ville funnet det ekstremt ubehagelig, og ville nok gjerne kastet, om ikke den første, så kanskje den tredje sten. Men hvis du spør, har han rett til å bli hørt? må svaret bli ja,
Dessverre har presset fra de rettroende i denne saken gjort at Litteraturfestivalen har trukket invitasjonen, og Stig Sæterbakken har trukket seg fra sin stilling som kunsterisk leder. Det er en åpenbart stort tap, og jeg håper at Stigs forfatterkolleger synes det var verdt det. Da slipper hr. has-been Fosnes Hansen å bekymre seg over blitzere på Lillehammer.
Hvorfor det ikke gjør vondt å høre noe man ikke liker
Litteraturfestivalen på Lillehammer har den siste måneden vært i hardt vær på grunn av at de i forbindelse med neste festivals tema, "Sannhet" har invitert nazi-apologeten og revisjonisten David Irving.
Media har begjærlig grepet den kontroversielle invitasjonen og presentert det som om Litteraturfestivalen i blåøyd naivitet og barnslig oppmerksomhetsjag lar en uttalt nazist slippe til mikrofonen for å spre sitt forvrengte og hatefulle budskap.
Gang på gang har representanter for festivalens styre, oftest ved kunstnerisk leder Stig Sæterbakken, presisert at de er fullstendig klar over hva Irving representerer, at han er en historieforfalsker, en svindler og totalt useriøs som forsker.
De har gjentatte ganger også fortalt at temaet for festivalen 2009 er "Sannhet", og at Irving er invitert som et eksempel på en forfatter som produserer sin egen sannhet og sin egen virkelighet. Videre er Irving en av ikke så mange som har sittet i fengsel for sine uttalelser, siden det i Østerrike er forbudt ved lov å benekte at Holocaust fant sted. Han er også nektet innreise i en rekke land. I Norge er det ikke forbudt å mene eller si at noe er sant eller ikke sant. Imidlertid har vi enkelte begrensninger for ytringsfriheten, sist ved den såkalte rasismeparagrafen, Straffelovens § 135 a.
Ikke desto mindre er det ikke i seg selv forbudt å være nazist i Norge. Ei heller er det forbudt å mene at Stalin gjorde en god jobb eller at Pol Pot var det kambodsjanske folkets redningsmann.
Folk som har i fullt alvor ment disse tingene sitter i dag, som vi vet, godt plassert i vår kulturelle og politiske elite.
På den annen side har Irving i media blitt omtalt både som nynazist og gammelnazist (bestem dere, hva?), og selv om det er svært mye som tyder på at han er en av delene, er det i hans bøker ikke det som er budskapet. Budskapet er derimot at Holocaust ikke fant sted, og hvis Holocaust fant sted visste hvertfall ikke Hitler om det, og at Auschwitz bare var en arbeidsleir med et uheldig høyt antall arbeidsulykker.
Å gi ut bok etter bok med dette budskapet, en total fornekting av det best dokumenterte folkemordet i historien, er et besynderlig prosjekt. Når jeg møter mennesker som lyver, hender det at jeg begynner å tenke at de kanskje har løyet så lenge og ofte at de til slutt tror det selv. Det er på sitt vis ganske fascinerende, og det er fascinerende uansett hva de finner på å lyve om.
David Irving har løyet i over 30 bøker. Ville det ikke være ganske interessant å la ham snakke om sitt forhold til sannhet? Ikke til Holocaust, ikke til jøder eller nazisme, men til sannhet? De fleste av oss forholder oss til den virkeligheten som vi har bevis for at eksisterer, både i nåtid og fortid. Irving gjør noe helt annet. Ja, han er en klovn, men er det ikke rimelig å anta at styret for Litteraturfestivalen ikke er klovner og løgnere? Å la noen få snakke er ikke det samme som å innrømme at det de sier er riktig.
Vi i Norge elsker ytringsfriheten, og vi snakker varmt for den og forsvarer den, for eksempel da striden om Muhammed-tegningene raste. De fleste ville forsvare vår rett til å trykke tegninger av Islams helligste figur som terrorist og støte en hel verden av annerledes troende, mest for å markere at vi har ytringsfrihet i Norge. Vi vil også støtte undertrykte i andre regimer i verden, som risikerer å bli fengslet og forfulgt for sine meninger og ytringer.
Men det gjelder åpenbart bare for ytringer vi kan like. Det er visstnok ikke Voltaire som har sagt det likevel, men sitatet "Jeg utstår ikke det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det", faller litt naturlig i denne sammenhengen.
