Gjør Deres mann lykkelig, De også

Noe å tenke på, mine damer.

(Fra The Daily Mail.)

Gjør Deres mann lykkelig, De også

Noe å tenke på, mine damer.

(Fra The Daily Mail.)

Gjør Deres mann lykkelig, De også

Noe å tenke på, mine damer.

(Fra The Daily Mail.)

Is it safe? Is it safe? Is it distasteful?

Vi kan i dag melde besøk hos tannlegen, som fant et hull. Jeg er derfor bedøvet i halve ansiktet, og har vært det i, tja, fire timer. Til å begynne med er det jo morsomt at drikkevannet er kaldt bare i halve munnen og kaffen er varm bare i halve munnen, men nå begynner jeg å bli lei av å sikle og snøvle.
Men la oss slå det ettertrykkelig fast: Alt er bedre enn å bore. Alt! Det er verdt hver krone og hver time med prikking og nummenhet.


Ellers har jeg funnet ut helt av meg selv at det kanskje var litt upassende å bruke bildet under som illustrasjon til temaet klær og "prostitots". Den stivsminkede skjønnhetsprinsessen er nemlig JonBenet Ramsey, som var en kjent "beauty pageant"-stjerne (blæh) i USA som ble funnet drept i sine foreldres kjeller i 1996. Så vidt jeg vet er ikke saken oppklart ennå.
Men jeg lar JonBenet være, siden jeg ikke tror jeg har mage til å google etter bilder av det kaliberet og med det motivet.

Is it safe? Is it safe? Is it distasteful?

Vi kan i dag melde besøk hos tannlegen, som fant et hull. Jeg er derfor bedøvet i halve ansiktet, og har vært det i, tja, fire timer. Til å begynne med er det jo morsomt at drikkevannet er kaldt bare i halve munnen og kaffen er varm bare i halve munnen, men nå begynner jeg å bli lei av å sikle og snøvle.
Men la oss slå det ettertrykkelig fast: Alt er bedre enn å bore. Alt! Det er verdt hver krone og hver time med prikking og nummenhet.


Ellers har jeg funnet ut helt av meg selv at det kanskje var litt upassende å bruke bildet under som illustrasjon til temaet klær og "prostitots". Den stivsminkede skjønnhetsprinsessen er nemlig JonBenet Ramsey, som var en kjent "beauty pageant"-stjerne (blæh) i USA som ble funnet drept i sine foreldres kjeller i 1996. Så vidt jeg vet er ikke saken oppklart ennå.
Men jeg lar JonBenet være, siden jeg ikke tror jeg har mage til å google etter bilder av det kaliberet og med det motivet.

Is it safe? Is it safe? Is it distasteful?

Vi kan i dag melde besøk hos tannlegen, som fant et hull. Jeg er derfor bedøvet i halve ansiktet, og har vært det i, tja, fire timer. Til å begynne med er det jo morsomt at drikkevannet er kaldt bare i halve munnen og kaffen er varm bare i halve munnen, men nå begynner jeg å bli lei av å sikle og snøvle.
Men la oss slå det ettertrykkelig fast: Alt er bedre enn å bore. Alt! Det er verdt hver krone og hver time med prikking og nummenhet.


Ellers har jeg funnet ut helt av meg selv at det kanskje var litt upassende å bruke bildet under som illustrasjon til temaet klær og "prostitots". Den stivsminkede skjønnhetsprinsessen er nemlig JonBenet Ramsey, som var en kjent "beauty pageant"-stjerne (blæh) i USA som ble funnet drept i sine foreldres kjeller i 1996. Så vidt jeg vet er ikke saken oppklart ennå.
Men jeg lar JonBenet være, siden jeg ikke tror jeg har mage til å google etter bilder av det kaliberet og med det motivet.

baby hit me one more time

Når jenter kommer i tween-alderen, altså between barn og tenåring, er det mange mødre som gjør den oppdagelsen at klærne som da henger på stativene i butikkene er, vel, ikke verken barnaktige eller spesielt tekkelige lenger. Det er mye lave bukser, korte topper med tvilsomme meldinger på, det er glitter og paljetter, netting og bare skuldre, det er i det hele tatt en del effekter som ville sett mer naturlig ut på langt, langt eldre jenter. Og selv da ville man ha stilt seg noen spørsmål om deres smak og sjelsevner. Og om hvordan det er å jobbe som nattklubbdanser i stedet for å gå på skolen.

Om ikke noe nytt fenomen er det så vidt jeg kan skjønne at dette er frustrerende for foreldre som synes det er litt tidlig for deres datter å signalisere tilgjengelighet på kjønnsmarkedet i niårsalderen.

Men her er det ikke du som bestemmer lenger, mor, her er det barna og kleskjedene som ruler.

Journalisten Celia Rivenbark var ute med sin seksårige datter og skulle handle klær. Datteren hadde tatt skrittet fra 4-6-årsstørrelser til 7-11-års. Og da var det Rivenbarl plutselig befant seg i "Tweenland". Mesteparten av klærne så ut som de var beregnet på noen som i ung alder skulle ut og praktisere verdens eldste yrke. Derfor kalles også slike barn "prostitots"
Fru Rivenbark brøytet seg vei gjennom glitrende topper og antrekk og ved kassen stod hun bak en mor som til sin datter kjøpte en genser med teksten "JAILBAIT". Moren selv hadde selvsagt trange hot-pants med teksten "JUICY" over røven.

Og fru Rivenbarks tenkte med seg selv "Hmm. She need killin' . But it wouldn't be christian"."

Sant nok, så Rivenbarks gikk hjem og skrev boken "Stop dressing your six-year old like a skank". Og som hun sier, en "skank" er en hore med litt dyrere sko.

Flere mødre (det er gjerne de som handler til døtrene) gjør samme oppdagelse.

Rivenbarks har nylig skrevet denne artikkelen i NY Sun, som oppsummerer hennes skrekkinnjagende første møte med Tweenland, Skankland og herredømmet til Prostitotsene.

Hun bemerker at selv om det ikke er et århundre siden hun selv var avhengig av at andre kjøpte klær til henne, har det skjedd noe med hvem som styrer i heimen:

The big difference between my childhood and my daughter's is that these days, the kid gets the final say. What's up with that? I can promise you that if I was eight years old and told my parents I needed eighty-dollars for sparkly jeans to rest on my hip bones and a midriff top that read TOO RICH FOR YOU, they'd have thought I had fallen off my bike and my brain had spilled out my ears.

Og at det er ikke tilfeldig at "slemme barn" er blitt eget TV-konsept:

If you want to get at the heart of the problem, which is the parents, of course, you need look no further than those "nanny to the rescue" shows on TV.

It's the oddest thing: In almost every show, the moms are spilling out of too-tight tank tops and Daisy Dukes. They look like teenagers, and the kids run all over them.

Så når det kommer en fremmed dame på døra som ikke har en trang t-skjorte med "Porn Star" på, kan det hende at ungene til en viss grad skjønner at det er en voksen.

baby hit me one more time

Når jenter kommer i tween-alderen, altså between barn og tenåring, er det mange mødre som gjør den oppdagelsen at klærne som da henger på stativene i butikkene er, vel, ikke verken barnaktige eller spesielt tekkelige lenger. Det er mye lave bukser, korte topper med tvilsomme meldinger på, det er glitter og paljetter, netting og bare skuldre, det er i det hele tatt en del effekter som ville sett mer naturlig ut på langt, langt eldre jenter. Og selv da ville man ha stilt seg noen spørsmål om deres smak og sjelsevner. Og om hvordan det er å jobbe som nattklubbdanser i stedet for å gå på skolen.

Om ikke noe nytt fenomen er det så vidt jeg kan skjønne at dette er frustrerende for foreldre som synes det er litt tidlig for deres datter å signalisere tilgjengelighet på kjønnsmarkedet i niårsalderen.

Men her er det ikke du som bestemmer lenger, mor, her er det barna og kleskjedene som ruler.

Journalisten Celia Rivenbark var ute med sin seksårige datter og skulle handle klær. Datteren hadde tatt skrittet fra 4-6-årsstørrelser til 7-11-års. Og da var det Rivenbarl plutselig befant seg i "Tweenland". Mesteparten av klærne så ut som de var beregnet på noen som i ung alder skulle ut og praktisere verdens eldste yrke. Derfor kalles også slike barn "prostitots"
Fru Rivenbark brøytet seg vei gjennom glitrende topper og antrekk og ved kassen stod hun bak en mor som til sin datter kjøpte en genser med teksten "JAILBAIT". Moren selv hadde selvsagt trange hot-pants med teksten "JUICY" over røven.

