men hjemme best

Så var vi hjemme igjen, og godt er det, selv om det kjennes som det tar en uke å komme seg igjen, Den norske våren var ikke mildere enn at jeg har måttet holde sengen i dag med verk og vondt både her og der. Men det går mot gladere tider, ting begynner å skje i hagen. Håper jeg snart er i form til å pusle litt. Vår medreisende som ble rammet av mageonde er sykemeldt ut uka, så sultanens hevn kødder du ikke med. Legen beordret å sende inn feces-prøve til analyse, og oppfordret på vegne av Posten til å skru boksen godt igjen. Det vil jeg tro.

Men det er ikke lenge til påske, må vite. Da skal vi faktisk ingen verdens ting annet enn å gå hjemme og slemge, og det blir deilig.

Og i dag vant Hun to flasker i vinlotteriet på jobben. "Jeg er nok født med gullskje i ræva", var Hennes eneste kommentar til sitt svinehell.

Og på mandag skal jeg (etter planen) til Kongsberg for å gå på ski med elever. Det er tre vintre siden jeg sist hadde noe slikt på bena, og planlegger å satse på langrenn og mye ploging. Det vil nok redusere kvestelsene noe.

men hjemme best

Så var vi hjemme igjen, og godt er det, selv om det kjennes som det tar en uke å komme seg igjen, Den norske våren var ikke mildere enn at jeg har måttet holde sengen i dag med verk og vondt både her og der. Men det går mot gladere tider, ting begynner å skje i hagen. Håper jeg snart er i form til å pusle litt. Vår medreisende som ble rammet av mageonde er sykemeldt ut uka, så sultanens hevn kødder du ikke med. Legen beordret å sende inn feces-prøve til analyse, og oppfordret på vegne av Posten til å skru boksen godt igjen. Det vil jeg tro.

Men det er ikke lenge til påske, må vite. Da skal vi faktisk ingen verdens ting annet enn å gå hjemme og slemge, og det blir deilig.

Og i dag vant Hun to flasker i vinlotteriet på jobben. "Jeg er nok født med gullskje i ræva", var Hennes eneste kommentar til sitt svinehell.

Og på mandag skal jeg (etter planen) til Kongsberg for å gå på ski med elever. Det er tre vintre siden jeg sist hadde noe slikt på bena, og planlegger å satse på langrenn og mye ploging. Det vil nok redusere kvestelsene noe.

men hjemme best

Så var vi hjemme igjen, og godt er det, selv om det kjennes som det tar en uke å komme seg igjen, Den norske våren var ikke mildere enn at jeg har måttet holde sengen i dag med verk og vondt både her og der. Men det går mot gladere tider, ting begynner å skje i hagen. Håper jeg snart er i form til å pusle litt. Vår medreisende som ble rammet av mageonde er sykemeldt ut uka, så sultanens hevn kødder du ikke med. Legen beordret å sende inn feces-prøve til analyse, og oppfordret på vegne av Posten til å skru boksen godt igjen. Det vil jeg tro.

Men det er ikke lenge til påske, må vite. Da skal vi faktisk ingen verdens ting annet enn å gå hjemme og slemge, og det blir deilig.

Og i dag vant Hun to flasker i vinlotteriet på jobben. "Jeg er nok født med gullskje i ræva", var Hennes eneste kommentar til sitt svinehell.

Og på mandag skal jeg (etter planen) til Kongsberg for å gå på ski med elever. Det er tre vintre siden jeg sist hadde noe slikt på bena, og planlegger å satse på langrenn og mye ploging. Det vil nok redusere kvestelsene noe.

bonjour igjen

Og idag: Enda flere besøk i soukene, blant annet i butikker der man har laget alle varene av gamle bildekk, en beundringsverdig gjenbruk av søppel. Man sitter ofte på gata og lager varene, lamper, krakker, skap, lærvarer og alt annet. Vi skulle prøve oss med en tur mot lærvaredistriktet, der garveriene og sånt ligger. Men for det første ble stanken av det de behandlet skinnet med for overeldende, og for det andre følte vi oss ikke bare beglodd, men direkte foraktelig påstirret. Til tross for at de helt sikkert vil ha litt ekstra dirhamer for å vise frem garveribassengene. Men det var enklere å gå litt tilbake til den tettere befolkede souken og kjøpe noen par av de berømte marokkanske skinntøflene, babouches, til å ha stående i gangen hjemme. Ett av parene var utformet som cowboyboots men uten hælkappe, nå skal det tøfles moroccan style i heimen.

En av våre medreisende er dessverre rammet av sultanens forbannelse og har ligget hele dagen kun utstyrt med vann og dopapir. Vi håper på en snarlig bedring, og har i mellomtiden bestilt middag på riaden. Her er det kun dagens rett som gjelder, men jeg regner med at det er noe godt som enten består av couscous eller serveres i en tagine.

bonjour igjen

Og idag: Enda flere besøk i soukene, blant annet i butikker der man har laget alle varene av gamle bildekk, en beundringsverdig gjenbruk av søppel. Man sitter ofte på gata og lager varene, lamper, krakker, skap, lærvarer og alt annet. Vi skulle prøve oss med en tur mot lærvaredistriktet, der garveriene og sånt ligger. Men for det første ble stanken av det de behandlet skinnet med for overeldende, og for det andre følte vi oss ikke bare beglodd, men direkte foraktelig påstirret. Til tross for at de helt sikkert vil ha litt ekstra dirhamer for å vise frem garveribassengene. Men det var enklere å gå litt tilbake til den tettere befolkede souken og kjøpe noen par av de berømte marokkanske skinntøflene, babouches, til å ha stående i gangen hjemme. Ett av parene var utformet som cowboyboots men uten hælkappe, nå skal det tøfles moroccan style i heimen.