Den kompakte norske majoritet av rystede forfattere er ikke bare sjokkert over at man inviterer Irving, men også redde for de mer perifere resultater av denne åpenbart uimotståelige løgnhalsen. Erik Fosnes Hansen ser for seg horder av blitzerer og nynazister som vil herje Lillehammer i mai 2009. Tove Nilsen synes det er "tulleidealisme". Heisann, Tove. "Vel vel, unger, det er fint at dere holder på med ytringsfrihet og sånt, men nå er det på tide å komme inn og spise middag".
Dagbladet vier villig spalteplass til de mest selvfølgelige motstandere av en slik invitasjon: Lederen for den mosaiske menigheten i Norge, forskningsdirektøren ved Holocaustsenteret og så videre. Det er veldig lett å stille seg bak deres synspunkter. Men Holocaust er et betent tema, i den forstand at det hefter en brun smitte ved enhver befatning med alle som ikke står trygt på de riktige synspunkter. Det kan likevel være riktig å minne om at til tross for den historiske virkeligheten er det fremdeles forskning som påviser ny kunnskap, blant annet har tallet på Holocaust ofre blitt endret de siste årene på grunn av nye forskningsresutater.
Og da snakker vi om virkelig forskning, ikke den typen Irving bedriver. Men så er han heller ikke invitert for å snakke om sin "forskning". Det kan åpenbart ikke gjentas ofte nok. Jeg tror at det eneste andre temaet som ville vakt en slik rettferdig harme som hans tilstedeværelse på Litteraturfestivalen, er pedofili. Det er det eneste som ville laget en lignende lynsjestemning. Hva med en selverklært pedofil? Ville vi latt ham slippe til? Jeg ville funnet det ekstremt ubehagelig, og ville nok gjerne kastet, om ikke den første, så kanskje den tredje sten. Men hvis du spør, har han rett til å bli hørt? må svaret bli ja,
Dessverre har presset fra de rettroende i denne saken gjort at Litteraturfestivalen har trukket invitasjonen, og Stig Sæterbakken har trukket seg fra sin stilling som kunsterisk leder. Det er en åpenbart stort tap, og jeg håper at Stigs forfatterkolleger synes det var verdt det. Da slipper hr. has-been Fosnes Hansen å bekymre seg over blitzere på Lillehammer.
Media har begjærlig grepet den kontroversielle invitasjonen og presentert det som om Litteraturfestivalen i blåøyd naivitet og barnslig oppmerksomhetsjag lar en uttalt nazist slippe til mikrofonen for å spre sitt forvrengte og hatefulle budskap.
Gang på gang har representanter for festivalens styre, oftest ved kunstnerisk leder Stig Sæterbakken, presisert at de er fullstendig klar over hva Irving representerer, at han er en historieforfalsker, en svindler og totalt useriøs som forsker.
De har gjentatte ganger også fortalt at temaet for festivalen 2009 er "Sannhet", og at Irving er invitert som et eksempel på en forfatter som produserer sin egen sannhet og sin egen virkelighet. Videre er Irving en av ikke så mange som har sittet i fengsel for sine uttalelser, siden det i Østerrike er forbudt ved lov å benekte at Holocaust fant sted. Han er også nektet innreise i en rekke land. I Norge er det ikke forbudt å mene eller si at noe er sant eller ikke sant. Imidlertid har vi enkelte begrensninger for ytringsfriheten, sist ved den såkalte rasismeparagrafen, Straffelovens § 135 a.
Ikke desto mindre er det ikke i seg selv forbudt å være nazist i Norge. Ei heller er det forbudt å mene at Stalin gjorde en god jobb eller at Pol Pot var det kambodsjanske folkets redningsmann.
Folk som har i fullt alvor ment disse tingene sitter i dag, som vi vet, godt plassert i vår kulturelle og politiske elite.
På den annen side har Irving i media blitt omtalt både som nynazist og gammelnazist (bestem dere, hva?), og selv om det er svært mye som tyder på at han er en av delene, er det i hans bøker ikke det som er budskapet. Budskapet er derimot at Holocaust ikke fant sted, og hvis Holocaust fant sted visste hvertfall ikke Hitler om det, og at Auschwitz bare var en arbeidsleir med et uheldig høyt antall arbeidsulykker.