Og fru Rivenbarks tenkte med seg selv "Hmm. She need killin' . But it wouldn't be christian"."

Sant nok, så Rivenbarks gikk hjem og skrev boken "Stop dressing your six-year old like a skank". Og som hun sier, en "skank" er en hore med litt dyrere sko.

Flere mødre (det er gjerne de som handler til døtrene) gjør samme oppdagelse.

Rivenbarks har nylig skrevet denne artikkelen i NY Sun, som oppsummerer hennes skrekkinnjagende første møte med Tweenland, Skankland og herredømmet til Prostitotsene.

Hun bemerker at selv om det ikke er et århundre siden hun selv var avhengig av at andre kjøpte klær til henne, har det skjedd noe med hvem som styrer i heimen:

The big difference between my childhood and my daughter's is that these days, the kid gets the final say. What's up with that? I can promise you that if I was eight years old and told my parents I needed eighty-dollars for sparkly jeans to rest on my hip bones and a midriff top that read TOO RICH FOR YOU, they'd have thought I had fallen off my bike and my brain had spilled out my ears.

Og at det er ikke tilfeldig at "slemme barn" er blitt eget TV-konsept:

If you want to get at the heart of the problem, which is the parents, of course, you need look no further than those "nanny to the rescue" shows on TV.

It's the oddest thing: In almost every show, the moms are spilling out of too-tight tank tops and Daisy Dukes. They look like teenagers, and the kids run all over them.

Så når det kommer en fremmed dame på døra som ikke har en trang t-skjorte med "Porn Star" på, kan det hende at ungene til en viss grad skjønner at det er en voksen.

baby hit me one more time

Når jenter kommer i tween-alderen, altså between barn og tenåring, er det mange mødre som gjør den oppdagelsen at klærne som da henger på stativene i butikkene er, vel, ikke verken barnaktige eller spesielt tekkelige lenger. Det er mye lave bukser, korte topper med tvilsomme meldinger på, det er glitter og paljetter, netting og bare skuldre, det er i det hele tatt en del effekter som ville sett mer naturlig ut på langt, langt eldre jenter. Og selv da ville man ha stilt seg noen spørsmål om deres smak og sjelsevner. Og om hvordan det er å jobbe som nattklubbdanser i stedet for å gå på skolen.

Om ikke noe nytt fenomen er det så vidt jeg kan skjønne at dette er frustrerende for foreldre som synes det er litt tidlig for deres datter å signalisere tilgjengelighet på kjønnsmarkedet i niårsalderen.

Men her er det ikke du som bestemmer lenger, mor, her er det barna og kleskjedene som ruler.

Journalisten Celia Rivenbark var ute med sin seksårige datter og skulle handle klær. Datteren hadde tatt skrittet fra 4-6-årsstørrelser til 7-11-års. Og da var det Rivenbarl plutselig befant seg i "Tweenland". Mesteparten av klærne så ut som de var beregnet på noen som i ung alder skulle ut og praktisere verdens eldste yrke. Derfor kalles også slike barn "prostitots"
Fru Rivenbark brøytet seg vei gjennom glitrende topper og antrekk og ved kassen stod hun bak en mor som til sin datter kjøpte en genser med teksten "JAILBAIT". Moren selv hadde selvsagt trange hot-pants med teksten "JUICY" over røven.

Og fru Rivenbarks tenkte med seg selv "Hmm. She need killin' . But it wouldn't be christian"."

Sant nok, så Rivenbarks gikk hjem og skrev boken "Stop dressing your six-year old like a skank". Og som hun sier, en "skank" er en hore med litt dyrere sko.

Flere mødre (det er gjerne de som handler til døtrene) gjør samme oppdagelse.

Rivenbarks har nylig skrevet denne artikkelen i NY Sun, som oppsummerer hennes skrekkinnjagende første møte med Tweenland, Skankland og herredømmet til Prostitotsene.

Hun bemerker at selv om det ikke er et århundre siden hun selv var avhengig av at andre kjøpte klær til henne, har det skjedd noe med hvem som styrer i heimen:

The big difference between my childhood and my daughter's is that these days, the kid gets the final say. What's up with that? I can promise you that if I was eight years old and told my parents I needed eighty-dollars for sparkly jeans to rest on my hip bones and a midriff top that read TOO RICH FOR YOU, they'd have thought I had fallen off my bike and my brain had spilled out my ears.

Og at det er ikke tilfeldig at "slemme barn" er blitt eget TV-konsept:

If you want to get at the heart of the problem, which is the parents, of course, you need look no further than those "nanny to the rescue" shows on TV.

It's the oddest thing: In almost every show, the moms are spilling out of too-tight tank tops and Daisy Dukes. They look like teenagers, and the kids run all over them.

Så når det kommer en fremmed dame på døra som ikke har en trang t-skjorte med "Porn Star" på, kan det hende at ungene til en viss grad skjønner at det er en voksen.

Look to Norge

Filmbiten nedenfor (om Michael Moores Norges-reportasje) ble lagt ut på reddit.com, og avstedkom en stor mengde kommentarer. Disse er veldig interessante å lese, siden de er skrevet hovedsakelig av amerikanere- noen som har vært i Norge, noen som kjenner noen som har vært i Norge, og noen som bare synser.
Men det er mange av dem som er klartenkte nok til ikke å hoste opp den reaksjonen mange uopplyste liksom-liberale nett-synsere kommer med når USA sammenlignes ufordelaktig med andre land, nemlig at vi er så ufrie i Europa og betaler så mye skatt, staten bestemmer alt, vi har ikke noe fritt marked og så bortetter.

Mange gode og opplyste kommentarer, blant annet denne, av signaturen moriquendo:

"Public sector: I am aware of the fact that many Americans criticise Europe's public sector (and have in mind such evil and wasteful things as universal, public healthcare, generous pensions etc.). However, given the absolutely TITANIC amount of tax money the US spends - not to say wastes - on the military and law enforcement, I would be rather quiet about other countries' public spending. There is, from a financial point of view, little difference between paying a large bureaucracy, which will have waste and inefficiencies due to the size of the organisation, and not because it is state run, and handing out gigantic amounts of tax money to politically well connected private institutions who are often found out to be less than perfectly honest with the state than they should be."

Look to Norge

Filmbiten nedenfor (om Michael Moores Norges-reportasje) ble lagt ut på reddit.com, og avstedkom en stor mengde kommentarer. Disse er veldig interessante å lese, siden de er skrevet hovedsakelig av amerikanere- noen som har vært i Norge, noen som kjenner noen som har vært i Norge, og noen som bare synser.
Men det er mange av dem som er klartenkte nok til ikke å hoste opp den reaksjonen mange uopplyste liksom-liberale nett-synsere kommer med når USA sammenlignes ufordelaktig med andre land, nemlig at vi er så ufrie i Europa og betaler så mye skatt, staten bestemmer alt, vi har ikke noe fritt marked og så bortetter.

Mange gode og opplyste kommentarer, blant annet denne, av signaturen moriquendo:

"Public sector: I am aware of the fact that many Americans criticise Europe's public sector (and have in mind such evil and wasteful things as universal, public healthcare, generous pensions etc.). However, given the absolutely TITANIC amount of tax money the US spends - not to say wastes - on the military and law enforcement, I would be rather quiet about other countries' public spending. There is, from a financial point of view, little difference between paying a large bureaucracy, which will have waste and inefficiencies due to the size of the organisation, and not because it is state run, and handing out gigantic amounts of tax money to politically well connected private institutions who are often found out to be less than perfectly honest with the state than they should be."

Look to Norge

Filmbiten nedenfor (om Michael Moores Norges-reportasje) ble lagt ut på reddit.com, og avstedkom en stor mengde kommentarer. Disse er veldig interessante å lese, siden de er skrevet hovedsakelig av amerikanere- noen som har vært i Norge, noen som kjenner noen som har vært i Norge, og noen som bare synser.
Men det er mange av dem som er klartenkte nok til ikke å hoste opp den reaksjonen mange uopplyste liksom-liberale nett-synsere kommer med når USA sammenlignes ufordelaktig med andre land, nemlig at vi er så ufrie i Europa og betaler så mye skatt, staten bestemmer alt, vi har ikke noe fritt marked og så bortetter.