En av våre medreisende er dessverre rammet av sultanens forbannelse og har ligget hele dagen kun utstyrt med vann og dopapir. Vi håper på en snarlig bedring, og har i mellomtiden bestilt middag på riaden. Her er det kun dagens rett som gjelder, men jeg regner med at det er noe godt som enten består av couscous eller serveres i en tagine.

bonjour igjen

Og idag: Enda flere besøk i soukene, blant annet i butikker der man har laget alle varene av gamle bildekk, en beundringsverdig gjenbruk av søppel. Man sitter ofte på gata og lager varene, lamper, krakker, skap, lærvarer og alt annet. Vi skulle prøve oss med en tur mot lærvaredistriktet, der garveriene og sånt ligger. Men for det første ble stanken av det de behandlet skinnet med for overeldende, og for det andre følte vi oss ikke bare beglodd, men direkte foraktelig påstirret. Til tross for at de helt sikkert vil ha litt ekstra dirhamer for å vise frem garveribassengene. Men det var enklere å gå litt tilbake til den tettere befolkede souken og kjøpe noen par av de berømte marokkanske skinntøflene, babouches, til å ha stående i gangen hjemme. Ett av parene var utformet som cowboyboots men uten hælkappe, nå skal det tøfles moroccan style i heimen.

En av våre medreisende er dessverre rammet av sultanens forbannelse og har ligget hele dagen kun utstyrt med vann og dopapir. Vi håper på en snarlig bedring, og har i mellomtiden bestilt middag på riaden. Her er det kun dagens rett som gjelder, men jeg regner med at det er noe godt som enten består av couscous eller serveres i en tagine.

bonjour

Slik ser det ut når man skal blogge fra Marrakesh.

Og slik ser det ut på det som kanskje er Marrakesh' store turistattraksjon, det eldgamle og aldri sovende torget Djema el-Fnaa. En turistfelle, javisst, men også et sted der marokkanerne selv spiser, ser på gateartister og kjøper ferskpresset appelsinjuice.
Dessuten er Djema el-Fnaa på FNs verdensarvliste, i den grad det betyr noe. Bak torget finner man de store souk-områdene, der en million små gater og smug inneholder minst like mange bittesmå buer, butikker og verksteder.

Vi bor midt i medinaen, den gamle bydelen, og ser nesten ikke et turist-tryne før vi er på Djema el-Fnaa. Men de innfødte ser absolutt oss, og kanskje spesielt våre kvinnelige bedre halvdeler, som man glaner skamløst på som om de var eksotiske dyr. I dag gikk jeg og min venn A en lang tur til den nyere delen av byen, "Ville nouvelle", for å imøtekomme hans presserende behov for ferske engelskspråklige aviser. Det var også som å komme til en annen verden, med mer vestlig kledde marokkanere, færre innhyllede koner og mindre glaning. Der fant vi også endelig en gatebod som tilbød alt fra The Guardian til den ikke helt nøytrale "The Casablanca Analyst", så nå overlever vi litt til.

Vi bor i en "riad", som er et gammelt byhus/villa/innelukket gård bygd om til hotell. Ti rom, frokost på takterrassen, litt lite lydisolering (om kvelden kan jeg høre de på naborommet puste) men med velmenende betjening. Vi har også vært en tur opp i Atlas-fjellene for å beskue en berberlandsby, ikke helt uberørt av turismens gleder, men for oss er det meste eksotisk.

Selgerne er selvsagt, skal vi si oppmerksomme på vårt nærvær, men de er faktisk mye mer behagelige enn i Egypt, det kan nesten ikke sammenlignes, men det er greit å være par. Våre hustruer merket en helt annen oppmeksomhet fra de lokale bavianer da de gikk alene for å møte oss. Men vi pløyer oss frem.
Og så står det appelsintrær med frukt langs gatene, og det går eselvogner omkring. We are not in Kansas anymore.

bonjour

Slik ser det ut når man skal blogge fra Marrakesh.

Og slik ser det ut på det som kanskje er Marrakesh' store turistattraksjon, det eldgamle og aldri sovende torget Djema el-Fnaa. En turistfelle, javisst, men også et sted der marokkanerne selv spiser, ser på gateartister og kjøper ferskpresset appelsinjuice.
Dessuten er Djema el-Fnaa på FNs verdensarvliste, i den grad det betyr noe. Bak torget finner man de store souk-områdene, der en million små gater og smug inneholder minst like mange bittesmå buer, butikker og verksteder.

Vi bor midt i medinaen, den gamle bydelen, og ser nesten ikke et turist-tryne før vi er på Djema el-Fnaa. Men de innfødte ser absolutt oss, og kanskje spesielt våre kvinnelige bedre halvdeler, som man glaner skamløst på som om de var eksotiske dyr. I dag gikk jeg og min venn A en lang tur til den nyere delen av byen, "Ville nouvelle", for å imøtekomme hans presserende behov for ferske engelskspråklige aviser. Det var også som å komme til en annen verden, med mer vestlig kledde marokkanere, færre innhyllede koner og mindre glaning. Der fant vi også endelig en gatebod som tilbød alt fra The Guardian til den ikke helt nøytrale "The Casablanca Analyst", så nå overlever vi litt til.

Vi bor i en "riad", som er et gammelt byhus/villa/innelukket gård bygd om til hotell. Ti rom, frokost på takterrassen, litt lite lydisolering (om kvelden kan jeg høre de på naborommet puste) men med velmenende betjening. Vi har også vært en tur opp i Atlas-fjellene for å beskue en berberlandsby, ikke helt uberørt av turismens gleder, men for oss er det meste eksotisk.