Å gi ut bok etter bok med dette budskapet, en total fornekting av det best dokumenterte folkemordet i historien, er et besynderlig prosjekt. Når jeg møter mennesker som lyver, hender det at jeg begynner å tenke at de kanskje har løyet så lenge og ofte at de til slutt tror det selv. Det er på sitt vis ganske fascinerende, og det er fascinerende uansett hva de finner på å lyve om.
David Irving har løyet i over 30 bøker. Ville det ikke være ganske interessant å la ham snakke om sitt forhold til sannhet? Ikke til Holocaust, ikke til jøder eller nazisme, men til sannhet? De fleste av oss forholder oss til den virkeligheten som vi har bevis for at eksisterer, både i nåtid og fortid. Irving gjør noe helt annet. Ja, han er en klovn, men er det ikke rimelig å anta at styret for Litteraturfestivalen ikke er klovner og løgnere? Å la noen få snakke er ikke det samme som å innrømme at det de sier er riktig.
Vi i Norge elsker ytringsfriheten, og vi snakker varmt for den og forsvarer den, for eksempel da striden om Muhammed-tegningene raste. De fleste ville forsvare vår rett til å trykke tegninger av Islams helligste figur som terrorist og støte en hel verden av annerledes troende, mest for å markere at vi har ytringsfrihet i Norge. Vi vil også støtte undertrykte i andre regimer i verden, som risikerer å bli fengslet og forfulgt for sine meninger og ytringer.
Men det gjelder åpenbart bare for ytringer vi kan like. Det er visstnok ikke Voltaire som har sagt det likevel, men sitatet "Jeg utstår ikke det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det", faller litt naturlig i denne sammenhengen.
Den kompakte norske majoritet av rystede forfattere er ikke bare sjokkert over at man inviterer Irving, men også redde for de mer perifere resultater av denne åpenbart uimotståelige løgnhalsen. Erik Fosnes Hansen ser for seg horder av blitzerer og nynazister som vil herje Lillehammer i mai 2009. Tove Nilsen synes det er "tulleidealisme". Heisann, Tove. "Vel vel, unger, det er fint at dere holder på med ytringsfrihet og sånt, men nå er det på tide å komme inn og spise middag".
Dagbladet vier villig spalteplass til de mest selvfølgelige motstandere av en slik invitasjon: Lederen for den mosaiske menigheten i Norge, forskningsdirektøren ved Holocaustsenteret og så videre. Det er veldig lett å stille seg bak deres synspunkter. Men Holocaust er et betent tema, i den forstand at det hefter en brun smitte ved enhver befatning med alle som ikke står trygt på de riktige synspunkter. Det kan likevel være riktig å minne om at til tross for den historiske virkeligheten er det fremdeles forskning som påviser ny kunnskap, blant annet har tallet på Holocaust ofre blitt endret de siste årene på grunn av nye forskningsresutater.
Og da snakker vi om virkelig forskning, ikke den typen Irving bedriver. Men så er han heller ikke invitert for å snakke om sin "forskning". Det kan åpenbart ikke gjentas ofte nok. Jeg tror at det eneste andre temaet som ville vakt en slik rettferdig harme som hans tilstedeværelse på Litteraturfestivalen, er pedofili. Det er det eneste som ville laget en lignende lynsjestemning. Hva med en selverklært pedofil? Ville vi latt ham slippe til? Jeg ville funnet det ekstremt ubehagelig, og ville nok gjerne kastet, om ikke den første, så kanskje den tredje sten. Men hvis du spør, har han rett til å bli hørt? må svaret bli ja,
Dessverre har presset fra de rettroende i denne saken gjort at Litteraturfestivalen har trukket invitasjonen, og Stig Sæterbakken har trukket seg fra sin stilling som kunsterisk leder. Det er en åpenbart stort tap, og jeg håper at Stigs forfatterkolleger synes det var verdt det. Da slipper hr. has-been Fosnes Hansen å bekymre seg over blitzere på Lillehammer.
søndag 5. oktober 2008
Tåkefyrstinnen fra Alaska
Mer fra vår store og forvirrede nabo vest for Atlanterhavet: Spaltist i New York Times, Bob Herbert, er som mange andre amerikanere og resten i verden, usikker på om vi skal le eller gråte over den republikanske visepresidentkandidaten Sarah Palin. Hun opererer med et, selv til republikanere å være, alternativt univers. Hun svarer på spørsmål som det er noe helt annet hun har blitt spurt om. Hun kan ikke nevne én eneste avis eller ett eneste tidsskrift hun leser.