Mange gode og opplyste kommentarer, blant annet denne, av signaturen moriquendo:

"Public sector: I am aware of the fact that many Americans criticise Europe's public sector (and have in mind such evil and wasteful things as universal, public healthcare, generous pensions etc.). However, given the absolutely TITANIC amount of tax money the US spends - not to say wastes - on the military and law enforcement, I would be rather quiet about other countries' public spending. There is, from a financial point of view, little difference between paying a large bureaucracy, which will have waste and inefficiencies due to the size of the organisation, and not because it is state run, and handing out gigantic amounts of tax money to politically well connected private institutions who are often found out to be less than perfectly honest with the state than they should be."

Det Syke Norge

Michael Moores film "Sicko", en grell sammenligning av det amerikanske, helprivatiserte helsestellet med land som Frankrike og England, inneholder i DVD-versjonen også en sekvens fra Norge. Merkelig nok vier han mest tid til Bastøy fengsel, en spesiell lavsikkerhetsavdeling i Horten. Vel er det spesielt at en fengselsavdeling som omfatter drapsdømte har så frie rammer for de innsatte, men så er heller ikke Bastøy typisk for kriminalomsorgen i Norge. Vil jeg tro.

Men Moore vet at det nytter lite å være nyansert. Selv om man trekker fra og legger til litt i hans fremstilling av vesteuropeisk helsestell og sosialomsorg, fremstår likevel det amerikanske systemet som et "sikkerhetsnett" med like store masker som et hvalgarn - svært mange faller i gjennom, uavhengig av om de faktisk har betalt sine forsikringer eller ikke. Tross alt er situasjonen for borgere i land med "sosialisert" helsevesen i en helt annen situasjon.

Omlag 50 millioner amerikanere, 15 % av befolkningen, har ikke (råd til) sykeforsikring i det hele tatt. Det betyr at de ikke får behandling for selv alvorlige sykdommer og helseplager uten å måtte betale dyrt for det. Som i utviklingsland er det organisasjoner som faktisk tilbyr dem helsepleie likevel, siden det dypt usosiale private systemet overlater 50 millioner amerikanske borgere helt til sin egen skjebne. Remote Area Medical er en av disse organisasjonene. Uforsikrede og ubemidlede amerikanere er, som et hvilket som helst land i den tredje verden, helt avhengig av slik veldedighet. Her er en fotoreportasje fra New York Times om et feltsykehus RAM satte opp på landsbygda i Virginia, der folk kom langveisfra og overnattet i bilene sine utenfor for endelig å kunne få medisinsk tilsyn de sårt trengte.

Det er ganske utrolig å høre og lese amerikanske politikere og republikansk tilbøyelige kommentatorer kalle et helsesystem som skal prøve å tilby alle samme pleie og omsorg for "sosialistisk", og prøver patetisk nok å fremstille et slikt system som mindre trygt og mindre effektivt enn det helprivate, det som Remote Area Medical desperat tetter hullene i.

Selvsagt er det fullt mulig å lage et filminnslag med nordmenn som ikke får den behandlingen de trenger, som ikke får dekket dyre medisiner, som står i årelange køer for operasjoner. Selvsagt er det ikke en dans på roser å være syk, selv i Norge. Men utfra min ringe forstand er det noe annet enn å ha betalt dyre forsikringer i årevis for så å bli tvert avvist av forsikringsselskapet ditt og legen de har ansatt når du faktisk blir alvorlig syk og trenger den behandlingen du har betalt for.

Når du trenger det mest, blir den part som skal sikre din helse, din verste motstander.

Min erfaring med det norske helsevesenet er for det meste knyttet til syke barn da de var mindre. Etter å ha opplevd den utrolige jobben som ble gjort både av leger og sykepleiere i den perioden, har jeg betalt (mesteparten av) min skatt med glede. Det er kanskje deler av det offentlige Norge som i mindre grad fortjener mine skattekroner (et par kommunale organer), men mengden helseomsorg, medisiner, utstyr og andre ordninger som vi da faktisk hadde rett til og tilgang til, hadde sittet langt inne i et privat system som i utgangspunktet tror du svindler dem og vil avkorte enhver erstatning til et minimum.

Det Syke Norge

Michael Moores film "Sicko", en grell sammenligning av det amerikanske, helprivatiserte helsestellet med land som Frankrike og England, inneholder i DVD-versjonen også en sekvens fra Norge. Merkelig nok vier han mest tid til Bastøy fengsel, en spesiell lavsikkerhetsavdeling i Horten. Vel er det spesielt at en fengselsavdeling som omfatter drapsdømte har så frie rammer for de innsatte, men så er heller ikke Bastøy typisk for kriminalomsorgen i Norge. Vil jeg tro.

Men Moore vet at det nytter lite å være nyansert. Selv om man trekker fra og legger til litt i hans fremstilling av vesteuropeisk helsestell og sosialomsorg, fremstår likevel det amerikanske systemet som et "sikkerhetsnett" med like store masker som et hvalgarn - svært mange faller i gjennom, uavhengig av om de faktisk har betalt sine forsikringer eller ikke. Tross alt er situasjonen for borgere i land med "sosialisert" helsevesen i en helt annen situasjon.

Omlag 50 millioner amerikanere, 15 % av befolkningen, har ikke (råd til) sykeforsikring i det hele tatt. Det betyr at de ikke får behandling for selv alvorlige sykdommer og helseplager uten å måtte betale dyrt for det. Som i utviklingsland er det organisasjoner som faktisk tilbyr dem helsepleie likevel, siden det dypt usosiale private systemet overlater 50 millioner amerikanske borgere helt til sin egen skjebne. Remote Area Medical er en av disse organisasjonene. Uforsikrede og ubemidlede amerikanere er, som et hvilket som helst land i den tredje verden, helt avhengig av slik veldedighet. Her er en fotoreportasje fra New York Times om et feltsykehus RAM satte opp på landsbygda i Virginia, der folk kom langveisfra og overnattet i bilene sine utenfor for endelig å kunne få medisinsk tilsyn de sårt trengte.

Det er ganske utrolig å høre og lese amerikanske politikere og republikansk tilbøyelige kommentatorer kalle et helsesystem som skal prøve å tilby alle samme pleie og omsorg for "sosialistisk", og prøver patetisk nok å fremstille et slikt system som mindre trygt og mindre effektivt enn det helprivate, det som Remote Area Medical desperat tetter hullene i.

Selvsagt er det fullt mulig å lage et filminnslag med nordmenn som ikke får den behandlingen de trenger, som ikke får dekket dyre medisiner, som står i årelange køer for operasjoner. Selvsagt er det ikke en dans på roser å være syk, selv i Norge. Men utfra min ringe forstand er det noe annet enn å ha betalt dyre forsikringer i årevis for så å bli tvert avvist av forsikringsselskapet ditt og legen de har ansatt når du faktisk blir alvorlig syk og trenger den behandlingen du har betalt for.

Når du trenger det mest, blir den part som skal sikre din helse, din verste motstander.

Min erfaring med det norske helsevesenet er for det meste knyttet til syke barn da de var mindre. Etter å ha opplevd den utrolige jobben som ble gjort både av leger og sykepleiere i den perioden, har jeg betalt (mesteparten av) min skatt med glede. Det er kanskje deler av det offentlige Norge som i mindre grad fortjener mine skattekroner (et par kommunale organer), men mengden helseomsorg, medisiner, utstyr og andre ordninger som vi da faktisk hadde rett til og tilgang til, hadde sittet langt inne i et privat system som i utgangspunktet tror du svindler dem og vil avkorte enhver erstatning til et minimum.

Det Syke Norge

Michael Moores film "Sicko", en grell sammenligning av det amerikanske, helprivatiserte helsestellet med land som Frankrike og England, inneholder i DVD-versjonen også en sekvens fra Norge. Merkelig nok vier han mest tid til Bastøy fengsel, en spesiell lavsikkerhetsavdeling i Horten. Vel er det spesielt at en fengselsavdeling som omfatter drapsdømte har så frie rammer for de innsatte, men så er heller ikke Bastøy typisk for kriminalomsorgen i Norge. Vil jeg tro.

Men Moore vet at det nytter lite å være nyansert. Selv om man trekker fra og legger til litt i hans fremstilling av vesteuropeisk helsestell og sosialomsorg, fremstår likevel det amerikanske systemet som et "sikkerhetsnett" med like store masker som et hvalgarn - svært mange faller i gjennom, uavhengig av om de faktisk har betalt sine forsikringer eller ikke. Tross alt er situasjonen for borgere i land med "sosialisert" helsevesen i en helt annen situasjon.