Selgerne er selvsagt, skal vi si oppmerksomme på vårt nærvær, men de er faktisk mye mer behagelige enn i Egypt, det kan nesten ikke sammenlignes, men det er greit å være par. Våre hustruer merket en helt annen oppmeksomhet fra de lokale bavianer da de gikk alene for å møte oss. Men vi pløyer oss frem.
Og så står det appelsintrær med frukt langs gatene, og det går eselvogner omkring. We are not in Kansas anymore.

bonjour

Slik ser det ut når man skal blogge fra Marrakesh.

Og slik ser det ut på det som kanskje er Marrakesh' store turistattraksjon, det eldgamle og aldri sovende torget Djema el-Fnaa. En turistfelle, javisst, men også et sted der marokkanerne selv spiser, ser på gateartister og kjøper ferskpresset appelsinjuice.
Dessuten er Djema el-Fnaa på FNs verdensarvliste, i den grad det betyr noe. Bak torget finner man de store souk-områdene, der en million små gater og smug inneholder minst like mange bittesmå buer, butikker og verksteder.

Vi bor midt i medinaen, den gamle bydelen, og ser nesten ikke et turist-tryne før vi er på Djema el-Fnaa. Men de innfødte ser absolutt oss, og kanskje spesielt våre kvinnelige bedre halvdeler, som man glaner skamløst på som om de var eksotiske dyr. I dag gikk jeg og min venn A en lang tur til den nyere delen av byen, "Ville nouvelle", for å imøtekomme hans presserende behov for ferske engelskspråklige aviser. Det var også som å komme til en annen verden, med mer vestlig kledde marokkanere, færre innhyllede koner og mindre glaning. Der fant vi også endelig en gatebod som tilbød alt fra The Guardian til den ikke helt nøytrale "The Casablanca Analyst", så nå overlever vi litt til.

Vi bor i en "riad", som er et gammelt byhus/villa/innelukket gård bygd om til hotell. Ti rom, frokost på takterrassen, litt lite lydisolering (om kvelden kan jeg høre de på naborommet puste) men med velmenende betjening. Vi har også vært en tur opp i Atlas-fjellene for å beskue en berberlandsby, ikke helt uberørt av turismens gleder, men for oss er det meste eksotisk.

Selgerne er selvsagt, skal vi si oppmerksomme på vårt nærvær, men de er faktisk mye mer behagelige enn i Egypt, det kan nesten ikke sammenlignes, men det er greit å være par. Våre hustruer merket en helt annen oppmeksomhet fra de lokale bavianer da de gikk alene for å møte oss. Men vi pløyer oss frem.
Og så står det appelsintrær med frukt langs gatene, og det går eselvogner omkring. We are not in Kansas anymore.

Så bare skyter vi bort alt som er vanskelig, lissom

Ny "high school shooting" i USA.

Løsningen? Ikke mindre våpen, mener enkelte stater, men mer våpen! Selvsagt:

Men der andre land kanskje ville ha diskutert om man bør begrense tilgangen til våpen, vurderer nå flere stater om de skal tillate studenter å bære våpen på universiteter. Da kan de nemlig forsvare seg mot personer som skyter medstudenter.

..melder Dagbladet. Metaforen "Ond sirkel" er allerede en understatement, USAs forhold til våpentilgang og våpenbruk blant private og unge er en lang nedadgående spiral, en Slinky av massedrap av stadig flere og stadig mer forstyrrede unge mennesker.

Videre påpeker politiet at han hadde sluttet å ta hodemedisinen sin. Å, DA så! Da må man regne med at det kan gå galt?

I Norge har vi jo hatt flere eksempler på spontane drap begått av psykisk syke, forskjellen er kanskje at de ikke uten videre kan gå inn i en våpenbutikk og kjøpe to skytevåpen i tillegg til de to de allerede har.

For hver slik episode blir jeg mer og mer sikker på at vår våpenlovgivning slett ikke er for restriktiv, kanskje snarere tvert i mot. Jeg mener ikke at det skal være straffbart å ha en speiderkniv i beltet, men at vi ikke må risikere at det blir flere som Kristian Valen. For en dag slutter de å ta medisinene sine.

Så bare skyter vi bort alt som er vanskelig, lissom

Ny "high school shooting" i USA.

Løsningen? Ikke mindre våpen, mener enkelte stater, men mer våpen! Selvsagt:

Men der andre land kanskje ville ha diskutert om man bør begrense tilgangen til våpen, vurderer nå flere stater om de skal tillate studenter å bære våpen på universiteter. Da kan de nemlig forsvare seg mot personer som skyter medstudenter.

..melder Dagbladet. Metaforen "Ond sirkel" er allerede en understatement, USAs forhold til våpentilgang og våpenbruk blant private og unge er en lang nedadgående spiral, en Slinky av massedrap av stadig flere og stadig mer forstyrrede unge mennesker.

Videre påpeker politiet at han hadde sluttet å ta hodemedisinen sin. Å, DA så! Da må man regne med at det kan gå galt?

I Norge har vi jo hatt flere eksempler på spontane drap begått av psykisk syke, forskjellen er kanskje at de ikke uten videre kan gå inn i en våpenbutikk og kjøpe to skytevåpen i tillegg til de to de allerede har.

For hver slik episode blir jeg mer og mer sikker på at vår våpenlovgivning slett ikke er for restriktiv, kanskje snarere tvert i mot. Jeg mener ikke at det skal være straffbart å ha en speiderkniv i beltet, men at vi ikke må risikere at det blir flere som Kristian Valen. For en dag slutter de å ta medisinene sine.

Så bare skyter vi bort alt som er vanskelig, lissom

Ny "high school shooting" i USA.