Bob Herberts bekymring er ikke ubegrunnet:
-og -
Bob Herberts bekymring er ikke ubegrunnet:
The problem with Ms. Palin’s candidacy is that John McCain might actually win this election, and then if something terrible happened, the country could be left with little more than an exclamation point as president.
-og -
This is such a serious moment in American history that it’s hard to believe that someone with Ms. Palin’s limited skills could possibly be playing a leadership role.
Tåkefyrstinnen fra Alaska
Mer fra vår store og forvirrede nabo vest for Atlanterhavet: Spaltist i New York Times, Bob Herbert, er som mange andre amerikanere og resten i verden, usikker på om vi skal le eller gråte over den republikanske visepresidentkandidaten Sarah Palin. Hun opererer med et, selv til republikanere å være, alternativt univers. Hun svarer på spørsmål som det er noe helt annet hun har blitt spurt om. Hun kan ikke nevne én eneste avis eller ett eneste tidsskrift hun leser.
Bob Herberts bekymring er ikke ubegrunnet:
-og -
Bob Herberts bekymring er ikke ubegrunnet:
The problem with Ms. Palin’s candidacy is that John McCain might actually win this election, and then if something terrible happened, the country could be left with little more than an exclamation point as president.
-og -
This is such a serious moment in American history that it’s hard to believe that someone with Ms. Palin’s limited skills could possibly be playing a leadership role.
Tåkefyrstinnen fra Alaska
Mer fra vår store og forvirrede nabo vest for Atlanterhavet: Spaltist i New York Times, Bob Herbert, er som mange andre amerikanere og resten i verden, usikker på om vi skal le eller gråte over den republikanske visepresidentkandidaten Sarah Palin. Hun opererer med et, selv til republikanere å være, alternativt univers. Hun svarer på spørsmål som det er noe helt annet hun har blitt spurt om. Hun kan ikke nevne én eneste avis eller ett eneste tidsskrift hun leser.
Bob Herberts bekymring er ikke ubegrunnet:
-og -
Bob Herberts bekymring er ikke ubegrunnet:
The problem with Ms. Palin’s candidacy is that John McCain might actually win this election, and then if something terrible happened, the country could be left with little more than an exclamation point as president.
-og -
This is such a serious moment in American history that it’s hard to believe that someone with Ms. Palin’s limited skills could possibly be playing a leadership role.
lørdag 4. oktober 2008
onsdag 1. oktober 2008
Dagens diverse.
Dagens solskinnshistorie
Hei hei! Godt humør i dag? Føler enhet med alt som lever i verden og kjærlighet for dine medmennesker og medskapninger?
La oss gjøre noe med det. Les denne rørende historien, med bilder av hvordan en sulten hegre fanger, drukner og sluker en forsvarløs, søt liten kaninunge. La meg høre dere: ÅåååååååÅÅÅÅÅÅ...
Ellers
har jeg ferie. SÅ utrolig deilig å være hjemme og kjenne at jeg må tenke meg om hva jeg skal gjøre i dag. Kanskje ikke noe?
Kanskje by på noe snadder på Lauritz.com?
Dagens skilt ved fødselen
Pen, lærd og sjarmerende forfatter og latin/klassisk litteratur-viter Thea Selliaas Thorsen
og Idol-Sandra fra noen år tilbake:
Til foreldrene som en gang skilte dem, har jeg følgende å si: Slik går det når dere gir ett barn en bok å lese i og det andre barnet en hårbørste å synge i. Ynde og sjarme har de begge, men jeg vet hvem av dem jeg ville spist middag med.
Hei hei! Godt humør i dag? Føler enhet med alt som lever i verden og kjærlighet for dine medmennesker og medskapninger?
La oss gjøre noe med det. Les denne rørende historien, med bilder av hvordan en sulten hegre fanger, drukner og sluker en forsvarløs, søt liten kaninunge. La meg høre dere: ÅåååååååÅÅÅÅÅÅ...
Ellers
har jeg ferie. SÅ utrolig deilig å være hjemme og kjenne at jeg må tenke meg om hva jeg skal gjøre i dag. Kanskje ikke noe?
Kanskje by på noe snadder på Lauritz.com?
Dagens skilt ved fødselen
Pen, lærd og sjarmerende forfatter og latin/klassisk litteratur-viter Thea Selliaas Thorsen
og Idol-Sandra fra noen år tilbake:
Til foreldrene som en gang skilte dem, har jeg følgende å si: Slik går det når dere gir ett barn en bok å lese i og det andre barnet en hårbørste å synge i. Ynde og sjarme har de begge, men jeg vet hvem av dem jeg ville spist middag med.