Omlag 50 millioner amerikanere, 15 % av befolkningen, har ikke (råd til) sykeforsikring i det hele tatt. Det betyr at de ikke får behandling for selv alvorlige sykdommer og helseplager uten å måtte betale dyrt for det. Som i utviklingsland er det organisasjoner som faktisk tilbyr dem helsepleie likevel, siden det dypt usosiale private systemet overlater 50 millioner amerikanske borgere helt til sin egen skjebne. Remote Area Medical er en av disse organisasjonene. Uforsikrede og ubemidlede amerikanere er, som et hvilket som helst land i den tredje verden, helt avhengig av slik veldedighet. Her er en fotoreportasje fra New York Times om et feltsykehus RAM satte opp på landsbygda i Virginia, der folk kom langveisfra og overnattet i bilene sine utenfor for endelig å kunne få medisinsk tilsyn de sårt trengte.

Det er ganske utrolig å høre og lese amerikanske politikere og republikansk tilbøyelige kommentatorer kalle et helsesystem som skal prøve å tilby alle samme pleie og omsorg for "sosialistisk", og prøver patetisk nok å fremstille et slikt system som mindre trygt og mindre effektivt enn det helprivate, det som Remote Area Medical desperat tetter hullene i.

Selvsagt er det fullt mulig å lage et filminnslag med nordmenn som ikke får den behandlingen de trenger, som ikke får dekket dyre medisiner, som står i årelange køer for operasjoner. Selvsagt er det ikke en dans på roser å være syk, selv i Norge. Men utfra min ringe forstand er det noe annet enn å ha betalt dyre forsikringer i årevis for så å bli tvert avvist av forsikringsselskapet ditt og legen de har ansatt når du faktisk blir alvorlig syk og trenger den behandlingen du har betalt for.

Når du trenger det mest, blir den part som skal sikre din helse, din verste motstander.

Min erfaring med det norske helsevesenet er for det meste knyttet til syke barn da de var mindre. Etter å ha opplevd den utrolige jobben som ble gjort både av leger og sykepleiere i den perioden, har jeg betalt (mesteparten av) min skatt med glede. Det er kanskje deler av det offentlige Norge som i mindre grad fortjener mine skattekroner (et par kommunale organer), men mengden helseomsorg, medisiner, utstyr og andre ordninger som vi da faktisk hadde rett til og tilgang til, hadde sittet langt inne i et privat system som i utgangspunktet tror du svindler dem og vil avkorte enhver erstatning til et minimum.

"Alien" på dansk

Ripley: "You BITCH!"

Dansk oversettelse: "Forbandede møgkælling!"

Jo, jo.

"Alien" på dansk

Ripley: "You BITCH!"

Dansk oversettelse: "Forbandede møgkælling!"

Jo, jo.

"Alien" på dansk

Ripley: "You BITCH!"

Dansk oversettelse: "Forbandede møgkælling!"

Jo, jo.

Med vondt skal verre fordrives

For min stadig tilbakevendende spenningshodepine/migrene har min lege i dag utskrevet blant annet Naproxen til meg. Jeg, som er hos legen én gang i året, knapt, som ikke vet hvordan et sykemeldingsskjema ser ut, som aldri har brukt annet enn Ibux og Panodil. Men jeg er spent på "Naproxen". Spennende navn, spennende farge og spennende bivirkninger.

Felleskatalogen sier

Bivirkninger: Hyppige (>1/100): Gastrointestinale: Dyspepsi, kvalme, diaré, brekninger, buksmerter. Hud: Utslett. Neurologiske: Øresus. Øvrige: Tretthet, svimmelhet, hodepine.

Heisan! Klipp til neste legebesøk:

"Nå, virket medisinen?"

"Den virket brillefint, doktor. Hodet verker mer enn noensinne! I tillegg greier jeg ikke å stå oppreist, så svimmel er jeg. Men det gjør ikke noe, for jeg har også diaré og brekninger, så det er ikke mye jeg trenger å reise meg for."

Ellers hensleper jeg mine sykedager blant annet med å se litt på Aliens, en klassiker nå i extended edition fra CDon.com. Jajamensann.
Det er fremdeles morsomt med oversettelser i denne filmen. Replikken "Lean, mean marines" oversettes på dansk til "Onde, infame marinesoldater".

Med vondt skal verre fordrives

For min stadig tilbakevendende spenningshodepine/migrene har min lege i dag utskrevet blant annet Naproxen til meg. Jeg, som er hos legen én gang i året, knapt, som ikke vet hvordan et sykemeldingsskjema ser ut, som aldri har brukt annet enn Ibux og Panodil. Men jeg er spent på "Naproxen". Spennende navn, spennende farge og spennende bivirkninger.

Felleskatalogen sier

Bivirkninger: Hyppige (>1/100): Gastrointestinale: Dyspepsi, kvalme, diaré, brekninger, buksmerter. Hud: Utslett. Neurologiske: Øresus. Øvrige: Tretthet, svimmelhet, hodepine.

Heisan! Klipp til neste legebesøk:

"Nå, virket medisinen?"

"Den virket brillefint, doktor. Hodet verker mer enn noensinne! I tillegg greier jeg ikke å stå oppreist, så svimmel er jeg. Men det gjør ikke noe, for jeg har også diaré og brekninger, så det er ikke mye jeg trenger å reise meg for."

Ellers hensleper jeg mine sykedager blant annet med å se litt på Aliens, en klassiker nå i extended edition fra CDon.com. Jajamensann.
Det er fremdeles morsomt med oversettelser i denne filmen. Replikken "Lean, mean marines" oversettes på dansk til "Onde, infame marinesoldater".

Med vondt skal verre fordrives

For min stadig tilbakevendende spenningshodepine/migrene har min lege i dag utskrevet blant annet Naproxen til meg. Jeg, som er hos legen én gang i året, knapt, som ikke vet hvordan et sykemeldingsskjema ser ut, som aldri har brukt annet enn Ibux og Panodil. Men jeg er spent på "Naproxen". Spennende navn, spennende farge og spennende bivirkninger.

Felleskatalogen sier

Bivirkninger: Hyppige (>1/100): Gastrointestinale: Dyspepsi, kvalme, diaré, brekninger, buksmerter. Hud: Utslett. Neurologiske: Øresus. Øvrige: Tretthet, svimmelhet, hodepine.

Heisan! Klipp til neste legebesøk:

"Nå, virket medisinen?"

"Den virket brillefint, doktor. Hodet verker mer enn noensinne! I tillegg greier jeg ikke å stå oppreist, så svimmel er jeg. Men det gjør ikke noe, for jeg har også diaré og brekninger, så det er ikke mye jeg trenger å reise meg for."

Ellers hensleper jeg mine sykedager blant annet med å se litt på Aliens, en klassiker nå i extended edition fra CDon.com. Jajamensann.
Det er fremdeles morsomt med oversettelser i denne filmen. Replikken "Lean, mean marines" oversettes på dansk til "Onde, infame marinesoldater".

Gakk gakk

En av fordelene av å bo nær EU, er at det er lett å kjøre dit og kjøpe fjærfe i frossen tilstand. Altså fjærfeet. Og det er jo en fryd å ha fryseren bugnende av kyllingklubbor og vingor, men også and er bra. Før trodde jeg at anden var skapt som en filet med skinn på, og det har vi også spist mye av. Men i kveld har min viv stekt en hel and og kokte rotgrønnsaker i andefettet, og det var en kuliminerende kulinarisk opplevelse av de kulturelt kurtiserende.
Stekt and er glimrende. Så hadde det seg slik at vi også har en frossen gås i fryseren, og et konsept tok form i mitt ellers verkende hode: Noen vil gjenskape Babettes gjestebud, Karen Blixen-novellen der en rekke eksotiske retter omtales. Men hva med å spise seg gjennom eventyret "Pannekaka"? Kanskje ikke på en kveld, men som en serie middager?

La oss se, hvilke retter åpner en slik idé for:

1. Pannekake. En smal sak.

2. Mann brann. Ah. Vel, den må vi komme tilbake til hvis ikke hele prosjektet skal ende ufint med en gang.

3. Høne pøne. Nå er det ikke så lett å få tak i høne som det var før, men det kan hende det ligger noe på bunnen av frysediskene rundtom. Da er det jo bare å koke kreet i et par dager og lage en fløtesaus, så er det i boks.

4. Ande vande. Check.

5. Gåse våse. Samme prosedyre som anden, vil jeg tro? Rett i ovnen og la det stå til.

6. Gasse vasse. Mer av det samme. Hvis kjønnet er viktig, får jeg et problem, hvis det da ikke er en måte man kan kjønnsbestemme en ribbet, halshugget, sløyd og frossen gåseskrott fra Nordby.