Løsningen? Ikke mindre våpen, mener enkelte stater, men mer våpen! Selvsagt:

Men der andre land kanskje ville ha diskutert om man bør begrense tilgangen til våpen, vurderer nå flere stater om de skal tillate studenter å bære våpen på universiteter. Da kan de nemlig forsvare seg mot personer som skyter medstudenter.

..melder Dagbladet. Metaforen "Ond sirkel" er allerede en understatement, USAs forhold til våpentilgang og våpenbruk blant private og unge er en lang nedadgående spiral, en Slinky av massedrap av stadig flere og stadig mer forstyrrede unge mennesker.

Videre påpeker politiet at han hadde sluttet å ta hodemedisinen sin. Å, DA så! Da må man regne med at det kan gå galt?

I Norge har vi jo hatt flere eksempler på spontane drap begått av psykisk syke, forskjellen er kanskje at de ikke uten videre kan gå inn i en våpenbutikk og kjøpe to skytevåpen i tillegg til de to de allerede har.

For hver slik episode blir jeg mer og mer sikker på at vår våpenlovgivning slett ikke er for restriktiv, kanskje snarere tvert i mot. Jeg mener ikke at det skal være straffbart å ha en speiderkniv i beltet, men at vi ikke må risikere at det blir flere som Kristian Valen. For en dag slutter de å ta medisinene sine.

i sakens anledning

i sakens anledning

i sakens anledning

Hvem er Egon Holstad og hvorfor er han tilbakestående?

I lørdagens Dagblad falt mine øyne på spalten "Mine favoritter" på side 67, der jeg gikk ut fra at et eller annet menneske skulle anbefale noe han eller hun verdsatte. Jeg gikk ut fra at han eller hun ville fortelle om bøker eller plater han/hun satte pris på.

Denne lørdagen var det hr Egon Solstad, ifølge Wikipedia skribent og profet i eget land, dvs. i avisa Nordlys.

I utgangspunktet har Egon Solstad latt Dagbladet bruke et meget uheldig bilde av seg selv, med sneipen i munnen og det tynne, pistrete håret hengende fett ned langs den blanke skallen. Så allerede der trodde jeg a) at det var en parodi (hø hø, lissom) eller b) at det var en Provokatør vi hadde med å gjøre.

Javel. Det å spille Provokatør er verdens enkleste måte å få oppmerksomhet på, og det er åpenbart det hr. Holstad vil spille. For selv det å svare på spørsmålene journalisten stiller, å føye seg litt etter hele hensikten med spalten "Mine Favoritter", blir for konformt og småborgerlig for hr. Holstad.

Når han blir spurt om en bok han vil anbefale, ramler ham ut i en lang tirade om en bok han tvert i mot ikke vil anbefale, nemlig Herman Melvilles "Moby Dick". Den er "en trøstesløs gørris av ei bok", og han har "knota" med den i flere måneder og sovner hver gang han har lest fem nye sider.
Du verden. Sier ikke det like mye om hr. Holstad evne til å konsentrere seg i mer enn fem sider? Eller hans manglende evne til å legge bort noe han åpenbart ikke har forutsetninger for å få noe ut av, slik jeg og mange andre har gjort med f. eks. "Ulysses"?

Så forteller han hvilke film han ikke vil anbefale og hvorfor, og at den eneste plata han anbefaler er "Fun House" fra 1970 med The Stooges, og alle som mener noe annet lider av vrangforestillinger og aner ikke hva i helvete de snakker om.

Han ville ikke gjort noe fornuftig hadde han vært kulturminister i én dag, og kunne han velge en internasjonal stjerne å spise middag med ville han ha valgt noen han kunne ta livet av.


Hå hå, Provokatøren herjer med oss, dere!

Så det finnes fremdeles slike som hr Egon H. Han er ikke gamle gutten, han var ikke engang født i 1970, men kjører den ektremt reaksjonære "Alt skrevet/innspilt/produsert etter 1956 er dritt"-stilen. Det er utrolig lettvint, spesielt for en kulturjournalist, for da har man alltid ryggen fri dersom man må forsvare sine preferanser.

Det å rakke ned på klassikere i kunsten er et velprøvd og billig triks. Når alle de andre lettlurte sauehuene går i flokk og hyller Herman Melville eller Tsjaikovskij eller Matisse eller hvem det skal være, kan Provokatøren oppnå umiddelbar sjokkeffekt og oppmerksomhet med å påstå (uten å måtte føre andre argumenter for det enn at han sovner) at det er oppskrytt skrot. Og han vet hva han snakker om, han har jo lest den! I hvertfall nesten. Fem og fem sider av gangen.

Så noen gode anbefalinger fikk vi ikke, men Egon fikk hvertfall vist oss hva for en fandenivoldsk rebell og tøffing han er.

Hvem er Egon Holstad og hvorfor er han tilbakestående?

I lørdagens Dagblad falt mine øyne på spalten "Mine favoritter" på side 67, der jeg gikk ut fra at et eller annet menneske skulle anbefale noe han eller hun verdsatte. Jeg gikk ut fra at han eller hun ville fortelle om bøker eller plater han/hun satte pris på.

Denne lørdagen var det hr Egon Solstad, ifølge Wikipedia skribent og profet i eget land, dvs. i avisa Nordlys.

I utgangspunktet har Egon Solstad latt Dagbladet bruke et meget uheldig bilde av seg selv, med sneipen i munnen og det tynne, pistrete håret hengende fett ned langs den blanke skallen. Så allerede der trodde jeg a) at det var en parodi (hø hø, lissom) eller b) at det var en Provokatør vi hadde med å gjøre.

Javel. Det å spille Provokatør er verdens enkleste måte å få oppmerksomhet på, og det er åpenbart det hr. Holstad vil spille. For selv det å svare på spørsmålene journalisten stiller, å føye seg litt etter hele hensikten med spalten "Mine Favoritter", blir for konformt og småborgerlig for hr. Holstad.