Dagens diverse.
Dagens solskinnshistorie
Hei hei! Godt humør i dag? Føler enhet med alt som lever i verden og kjærlighet for dine medmennesker og medskapninger?
La oss gjøre noe med det. Les denne rørende historien, med bilder av hvordan en sulten hegre fanger, drukner og sluker en forsvarløs, søt liten kaninunge. La meg høre dere: ÅåååååååÅÅÅÅÅÅ...
Ellers
har jeg ferie. SÅ utrolig deilig å være hjemme og kjenne at jeg må tenke meg om hva jeg skal gjøre i dag. Kanskje ikke noe?
Kanskje by på noe snadder på Lauritz.com?
Dagens skilt ved fødselen
Pen, lærd og sjarmerende forfatter og latin/klassisk litteratur-viter Thea Selliaas Thorsen
og Idol-Sandra fra noen år tilbake:
Til foreldrene som en gang skilte dem, har jeg følgende å si: Slik går det når dere gir ett barn en bok å lese i og det andre barnet en hårbørste å synge i. Ynde og sjarme har de begge, men jeg vet hvem av dem jeg ville spist middag med.
Hei hei! Godt humør i dag? Føler enhet med alt som lever i verden og kjærlighet for dine medmennesker og medskapninger?
La oss gjøre noe med det. Les denne rørende historien, med bilder av hvordan en sulten hegre fanger, drukner og sluker en forsvarløs, søt liten kaninunge. La meg høre dere: ÅåååååååÅÅÅÅÅÅ...
Ellers
har jeg ferie. SÅ utrolig deilig å være hjemme og kjenne at jeg må tenke meg om hva jeg skal gjøre i dag. Kanskje ikke noe?
Kanskje by på noe snadder på Lauritz.com?
Dagens skilt ved fødselen
Pen, lærd og sjarmerende forfatter og latin/klassisk litteratur-viter Thea Selliaas Thorsen
og Idol-Sandra fra noen år tilbake:
Til foreldrene som en gang skilte dem, har jeg følgende å si: Slik går det når dere gir ett barn en bok å lese i og det andre barnet en hårbørste å synge i. Ynde og sjarme har de begge, men jeg vet hvem av dem jeg ville spist middag med.
Dagens diverse.
Dagens solskinnshistorie
Hei hei! Godt humør i dag? Føler enhet med alt som lever i verden og kjærlighet for dine medmennesker og medskapninger?
La oss gjøre noe med det. Les denne rørende historien, med bilder av hvordan en sulten hegre fanger, drukner og sluker en forsvarløs, søt liten kaninunge. La meg høre dere: ÅåååååååÅÅÅÅÅÅ...
Ellers
har jeg ferie. SÅ utrolig deilig å være hjemme og kjenne at jeg må tenke meg om hva jeg skal gjøre i dag. Kanskje ikke noe?
Kanskje by på noe snadder på Lauritz.com?
Dagens skilt ved fødselen
Pen, lærd og sjarmerende forfatter og latin/klassisk litteratur-viter Thea Selliaas Thorsen
og Idol-Sandra fra noen år tilbake:
Til foreldrene som en gang skilte dem, har jeg følgende å si: Slik går det når dere gir ett barn en bok å lese i og det andre barnet en hårbørste å synge i. Ynde og sjarme har de begge, men jeg vet hvem av dem jeg ville spist middag med.
Hei hei! Godt humør i dag? Føler enhet med alt som lever i verden og kjærlighet for dine medmennesker og medskapninger?
La oss gjøre noe med det. Les denne rørende historien, med bilder av hvordan en sulten hegre fanger, drukner og sluker en forsvarløs, søt liten kaninunge. La meg høre dere: ÅåååååååÅÅÅÅÅÅ...
Ellers
har jeg ferie. SÅ utrolig deilig å være hjemme og kjenne at jeg må tenke meg om hva jeg skal gjøre i dag. Kanskje ikke noe?
Kanskje by på noe snadder på Lauritz.com?
Dagens skilt ved fødselen
Pen, lærd og sjarmerende forfatter og latin/klassisk litteratur-viter Thea Selliaas Thorsen
og Idol-Sandra fra noen år tilbake:
Til foreldrene som en gang skilte dem, har jeg følgende å si: Slik går det når dere gir ett barn en bok å lese i og det andre barnet en hårbørste å synge i. Ynde og sjarme har de begge, men jeg vet hvem av dem jeg ville spist middag med.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