7. Gylte grisesylte. Masse muligheter, alt fra bacon til ribbe kvalifiserer jo som hr. Gylte.

Men punkt 2 er et problem. Matvarer basert på menneskekroppen er det av helt naturlige grunner lite av. Men i teorien kan man spise av seg selv, for eksempel ved å bite negler? Uoppdragent, uhygienisk og uhøflig, men det innfrir hvertfall kravene som ligger til grunn for hele menyen.

Gakk gakk

En av fordelene av å bo nær EU, er at det er lett å kjøre dit og kjøpe fjærfe i frossen tilstand. Altså fjærfeet. Og det er jo en fryd å ha fryseren bugnende av kyllingklubbor og vingor, men også and er bra. Før trodde jeg at anden var skapt som en filet med skinn på, og det har vi også spist mye av. Men i kveld har min viv stekt en hel and og kokte rotgrønnsaker i andefettet, og det var en kuliminerende kulinarisk opplevelse av de kulturelt kurtiserende.
Stekt and er glimrende. Så hadde det seg slik at vi også har en frossen gås i fryseren, og et konsept tok form i mitt ellers verkende hode: Noen vil gjenskape Babettes gjestebud, Karen Blixen-novellen der en rekke eksotiske retter omtales. Men hva med å spise seg gjennom eventyret "Pannekaka"? Kanskje ikke på en kveld, men som en serie middager?

La oss se, hvilke retter åpner en slik idé for:

1. Pannekake. En smal sak.

2. Mann brann. Ah. Vel, den må vi komme tilbake til hvis ikke hele prosjektet skal ende ufint med en gang.

3. Høne pøne. Nå er det ikke så lett å få tak i høne som det var før, men det kan hende det ligger noe på bunnen av frysediskene rundtom. Da er det jo bare å koke kreet i et par dager og lage en fløtesaus, så er det i boks.

4. Ande vande. Check.

5. Gåse våse. Samme prosedyre som anden, vil jeg tro? Rett i ovnen og la det stå til.

6. Gasse vasse. Mer av det samme. Hvis kjønnet er viktig, får jeg et problem, hvis det da ikke er en måte man kan kjønnsbestemme en ribbet, halshugget, sløyd og frossen gåseskrott fra Nordby.

7. Gylte grisesylte. Masse muligheter, alt fra bacon til ribbe kvalifiserer jo som hr. Gylte.

Men punkt 2 er et problem. Matvarer basert på menneskekroppen er det av helt naturlige grunner lite av. Men i teorien kan man spise av seg selv, for eksempel ved å bite negler? Uoppdragent, uhygienisk og uhøflig, men det innfrir hvertfall kravene som ligger til grunn for hele menyen.

Gakk gakk

En av fordelene av å bo nær EU, er at det er lett å kjøre dit og kjøpe fjærfe i frossen tilstand. Altså fjærfeet. Og det er jo en fryd å ha fryseren bugnende av kyllingklubbor og vingor, men også and er bra. Før trodde jeg at anden var skapt som en filet med skinn på, og det har vi også spist mye av. Men i kveld har min viv stekt en hel and og kokte rotgrønnsaker i andefettet, og det var en kuliminerende kulinarisk opplevelse av de kulturelt kurtiserende.
Stekt and er glimrende. Så hadde det seg slik at vi også har en frossen gås i fryseren, og et konsept tok form i mitt ellers verkende hode: Noen vil gjenskape Babettes gjestebud, Karen Blixen-novellen der en rekke eksotiske retter omtales. Men hva med å spise seg gjennom eventyret "Pannekaka"? Kanskje ikke på en kveld, men som en serie middager?

La oss se, hvilke retter åpner en slik idé for:

1. Pannekake. En smal sak.

2. Mann brann. Ah. Vel, den må vi komme tilbake til hvis ikke hele prosjektet skal ende ufint med en gang.

3. Høne pøne. Nå er det ikke så lett å få tak i høne som det var før, men det kan hende det ligger noe på bunnen av frysediskene rundtom. Da er det jo bare å koke kreet i et par dager og lage en fløtesaus, så er det i boks.

4. Ande vande. Check.

5. Gåse våse. Samme prosedyre som anden, vil jeg tro? Rett i ovnen og la det stå til.

6. Gasse vasse. Mer av det samme. Hvis kjønnet er viktig, får jeg et problem, hvis det da ikke er en måte man kan kjønnsbestemme en ribbet, halshugget, sløyd og frossen gåseskrott fra Nordby.

7. Gylte grisesylte. Masse muligheter, alt fra bacon til ribbe kvalifiserer jo som hr. Gylte.

Men punkt 2 er et problem. Matvarer basert på menneskekroppen er det av helt naturlige grunner lite av. Men i teorien kan man spise av seg selv, for eksempel ved å bite negler? Uoppdragent, uhygienisk og uhøflig, men det innfrir hvertfall kravene som ligger til grunn for hele menyen.

Vil DU bli spion? Norge trenger deg!

Etterretningsbataljonen ved Etterretning og Sikkerhetseskadronen (E&S) har ledige plasser til utdanning innen menneskebasert innhenting (MI). En etterretningsoperatør skal innhente informasjon gjennom interaksjon med andre mennesker. Eskadronen utdanner personell for operativ tjeneste internasjonalt.

Det er Finn.no som melder dette.

Legg forøvrig merke til det fete våpenskjoldet man har i Det Kongelige Norske Spionvesen.

Vil DU bli spion? Norge trenger deg!

Etterretningsbataljonen ved Etterretning og Sikkerhetseskadronen (E&S) har ledige plasser til utdanning innen menneskebasert innhenting (MI). En etterretningsoperatør skal innhente informasjon gjennom interaksjon med andre mennesker. Eskadronen utdanner personell for operativ tjeneste internasjonalt.

Det er Finn.no som melder dette.

Legg forøvrig merke til det fete våpenskjoldet man har i Det Kongelige Norske Spionvesen.

Vil DU bli spion? Norge trenger deg!

Etterretningsbataljonen ved Etterretning og Sikkerhetseskadronen (E&S) har ledige plasser til utdanning innen menneskebasert innhenting (MI). En etterretningsoperatør skal innhente informasjon gjennom interaksjon med andre mennesker. Eskadronen utdanner personell for operativ tjeneste internasjonalt.

Det er Finn.no som melder dette.

Legg forøvrig merke til det fete våpenskjoldet man har i Det Kongelige Norske Spionvesen.

Kjære julenissen. I år har jeg vært snill. Jeg ønsker meg...

Sånn vil jeg ha. En deilig retro DAB-radio fra Roberts Radios, legg merke til "Kongelig hoffleverandør"-merket. Hvem vil vel ikke ha samme radio som dronningen? Hvertfall når den er som snytt ut av nesa på "Med hjartet på rette staden".




Som jeg IKKE ser på, mind you. Men jeg er svak for retro-dingser med moderne innmat.

Kjære julenissen. I år har jeg vært snill. Jeg ønsker meg...

Sånn vil jeg ha. En deilig retro DAB-radio fra Roberts Radios, legg merke til "Kongelig hoffleverandør"-merket. Hvem vil vel ikke ha samme radio som dronningen? Hvertfall når den er som snytt ut av nesa på "Med hjartet på rette staden".




Som jeg IKKE ser på, mind you. Men jeg er svak for retro-dingser med moderne innmat.

Kjære julenissen. I år har jeg vært snill. Jeg ønsker meg...

Sånn vil jeg ha. En deilig retro DAB-radio fra Roberts Radios, legg merke til "Kongelig hoffleverandør"-merket. Hvem vil vel ikke ha samme radio som dronningen? Hvertfall når den er som snytt ut av nesa på "Med hjartet på rette staden".




Som jeg IKKE ser på, mind you. Men jeg er svak for retro-dingser med moderne innmat.

Sergej og jej

I vår populære serie "Øystein støtter det lokale kulturlivet, selv om det denne gangen var ti minutter å kjøre", kan vi melde Østfold Symfoniorkester med en førsteklasses klaversolist, kamerat Sergej Osadchuk, en riktig stjerne som nå er professor på Høgskolen i Tromsø. Han spilte Rakhmaninoffs første klaverkonsert som 15-åring og i går spilte han den andre. Du store verden. Rakhmaninoff er nok for pianister det samme som Mount Everest er for fjellklatrere: Hvis du først begynner må du ha cojones til å fullføre. Og har du ikke det, er fallet langt og stort. Men etter mine begreper plantet Sergej flagget på toppen med vinden i håret.