Når han blir spurt om en bok han vil anbefale, ramler ham ut i en lang tirade om en bok han tvert i mot ikke vil anbefale, nemlig Herman Melvilles "Moby Dick". Den er "en trøstesløs gørris av ei bok", og han har "knota" med den i flere måneder og sovner hver gang han har lest fem nye sider.
Du verden. Sier ikke det like mye om hr. Holstad evne til å konsentrere seg i mer enn fem sider? Eller hans manglende evne til å legge bort noe han åpenbart ikke har forutsetninger for å få noe ut av, slik jeg og mange andre har gjort med f. eks. "Ulysses"?

Så forteller han hvilke film han ikke vil anbefale og hvorfor, og at den eneste plata han anbefaler er "Fun House" fra 1970 med The Stooges, og alle som mener noe annet lider av vrangforestillinger og aner ikke hva i helvete de snakker om.

Han ville ikke gjort noe fornuftig hadde han vært kulturminister i én dag, og kunne han velge en internasjonal stjerne å spise middag med ville han ha valgt noen han kunne ta livet av.


Hå hå, Provokatøren herjer med oss, dere!

Så det finnes fremdeles slike som hr Egon H. Han er ikke gamle gutten, han var ikke engang født i 1970, men kjører den ektremt reaksjonære "Alt skrevet/innspilt/produsert etter 1956 er dritt"-stilen. Det er utrolig lettvint, spesielt for en kulturjournalist, for da har man alltid ryggen fri dersom man må forsvare sine preferanser.

Det å rakke ned på klassikere i kunsten er et velprøvd og billig triks. Når alle de andre lettlurte sauehuene går i flokk og hyller Herman Melville eller Tsjaikovskij eller Matisse eller hvem det skal være, kan Provokatøren oppnå umiddelbar sjokkeffekt og oppmerksomhet med å påstå (uten å måtte føre andre argumenter for det enn at han sovner) at det er oppskrytt skrot. Og han vet hva han snakker om, han har jo lest den! I hvertfall nesten. Fem og fem sider av gangen.

Så noen gode anbefalinger fikk vi ikke, men Egon fikk hvertfall vist oss hva for en fandenivoldsk rebell og tøffing han er.

Hvem er Egon Holstad og hvorfor er han tilbakestående?

I lørdagens Dagblad falt mine øyne på spalten "Mine favoritter" på side 67, der jeg gikk ut fra at et eller annet menneske skulle anbefale noe han eller hun verdsatte. Jeg gikk ut fra at han eller hun ville fortelle om bøker eller plater han/hun satte pris på.

Denne lørdagen var det hr Egon Solstad, ifølge Wikipedia skribent og profet i eget land, dvs. i avisa Nordlys.

I utgangspunktet har Egon Solstad latt Dagbladet bruke et meget uheldig bilde av seg selv, med sneipen i munnen og det tynne, pistrete håret hengende fett ned langs den blanke skallen. Så allerede der trodde jeg a) at det var en parodi (hø hø, lissom) eller b) at det var en Provokatør vi hadde med å gjøre.

Javel. Det å spille Provokatør er verdens enkleste måte å få oppmerksomhet på, og det er åpenbart det hr. Holstad vil spille. For selv det å svare på spørsmålene journalisten stiller, å føye seg litt etter hele hensikten med spalten "Mine Favoritter", blir for konformt og småborgerlig for hr. Holstad.

Når han blir spurt om en bok han vil anbefale, ramler ham ut i en lang tirade om en bok han tvert i mot ikke vil anbefale, nemlig Herman Melvilles "Moby Dick". Den er "en trøstesløs gørris av ei bok", og han har "knota" med den i flere måneder og sovner hver gang han har lest fem nye sider.
Du verden. Sier ikke det like mye om hr. Holstad evne til å konsentrere seg i mer enn fem sider? Eller hans manglende evne til å legge bort noe han åpenbart ikke har forutsetninger for å få noe ut av, slik jeg og mange andre har gjort med f. eks. "Ulysses"?

Så forteller han hvilke film han ikke vil anbefale og hvorfor, og at den eneste plata han anbefaler er "Fun House" fra 1970 med The Stooges, og alle som mener noe annet lider av vrangforestillinger og aner ikke hva i helvete de snakker om.

Han ville ikke gjort noe fornuftig hadde han vært kulturminister i én dag, og kunne han velge en internasjonal stjerne å spise middag med ville han ha valgt noen han kunne ta livet av.


Hå hå, Provokatøren herjer med oss, dere!

Så det finnes fremdeles slike som hr Egon H. Han er ikke gamle gutten, han var ikke engang født i 1970, men kjører den ektremt reaksjonære "Alt skrevet/innspilt/produsert etter 1956 er dritt"-stilen. Det er utrolig lettvint, spesielt for en kulturjournalist, for da har man alltid ryggen fri dersom man må forsvare sine preferanser.

Det å rakke ned på klassikere i kunsten er et velprøvd og billig triks. Når alle de andre lettlurte sauehuene går i flokk og hyller Herman Melville eller Tsjaikovskij eller Matisse eller hvem det skal være, kan Provokatøren oppnå umiddelbar sjokkeffekt og oppmerksomhet med å påstå (uten å måtte føre andre argumenter for det enn at han sovner) at det er oppskrytt skrot. Og han vet hva han snakker om, han har jo lest den! I hvertfall nesten. Fem og fem sider av gangen.

Så noen gode anbefalinger fikk vi ikke, men Egon fikk hvertfall vist oss hva for en fandenivoldsk rebell og tøffing han er.

Vil du ha denne mannen på din husvegg?

Kunstneren Lene Berg har fått avslag av eierne av Folketeaterbygninger på Youngstorget til å bruke fasaden på bygget til sitt prosjekt "Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart", der hun vil henge opp en enorm avbildning av Picassos Stalin-portrett fra 1953, som egentlig likner mest på en butch dame med bart mer enn på Josef Vissarionovitsj. Ved siden av skal det henge ett fotografi av Picasso og et av Stalin, slik det fremgår i denne artikkelen. Bildene skal henge bare én dag, Stalins dødsdag 5. mars.

Dette synes kunstner Berg er skikkelig teit. Hun mer enn antyder at AP, som eier bygninger via et annet selskap, er redd for imagen og å bli assosiert med Stalin på grunn av Arbeiderpartiets lefling med kommunismen i 30-åra. Inspirasjonen kom fra bilder av Youngstorget på 30-tallet, da Folketeaterbygningen var prydet med hammer og sigd.

Men nå har visstnok byrådet i Bergen, som for tiden huser en flott Picasso-utstilling, sagt at de kan ta prosjektet hennes på Rådhuset mens de også kaller Folketeaterbygningens avslag for "sensur", for liksom å klistre en usynlig Stalin-lapp på dem når de ikke vil ha den gigantiske plakaten der.

Da jeg hørte dette slo det meg at kanskje det ikke er så vanskelig å forstå Martin Kolberg og gutta på Youngstorget. Hadde byrådet i Bergen syntes det hadde vært like stas om det var en 20 kvadratmeter diger tegning av Adolf Hitler samt et fotografi av selvsamme Führer som skulle henge på rådhuset i Bergen?

Ikke det?

Tenkte meg kanskje det. Parallellen er i aller høyeste grad relevant. Stalin rakk å gjøre unna omtrent 20 millioner menneskeliv i løpet av sin karrière.



Så hvis man tenker litt lenger enn den selvgode byrådnesa rekker, så er kanskje disse to gutta interchangeable, som det heter. Hvis du ikke vil ha Hitler på veggen, så er det relativt logisk at du ikke vil ha Stalin.

Men siden jeg er en klok mann, vil jeg legge til følgende: Idéen bak kunstprosjektet er veldig god, og jeg mener ikke at det er fysjom å bruke Stalin, eller Hitler for den del, i kunst. Poenget er at det er legitimt av eierne av Folketeaterbygningen å ikke ønske bildene der. Det har ikke noe med sensur å gjøre. Hadde de presset på for at Berg ikke skulle få henge prosjektet sitt noe sted i det hele tatt, være seg Bergen eller andre steder, hadde det vært sensur.

Så Lene Berg trenger nok ikke å ha en koffert med nødvendigheter ferdig pakket i gangen, slik sovjetborgerne på 30-tallet hadde. Man visste aldri hvilken natt en mørk bil parkerte utenfor og NKVD banket på døra.

Vil du ha denne mannen på din husvegg?

Kunstneren Lene Berg har fått avslag av eierne av Folketeaterbygninger på Youngstorget til å bruke fasaden på bygget til sitt prosjekt "Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart", der hun vil henge opp en enorm avbildning av Picassos Stalin-portrett fra 1953, som egentlig likner mest på en butch dame med bart mer enn på Josef Vissarionovitsj. Ved siden av skal det henge ett fotografi av Picasso og et av Stalin, slik det fremgår i denne artikkelen. Bildene skal henge bare én dag, Stalins dødsdag 5. mars.

Dette synes kunstner Berg er skikkelig teit. Hun mer enn antyder at AP, som eier bygninger via et annet selskap, er redd for imagen og å bli assosiert med Stalin på grunn av Arbeiderpartiets lefling med kommunismen i 30-åra. Inspirasjonen kom fra bilder av Youngstorget på 30-tallet, da Folketeaterbygningen var prydet med hammer og sigd.

Men nå har visstnok byrådet i Bergen, som for tiden huser en flott Picasso-utstilling, sagt at de kan ta prosjektet hennes på Rådhuset mens de også kaller Folketeaterbygningens avslag for "sensur", for liksom å klistre en usynlig Stalin-lapp på dem når de ikke vil ha den gigantiske plakaten der.

Da jeg hørte dette slo det meg at kanskje det ikke er så vanskelig å forstå Martin Kolberg og gutta på Youngstorget. Hadde byrådet i Bergen syntes det hadde vært like stas om det var en 20 kvadratmeter diger tegning av Adolf Hitler samt et fotografi av selvsamme Führer som skulle henge på rådhuset i Bergen?

Ikke det?

Tenkte meg kanskje det. Parallellen er i aller høyeste grad relevant. Stalin rakk å gjøre unna omtrent 20 millioner menneskeliv i løpet av sin karrière.



Så hvis man tenker litt lenger enn den selvgode byrådnesa rekker, så er kanskje disse to gutta interchangeable, som det heter. Hvis du ikke vil ha Hitler på veggen, så er det relativt logisk at du ikke vil ha Stalin.

Men siden jeg er en klok mann, vil jeg legge til følgende: Idéen bak kunstprosjektet er veldig god, og jeg mener ikke at det er fysjom å bruke Stalin, eller Hitler for den del, i kunst. Poenget er at det er legitimt av eierne av Folketeaterbygningen å ikke ønske bildene der. Det har ikke noe med sensur å gjøre. Hadde de presset på for at Berg ikke skulle få henge prosjektet sitt noe sted i det hele tatt, være seg Bergen eller andre steder, hadde det vært sensur.

Så Lene Berg trenger nok ikke å ha en koffert med nødvendigheter ferdig pakket i gangen, slik sovjetborgerne på 30-tallet hadde. Man visste aldri hvilken natt en mørk bil parkerte utenfor og NKVD banket på døra.

Vil du ha denne mannen på din husvegg?