Ellers spilte de blant annet "Løytnant Kijé" av Prokofiev, en suite av filmmusikk, og til min almenne forbløffelse hørte jeg i "Romanse" instrumentalmelodilinjen fra Stings "Russians". (Linker til mp3-er, hør selv).
"Aha!" Utbrøt jeg. (Dvs. det gjorde jeg egentlig ikke.) "Det er der hr. Sting har lånt den fra! Og i en sang som heter "Russians"! Så snedig! Så subtilt!".
Og når man oppdager slikt, får man lyst til å albue naboen og hviske denne åpenbaringen i øret hans. Men når publikummeren ved min side engang var en vilt fremmede uten noen tilsynelatende trang til å bli opplyst om slikt, lot jeg det være.

Forøvrig står jeg i det klassiske dilemma, det eksistensielle valg, det skjebnessvangre veiskille som alle før eller siden kommer til: Skal jeg erstatte min skrantende iPod nano med den nye iPod Nano, som allerede har sagt at den elsker meg, eller skal jeg være gal og eventyrlysten og kjøpe en iAudio 7, som også kan friste med FM og (håper jeg) DAB-radio? Eller kanskje varianten D2?
Med iPod vet jeg at iTunes blir veldig tjenestevillig mht å synkronisere musikk og podcaster, men jeg savner radio innebygd og spesielt DAB. Å, doktor, doktor, hva skal jeg gjøre?

Sergej og jej

I vår populære serie "Øystein støtter det lokale kulturlivet, selv om det denne gangen var ti minutter å kjøre", kan vi melde Østfold Symfoniorkester med en førsteklasses klaversolist, kamerat Sergej Osadchuk, en riktig stjerne som nå er professor på Høgskolen i Tromsø. Han spilte Rakhmaninoffs første klaverkonsert som 15-åring og i går spilte han den andre. Du store verden. Rakhmaninoff er nok for pianister det samme som Mount Everest er for fjellklatrere: Hvis du først begynner må du ha cojones til å fullføre. Og har du ikke det, er fallet langt og stort. Men etter mine begreper plantet Sergej flagget på toppen med vinden i håret.

Ellers spilte de blant annet "Løytnant Kijé" av Prokofiev, en suite av filmmusikk, og til min almenne forbløffelse hørte jeg i "Romanse" instrumentalmelodilinjen fra Stings "Russians". (Linker til mp3-er, hør selv).
"Aha!" Utbrøt jeg. (Dvs. det gjorde jeg egentlig ikke.) "Det er der hr. Sting har lånt den fra! Og i en sang som heter "Russians"! Så snedig! Så subtilt!".
Og når man oppdager slikt, får man lyst til å albue naboen og hviske denne åpenbaringen i øret hans. Men når publikummeren ved min side engang var en vilt fremmede uten noen tilsynelatende trang til å bli opplyst om slikt, lot jeg det være.

Forøvrig står jeg i det klassiske dilemma, det eksistensielle valg, det skjebnessvangre veiskille som alle før eller siden kommer til: Skal jeg erstatte min skrantende iPod nano med den nye iPod Nano, som allerede har sagt at den elsker meg, eller skal jeg være gal og eventyrlysten og kjøpe en iAudio 7, som også kan friste med FM og (håper jeg) DAB-radio? Eller kanskje varianten D2?
Med iPod vet jeg at iTunes blir veldig tjenestevillig mht å synkronisere musikk og podcaster, men jeg savner radio innebygd og spesielt DAB. Å, doktor, doktor, hva skal jeg gjøre?

Sergej og jej

I vår populære serie "Øystein støtter det lokale kulturlivet, selv om det denne gangen var ti minutter å kjøre", kan vi melde Østfold Symfoniorkester med en førsteklasses klaversolist, kamerat Sergej Osadchuk, en riktig stjerne som nå er professor på Høgskolen i Tromsø. Han spilte Rakhmaninoffs første klaverkonsert som 15-åring og i går spilte han den andre. Du store verden. Rakhmaninoff er nok for pianister det samme som Mount Everest er for fjellklatrere: Hvis du først begynner må du ha cojones til å fullføre. Og har du ikke det, er fallet langt og stort. Men etter mine begreper plantet Sergej flagget på toppen med vinden i håret.

Ellers spilte de blant annet "Løytnant Kijé" av Prokofiev, en suite av filmmusikk, og til min almenne forbløffelse hørte jeg i "Romanse" instrumentalmelodilinjen fra Stings "Russians". (Linker til mp3-er, hør selv).
"Aha!" Utbrøt jeg. (Dvs. det gjorde jeg egentlig ikke.) "Det er der hr. Sting har lånt den fra! Og i en sang som heter "Russians"! Så snedig! Så subtilt!".
Og når man oppdager slikt, får man lyst til å albue naboen og hviske denne åpenbaringen i øret hans. Men når publikummeren ved min side engang var en vilt fremmede uten noen tilsynelatende trang til å bli opplyst om slikt, lot jeg det være.

Forøvrig står jeg i det klassiske dilemma, det eksistensielle valg, det skjebnessvangre veiskille som alle før eller siden kommer til: Skal jeg erstatte min skrantende iPod nano med den nye iPod Nano, som allerede har sagt at den elsker meg, eller skal jeg være gal og eventyrlysten og kjøpe en iAudio 7, som også kan friste med FM og (håper jeg) DAB-radio? Eller kanskje varianten D2?
Med iPod vet jeg at iTunes blir veldig tjenestevillig mht å synkronisere musikk og podcaster, men jeg savner radio innebygd og spesielt DAB. Å, doktor, doktor, hva skal jeg gjøre?

Jeg er en liten spillemann...

Enten er dette et uttrykk for at humoren i folkemusikkmiljøet er så tørr som kattetarmene på hardingfela, eller så er et det et rop om hjelp. Til korrekturlesing.

Jeg er en liten spillemann...

Enten er dette et uttrykk for at humoren i folkemusikkmiljøet er så tørr som kattetarmene på hardingfela, eller så er et det et rop om hjelp. Til korrekturlesing.

Jeg er en liten spillemann...

Enten er dette et uttrykk for at humoren i folkemusikkmiljøet er så tørr som kattetarmene på hardingfela, eller så er et det et rop om hjelp. Til korrekturlesing.

Kor klissat

Korsang er jo gøy. Som skolelev og student sang jeg i kor i mange år. I de siste årene, ikke så mye. I dag har jeg deltatt på en seminarserie Norsk Kulturskoleråd arrangerer over hele landet, og som har vært en dundrende suksess i minst ti år, "Kor Arti'". Javisst, moro moro, hepp hepp.

Vårs lærere får synge i kor en dag og får med oss en CD med singback og et hefte med noter og tekst. Praktisk, for all del. For min del foretrekker jeg langt på vei å hamre på gitar når elevene skal synge enn å trykke på en CD-spiller, hvertfall når det er låter jeg greier å spille. Men for mange er KorArti-materiell redningen for undervisningen i et fag de ikke har forutsetninger for og en dyp motvilje mot. Omtrent slik jeg har det med gym og tekstilforming.

Rent bortsett fra at det er slitsomt for ryggen å stå i kortrapper i timevis, får jeg litt kramper av utvalget sanger. Følsomme låter av Sigvart Dagsland om dansen og livet og sangen og hjertet, for ikke å snakke om 20 år gamle sanger av Sigvart og så videre, er ikke noe jeg frivillig bruker i undervisningen. Det er svært mange andre 20 år gamle sanger jeg heller velger. Jeg velger heller ikke "Fotbaill e toppen", vinneren av Junior Grand Prix fra i fjor eller når det var. Og aller minst vil jeg frivillig synge noe som helst som Eivind Skeie og Sigvald Tveit har tatt i. Jeg vil heller spise DDEs siste utgivelse uten ketsjup enn å synge "En stjerne skinner i natt". Æsj, æsj og atter æsj.

Jeg har derimot funnet ut at Singstar er gull verdt for musikklærere, for da har allerede elevene hørt mange gode gamle, for eksempel "Den du veit", (Marius Müller), "Forelska i lærer'n" (The Kids) og "Should I stay or should I go" (The Clash). Skal jeg følge opp trenden tror jeg tiden faktisk har kommet til "Svake menn'ske" med Jannicke. Juhuu!

Videre har jeg hatt en viss suksess med hits som "Break my stride" (Matthew Wilder) og diverse folkeviser, nå nylig har jeg lært denne til alt fra 2. til 6.klassinger:

Byssan lull
gjer buksa di full
knyt so igjen ved knea
knyter du opp
så renne det ut
og så bli du møkkete på beina.