Kunstneren Lene Berg har fått avslag av eierne av Folketeaterbygninger på Youngstorget til å bruke fasaden på bygget til sitt prosjekt "Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart", der hun vil henge opp en enorm avbildning av Picassos Stalin-portrett fra 1953, som egentlig likner mest på en butch dame med bart mer enn på Josef Vissarionovitsj. Ved siden av skal det henge ett fotografi av Picasso og et av Stalin, slik det fremgår i denne artikkelen. Bildene skal henge bare én dag, Stalins dødsdag 5. mars.

Dette synes kunstner Berg er skikkelig teit. Hun mer enn antyder at AP, som eier bygninger via et annet selskap, er redd for imagen og å bli assosiert med Stalin på grunn av Arbeiderpartiets lefling med kommunismen i 30-åra. Inspirasjonen kom fra bilder av Youngstorget på 30-tallet, da Folketeaterbygningen var prydet med hammer og sigd.

Men nå har visstnok byrådet i Bergen, som for tiden huser en flott Picasso-utstilling, sagt at de kan ta prosjektet hennes på Rådhuset mens de også kaller Folketeaterbygningens avslag for "sensur", for liksom å klistre en usynlig Stalin-lapp på dem når de ikke vil ha den gigantiske plakaten der.

Da jeg hørte dette slo det meg at kanskje det ikke er så vanskelig å forstå Martin Kolberg og gutta på Youngstorget. Hadde byrådet i Bergen syntes det hadde vært like stas om det var en 20 kvadratmeter diger tegning av Adolf Hitler samt et fotografi av selvsamme Führer som skulle henge på rådhuset i Bergen?

Ikke det?

Tenkte meg kanskje det. Parallellen er i aller høyeste grad relevant. Stalin rakk å gjøre unna omtrent 20 millioner menneskeliv i løpet av sin karrière.



Så hvis man tenker litt lenger enn den selvgode byrådnesa rekker, så er kanskje disse to gutta interchangeable, som det heter. Hvis du ikke vil ha Hitler på veggen, så er det relativt logisk at du ikke vil ha Stalin.

Men siden jeg er en klok mann, vil jeg legge til følgende: Idéen bak kunstprosjektet er veldig god, og jeg mener ikke at det er fysjom å bruke Stalin, eller Hitler for den del, i kunst. Poenget er at det er legitimt av eierne av Folketeaterbygningen å ikke ønske bildene der. Det har ikke noe med sensur å gjøre. Hadde de presset på for at Berg ikke skulle få henge prosjektet sitt noe sted i det hele tatt, være seg Bergen eller andre steder, hadde det vært sensur.

Så Lene Berg trenger nok ikke å ha en koffert med nødvendigheter ferdig pakket i gangen, slik sovjetborgerne på 30-tallet hadde. Man visste aldri hvilken natt en mørk bil parkerte utenfor og NKVD banket på døra.

På godfot med grisen

Jeg benytter anledningen på denne slapsete søndagen til å skryte av at jeg har utvidet mitt forholdsvis begrensede matlagingsrepertoire til å inkludere noe jeg også synes er gresselig godt, nemlig stekt svineknoke.

Dette har jeg varme og fettdryppende gastronomiske minner om fra Praha og St. Petersburg, og da jeg oppdaget at et halvt bein av en død gris koster omtrent 40 kroner på min lokale matsjappe (og flere andre steder) tenkte jeg at det kan da ikke være så vanskelig.

Heksekunsten består i å koke den uformelige legemsdelen i to og en halv time og deretter slenge den i ovnen på en langpanne i 20-30 minutter. Da er den saftig inni og gyllen og sprø utapå. Selvsagt er det en del fett der, men som med de fleste sorter kjøtt er det nettopp fettet som gir smak og saft.

Jeg er også i stand til å koke poteter og putte en uåpnet pose med 4 kroners-sur/rødkål fra Kiwi oppi potetvannet de siste fem minuttene. Dermed er den kulinariske sensasjonen et faktum.

I dag eksperimenterte jeg med å smøre en blanding av honning og pepper over dyret før det gikk i ovnen, men det ble egentlig ikke noen suksess, aller mest fordi jeg dro ut for å skaffe poteter og den ble stående i ovnen for lenge, men også fordi jeg synes lukt og smak egentlig er best uten noe annet over.

Men alt i alt et stort fremskritt, selv om min begeistring langt fra deles av husholdningens andre medlemmer, som heller går sultne. Jeg har nok min kone litt på gli, men gleden over en svulmende og gyllen svinefot deler hun ikke helt.

På godfot med grisen

Jeg benytter anledningen på denne slapsete søndagen til å skryte av at jeg har utvidet mitt forholdsvis begrensede matlagingsrepertoire til å inkludere noe jeg også synes er gresselig godt, nemlig stekt svineknoke.

Dette har jeg varme og fettdryppende gastronomiske minner om fra Praha og St. Petersburg, og da jeg oppdaget at et halvt bein av en død gris koster omtrent 40 kroner på min lokale matsjappe (og flere andre steder) tenkte jeg at det kan da ikke være så vanskelig.

Heksekunsten består i å koke den uformelige legemsdelen i to og en halv time og deretter slenge den i ovnen på en langpanne i 20-30 minutter. Da er den saftig inni og gyllen og sprø utapå. Selvsagt er det en del fett der, men som med de fleste sorter kjøtt er det nettopp fettet som gir smak og saft.

Jeg er også i stand til å koke poteter og putte en uåpnet pose med 4 kroners-sur/rødkål fra Kiwi oppi potetvannet de siste fem minuttene. Dermed er den kulinariske sensasjonen et faktum.

I dag eksperimenterte jeg med å smøre en blanding av honning og pepper over dyret før det gikk i ovnen, men det ble egentlig ikke noen suksess, aller mest fordi jeg dro ut for å skaffe poteter og den ble stående i ovnen for lenge, men også fordi jeg synes lukt og smak egentlig er best uten noe annet over.

Men alt i alt et stort fremskritt, selv om min begeistring langt fra deles av husholdningens andre medlemmer, som heller går sultne. Jeg har nok min kone litt på gli, men gleden over en svulmende og gyllen svinefot deler hun ikke helt.

På godfot med grisen

Jeg benytter anledningen på denne slapsete søndagen til å skryte av at jeg har utvidet mitt forholdsvis begrensede matlagingsrepertoire til å inkludere noe jeg også synes er gresselig godt, nemlig stekt svineknoke.

Dette har jeg varme og fettdryppende gastronomiske minner om fra Praha og St. Petersburg, og da jeg oppdaget at et halvt bein av en død gris koster omtrent 40 kroner på min lokale matsjappe (og flere andre steder) tenkte jeg at det kan da ikke være så vanskelig.

Heksekunsten består i å koke den uformelige legemsdelen i to og en halv time og deretter slenge den i ovnen på en langpanne i 20-30 minutter. Da er den saftig inni og gyllen og sprø utapå. Selvsagt er det en del fett der, men som med de fleste sorter kjøtt er det nettopp fettet som gir smak og saft.

Jeg er også i stand til å koke poteter og putte en uåpnet pose med 4 kroners-sur/rødkål fra Kiwi oppi potetvannet de siste fem minuttene. Dermed er den kulinariske sensasjonen et faktum.

I dag eksperimenterte jeg med å smøre en blanding av honning og pepper over dyret før det gikk i ovnen, men det ble egentlig ikke noen suksess, aller mest fordi jeg dro ut for å skaffe poteter og den ble stående i ovnen for lenge, men også fordi jeg synes lukt og smak egentlig er best uten noe annet over.

Men alt i alt et stort fremskritt, selv om min begeistring langt fra deles av husholdningens andre medlemmer, som heller går sultne. Jeg har nok min kone litt på gli, men gleden over en svulmende og gyllen svinefot deler hun ikke helt.

nytt apple keyboard

Dette ern e 4 test på mitt nye keyboard som er utrolig lekkert og mye lettere å skrive fort å en det forrige for det hadde jeg tatt av alle tastene på for å vaske dem og da jeg satte på igjen melloomromstasten var den så hatd og tung å trykke ned at jeg vente meg ti å trykke den veldig harde ned. det er derfor veldig uvant at det går an å skrive så fort so jeg kan gjøre nå og det går jo strykende og uten den minste feil

nytt apple keyboard

Dette ern e 4 test på mitt nye keyboard som er utrolig lekkert og mye lettere å skrive fort å en det forrige for det hadde jeg tatt av alle tastene på for å vaske dem og da jeg satte på igjen melloomromstasten var den så hatd og tung å trykke ned at jeg vente meg ti å trykke den veldig harde ned. det er derfor veldig uvant at det går an å skrive så fort so jeg kan gjøre nå og det går jo strykende og uten den minste feil

nytt apple keyboard

Dette ern e 4 test på mitt nye keyboard som er utrolig lekkert og mye lettere å skrive fort å en det forrige for det hadde jeg tatt av alle tastene på for å vaske dem og da jeg satte på igjen melloomromstasten var den så hatd og tung å trykke ned at jeg vente meg ti å trykke den veldig harde ned. det er derfor veldig uvant at det går an å skrive så fort so jeg kan gjøre nå og det går jo strykende og uten den minste feil

Tenk at den kunne endt i spamfilteret

Her en dag fikk jeg en mail fra min nye bestevenn "bitse Garant".

"Real Men have Real Big Dcks, are you a Real Man?" ville han (hun?) vite. Jeg måtte tenke meg om et øyeblikk, spesielt siden han/hun hadde vært så uheldig å feilstave "dicks".

Men heldigvis hadde min velmenende kompis bitse send med en link, til en nyttig webside som kunne fortelle at det faktisk finnes piller som løser det problemet han/hun påpeker.

Se hvor fornøyd denne jenta blir når hun, kanskje det er den kommende fru Garant, oppdager det svulmende resultatet av at kjæresten hennes har bruktVPXL Herbal Penis Enlarger . Woo hoo.

Tenk at den kunne endt i spamfilteret

Her en dag fikk jeg en mail fra min nye bestevenn "bitse Garant".

"Real Men have Real Big Dcks, are you a Real Man?" ville han (hun?) vite. Jeg måtte tenke meg om et øyeblikk, spesielt siden han/hun hadde vært så uheldig å feilstave "dicks".

Men heldigvis hadde min velmenende kompis bitse send med en link, til en nyttig webside som kunne fortelle at det faktisk finnes piller som løser det problemet han/hun påpeker.

Se hvor fornøyd denne jenta blir når hun, kanskje det er den kommende fru Garant, oppdager det svulmende resultatet av at kjæresten hennes har bruktVPXL Herbal Penis Enlarger . Woo hoo.

Tenk at den kunne endt i spamfilteret

Her en dag fikk jeg en mail fra min nye bestevenn "bitse Garant".

"Real Men have Real Big Dcks, are you a Real Man?" ville han (hun?) vite. Jeg måtte tenke meg om et øyeblikk, spesielt siden han/hun hadde vært så uheldig å feilstave "dicks".

Men heldigvis hadde min velmenende kompis bitse send med en link, til en nyttig webside som kunne fortelle at det faktisk finnes piller som løser det problemet han/hun påpeker.

Se hvor fornøyd denne jenta blir når hun, kanskje det er den kommende fru Garant, oppdager det svulmende resultatet av at kjæresten hennes har bruktVPXL Herbal Penis Enlarger . Woo hoo.