Altså en vuggesang for drittunger, faktisk. Hentet fra Siri Haukenes og Sylvi Kiellands glimrende sangbok "Lidele galen, lidele god".

Jepp, det er mye som er morsommere enn blokkfløyte.

Kor klissat

Korsang er jo gøy. Som skolelev og student sang jeg i kor i mange år. I de siste årene, ikke så mye. I dag har jeg deltatt på en seminarserie Norsk Kulturskoleråd arrangerer over hele landet, og som har vært en dundrende suksess i minst ti år, "Kor Arti'". Javisst, moro moro, hepp hepp.

Vårs lærere får synge i kor en dag og får med oss en CD med singback og et hefte med noter og tekst. Praktisk, for all del. For min del foretrekker jeg langt på vei å hamre på gitar når elevene skal synge enn å trykke på en CD-spiller, hvertfall når det er låter jeg greier å spille. Men for mange er KorArti-materiell redningen for undervisningen i et fag de ikke har forutsetninger for og en dyp motvilje mot. Omtrent slik jeg har det med gym og tekstilforming.

Rent bortsett fra at det er slitsomt for ryggen å stå i kortrapper i timevis, får jeg litt kramper av utvalget sanger. Følsomme låter av Sigvart Dagsland om dansen og livet og sangen og hjertet, for ikke å snakke om 20 år gamle sanger av Sigvart og så videre, er ikke noe jeg frivillig bruker i undervisningen. Det er svært mange andre 20 år gamle sanger jeg heller velger. Jeg velger heller ikke "Fotbaill e toppen", vinneren av Junior Grand Prix fra i fjor eller når det var. Og aller minst vil jeg frivillig synge noe som helst som Eivind Skeie og Sigvald Tveit har tatt i. Jeg vil heller spise DDEs siste utgivelse uten ketsjup enn å synge "En stjerne skinner i natt". Æsj, æsj og atter æsj.

Jeg har derimot funnet ut at Singstar er gull verdt for musikklærere, for da har allerede elevene hørt mange gode gamle, for eksempel "Den du veit", (Marius Müller), "Forelska i lærer'n" (The Kids) og "Should I stay or should I go" (The Clash). Skal jeg følge opp trenden tror jeg tiden faktisk har kommet til "Svake menn'ske" med Jannicke. Juhuu!

Videre har jeg hatt en viss suksess med hits som "Break my stride" (Matthew Wilder) og diverse folkeviser, nå nylig har jeg lært denne til alt fra 2. til 6.klassinger:

Byssan lull
gjer buksa di full
knyt so igjen ved knea
knyter du opp
så renne det ut
og så bli du møkkete på beina.

Altså en vuggesang for drittunger, faktisk. Hentet fra Siri Haukenes og Sylvi Kiellands glimrende sangbok "Lidele galen, lidele god".

Jepp, det er mye som er morsommere enn blokkfløyte.

Kor klissat

Korsang er jo gøy. Som skolelev og student sang jeg i kor i mange år. I de siste årene, ikke så mye. I dag har jeg deltatt på en seminarserie Norsk Kulturskoleråd arrangerer over hele landet, og som har vært en dundrende suksess i minst ti år, "Kor Arti'". Javisst, moro moro, hepp hepp.

Vårs lærere får synge i kor en dag og får med oss en CD med singback og et hefte med noter og tekst. Praktisk, for all del. For min del foretrekker jeg langt på vei å hamre på gitar når elevene skal synge enn å trykke på en CD-spiller, hvertfall når det er låter jeg greier å spille. Men for mange er KorArti-materiell redningen for undervisningen i et fag de ikke har forutsetninger for og en dyp motvilje mot. Omtrent slik jeg har det med gym og tekstilforming.

Rent bortsett fra at det er slitsomt for ryggen å stå i kortrapper i timevis, får jeg litt kramper av utvalget sanger. Følsomme låter av Sigvart Dagsland om dansen og livet og sangen og hjertet, for ikke å snakke om 20 år gamle sanger av Sigvart og så videre, er ikke noe jeg frivillig bruker i undervisningen. Det er svært mange andre 20 år gamle sanger jeg heller velger. Jeg velger heller ikke "Fotbaill e toppen", vinneren av Junior Grand Prix fra i fjor eller når det var. Og aller minst vil jeg frivillig synge noe som helst som Eivind Skeie og Sigvald Tveit har tatt i. Jeg vil heller spise DDEs siste utgivelse uten ketsjup enn å synge "En stjerne skinner i natt". Æsj, æsj og atter æsj.

Jeg har derimot funnet ut at Singstar er gull verdt for musikklærere, for da har allerede elevene hørt mange gode gamle, for eksempel "Den du veit", (Marius Müller), "Forelska i lærer'n" (The Kids) og "Should I stay or should I go" (The Clash). Skal jeg følge opp trenden tror jeg tiden faktisk har kommet til "Svake menn'ske" med Jannicke. Juhuu!

Videre har jeg hatt en viss suksess med hits som "Break my stride" (Matthew Wilder) og diverse folkeviser, nå nylig har jeg lært denne til alt fra 2. til 6.klassinger:

Byssan lull
gjer buksa di full
knyt so igjen ved knea
knyter du opp
så renne det ut
og så bli du møkkete på beina.

Altså en vuggesang for drittunger, faktisk. Hentet fra Siri Haukenes og Sylvi Kiellands glimrende sangbok "Lidele galen, lidele god".

Jepp, det er mye som er morsommere enn blokkfløyte.

Guy Fawkes

Mens dagen dagen ebber ut vil jeg minne på at 5. november er Guy Fawkes Day, den dagen da hr. Fawkes i 1605 ble tatt på fersk gjerning i det han skulle til å tenne lunten til en solid ladning krutt som skulle sprenge det engelske Parlamentet i lufta og helst ta med seg den elendige protestantiske kongen til det hinsidige. Men Fawkes ble tatt og torturert ganske ettertrykkelig i flere dager til han avslørte de andre involverte i det som ble kalt "The Gunpowder Plot". Og så skrev han under, ikke rart at skriften var litt skjelven etter noen døgn med en behandling som selv Dubya ville vært imponert over.



Hans medsammensvorne ble "drawn, hung and quartered", det vil si at de ble dratt i en kjerre til retterstedet, hengt etter nakken til de nesten var døde, deretter skar man ut innvollene mens de fremdeles nesten levde, halshugd og deretter ble kroppen delt i fire (quartered). Stakkars Guy unngikk denne skjebnen ved å kaste seg av skafottet med renneløkken rundt halsen, dermed brakk han nakken såpass grundig at han døde før man fikk slipt knivene.

Så i dag brenner engelske barn bål med Guy fawkes-figurer, mens de synger:

“Remember, remember the fifth of November,
The gunpowder, treason and plot,
I know of no reason
Why gunpowder treason
Should ever be forgot.”

Ellers har jeg vært på trening igjen, og regner med at resten av uken kommer jeg til å bli mer og mer smertefullt klar over mine diverse muskelgrupper som jeg ikke har tøyd ut.

Guy Fawkes

Mens dagen dagen ebber ut vil jeg minne på at 5. november er Guy Fawkes Day, den dagen da hr. Fawkes i 1605 ble tatt på fersk gjerning i det han skulle til å tenne lunten til en solid ladning krutt som skulle sprenge det engelske Parlamentet i lufta og helst ta med seg den elendige protestantiske kongen til det hinsidige. Men Fawkes ble tatt og torturert ganske ettertrykkelig i flere dager til han avslørte de andre involverte i det som ble kalt "The Gunpowder Plot". Og så skrev han under, ikke rart at skriften var litt skjelven etter noen døgn med en behandling som selv Dubya ville vært imponert over.



Hans medsammensvorne ble "drawn, hung and quartered", det vil si at de ble dratt i en kjerre til retterstedet, hengt etter nakken til de nesten var døde, deretter skar man ut innvollene mens de fremdeles nesten levde, halshugd og deretter ble kroppen delt i fire (quartered). Stakkars Guy unngikk denne skjebnen ved å kaste seg av skafottet med renneløkken rundt halsen, dermed brakk han nakken såpass grundig at han døde før man fikk slipt knivene.

Så i dag brenner engelske barn bål med Guy fawkes-figurer, mens de synger:

“Remember, remember the fifth of November,
The gunpowder, treason and plot,
I know of no reason
Why gunpowder treason
Should ever be forgot.”

Ellers har jeg vært på trening igjen, og regner med at resten av uken kommer jeg til å bli mer og mer smertefullt klar over mine diverse muskelgrupper som jeg ikke har tøyd ut.

Guy Fawkes

Mens dagen dagen ebber ut vil jeg minne på at 5. november er Guy Fawkes Day, den dagen da hr. Fawkes i 1605 ble tatt på fersk gjerning i det han skulle til å tenne lunten til en solid ladning krutt som skulle sprenge det engelske Parlamentet i lufta og helst ta med seg den elendige protestantiske kongen til det hinsidige. Men Fawkes ble tatt og torturert ganske ettertrykkelig i flere dager til han avslørte de andre involverte i det som ble kalt "The Gunpowder Plot". Og så skrev han under, ikke rart at skriften var litt skjelven etter noen døgn med en behandling som selv Dubya ville vært imponert over.



Hans medsammensvorne ble "drawn, hung and quartered", det vil si at de ble dratt i en kjerre til retterstedet, hengt etter nakken til de nesten var døde, deretter skar man ut innvollene mens de fremdeles nesten levde, halshugd og deretter ble kroppen delt i fire (quartered). Stakkars Guy unngikk denne skjebnen ved å kaste seg av skafottet med renneløkken rundt halsen, dermed brakk han nakken såpass grundig at han døde før man fikk slipt knivene.

Så i dag brenner engelske barn bål med Guy fawkes-figurer, mens de synger:

“Remember, remember the fifth of November,
The gunpowder, treason and plot,
I know of no reason
Why gunpowder treason
Should ever be forgot.”

Ellers har jeg vært på trening igjen, og regner med at resten av uken kommer jeg til å bli mer og mer smertefullt klar over mine diverse muskelgrupper som jeg ikke har tøyd ut.

Låt og tenners gnissel

I serien "Øystein støtter det lokale kulturlivet, spesielt siden det tar fem minutter å sykle dit" rapporterer vi i dag om kirkekonsert der et kor og et blåseensemble (ikke å forveksle med såkalt "korps", som har slagverksinstrumenter, alt for mange klarinetter og stygge uniformer) fremførte Gabriel Faurés Requiem i d-moll.

Fauré er så deilig romantisk som man forventer av en gammel franskmann med så stor bart, og mange har sikkert hørt hans Pavane.

Faurés Requiem i d-moll har jeg hørt en del på, derfor tenkte jeg at det kunne være en fin ting, og at koret sikkert ikke hadde tatt sjansen hvis de ikke kunne levere varene, som det heter på idolsk. Og det stemte, for all del.

Kirkekonserter kan på grunn av de akustiske forholdene i en kirke være en frustrerende opplevelse. Kirker er for det aller meste bedritne konsertlokaler. Ikke ser man godt, og dersom det er mer enn tre musiserende blir lyden romlete og grøtete. Men det hjelper å ha hørt musikken før.

Jeg har lite eller ingenting å utsette på koret. Eller kanskje litt, så jeg har altså lite å utsette på Hafslundsøy sangkor. Har du forresten noensinne hørt et mer tunguttalt navn, på noe? Noen kor snobber med latinske uttrykk, noen heter bare "Spurven" eller "Dokka Mannssangforening", men det ligger tross alt litt bedre i munnen. Men nok om det. Det lille jeg hadde å utsette var at tenorene deres noen ganger sang surt, spesielt i innsatser. Men pytt. Eller nei, forresten, når de setter opp noe såvidt avansert og tar 120 spenn for det, så ikke pytt. Men nå har jeg utsatt det jeg hadde å utsette. Nå er jeg ferdig utsatt.

I alle fall er jeg fremdeles en lettrørt tufs, for jeg begynte å se slørete allerede under satsen "Pie jesu", blunket febrilsk under "Agnus Dei" (min favoritt), måtte opp og tørke en hel del under "Libera Me" (med tøffing-bass-solist) og trodde nesten jeg måtte gå før "In Paradisum" som liksom er stjernenummersvisken fra hele Requiem.
Men jeg holdt meg, så jeg kan være ganske tøff, altså. Her ser du gutten som ikke sutrer for ingenting!

Låt og tenners gnissel

I serien "Øystein støtter det lokale kulturlivet, spesielt siden det tar fem minutter å sykle dit" rapporterer vi i dag om kirkekonsert der et kor og et blåseensemble (ikke å forveksle med såkalt "korps", som har slagverksinstrumenter, alt for mange klarinetter og stygge uniformer) fremførte Gabriel Faurés Requiem i d-moll.

Fauré er så deilig romantisk som man forventer av en gammel franskmann med så stor bart, og mange har sikkert hørt hans Pavane.

Faurés Requiem i d-moll har jeg hørt en del på, derfor tenkte jeg at det kunne være en fin ting, og at koret sikkert ikke hadde tatt sjansen hvis de ikke kunne levere varene, som det heter på idolsk. Og det stemte, for all del.

Kirkekonserter kan på grunn av de akustiske forholdene i en kirke være en frustrerende opplevelse. Kirker er for det aller meste bedritne konsertlokaler. Ikke ser man godt, og dersom det er mer enn tre musiserende blir lyden romlete og grøtete. Men det hjelper å ha hørt musikken før.

Jeg har lite eller ingenting å utsette på koret. Eller kanskje litt, så jeg har altså lite å utsette på Hafslundsøy sangkor. Har du forresten noensinne hørt et mer tunguttalt navn, på noe? Noen kor snobber med latinske uttrykk, noen heter bare "Spurven" eller "Dokka Mannssangforening", men det ligger tross alt litt bedre i munnen. Men nok om det. Det lille jeg hadde å utsette var at tenorene deres noen ganger sang surt, spesielt i innsatser. Men pytt. Eller nei, forresten, når de setter opp noe såvidt avansert og tar 120 spenn for det, så ikke pytt. Men nå har jeg utsatt det jeg hadde å utsette. Nå er jeg ferdig utsatt.

I alle fall er jeg fremdeles en lettrørt tufs, for jeg begynte å se slørete allerede under satsen "Pie jesu", blunket febrilsk under "Agnus Dei" (min favoritt), måtte opp og tørke en hel del under "Libera Me" (med tøffing-bass-solist) og trodde nesten jeg måtte gå før "In Paradisum" som liksom er stjernenummersvisken fra hele Requiem.
Men jeg holdt meg, så jeg kan være ganske tøff, altså. Her ser du gutten som ikke sutrer for ingenting!

Låt og tenners gnissel

I serien "Øystein støtter det lokale kulturlivet, spesielt siden det tar fem minutter å sykle dit" rapporterer vi i dag om kirkekonsert der et kor og et blåseensemble (ikke å forveksle med såkalt "korps", som har slagverksinstrumenter, alt for mange klarinetter og stygge uniformer) fremførte Gabriel Faurés Requiem i d-moll.

Fauré er så deilig romantisk som man forventer av en gammel franskmann med så stor bart, og mange har sikkert hørt hans Pavane.

Faurés Requiem i d-moll har jeg hørt en del på, derfor tenkte jeg at det kunne være en fin ting, og at koret sikkert ikke hadde tatt sjansen hvis de ikke kunne levere varene, som det heter på idolsk. Og det stemte, for all del.

Kirkekonserter kan på grunn av de akustiske forholdene i en kirke være en frustrerende opplevelse. Kirker er for det aller meste bedritne konsertlokaler. Ikke ser man godt, og dersom det er mer enn tre musiserende blir lyden romlete og grøtete. Men det hjelper å ha hørt musikken før.

Jeg har lite eller ingenting å utsette på koret. Eller kanskje litt, så jeg har altså lite å utsette på Hafslundsøy sangkor. Har du forresten noensinne hørt et mer tunguttalt navn, på noe? Noen kor snobber med latinske uttrykk, noen heter bare "Spurven" eller "Dokka Mannssangforening", men det ligger tross alt litt bedre i munnen. Men nok om det. Det lille jeg hadde å utsette var at tenorene deres noen ganger sang surt, spesielt i innsatser. Men pytt. Eller nei, forresten, når de setter opp noe såvidt avansert og tar 120 spenn for det, så ikke pytt. Men nå har jeg utsatt det jeg hadde å utsette. Nå er jeg ferdig utsatt.

I alle fall er jeg fremdeles en lettrørt tufs, for jeg begynte å se slørete allerede under satsen "Pie jesu", blunket febrilsk under "Agnus Dei" (min favoritt), måtte opp og tørke en hel del under "Libera Me" (med tøffing-bass-solist) og trodde nesten jeg måtte gå før "In Paradisum" som liksom er stjernenummersvisken fra hele Requiem.
Men jeg holdt meg, så jeg kan være ganske tøff, altså. Her ser du gutten som ikke sutrer for ingenting!